Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 14. november 2010

Award

Jeg har fått en award! Denne har jeg fått fra Ann Helen alias Labben, som har den spennende bokbloggen Migrating Coconuts. Tusen takk! ;-)




Reglene er som følger: 

1. Takk den du har mottatt prisen fra

2. Kopier prismerket til bloggen din

3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter.

4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.



Det er veldig vanskelig å plukke ut kun tre forfattere, men jeg prøver:
1. Ivo Andric: Broen over Drina
2. Stephan Zweig: Sjakknovelle
3. Carl Frode Tiller: Innsirkling 2


Jeg følger mange bloggere, og det er vanskelig kun å velge ut fem. Jeg håper ikke at noen føler seg glemt fordi jeg trekker frem disse:



Labben
Beatelill
Solgunn
Randi
Janke

torsdag 11. november 2010

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190


Arto Paasilinna

tirsdag 9. november 2010

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 2"

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 400


I
 bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Toppkarakter fra meg!

søndag 7. november 2010

"Språkets hemmelige liv" (Regissør: Isabel Coixet)

Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Spania
Språk: Engelsk
Originaltittel: "La vida secreta de palabras"
Skuespillere: Tim Robbins, Sarah Polley, Javier Cámara, Eddie Marsan, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 115 min.

Hanna er innvandrer og jobber på fabrikk. Jobben hennes er rutinepreget og kjedelig, men Hanna klager ikke. Hun sier i det hele tatt nesten ingenting. Hun kommer på jobb, gjør det hun er betalt for, spiser lunchen sin alene, jobber til arbeidstidens slutt og drar hjem til leiligheten sin. Hun er aldri borte fra jobben, tar aldri ferie og er sånn sett den perfekte medarbeider ... Eller? Vel, sjefen hennes er fornøyd med innsatsen hennes, men er bekymret for henne. Til slutt tvangssender han henne på ferie.

Problemet er bare at Hanna knapt vet hva ferie er. Likevel reiser hun til kysten, og ved et slumpetreff plukker hun opp at noen etterlyser en sykepleier som kan ta hånd om en brannskadd pasient ute på en borerigg. Hun slår til! Det viser seg at hun egentlig er sykepleier og har spesialutdanning innenfor pleie av brannskadde.

Pasienten Josef (i Tim Robbins skikkelse) er brannskadd etter at han forgjeves prøvde å redde en annen manns liv i en eksplosjonsartet brann. Nå er han nærmest forblindet pga. skader på hornhinnene. Synet kommer tilbake, men det kan ta tid. Han kan altså ikke se sykepleieren som pleier hans brannskadde kropp. Josef er svært nysgjerrig på hvem den ordknappe sykepleieren er. Hun er på sin side svært lite meddelsom. Like fullt lykkes det ham å få henne til å åpne seg etter hvert, og etter dette blir livene deres aldri de samme igjen. Hvilken historie er det Hanna har båret på i alle årene siden hun forlot sitt hjemland?

Dette er en nydelig film som bl.a. handler om hvor forløsende det faktisk er å sette ord på den smerten man har inni seg. Ikke bare ble jeg svært sjarmert av denne filmen, men den fikk meg også til å gråte. Det var selvsagt Hannas historie som gjorde at tårene kom. For det var en uhyggelig sterk historie hun hadde å fortelle. Tim Robbins er en meget erfaren skuespiller som har vært med i mange toppfilmer, mens jeg aldri har hørt om Sarah Polley tidligere. Begge spilte sine roller gnistrende! Han på en fandenivoldsk måte, og hun på en stillferdig måte. Sverre Anker Ousdal hadde en liten birolle som boreplattformsjef, og det var jo litt morsomt da. Det var også interessant å få innblikk i hvor lukket et så lite samfunn kan bli, selv om historien i filmen på ingen måte kan sies å være representativ for hvordan livet på en boreplattform er i virkeligheten. Jeg gir terningkast fem




Sarah Polley i rollen som Hanna

Javier Cámara i rollen som kokken Simon samt Sarah Polley som Hanna

Tim Robbins som Josef sammen med sykepleieren Hanna

lørdag 6. november 2010

"Fatter´n" (Regissør: Josef Fares)

Innspilt: 2010
Originaltittel: "Farsan"
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Jan Fares, Torkel Petersson,Hamadi Khemiri, Nina Zanjani, Anita Wall, Juan Rodriguez, Jessica Forsberg
Spilletid: 97 min.

