Ivo de Figueiredo: "En fremmed ved mitt bord"

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa. Selv har jeg ikke lest noe av ham tidligere. Jeg har riktignok "Mysteriet Ingeborg Køber" (2010) stående ulest i en av mine bokhyller, og det er nok snart på tide å finne den frem. 

"Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller. Jeg tror jeg sendte ham en e-post til syttiårsdagen, for skams skyld. Utover det har vi ingen kontakt lenger. Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen. På bildet nedenfor står han utenfor bestefars verksted på Lyngheim. En inder i snøen. Bykledd i ei fonn midt i Bamble-skauen. I mange år har jeg sett på dette bildet og tenkt at det er tryggest at han holder seg der, litt på avstand, avkjølt i ro, før snøen smelter og alt kommer i bevegelse. 

Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser til igjen." (side 7-8)

Faksimile fra boka.

Året var 2011, forfatteren var 45 år og nærmet seg et punkt i livet der de fleste begynner å spørre seg selv om slektens opprinnelse. Et spørsmål som nok kjennes mer påtrengende når man har en flerkulturell bakgrunn, men som like fullt er nokså universell for de fleste av oss. 

Kart over India, der Goa er
markert med rødt.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag. I den forbindelse var det særlig knyttet en del spenning til Zanzibar, stedet faren hans alltid beskrev som et paradis. 

"Var dette hans tapte rike?

Ved første øyekast er det vanskelig å tro, for verken faren hans eller folket han tilhørte var konger på Zanzibar, snarere tjenere for andre. Farfar var den typiske goanesiske funksjonæren, og som asiat fulgte han den rasebestemte lønnsskalaen, der en inder tjente mer enn en afrikaner, men langt mindre enn en europeer. Slik hadde det vært i britisk Øst-Afrika siden starten. I følge en britisk diplomat i 1890-årene var europeernes rolle å "lede, styre og instruere", mens afrikanerne passet til kroppsarbeid. Men siden afrikanerne angivelig var både upålitelige og uforsiktige, trengte man noen til å mediere mellom de svarte og de hvite. Til denne oppgaven var, stadig i følge den britiske diplomaten, araberne for late, mens kineserne var uønskede. De "føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme" inderne egnet seg derimot ypperlig til å fylle mellomsjiktet av funksjonærer, kjøpmenn, håndverkere og kokker som trengtes for å få imperiet til å gå rundt." (side 53)

Forfatterens farmor Herminia fødte etter hvert ni barn, som skulle bli spredt ut over hele den vestlige verden. Dersom det var noe som kjennetegnet familien de Figueiredo, så var det evnen til "oppdrift", til å komme seg opp og frem her i verden. 

Underveis får vi høre hvordan forfatterens indiske far og norsk mor møttes i England, og hvordan det til slutt ble dem - egentlig mot alle odds. Farens iherdige beiling og insisterende kjærlighet førte til at de til slutt giftet seg og ble boende i Bamble. Tidlig på 1960-tallet hadde ikke nordmenn rukket å bli skeptisk til innvandrere, for det var ikke så mange av dem her. Faren kom dessuten fra en atskillig mer urban familie i Kenyas Nairobi, enn den landsens jenta fra Bamble som han giftet seg med. Han hadde utdannelse og fikk seg etter hvert gode jobber innenfor industrien. Det var likevel ikke uten videre enkelt å være brun i huden. 

I Nairobi satt farmoren og prøvde å holde familien samlet ved å la dem være en del av det forfatteren kaller "curry-triangelet", der hun sendte krydderblandinger til barna som var spredt over tre kontinenter. Steinmorteren, familiens kjæreste eiendel, ble brukt til å lage masalas (krydderblandinger) som Herminia sendte til barna, og på denne måten sørget hun for at de ikke glemte sine røtter. 

"For emigranten er maten den raskeste veien hjem, mens matens betydning varierer fra folk til folk. Der noen markerer tilhørigheten til hjemlandet ved å servere et knippe signaturretter i ny og ne, kan andre ikke overleve uten sitt eget kjøkken; de åpner restauranter og importerer sine egne matvarer hvor de enn kommer. Blant de matgale folkene er kineserne, vietnameserne, inderne - og goaneserne. Muligens lager disse folkeslagene rett og slett bedre mat enn andre, men i alle fall er både de kinesiske og indiske mattradisjonene fundamentalt annerledes enn den vestlige i smak, tekstur og tilberedning. Maten er kulturen, identiteten holdes varm over gassblusset." (side 203-204)

Da Ivo de Figueiredo var 10 år, skilte moren og faren seg. For faren var skilsmissen et nederlag han aldri kom over. Raseriet han følte i den forbindelse førte til at avstanden økte mellom ham og barna. 

