Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 16. januar 2012

Dag Solstad: "16.07.41"

Herlig fiksjon med forfatteren i hovedrollen

Dag Solstads bok "16.07.41" utkom i papirutgave første gang i 2002, men det var først i 2011 at den utkom som lydbok. Det er forfatteren selv som leser, og i motsetning til den gangen jeg hørte hans egen opplesning av "Arild Asnes, 1970", likte jeg denne gangen svært godt at det nettopp var forfatteren selv som leste.

Titt
elen "16.07.41" refererer seg til forfatterens fødselsdag, og boka handler om forfatteren selv. For å sitere en anmeldelse som sto i Dagbladet 03.10.2002, så er det "ikke første gang Solstad trer inn i sin egen fiksjon". Han gjorde det visst også i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", en bok jeg dessverre ikke har fått lest enda.

I åp
ningsscenen i "16.07.41" er Solstad på vei til Frankfurtmessen i 1990, og vi følger ham fra Fornebu flyplass til Tyskland. Nokså omstendelig innvier han oss i alle detaljer rundt avreisen, og man skulle tro at dette ville bli kjedelig. Men det blir det altså ikke. På sitt typiske distré vis (i følge ham selv og ikke minst forsterket av myten rundt hans person) snubler han av gårde, og underveis er det mange digresjoner. Noen ganger får jeg en følelse av at Solstad er morsom uten å være klar over det selv, men her er det altså mulig at jeg tar fullstendig feil.

Solst
ad har oppholdt seg i Berlin over flere år, og den delen av boka som omhandler dette kapittelet i hans liv fremstår nærmest som en slags reiseskildring, hvor vi tas med i gater og smug og blant annet innvies i Berlins evinderlige og uavsluttede byggeprosjekter. Vi blir med ham på Berlins kjente kjøpesenter KaDeWe, hvor han er besatt på å finne slangeskinnsko - verken mer eller mindre. Og hans refleksjoner rundt kjøpet av et par dresser, hvor den ene hadde et så tynt stoff at han nesten fikk følelsen av å kle på seg keiserens nye klær, fikk meg til å knekke fullstendig sammen i latter. Solstad selv var full av forundring over at selgeren atpåtil avsluttet handelen med et "Good luck!" Skulle han ikke i stedet ha sagt "Auf wiedersehen"? Men så sa han "Good luck" ... Dette reflekterer Solstad en del rundt. At fyren er utstyrt med et lass av humor, kan det neppe herske tvil om. Han er dessuten svært lite selvhøytidelig, der han tidvis fremstiller seg selv nesten like hjelpeløs som de menn han stort sett har skrevet bøker om i løpet av sitt forfatterskap.

Innimello
m åpner han opp og forteller om sin oppvekst i Sandefjord, som omhandler en far som mislyktes gang på gang og som dessuten hadde dårlig helse. Vi får også vite om den gangen han skulle på et studentjubileum i sin hjemby, men hadde glemt hvor festen skulle være. Han drodler dessuten rundt sin rolle som forfatter, og dette gjør han med så mye vidd at dette for meg faktisk utgjorde høydepunktet i boka. Han reflekterer også over sitt forhold til fortid og fremtid, og over hva han ser for seg at han kommer til å bruke den resterende delen av sitt liv på.

Nok en gang har jeg hatt en flott
leseropplevelse etter å ha lest en Dag Solstad-bok! Denne gangen var det en styrke at det var forfatteren selv som leste! Og jeg håper virkelig at dette ikke blir den siste av hans eldre bøker som nå spilles inn som lydbøker. Som den trofaste Solstad-fan jeg er, kommer jeg til å få med meg hver smitt og smule av slike lydbokutgivelser! Boka "16.07.41" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem - helt i det øvre skiktet!

Papirutga
ven ble utgitt første gang: 2002
Lydbokutgaven er innspilt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Dag Solstad
Spilletid: 3 t 40 min.