Aziz jobber i en skraphandel sammen med Juan og sjefen Jörgen. De tre er svært forskjellige. Jörgen sliter i ekteskapet sitt og lurer på om han kanskje er for lite macho. Juan er singel og er stadig på damejakt. Aziz ble enkemann for 10 år siden, men plages ikke av å være singel. Han har jo sønnen Sami og svigerdatteren Amanda! Dessuten venter de barn, og han gleder seg til å få en riktig stor familie.

Problemet er bare at Sami ikke kan få barn. Han orker ikke tanken på å fortelle dette til sin far, og får kona med på å spille gravid. Dersom alt går etter planen får de et lite adoptivbarn på den tiden Amanda liksom skal føde. Hun vagger rundt med stor mage og later som hun er gravid, mens hun under klærne har en pute. Det hele er nokså patetisk, men Sami orker ikke å fortelle faren sin at han ikke er en ordentlig mann ... Og når det skjærer seg i forhold til det barnet de egentlig skulle adoptere, så aner Sami ganske enkelt ikke hva han skal gjøre. Han utsetter og utsetter å fortelle faren sannheten, og kona blir mer og mer oppgitt over å være tvunget til å være med på et nokså uverdig spill.

Så får Sami det for seg at dersom faren bare får seg dame, så kommer det meste til å bli mye enklere ... Da får han noe annet enn ham, Amanda og barnet å være opptatt av. Han skal imidlertid snart komme til å angre på det han dermed setter i gang!

Filmen "Fatter´n" når ikke på noen måte opp til Josef Fares sin fantastiske komedie "Jalla! Jalla!" som kom i 2000. Det er riktignok mange fornøyelige scener i filmen, og jeg lo opp til flere ganger, men mest av alt kjedet jeg meg dessverre. Mange av scenene ble rett og slett for dumme. Jeg opplevde f.eks. at han som spilte faren, Jan Fares, ble fremstilt som temmelig enkel og dum. Jeg skjønner ikke at det var nødvendlig. Han hadde jo knapt flere replikker å spille på enn 3-4 stykker, som gikk igjen og igjen i absolutt alle situasjoner i filmen. Jeg klarte heller ikke helt å tro på den figuren Nina Zanjani spilte (dvs. Amanda). Hun ble for anstrengt. Man blir liksom ikke noen god skuespiller bare ved å smile og være pen. I tillegg dukket det opp noen fruentimmere som fatter´n ble presentert for, og dette ble også temmelig dumt og nesten karikaturaktig fremstilt, som om det å være singel innvandrerkvinne er ensbetydende med å være på desperat mannfolkjakt. Den eneste av skuespillerne jeg synes kom noenlunde hederlig fra det, var Hamadi Khemiri, dvs. han som spilte Sami. Filmen tok seg litt opp på slutten, med opptil flere rørende scener. Det er disse scenene som redder filmen fra å få terningkast to. Jeg har nemlig landet på terningkast tre



Hamadi Khemiri som Sami og Jan Fares som Fatter´n Aziz

"Women without men" / "Kvinner uten menn" (Regissør: Shirin Neshat)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike, Tyskland, Østerike
Språk: Persisk/engelsk
Originaltittel: Zanan-e bedun-e mardan
Skuespillere: Pegah Ferydoni, Arita Shahrzad, Shabnam Tolouei, Orsi Tóth
Spilletid: 95 min.

Det historiske bakteppet i denne filmen er de politiske forholdene i Iran i 1957. Sjahen flyktet da de millitære gjorde et statskupp, men vendte som kjent tilbake etter en tid. Det sies at det var i denne perioden grunnlaget for den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble skapt. Da forlot sjahen Iran for godt, og siden har landet vært styrt av religiøse ayatollaher.

Vi møter fire kvinneskjebner. Fakhri lever i et kjærlighetsløst ekteskap. Akkurat hvor meningsløst livet og ekteskapet med hennes humørløse og surt fordømmende ektemann har vært, går for alvor opp for henne da hennes fordums elskede dukker opp igjen i Iran etter mange år i utlendighet. Dette gir henne mot til å gå fra sin mann og etablere seg i et falleferdig herskapshus med en vidunderlig hage ute på landet.