"... fra og med denne dagen da jeg tretten år gammel sto med fars vansirede pekefinger rettet mot meg, var han en fremmed for meg.

Han fikk bære livet sitt selv, jeg hadde nok med mitt eget." ( side 243)

Så - etter mange års taushet, bestemmer han seg for å oppsøke faren, som har bosatt seg i Spania. Faren hans er en nødvendig del av bokprosjektet, og årsaken til at han tar kontakt. Det begynner så bra, men ender med en påminnelse om hvorfor de ikke har hatt kontakt i alle årene forut. Faren drikker, og han kjører i fylla ... Ivo de Figueiredo overlater beslutningen til faren idet han spør om han ikke like godt reiser en dag før tiden. 

"Reise, hvorfor det?"

Jeg møter blikket hans.

"Ah, det der." Han vifter avvergende med hånden idet han snur seg og går mot stuen. "Du snakker til meg som om jeg var en guttunge, I don´t like that."

Det er alt. Han er ferdig med saken. Ikke et ord om to timers demonstrativ taushet, om den hasardiøse kjøreturen. Ingenting har skjedd, det vil si: Alt som har skjedd, har skjedd i mitt hode. Han er god, jeg innrømmer det. Motvillig beundrende ser jeg ryggen hans på vei mot barskapet. Jeg kunne ha dratt der og da, tatt inn på et hotell eller sovet på togstasjonen. Men jeg blir én natt til, som fange for min egen sømmelighet. Først morgenen etter vil jeg få mulighet til en anstendig flukt." (side 267)

Til slutt fører jakten på farsfamiliens historie ham tilbake til Goa i India. Her finner han ut at han er etterkommer av landsbyens grunnleggere, Porob-familien. Tempelbyggerne ved kilden er hans forfedre - han er Ivo Bjarne de Figueiredo, Lord of Saligao, arier, brahmin og ganvkar ... (side 319) Likevel ... det var ikke her han hørte til. 

Hvilken rolle hadde goaneserne i det britiske imperiet?, spør forfatteren. Var de medansvarlige for det britene foretok seg i koloniene sine, der rasisme var førende for politikken som ble utøvd? 

"Ingen av goaneserne jeg har snakket med, har problematisert sin rolle i koloniveldet i Afrika. Hvis jeg selv bringer temaet på bane, hender det at jeg får en svak hoderisting til svar, en skygge av noe forlegent over ansiktet. På samme måte som når jeg spør dem om hvilken kaste de tilhører. Det er som om de skjemmes over å ha vært en del av dette samfunnet, denne tiden, som føles så fjern i dag. Jeg blir alltid oppriktig overrasket over denne reaksjonen, for det er som om det som er et mysterium for meg, er et like stort mysterium for dem: Hvordan kunne man leve slik, tilsynelatende uberørt midt i en kokende kjele av vold og rasehat?" (side 341)

For de fleste gjaldt at de ikke utførte revolusjoner - de overlevde dem. Mange fikk det dårligere etter dette, mens andre fikk det bedre. Skillet gikk gjerne mellom de øvre klassene, som kom dårligere ut, og de lavere klassene, som kom bedre ut. Blant annet forsvant kastesamfunnets jernlov ... Den som blant annet gjorde det umulig å gifte seg over eller under egen kaste. De Figueiredo-familien ble ikke i Afrika etter at det britiske emperiet gikk i oppløsning - de kom seg videre. 

Hva gjør en sønn som blir vitne til at faren er i ferd med å bli lurt trill rundt av en "postordrebrud" fra Filippinene? Han er seg selvsagt sitt ansvar bevisst og forsøker å redde faren sin, selv om han for øvrig ikke pleier omgang med ham ... Til slutt er det farens demenssykdom som gjør det mulig å sette strek over fortidens utilgivelige synder ... På denne måten kan man vel si at resultatet av forfatterens jakt på egne røtter til slutt førte til at ringen ble sluttet, fordi familierelasjonene ble gjenopptatt. 