Dag Solstad

søndag 15. januar 2012

The Savage Rose-Wild Child

Frode Grytten: "Saganatt"

Satirisk skråblikk på det sosial-demokratiske Norge i årene 1980-2010

Når Frode Grytten kommer ut med en ny bok, er dette alltid forbundet med stor spenning! Og han skuffer ikke denne gangen heller. Å lese hans skarpe person- og miljøskildringer, først og fremst langt fra byens kjas og mas og dernest ikke overraskende også denne gangen (delvis) fra Odda, er en fryd! Bygdas nådeløse og kritiske syn på alt og alle som er bittelitt annerledes fra alt det andre, er alt annet enn inkluderende. Passer du ikke inn, er det over og ut med deg!

"Saganatt" eller Lundetriologien som den kalles, er delt i tre deler, og inneholder i realiteten tre nokså selvstendige romaner. Som i "Bikubesong" er det imidlertid en sammenheng mellom historiene, skal det vise seg etter hvert.

I den første delen "Kom søndag" introduseres vi for Arvid Lunde, som går i land i Odda på senhøsten i 1980. Med sine høyvannsbukser - eller springflobukser som de konsekvent omtales som - blir han umiddelbart lagt merke til - veiet og funnet for lett av dem som betrakter ham. Fortrinnsvis av gutta fra smelteverket, som frekventerer puben "Smeltaren".

Arvid Lunde har fått tilbud om jobb som lærer, og har forlatt sitt tidligere liv i Bergen for å starte på nytt i Odda. De første ukene må han bo på stedets eneste pensjonat, der resepsjonisten Blondie, som alltid legger seg etter nyankomne menn i håp om at de skal få henne vekk fra dette traurige stedet, jobber. Hun forsøker seg også på Arvid, og det forhold at han avviser henne får henne til aldri mer å snakke med ham. Arvid er overbegeistret for Odda, og han har en visjon om å delta aktivt i arbeiderbevegelsen. Men hans engasjement blir ikke helt trodd fordi han er så annerledes enn den typiske industriarbeider. Ikke passer han inn sammen med makteliten i bygda heller, og han forblir derfor en nokså ensom mann gjennom det meste av 1980-tallet. Det spekuleres mye rundt hans person. Er han kanskje homo siden han ikke har noen dame i livet sitt? Homoryktene skiftes etter hvert ut med rykter om at han står i med en 17 år gamle jente som han motvillig har gått med på å gi ekstratimer hjemme på hybelen. Han blir for alvor en utstøtt mann, men reiser ikke fra Odda av den grunn.

Bygdas motvilje mot Arvid Lunde får en ny vending da det viser seg at han har gått hen og blitt rik nærmest "i skjul" i de årene han har bodd i Odda. Bygdas folk liker ikke rikinger, samtidig som de ikke kan la være å beundre ham, en mann som har fått til det de alle egentlig går rundt og drømmer om: å komme raskt til mye penger! Etter hvert blir Arvid en ekte japp, en vellykket finansmann, og flytter til Oslo. Dame får han seg også. Til og med en sønn. Inntil finanskrisen gjør en brutal ende på det meste ...

I del to - "I morgon er det mondag" - møter vi møbelhandler Harold Lunde, tidligere en vellykket forretningsmann som i sin tid overtok møbelforretningen etter sin far. Harold Lundes butikk sto for kvalitet, og forretningsdriften var tuftet på at han kjente alle sine kunder, visste hvem som var gode og dårlige betalere. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at IKEA kom til Åsane i Bergen, og konkurrerte ham fullstendig ut på sidelinjen med sine sjaske-møbler. Akkurat det kommer han faktisk ikke over.

Møb
el-Lunde har to sønner - den tidligere omtalte Arvid Lunde samt Jan Lunde som er journalist og bor i Oslo. Ingen av sønnene liker ham og etter skandalen rundt Arvid snakker ikke Harold om ham lenger. Kona Marny har forsvunnet inn i demensens tåke og husker knapt hvem han er. Så der står han - uten levebrød, for lengst konkurs, med en kone som har glemt ham og med barn og barnebarn som ikke ønsker kontakt med ham. Han foretar en siste desperate handling idet han reiser til Sverige for å kidnappe IKEAs Ingvar Kamprad. Han vil ha hevn!

