Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 26. mars 2016

Denis Johnson: "Togdrømmer"

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang. 


Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for  novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer". 


"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. 
Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser. 

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)


Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ... 


Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...


"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene. 


Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)


Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen. 


Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ... 

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme. 

Utgitt: 2002
Originaltittel: Train Dreams
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 107
ISBN: 978-82-93237-54-9
Boka har jeg kjøpt selv.


Denis Johnson (fotograf ukjent)

Alejandro Zambra: "Mine dokumenter"

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år. 

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag. 

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss. 

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ... 

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet. 

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv. 

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i  novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok! 

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende. 

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: Mis documentos
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Øyunn Rishøi Hedemann
Antall sider: 2015
ISBN: 978-82-560-19834-5
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget


Alejandro Zambra (bildet har jeg lånt fra forlaget)

søndag 20. mars 2016

"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 


I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.


Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet
Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 


Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak
Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 


Gründeren, guruen og helten Steve Jobs
Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 


Steve Jobs i tenkeboksen
Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs)Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

lørdag 19. mars 2016

"Carol" (Regissør: Todd Haynes")

Lesbisk kjærlighet i New York på 1950-tallet

Filmen "Carol" er basert på Patricia Highsmith´s roman "The Price of Salt" fra 1952 
(senere kalt "Carol" - og på norsk "Saltets pris" i 2003). Highsmith er kanskje bedre kjent for norske lesere som forfatteren bak "Den talentfulle mr. Ripley", som er filmatisert med Matt Damon i hovedrollen. Interessant nok ble romanen først utgitt under psevdonym. Det sier en hel del om hvor brennbart temaet ekteskapsbrudd og lesbisk kjærlighet var på 1950-tallet i USA. At romanen dels var selvbiografisk gjorde nok ikke saken noe bedre.


Regissøren Todd Haynes (f. 1961) har et lite knippe filmer bak seg, og den eneste jeg har noe forhold til er "Far From Heaven" (2002) med Julianne Moore i hovedrollen. Men bare for å ha nevnt det - "I´m not there" er også en severdig film, har jeg inntrykk av. Med "Carol" har det imidlertid tatt helt av for denne regissøren, for han har vært nominert til et helt lass av priser og har også vunnet en hel del. 


Handlingen i "Carol" er lagt til 1952, og er det noe Hollywood er virkelig god på, så er det å få frem den riktige tidskoloritten. Den handler både om kostymer, tidsriktige biler, sminke etc., etc. Så også i denne filmen. 



Carol og Therese møtes for første gang
Therese Belivet (spilt av Rooney Mara) jobber i en luksus-forretning på Manhattan i julerushet. Her hjelper hun rike kunder med å finne passende julegaver til sine kjære. En dag blir oppmerksom på en kvinne med en sterk utstråling. Therese anbefaler henne å kjøpe et togsett til datteren, og slik får hun adressen og navnet til kvinnen, som heter Carol Aird. Carol glemmer hanskene sine i butikken, og Therese sørger for at disse blir sendt til Carol. Carol er svært takknemlig over dette, og inviterer Therese ut på lunch. Dette blir innledningen til et vennskap, som etter hvert utvikler seg til et lesbisk kjærlighetsforhold. 


Carol, en kvinne som eks-mannen har gjort svært ensom
Carol ligger i skilsmisseforhandlinger med en ektemann som ikke ønsker at de skal skilles. Carol og Therese flykter av gårde, og opplever en lykkelig tid sammen. Da Carol´s eksmann får nyss i det som holder på med å skje mellom Carol og Therese, setter han en privatdetektiv på saken. Etter hvert blir de nødt til å forholde seg til virkeligheten igjen. For Carol handler det om retten til datteren og retten til et verdig liv, og hvor hun til slutt blir nødt til å velge ... 


Therese og Carol opplever en lykkelig tid sammen
Det er mange lag i denne filmen. På den ene siden handler det om kvinnerollen og kvinners rettigheter på 1950-tallet. På den annen side handler det om klasseskille og tabuer rundt homofili. Og om en ektefelle som i hevngjerrighet over ikke å få sin kone tilbake, ønsker å knuse enhver mulighet for et lykkelig liv for den han en gang elsket ... Når skjønner de begge at nok er nok?