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ... 

Jeg ser at noen kritikere mener at de Figueiredo er for ordrik og at det ble litt for mange avstikkere. Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste. Kanskje har dette å gjøre med at slektens historie får mye plass, mens far-sønn-forholdet er vektet noe svakt i forhold til resten av boka? Til en viss grad kan jeg være enig i dette, samtidig som jeg tror at den erfarne og dyktige forfatteren ikke har gjort dette uten en bevisst baktanke. For hva hadde vi funnet om han hadde gravd dypere i sin far-sønn-relasjon? Jeg ante i alle fall et ønske om å behandle alle de impliserte med en viss verdighet, selv om han ikke kom utenom å berøre noe av det vondeste barn kan oppleve overfor foreldrene, nemlig at vold og rus kommer i veien for trygghet og nærhet. 

Jeg opplever at særlig Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, sier noe svært interessant om boka:

«En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam. 

...

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».

Selv mener jeg at alle avstikkerne i boka levendegjør stoffet og binder historiene sammen til en helhet, der vi kommer tettere på menneskene i forfatterens slekt. Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har blitt anmeldt i flere av de store avisene som VG ("Interessant med litt ordrik historie om migrasjones pris"), Aftenposten ("En bambleindianers bekjennelser") og Klassekampen ("En fremmed"), og dessuten av NRK ("Familiefortelling i grenseland"). Jeg har kun funnet én anmeldelse på en bokblogg, og det var på Tones bokmerke. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 376ISBN: 9788203361111
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ivo de Figueiredo (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Vigdis Hjorth: "Arv og miljø"

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 27 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Dette er et stykke på vei en spoiler - dermed er du advart!

I bokas åpningsscene har faren vært død i fem måneder. I ukene før dødsfallet eskalerte et familiedrama utløst av at foreldrene ønsket å forfordele sine de to yngste barna, Astrid og Åsa, med to hytter på Hvaler. Bokas jeg-person Bergljot og broren Bård er tilbudt smuler i form av latterlig lave verditakster. Bergljot, som for 23 år siden brøt med familien og ikke har brydd seg om å arve i det hele tatt, er likevel sterkt indignert på brorens vegne. Bård kunne nemlig tenke seg å arve en halv hytte på Hvaler ... Det kunne vel egentlig også Bergljot tenke seg, egentlig ... Men aller helst uten selskap av mor og far ... 

Søsknenes mor er sterkt avhengig av far. En gang elsket hun en annen, men hadde ikke mot til å bryte ut av ekteskapet. Hele denne historien har hun belastet sin eldste datter med mens de fremdeles hadde kontakt. Vi blir kjent med en mor som hele tiden setter seg selv i fokus, og hun har særlig ett sterkt virkemiddel: Når livet blir for tungt å bære, forsøker hun å ta livet av seg. Hun sørger riktignok alltid for å bli reddet i tide, og slik gir hun alle en støkk og får dem til å tenke på at de burde gjøre mer som hun ønsker. 

"Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare. 

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten". (side 8-9)

Den som får skylden for selvmordsforsøket er Bård, som laget et helvete da han fikk høre at Hvaler-hyttene var overført til Astrid og Åsa. 

Etter hvert som familiekonflikten utvikler seg, følger vi Bergljots tanker, som nærmest fremstår som en stream of consciousness idet vi tas med inn i dypet av hennes følelsesliv og indre tankeunivers. Slik det gjerne blir når hendelser traumatiserer oss, gnager de samme tankene i hodet hennes, om og om igjen. Gang på gang opplever hun at særlig Astrid - for Åsa har kuttet henne ut for mange år siden - dytter henne inn i en slemmerolle, slik at familien om og om igjen skal få bekreftet hvor fæl hun er. Hvordan kan hun avvise moren sin, som er så syk? Og så nå, da hun nesten døde ... 

Bergljot skriver til søstrene. Hun er både lei seg, sint og forbannet. Ikke bare forsøker foreldrene å forfordele to av de fire barna, men søstrene har i tillegg lagt skylden for morens overdose på Bård. Samtidig gikk de selv rundt på Diakonhjemmet og "tok seg godt ut som omsorgspersoner".