Her dukker Zarrin opp, mer død enn levende. Hun har flyktet fra et liv i prostitusjon, skrekkslagen etter at hun ikke lenger klarte å se ansiktene til kundene sine. Og etter hvert finner også Faezeh veien dit. Hennes venninne Munis er død, etter å ha tatt livet av seg grunnet de strenge forholdene broren har latt henne leve under. Som 30 åring og ugift var Munis lite verdt som kvinne og menneske. Faezeh, også hun ugift, kan ikke vende hjem til sine etter en voldtekt. Hun er nå en kvinne uten ære ... og uten fremtid.

Livene til disse kvinnene flettes sammen. Selv om de er svært ulike, har de likevel mye felles nettopp fordi de er kvinner i et land som Iran. Etter hvert trenger omverden seg inn på deres fredede lille plett, og dette får noen konsekvenser ingen av kvinnene hadde forutsett.

Kvinneskjebnene vi får innblikk i er ikke ekstreme på noe vis. Tvert i mot er de nokså hverdagslige i et land hvor kvinneundertrykkelse lever i beste velgående. Ikke å få bestemme over sin egen skjebne, sine egne valg, hvilke drømmer man skal få lov til å forfølge, hvilken ektefelle man skal slå seg til ro med ... Jeg tror knapt Vestens kvinner kan forestille seg dette. For hva blir egentlig igjen når all individuell frihet tas fra en, og det knapt finnes andre former for frihet heller? Uttrykket i filmen er malerisk og magisk. Kun det aller nødvendigste av replikker er med. Jeg ble veldig berørt mens jeg så på filmen. Fordi regissøren Shirin Neshat selv er perser, har hun maktet å fortelle en svært nyansert historie. Det er absolutt håp! For selv et undertrykket folk - kvinner som menn - har sine metoder og lar seg ikke kue så lett, selv om det kan se slik ut på overflaten. Det har selvfølgelig ikke vært mulig å lage denne filmen i Iran, og Neshat lever selv i eksil i dag.


Terningkast fem.








torsdag 4. november 2010

"Bin Jip" / "Tomme hus" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Korea
Engelsk tittel: " 3 Iron"
Skuespillere: Lee Seung-Yeon, Jae Hee, Kwon Hyuk-Ho, Joo Jin-Mo
Spilletid: 85 min.
En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han er ikke ute etter å stjele, men ønsker på en måte å leve beboernes liv mens han oppholder seg i husene deres. Han lager mat, vasker klærne deres og sover i sengene. Dessuten tar han alltid bilder av seg selv inne i husene han har brutt seg inn i. Når han forlater åstedet, er det knapt så noen kan skjønne at det i det hele tatt har vært noen der.

Alt går imidlertid ikke etter planen. Et sted er det ikke så folketomt som den unge mannen tror. En ung kvinne er mishandlet av mannen sin og har satt seg inne i et klesskap. Undrende følger hun med på hva inntrengeren driver med. Da han til slutt oppdager at hun er i huset, oppstår den en non verbal kontakt og gjensidig sympati mellom dem. Så kommer mannen hennes hjem, og etter et basketak mellom ektemannen og inntrengeren, ender det med at kvinnen blir med ham.

Kvinnen blir med på å bryte seg inn i tomme hus. Uten at de noen gang veksler et eneste ord, oppstår det en dyp kjærlighet mellom dem. En gang blir de overrasket av at huseierne kommer hjem midt på natta, og et annet sted finner de et lik. Det oppstår det problemer med politiet, og den unge mannen kommer i fengsel. Han må sone sin straff, mens kvinnen blir hentet av sin voldelige ektemann. Da straffen er sonet, oppsøker gutten alle husene han har vært inne i. Og ingenting blir helt som før ...

Filmen er regissert av
Kim Ki-Duk, den samme mannen som står bak filmen "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår". Jeg opplevde den som veldig spesiell og kanskje litt sær eller smal. Jeg satt like fullt som fjetret til skjermen det meste av tiden, fascinert spesielt av den unge mannen som aldri sa et ord og som øvde seg på å bli usynlig. At det nesten ikke var replikker i filmen, reagerte jeg ikke på. Ord var rett og slett ikke nødvendig, fordi bildene fortalte det som var verdt å si. Etter hvert ble filmen også uhyggelig spennende!