I del tre - "Den åttande dagen" - befinner vi oss rundt i Oslo i 2010. I den grad denne siste delen henger sammen med de to foregående, skyldes det at vi møter Robby Lunde, sønnen til Arvid Lunde som har rukket å komme opp i 20 årene. Gerhardsen og Bratteli kjører rundt i Toyota Corollaer for å passe på at gode sosialdemokrater lever sine liv i pakt med partiboka. De er såkalt "ulevende" og ingen kan se dem. Ved jevne mellomrom forhindrer de at skandaler som folkevalgte er innblandet i, kommer offentligheten for øre. Det være seg han som har innkassert pensjonen for sin forlengst avdøde mor i over tredve år, mens moren har vært nedfrosset i fryseren ... og mange andre tilfeller som hvis de kom ut, ville ha skadet sosialdemokratiet og dets ånd ...

Del 1 og 2 av boka engasjerte meg 110 %. Historien om Arvid Lunde og hans brutale møte med bygde-Norge er på mange måter akkurat slik jeg forventer det når jeg står overfor en Grytten-bok! Selv om del 2 tar litt av på slutten, var det kanskje den delen av triologien som berørte meg aller mest. Historien om Harold og Marny som mister hverandre, fordi Marnys demens blir mer og mer fremskreden, til Harold til slutt ikke kan ha henne hjemme mer, er hjerteskjærende. Og enda mer hjerteskjærende var det å lese om begge ektefelles umyndiggjørelse i forhold til hverandre da Marny omsider havnet på sykehjem, og nesten ikke fikk tillatelse til å komme hjem - ikke av Harold, men av sykehjemmets ansatte. I siste del ramlet jeg i grunnen nokså mye av lasset, må jeg innrømme. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt mål og mening med denne delen, og selv om brikkene etter hvert falt noe mer på plass, slet jeg fremdeles med helt å forstå sammenhengen. Jeg fikk ganske enkelt ikke så mye ut av denne tredje delen. Det påvirker min vurdering av boka, som skulle ha vært en sekser på terningen, men som i stedet "bare" blir en fem´er. For øvrig må jeg legge til at det særlig er del tre som rommer et lass av humor og vittige replikkvekslinger, som fikk meg til å skoggle mang en gang. Grytten er og blir en av de største nålevende norske forfatterne jeg vet om!

Jeg er ov
erbevist om at dette er en bok jeg vil ha stor glede av å lese om igjen om noen år.

Utg
itt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Anderz Eide, Lasse Lindtner og Trond Høvik
Spilletid: 14 t 24 min.

Avsl
utningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
- Morgenbladet 02.09.2011 - Et ironisk fugleperspektiv
- NRK 02.09.2011 - Sosialdemokratiet i fugleperspektiv
- Dagsavisen 05.09.2011 - Historier som gnistrer 
- Aftenposten 31.08.2011 - Ap-strekar frå god Grytten
- Kulturbloggen til Guffen 28.09.2011
- Bokmerker.org - Tre historier om undergang 06.10.2011

Frode Grytten

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg
gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: dokumentar 
Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank
Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene

lørdag 14. januar 2012

"Ju Dou - flammende begjær" (Regissør: Zhang Yimou)

De gangene jeg kommer over filmer med den kinesiske skuespillerdivaen Gong Li i en av hovedrollene, er det fest! Nesten uten unntak spiller hun i noen av de beste filmene som kommer fra Asia til Vesten. Denne gangen klarte Platekompaniet å fremskaffe et par av filmene jeg var ute etter - bl.a. "Ju Dou" og "The Story of Qiu Ju" - men som regel må jeg utenlands for å få tak i slike filmer.

Ha
ndlingen i "Ju Dou" finner sted i en kinesisk landsbygd i 1920-årene. Jinshan er velhavende og tjener sine penger på å farge silke. Hans nevø Tianquing er ansatt i silke-fargeriet, og han tynes av sin onkel dersom han ikke gjør det han skal absolutt hele tiden. 