"Jeg roet meg, tok et glass vin og fortsatte med at i en av mine siste samtaler med Astrid hadde hun hatt en refleksjon om hvorvidt Bård kunne være sjalu på henne og Åsa. Nei, vi var ikke sjalu, skrev jeg, men vi hadde hatt en veldig annerledes oppvekst enn dem, hadde hatt en annen erfaring med mor og far enn dem. De hadde begge utdannelser som la vekt på rettigheter og likhet for loven, å se begge sider av en sak, og at de nå ikke viste noen vilje til å forstå hvordan Bård og jeg opplevde situasjonen, var nedslående. Så la jeg til: At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg." (side 75)

Historien hennes - elefanten i rommet - snakkes det ikke om, det som er grunnen til at hun har brutt med begge foreldrene ... Bergljot føler det som om historien hennes ikke finnes. 

Familiehemmelighetene ligger der hele tiden, mens foreldrene, Astrid og Åsa later som om disse ikke finnes. Her legges det mye jobb i å sikre at familiefasaden er plettfri, at illusjonen om den lykkelige familien opprettholdes. Det er imidlertid belastende at kontakten med de eldste barna er så godt som fraværende, for hva skal de si når andre spør etter Bergljot og Bård? Familien løser dette på sin måte ved å legge alt på Bergljot. Faren mener at hun er psykopat, moren at hun ikke er etterrettelig og søsknene at hun kun søker oppmerksomhet ... Slik raderes hun ut av kartet. Samtidig bebreider de Bergljot for at hun ikke bare kan komme tilbake igjen, legge alt det andre bak seg. Mens Bergljot føler at det er et være eller ikke være for hennes integritet. Hun kan ikke gå inn i rollen som den umælende datteren og late som ingenting. At hun og broren, som også har sin historie med foreldrene, etter en barndom med vesentlig mindre omsorg enn de to yngre søsknene, skal straffes ved å få mindre arv, kan de ikke finne seg i. 

I og med at boka er så mye omtalt i media, røper jeg neppe for mye når jeg sier at familiehemmelighetene som berører Bergljot handler om incest. Denne boka inneholder dermed en meget sterk historie om hva som skjer i en familie med en slik familiehemmelighet, og hvor alle gjør sitt til at dette skal forbli en hemmelighet som det ikke snakkes om. Bergljot reflekterer over den danske filmen "Festen", der det likevel går godt til slutt etter at farens overgrep overfor sønnene avsløres. Hun mener at dette er feil. I virkeligheten går familier i stykker når incest avsløres. Det er gjerne offeret som ekskluderes fra resten av familien. Når ord står mot ord, er det bare bevisene som teller. Men hvilke beviser er det mulig å fremskaffe 50 år senere? Du skulle gått til politiet, mener moren. Men når ikke en gang moren lyttet til henne, hvordan kunne et barn i alderen 5-7 år komme seg til politiet på egen hånd? Nei, da er det mye enklere å tenke at Bergljot gjør dette "bare for å få oppmerksomhet" ... 

Hvordan kunne moren se en annen vei? Hvordan kunne hun bli i et ekteskap vel vitende om at ektemannen har forgrepet seg på et av hennes barn? Fornektelse er den eneste farbare vei, viser det seg. Samtidig blir vi vitne til en mor som det hefter noe alvorlig ved. Narsissisme? I alle fall ligner det veldig. For moren setter alltid seg selv i fokus, og en gang er hun til og med villig til å ville høre på datteren og hennes historie, fordi det tilfeldigvis kunne tjene hennes egen sak. Morens selvopptatthet er grenseløs, men hun skjønner det ikke selv - heller ikke hvilke konsekvenser handlingene hennes har på andre mennesker. Hun er simpelthen ute av stand til å ta andres perspektiver. Og for Bergljot som ikke blir trodd eller tatt på alvor, handler det til slutt om at de andre kanskje har rett? Er hun paranoid? Er hun gal? Kanskje hun har drømt alt sammen? 

"Og sånn vil Astrid, Åsa og mor at det skal se ut, leste jeg, men så finnes altså disse to andre, brysomme barna som forstyrrer bildet. De er ikke-søte, ikke-hyggelige, av natur? Eller finnes det en grunn til at de to eldste av mors og fars fire barn ikke har frekventert Bråteveien og Hvaler på den samme måten som de to yngste?

Fy, sa mor, fy for skam, sa mor.