Carol sørger ...
Parallelt følger vi også Therese´s tilværelse som innvandrer fra Europa, med talenter innenfor fotokunst, og krysspresset hun utsettes for fra flere beilere. 

"Carol" er en sterk film, men på en stillferdig måte. Cate Blanchett er eminent i rollen som den sofistikerte og utad nokså kontrollerte overklassekvinnen Carol. Rooney Mara er også perfekt i rollen som den troskyldige og kjærlighetssøkende Therese. Begge ble nominert til Oscar hhv. i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kvinnelige birolle. Etter å ha sett fire av de fem nominerte filmene i hver av kategoriene, er jeg tilbøyelig til å mene at de begge godt kunne ha vunnet også. I tillegg ble "Carol" nominert i kategorien beste kostymedesign, beste musikk og beste tilpassede manus. Filmen fikk ingen priser. La likevel ikke dette hindre deg i å se denne filmen! Den er virkelig severdig! Og den er ikke den eneste filmen blant de nominerte som handler om seksuelle tabuer. "The Danish Girl" er en annen av de nominerte, som handler om en kvinne som er født i en mannskropp. Felles for disse er at de viser samfunnets fordømmelse, og tilbøyelighet til å mene at seksuell legning påvirker alle andre personlighetstrekk også - som evnen til å treffe fornuftige valg ellers i livet. Heldigvis har vi kommet et kvantesprang videre i forhold til dette! Det er likevel ikke lenger siden enn at det fremdeles er interessant med historiske tilbakeblikk. Toleranse er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. Den må kjempes frem! Og underveis må forkjemperne tåle både å bli latterliggjort og utfordret ... 


"Carol" hadde Norgespremiere på norske kinoer 11. mars i år. Den har utelukkende fått terningkast fem av norske anmeldere. 


Innspilt: 2015

Originaltittel: Carol
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Cate Blanchett (Carol Aird), Rooney Mara (Therese Belivet), Sarah Paulson (Abby Gerhard), Kyle Chandler (Harge Aird), Jake Lacy (Richard Semco), Cory Michael Smith (Tommy Tucker), John Magaro (Dannie McElroy), Carrie Brownstein (Genevieve Cantrell)
Spilletid: 118 min.

onsdag 16. mars 2016

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 


Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.


En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne
Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 


Rocky blir Adonis´ trener og mentor
Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 


Gode råd fra en som har vært gjennom det meste
Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 


Testosteron-boost fra treneren
Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133

tirsdag 15. mars 2016

Orhan Pamuk: "Herr Cevdet og sønnene hans"

Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).  


Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike. 


Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest. 


Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!


Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige. 


Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905,  er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram". 


Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup. 


"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)


Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.


Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1881 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe. 


Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet. 


Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ... 



Galata, Istanbul (Foto: RMC)
Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det! 

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.  


Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ... 


Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene. 


Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ... 

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien! 


Utgitt i Tyrkia: 1982

Originaltittel: Cevdet Bey ve Oğulları
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Alf Storrud
Antall sider: 703
ISBN: 978-82-05-38592-4
Boka har jeg kjøpt selv.


Orhan Pamuk (Foto: Elena Seibert)

onsdag 2. mars 2016

Carl-Johan Vallgren: "Svin"

Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine tidligere blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker. 


Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikken. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren. 


I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ... 


Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ... 


Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå. 


Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.


Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)


Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Bokbloggerne Tine og Kleppanrova har i alle fall latt seg begeistre, mens et ble i meste laget for Reading Randi (linkene peker til deres omtaler av "Svin"). Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan). 


Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Utgitt i Sverige: 2015

Originaltittel: Svinen
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Oppleser: Christoffer Staib
Spilletid: 8 t 13 min.
Antall sider: 384
ISBN: 9788242163356 (lydfil)
ISBN:  9788205477919 (papirutgaven)
Jeg har mottatt en lydfil fra forlaget


Carl-Johan Vallgren (Foto: Caroline Andersson)

Populære innlegg