Onkelen har vært gift to ganger tidligere, og det har ryktes at han har tatt livet av sine foregående koner. Et kvinneliv er imidlertid ikke mye verdt, og man setter seg dessuten ikke opp mot rike mennesker. Da Jinshan en dag ankommer med sin tredje kone, denne gangen vakre Ju Dou som er intetanende om skjebnen til de foregående konene, er det med spenning og forventning: vil hun klare det de foregående konene ikke klarte, nemlig å gi ham en sønn? Selv er hun blitt tvangsgiftet med denne eldre mannen, som hun ikke elsker.

Etter nokså kort tid begynner Jinshan å torturere sin nye kone. Dette for å skjule at han er impotent. Etter hvert går det opp for Ju Dou at hun ikke kommer til å overleve mishandlingen i lengden. Hun trygler Tianquing om ikke å gripe inn neste gang onkelen er i ferd med å drepe henne. Hun orker ikke å leve lenger. Fra før av har det bygget seg opp en sterk spenning mellom Ju Dou og Tianquing, og Ju Dous rop om hjelp blir ikke overraskende innledningen til et intenst og lidenskapelig forhold mellom dem, der begjæret flammer. De kan ikke få nok av hverandre, samtidig som er vet at dersom forholdet skulle bli oppdaget, vil dette koste dem livet. Kjærligheten til Tianquing holder motet i Ju Dou oppe, nå som hun endelig har fått noe å leve for.

Som et resultat av forholdet mellom Ju Dou og Tianquing, føder Ju Dou en sønn. Jinshan er overbevist om at gutten er hans sønn. En dag ramler han av et esel på vei hjem fra en handelsreise, og blir lam fra livet og ned. Etter dette føler Ju Dou og Tianquing at han ikke lenger kan true dem, og i overmot forteller Ju Dou ham at sønnen ikke er hans, men Tianquings. Mens Jinshan ligger ubevegerlig i sengen natt etter natt, tvinges han til å høre latteren og gleden til de andre i huset. Sønnen, som begynner å vokse til, ytrer derimot ikke et eneste ord ...

Men Jinshan er ikke tapt bak en vogn, selv om han er la
m. I første omgang forsøker han å sette fyr på hele silkefargeriet, men snarrådighet fra Ju Dou og Tianquing redder fargeriet fra å brenne til grunnen. I neste omgang forsøker han å ta livet av sønnen, men det forhold at sønnen for første gang sier "pappa", gjør at han ombestemmer seg. Etter dette vokser det frem et sterkt far-sønn-forhold, som skal få katastrofale følger for den lille familien. Jou Dou og Tianquing føler at de omsider er fri den dagen Jinshan ved et uhell kjører rett ut i en av fargekummene og drukner. Det viser deg imidlertid at det allerede går mange rykter i den lille landsbyen, og byens eldste forbyr derfor Tianquing å fortsette å bo i fargeriet. Ju Dou får heller ikke gifte seg på nytt. I mellomtiden går sønnen rundt og skuler på moren og fetteren. Tragedien lurer bak hvert hjørne ... 

Gong Li har spilt
 i en rekke kjente filmer som "Slaget om den forbudte by" / "Curse of the Golden Flower", "Memoirs of a Geisha", "Farvel, min konkubine", "The Story of Qiu Ju", "The Emperor and the Assassin", "Miami Vice", "Hannibal Rising" og "Shanghai" - bare for å nevne noen. Hun regnes som en av de få virkelige divaene innenfor kinesisk skuespillerkunst. "Ju Dou" er kanskje blant de mest melodramatiske filmene hun har deltatt i, men selv om dramaet og historien er både tåredryppende og trist, bygger den på forholdene slik de rent faktisk har vært i Kina gjennom århundrer. Kvinnene er underlagt sine menn, kjærligheten har liten plass og tradisjoner og normer setter strenge grenser for hva som er akseptabelt. Like fullt er kjærlighet og lidenskap sterke krefter i de fleste mennesker, og noe mange er villige til å risikere alt for å få oppleve. Det er en kraftfull historie som fortelles i denne filmen, og man kan sikkert innvende at noen av personlighetene - kanskje særlig Jinshan - blir vel ensidig fremstilt, som om han mangler ethvert menneskelig trekk. 