Forsoning, må min søster Astrid vite, holdt jeg fram, som jobber med menneskerettigheter, sa jeg, kan bare skje når alle parter i en konflikt får lagt fram sin historie, og at historien ikke foreldes, burde hun også vite, som har jobbet med konflikten på Balkan. Men senest i forgårs sa Astrid til meg at hun ikke kunne forstå at Bård som snart er seksti år, ikke kunne legge barndommen bak seg, helt uten forståelse for at hans historie, hans barndom finnes i hans kropp som livshistorie, hans egen, den eneste.

Fy, sa mor, for noe tull, sa mor, for noen løgner!" (side 196-197)

Og så på side 251:

"Jeg drømte at jeg var i mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor nedover Eiketunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, hvor mye jeg strevde, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ville ikke skjønne, snakket bare om sine egne ting, og jeg tenkte: Nå må jeg flytte hjemmefra. Og så, like etter: Men det kan jeg jo ikke, jeg er bare fem år." 

På et tidspunkt i livet bestemte Bergljot seg for å gå i terapi. Hun fortalte dette til foreldrene, hvorpå faren utbrøt at hun skulle da vel ikke gå i terapi! Som om det var maktpåliggende å forhindre at fortidens ugjerninger skulle stige opp til overflaten ... Bergljot kunne heller ofres, deres eldste datter kunne heller gå til grunne ... enn å få den hjelpen hun trengte for å bearbeide det som tross alt hadde funnet sted. Så destruktivt er mønsteret i en familie der grenser er overskredet, der alt handler om å redde sitt eget skinn, der det dypest sett handler om hvem som skal overleve ... 

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest eller hatt dette på nært hold for å få utbytte av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk. Dette gjør det hele meget eksistensielt, fordi det ikke finnes verre svik i relasjonen mellom barn og foreldre enn incest.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser! 

Andre bloggere som har skrevet om romanen er Groskro´s Verden, Tine sin blogg, Med bok og palett, Artemisias Verden, Ellikken, Reading Randi og Moshonista. Dessuten har VG ("En fryd å lese"),  NRK ("Glitrende Hjorth"), Dagsavisen ("Dissekerer arvesynden") og Klassekampen ("Meningens lys"). I tillegg har det vært en rekke debattinnlegg om boka, men som jeg må innrømme at jeg egentlig opplevde som uinteressante. Særlig etter å ha hørt Vigdis Hjorth snakke om boka i et Podcast på forlagets nettsider, der hun uttaler at hun er mer opptatt av tematikk enn i å legge mye energi i å finne et annet rom å fortelle sin historie i, hvor det ikke så lett kan trekkes paralleller til eget levd liv. Boka handler ikke om henne, men det er klart at hennes eget levde liv påvirker hva hun er opptatt av å skrive om. Hun tror at alle forfattere henter mye fra sitt eget liv når de skriver bøker. Det gjør også hun, uten at det dermed handler om selvbiografi. Mye falt på plass for meg etter at jeg hadde hørt dette. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-02-53240-6
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Vigdis Hjorth (Foto: Kjell Ruben)

Fra Gill´s Bay til Ullapool i Skottland

Gill´s Bay (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I siste halvdel av juni i år var mannen min og jeg på en rundreise i Skottland - fortrinnsvis på øyene nord og øst for fastlands-Skottland. Jeg har tidligere skrevet litt om byen vi tok utgangspunkt i - Aberdeen. Dessuten har jeg skrevet om Shetland og Orknøyene - med vinklingen "What to do on Shetland Islands/the Orkneys?"

Før jeg skal skrive om Lewis, Harris og de andre øyene vi besøkte, skal jeg i dette innlegget fortelle om turen fra Gill´s Bay til Ullapool. Gill´s Bay er stedet man kommer til når man tar ferga fra St. Margarets Hope på Orknøyene til Skottlands fastland. Ullapool er stedet man tar ferga fra Skottlands fastland til Lewis/Harris, øya som ligger ute i de ytre Hebridene. 

Her kunne vi endelig kaste fleece´en! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om vi var heldige med været mens vi var på Shetland og Orknøyene, var det først da vi kom til Nord-Skottland og Gill´s Bay at vi opplevde noe som lignet sommervarme. Endelig kunne vi ta av oss fleece´en og gå i T-skjorte. Sola varmet godt! (Ikke at vi klaget på været mens vi var ute på øyene i havgapet, men sol og varme har nå en gang noe eget ved seg!)

Ferge-traséen mellom St. Margarets Hope og Gill´s Bay regnes som den raskeste og tryggeste mellom Orknøyene og fastlandet. Den kalles også The Short Sea Crossing. Vi ankom mens det var fjære sjø, og stranda inne i bukta fremsto dermed som gigantisk. Det var strand så langt øyet rakk!

Et fascinerende landskap!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi blinket oss ut Bettyhill, hvor vi planla å overnatte. Det var ikke så veldig langt fra Gill´s Bay, og dermed fikk vi også tid til å nyte det deilige sommerværet og det flotte landskapet. Vi slapp å haste av sted. 

Et kartutsnitt av Nord-Skottland (hentet fra nettet)

Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for neste dag skulle det regne nesten uavbrutt. Sånn er det å feriere i Skottland om sommeren ...

En ku vi møtte på slet med en intes kløe (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skottland er storprodusent av storfekjøtt, og kjøttet er høyt aktet fordi forholdene ligger så godt til rette for dette. Klimaet er relativt mildt, og selv om det kan være temmelig værhardt langs kysten, er det likevel godt. Ikke for kaldt ... ikke for varmt ... Dessuten er det lite forurensning på disse kanter.

Utsikten fra Bettyhill Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var heldige og fikk det siste ledige rommet på Bettyhill Hotel. En annen gang ville vi nok ha bestilt rom på forhånd, for vi skjønte fort at hotellet er svært populært. Ikke bare ligger det svært idyllisk til med utsikt utover en nydelig bukt, men i tillegg har hotellet et utmerket kjøkken og prisnivået er sympatisk. (Det er flere hoteller i området, og Bettyhill er svært populært for sportsfiskere.)

Solnedgangen ved Bettyhill (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Pga. klarværet den kvelden vi var der, fikk vi med oss turens desidert vakreste solnedgang. 

Kamskjell og blodpudding (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kombinasjonen av kamskjell og blodpudding (av alle ting!) var overraskende godt! Er det noe skottene er virkelig gode på, så er det sjømat! (Og blodpuddingen er utsøkt god!) Vi har sjelden eller aldri opplevd å spise så mye god sjømat som vi gjorde på denne turen. På den annen side forundret det oss stort at det ikke var mulig å få tak skikkelig godt lammekjøtt eller en saftig biff. Det meste går til eksport, og så importerer man dårlig kjøtt tilbake. Det var i alle fall vårt inntrykk.

På tross av gråvær opplevde vi landskapet som majestetisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter lå tåka tett over fjellet, mens det var temmelig grått nede i lavlandet. Dessuten småregnet det stort sett hele tiden. 

Flotte konstraster i landskapet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi klarte aldri å finne ut hva den gule vegetasjonen besto i (men kanskje noen av mine lesere vet?). Vakkert var det i alle fall, fordi dette skapte en fin kontrast til alt det grønne. 

Sauer på beite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om det var mest storfe å se langs veiene, dukket det også opp noen sauer underveis. Disse virket renere og ikke fullt så ville som dem vi så ute på øyene. 

God skilting! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene i Nord-Skottland var av vekslende kvalitet, men likevel i atskillig bedre stand enn ute på øyene. Der var det som regel kun plass til en bil av gangen, og man var derfor avhengig av å kjøre til side mens man ventet på at motgående trafikk skulle passere.

Mektige fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter hvert som vi nærmet oss Ullapool, lyste det mer og mer opp. Da hadde vi passert noen strekninger der vi kun så noen få meter foran oss. 

Tørking av torv (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I et land med relativt lite trær og mye myr-terreng, er det viktigste brenselet torv. Vi kjørte forbi svære områder der torva lå til tørk for å bli brensel. 

Loch Eriboll (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi blant annet ved Loch Eriboll. Utsikten ned mot den vakre utstikkeren tok omtrent pusten fra oss! Når man farter rundt i et landskap der bebyggelsen er nokså glissen, er det som om man får bedre kontakt med seg selv. Mengden av synsinntrykk er færre, det du ser kommer tettere på, stillheten i landskapet hvor det kun er havet og fuglene som "bråker", forsterker inntrykkene ... Det får det meste annet til å virke trivielt og uviktig. 