Filmen "Ju Dou" representerte regissøren Zhang Yimous gjennombrudd i Vesten da den kom i 1990. Ikke bare ble den nominert til Gullpalmen i Cannes i 1990, men året etter ble den også nominert til Oscar som beste utenlandske film. Det var første gang en kinesisk film hadde blitt nominert til Oscar. Filmen ble ikke overraskende forbudt i Kina.

Jeg synes
 filmer med Gong Li i en av rollene samt filmer som Zhang Yimou har regissert, er vel verdt å få med seg. (Zhang Yimou har også regissert filmene i trilogien "Hero", "Flyvende dolker" og "Slaget om den forbudte by".) Asiatiske filmer er annerledes enn vestens filmer, og dette må man nødvendigvis ta med seg når man ser og tolker slike filmer. Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem! Ved denne vurderingen har jeg også sett hen til det mot som opprinnelig lå bak å lage en slik film i 1980-/1990-årenes Kina. Jeg kommer til å gjøre mye for å få tak i flere av filmene som Gong Li har spilt i. 

Inn
spilt: 1990
Nasjonalitet: Kina, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Gong Li (Ju Dou), Li Baotian (Yang Tianqing), Li Wei (Yang Jinshan), Zhang Yi (Yang Tianbai), Zhen Jian (Tianbai som ung gutt)
Spilletid: 96 min.


En forgrått Ju Dou trygler om å få lov til å dø
Kjærligheten blomstrer mellom Ju Dou og Tianqing
Despoten Jinshan og sønnen

tirsdag 10. januar 2012

Tomas Espedal: "Imot naturen"

Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." 
(side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med 
noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

Espedal beskriver også det skammelige ved å elske en yngre kvinne, og det gjør nesten vondt å lese dette.

"Da vi skulle gå, strakte han frem hånden: Det var trivelig å hilse på deg og din datter, sa han.

Det skjedde hele tiden. Vi gikk ut sammen, noen kom bort og ville hilse på min datter.

Det var skammelig.

Vi skammet oss.

Hvor kom skamfølelsen fra?

Var lykken skammelig; vår lykke var skammelig, den var ikke naturlig, den var imot naturen.

Vi sluttet å gå ut, vi isolerte oss inne ...
" (side 120)

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds b
øker!

"Ja hva skal je
g si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ing
enting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykk
e å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!

U
tgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164 
Priser: Brageprisen

Avslutningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
Dagbladet 14.09.2011: Skriver om skammen over å elske en ung kvinne
NRK 20.09.2011: Kjærlighetssanger fra biblioteket

Bokbloggeren Janicke - Jeg leser
Morgenbladet 16.09.2011: Forlatt i jungelen
Nettavisen 24.11.2011: Brageprisen til Espedal
Bokbloggeren thauke2read
Dagsavisen 24.11.2011: Tomas Espedal vant Brageprisen
Aftenposten 25.11.2011: En skummel pris til Espedal
Kulturbloggen til
Guffen


Tomas Espedal

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 
2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kev
orkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som
 alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Inn
spilt: 2010
Or
iginaltittel: You don´t know Jack
Nasjonalitet: USA, Canada
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)
Spilletid: 2 t 14 min.



Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat
Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...
Dr. Død - hatet og elsket

Sophie Milman So Long, You Fool

søndag 8. januar 2012

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør 
ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."


Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningka
st fire eller fem ...

In
nspilt: 1960
Origi
naltittel: La dolce vita
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)
Spilletid: 2 t 53 min.


Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen
Marcello og Sylvia
Jetset-liv ved Via Veneto

Simen Ekern: "Roma"

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" in
neholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011: " ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."  