Syklister på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"When you approached Loch Eriboll, did you notice the land getting lower and greener? This far corner of Scotland is an isolated patch of land underlain by Durness limestone, which is softer and more fertile than the other rocks around it."

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når det dukker opp en café ute i ødemarken ... vel, da stopper man og tar en kopp te og gjerne scones om de har. Da vi stoppet ved denne nokså øde caféen - Choraidh Croft Tea Room -  var resultatet av folkeavstemningen om Brexit klar. På resten av turen vår var alle samtaler med folk vi møtte, dominert av temaet Brexit. 

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Akkurat her møtte vi to ektepar, som vi ble sittende og snakke med. Det ene ekteparet var veldig klar på at "Yes! We´re out!" Jubelen sto bokstavelig talt i taket. Det andre ekteparet var mer forbeholden, og fortalte at det de følte var frykt. "Hva nå?" Møtet med disse to ekteparene gjorde et sterkt inntrykk på oss. Jeg kjente på autopiloten som ville trøste og si at det samme ble spådd da Norge sa nei til EU. Alt kom til å gå ad dundas. Vi kom til å tape i spillet om eksport og import, og Norges økonomi kom til å lide sterkt. Likevel var det ikke dette som skjedde. Det optimistiske ekteparet mente at Storbritannias økonomi kommer til å blø i et par års tid, og at noen investorer nok kommer til å tape en hel del penger. Men så kommer ting til å gå så meget bedre ... Jeg håper hun har rett.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi også ved Smoo Cave ved Durness. Det ble et utmerket sted for en beinstrekk og en koselig tur ned mot fjæra. 

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stedet er godt tilrettelagt for opplevelses-turisme.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok også turen inn i grottene, men hadde ikke tid til å dra med gummibåt innover i fjellet. Det begynte nemlig å nærme seg tiden da vi måtte komme frem til Ullapool, hvor vi hadde kjøpt fergebillett ut til Lewis i de ytre Hebridene. 

Vakker natur underveis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Turen fra Durness til Ullapool gikk raskt unna. 

Det er mye hjort i Skottland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mye flott natur å se, og også en del hjort. 

Så kom vi omsider frem til Ullapool til slutt ... Jeg avslutter dette innlegget med et knippe med bilder fra dette lille tettstedet.

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Moules frites i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når film blir en lidenskap

Jeg har vært opptatt av film så lenge jeg kan huske. Denne interessen har eksistert side om side med min sterke lidenskap for litteratur. Derfor var det naturlig å inkludere min filminteresse i prosjektet da jeg startet med blogg våren 2010.

I årenes løp har jeg omtalt og/eller anmeldt mer enn 600 filmer på bloggen min, jf. en alfabetisk oversikt over samtlige titler som dette handler om. Jeg rekker dessverre ikke å skrive om alle filmene jeg ser, og skulle selvsagt gjerne hatt mer tid både til fordypning, til å lære mer om film, se flere filmer, lage filmprosjekter på bloggen min osv. 

De fleste som har fulgt bloggen min en stund og som har hatt interesse for å følge med på filmene jeg har omtalt, har kanskje sett noen tendenser i retning av "prosjekter". Blant annet er jeg glødende interessert i arabisk film, og prøver å få med meg Arabiske filmdager i Oslo hver vår. Jeg synes også at det er spennende å få med meg Film Fra Sør-festivalen i Oslo (som arrangeres hver høst), selv om jeg heller ikke i år rakk å skrive om dette på bloggen min. Dessuten liker jeg å holde meg orientert om Oscar-nominasjonene, og her er nominasjonsprosessen vel så interessant som selve kåringen. Endelig har jeg skrevet om og omtalt filmer fra Cannes filmfestival. Dersom tiden hadde strukket til, ville jeg ha fulgt mye tettere med på flere filmfestivaler, og drømmen er selvsagt å være til stede på en av de store festivalene. Det får bli en annen gang, i et annet liv ... 

Noe av problemet med de store filmfestivalene er at det tar relativt lang tid fra filmer blir vist i en slik setting, til de når ut til oss vanlige film-elskere. De færreste filmene når frem til norske kinoer, og det er i tillegg ofte besværlig å få tak i filmene på DVD (men det har blitt bedre!). Vi er avhengig av gode distributører, som sørger for at kvalitetsfilmer blir gjort tilgjengelig for oss. 

Arthaus er en stiftelse for filmkunst, som ble dannet i 1992. Stiftelsens formål er å bedre vilkårene for kunsterisk verdifull film i Norge, både gjennom import og distribusjon av film til kinoer og filmklubber. I tillegg er det et mål å medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium, leser jeg på Arthaus sin nettside.  

Sett fra mitt ståsted tenker jeg at det kommer altfor mange filmer fra Hollywood, og at det er et sunnhetstegn at vi får påfyll også fra andre kanter av verden. 

Da Arthaus tidligere i høst søkte etter 100 filmentusiaster fra hele landet til en ny runde av Scope100 (2016-2017), hvor publikum blir direkte involvert i å stemme frem sin favorittfilm, var jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg var heldig og ble plukket ut, og skal fremover se syv helt nye europeiske filmer via streamingtjenesten til Festival Scope. Det er som å få en filmfestival rett hjem i stua! Utrolig spennende! 

Det er viktig for Scope100 at medlemmene skal representere publikum fra hele landet. Man kan være filmkritiker, blogger, kulturjournalist eller student, men viktigst av alt er at man er filminteressert. Vi som er med får diskutere filmene i et lukket forum på Facebook.

Vinnerfilmen skal distribueres av Arthaus neste år. Det betyr i praksis at vinnerfilmen blir vist på kino i 2017. 

For øvrig er dette det andre året Arthaus er en del av Scope100. (Den islandske filmen "Småfugler" vant i fjor.) 

De syv filmene jeg skal se i forbindelse med Scope100, er følgende:

"After love" (L`Èconomie du couple) - regissør Joachim Lafosse:

- Fransk-belgisk film, 2016, 96 minutter

- Et ektepar med to døtre går fra hverandre. Hun eier huset - han har pusset det opp etter alle kunstens regler. Han nekter å flytte før han har fått sin halvpart av husets verdi. 

- Hva skjer i relasjonen mellom et ektepar som tidligere elsket hverandre svært høyt, når alt som skjer plutselig blir tolket med helt andre briller, slik at det normale blir fremstilt som unormalt, og det unormale som normalt?

Filmen ble vist på Cannes Filmfestival 2016. 

"Porto" - regissør Gabriel Klinger:

- Fransk-portugisisk-polsk, 2016, 75 minutter

- En fransk kvinne og en amerikansk mann lever i Porto og opplever et kort, men intenst forhold. Noe mystisk og uventet skjer da deres veier skilles ... 

Filmen har blant annet blitt vist på filmfestivalen i San Sebastian 2016.

"Indivisible" (Indivisibili) - regissør Edoardo De Angelis:

- Italiensk, 2016, 100 minutter

- To siamesiske tvillinger forsørger familien sin med inntektene fra sine opptredener som sangere. Alt er vel inntil de finner ut at de kan bli skilt fra hverandre ... 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Venezia 2016 og filmfestivalen i Toronto 2016.

"Suntan" - regissør Argyris Papadimitropoulos (linken peker til min omtale av filmen):

- Gresk, 2016, 105 minutter

- En middelaldrende gresk doktor blir betatt av en yngre kvinnelig turist. Det er duket for drama når han blir med henne og vennene på party. 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Rotterdam 2016. 

"Remainder" - regissør Omer Fast:

- Tysk-engelsk, 2015, 97 minutter

- En ung mann får utbetalt en stor erstatning pga. hukommelsestap etter en ulykke. Han bestemmer seg for å bruke pengene til å rekonstruere sitt tidligere liv ned til den minste detalj. 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"24 Weeks" - regissør Anne Zohra Berrached:

- Tysk, 2016, 102 minutter

- En cabaretartist er i sjette måned av sin graviditet da hun får vite at noe er galt med barnet. Hun og ektemannen får kun kort tid til rådighet for å ta et valg med enorme konsekvenser. 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"Baden Baden" - regissør Rachel Lang:

- Belgisk-fransk, 2016, 95 minutter.

- En ung kvinne slutter i en jobb hun har hatet og reiser hjem til Strasbourg for å finne både kjærlighet og sorg ... 

Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016.

-----------------------------------

(Jeg kan ikke skrive omtaler/anmeldelser av filmene før de er tilgjengelig for andre enn oss 100 som er med i Scope100. Disse kommer derfor senere.)