Mange gr
ove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og innflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg h
istorien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem. 

For øvrig må jeg nevne at F
ellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten Via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når d
et hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevd
e "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011
For
lag: Cappelen Damm
Antal
l sider: 284
Priser: Brageprisen i kategorien sakprosa


Simen Ekern

onsdag 4. januar 2012

Sigrid Undset: "Lykkelige dager"

En bok skrevet i landflyktighet


Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krige
ns slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen.

Utgitt på engelsk: 1942
Origi
naltittel: Happy Days in Norway
U
tgitt på norsk: 1947
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Juni Dahr
Spilletid: 4 t 47 min.

En annen bokblogger - Kleppanrova - har skrevet om denne boka i sin blogg. Her er linken

Sigrid Undset

tirsdag 3. januar 2012

Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mort
enson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis
 i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te
" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken
som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg ska
l gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Orig
inaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt p
å norsk: 2010
Oversatt: Gunnar Nyquist
Forlag: Gyldendal
Spilletid: 14 t 11 min.

Helt t
il slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories


Greg Mortenson

"Hushjelpen" (Regissør: Im Sang-soo)

Koreansk kvalitetsfilm

Eun-yi har fått arbeid som au pair eller hushjelp hos det velstående ekteparet Hae Ra og hennes mann Hoon. De har ei lita jente på seks-syv  år fra før, og Hae Ra er gravid med tvill
inger.

Hoon er en mann som vet å ta for seg av livets goder. Når kona ikke makter å stille opp til hans forventninger på soverommet, faller hans øyne på den nye hushjelpen. Eun-yi er skilt og har ingen barn, og hun lengter etter kjærlighet. Derfor er det ikke lett for henne å avvise husets herre, som at på til er en meget flott mann. Men dermed innleder hun seg på et spill som skal komme til å koste henne dyrt.

For ikke bare er den noe aldrende hushjelpen i huset meget sjalu og misunnelig på den oppmerksomhet som blir Eun-yi til del. Hun hvisker noen ord i øret til Hae Ra´s mor om svigersønnens utroskap, og begge skjønner også lenge før Eun-yi selv at hun er gravid ... Både Hae Ra og hennes mor er livredde for at deres posisjoner i det velstående hjemmet skal være truet, og dette blir begynnelsen på noen desperate handlinger som ingen helt aner konsekvensene av ... Men uansett hvilke prøvelser Eun-yi utsettes for, klarer hun ikke å få øye på ondskapen rundt seg.

Først og fremst ønsker jeg å fremheve hvor vakker denne filmen er! Sånn sett føyer den seg inn i rekken av mange asiatiske filmer jeg har sett, som er så estetisk nydelige at ba
re det i seg selv gjør filmen meget severdig. Det bygges opp en spenning rundt Hoon og hans utroskap med au pair´en, og til slutt må også den eldre hushjelpen bestemme seg for hvilken side hun egentlig ønsker å stå på; herskapets eller hushjelpen som står henne nærmest i sosial rang? Slutten på filmen er spektakulær, men der ramlet også jeg av lasset. På grunn av det vakre og estetiske uttrykket i filmen, den gryende uhyggestemningen, nydelig musikk og fine skuespillerprestasjoner, blir det terningkast fem. Og så gleder jeg meg veldig til å komme over flere filmer fra Korea fremover!

Innspilt: 2010
Engelsk tittel: The Housemaid
Nasjonalitet: Korea
Genre: Erotisk thriller
Skuespillere: Jeon Do-youn (Eun-yi), Lee Jung-jae (Hoon), Youn Yuh-jung (Byeong-sik), Seo Woo (Hae Ra), Park Ji-young (Hae Ra´s mor), Ahn Seo-hyun (Nami), Hwang Jung-min, Moon So-ri, Kim Jin-ah
Spilletid: 106 min.



Lee Jung-jae i rollen som Hoon
Jeon Do-youn i rollen som Eun-yi

Populære innlegg