Filmen har fått en rekke priser fordi den er så spesiell. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem. Jeg tror det må bli noe i midten.




onsdag 3. november 2010

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.



Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi
Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker
Ved Fuji-fjellet

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener
terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).




"Venus" (Regissør: Roger Michell)

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Peter O'Toole, Jodie Whittaker,Leslie Phillips, Vanessa Redgrave
Spilletid: 91 min.

De to gamle gubbene Ian og Maurice møtes jevnlig. Ramsalte replikker fyker mellom dem, og hadde det ikke vært for gammelt vennskaps skyld, ville de nok ha fornærmet hverandre på det groveste. Men såpass tåler vennskapet deres! Det er faktisk dette som holder dem oppe når alt kommer til alt.

I motsetning til Ian, har Maurice vært en Don Juan blant damene i sine yngre dager. Vi skjønner at han som skuespiller og kjendis har hatt rikelig tilgang på villige kvinner i sitt liv. Han har alltid latt livets gleder gå foran pliktene, hvilket har hatt en del omkostninger i livet hans. Om det ikke har plaget ham direkte, har det definitivt gjort det for andre. Men selv om Maurice i dag er gammel og for lengst impotent, har han ikke mistet sansen for det vakre hos kvinnene. Velpleid hud, duften av en svett kvinnenakke ... å, han nyter det!

Både Ian og Maurice innser at døden er rett rundt hjørnet. Ian er mest bekymret for helsen og inviterer sin nieses datter (Jessie) til å komme å bo hos ham - ja, passe på ham rett og slett. Han hadde forventet seg en søt og kultivert jente. I stedet kommer en frekk, oppesen ung jente som er vel bevandret i festlivets gleder. Ikke kan hun lage mat, og hun går stort sett rundt med et temmelig surt og misfornøyd uttrykk i ansiktet. Det kunne ikke vært verre! Ian klarer henne rett og slett ikke! Problemet er bare at hans niese, Jessies mor, nekter å ta henne tilbake.

For Maurice ser det hele imidlertid annerledes ut. I Jessie opplever han nesten en ny ungdoms vår. Han tar henne med ut og hun blomstrer! Hele tiden beveger deres relasjon seg i ytterkant av det akseptable, og spørsmålet det etter hvert er betimelig å stille seg, er hvem som egentlig utnytter hvem ...

I denne skjønne britiske komedien er Peter O´Toole helt på topp! Så ble han da også Oscar-nominert for rollen som den kyniske fordums kvinnebedåreren Maurice. Manuset som filmen bygger på er skrevet av forfatteren Hanif Kureishi, kjent bl.a. for romanen "Bydels-Buddha". Humoren i filmen er tidvis helt rå, og replikkene kjappe og beske. Underveis tenkte "herregud - de kunne jo ha laget minst tre topp-filmer med disse replikkene, dersom de hadde spart mer på dem! Filmen hadde blitt mer enn morsom nok likevel ...." Men selv om morsomhetene står i kø, er ikke dette en film av det hysteriske eller heseblesende slaget. Derimot er det en komedie av beste britiske merke! Filmen handler om det å bli gammel, om å se tilbake på et levd liv og gjøre opp status i forhold til om man nådde sine drømmer eller ikke, og ikke minst om hva som gjør at noen ser på døden som en venn, mens andre ser på den som en fiende. Hvem er lykkeligst når døden nærmer seg? Den som har et levd liv bak seg eller den som har latt seg styre kanskje alt for mye av vedtatte normer? Sluttscenen i filmen er helt ubetalelig!
Terningkast fem!




tirsdag 2. november 2010

"Jeg har elsket deg så lenge (Regissør: Philippe Claudel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Il y a longtemps que je t'aime
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill
Spilletid: 112 min.

Juliette har sittet i fengsel i 15 år, og da hun løslates blir hun til sin store overraskelse møtt av sin søster Lea. Ingen i familien har hatt kontakt med Juliette under hennes soning.

Lea ønsker å stille opp for søsteren - kanskje for å gjøre bot for den manglende kontakten dem i mellom de siste 15 årene. Hennes mann er skeptisk, mens de to adoptivdøtrene deres er henrykte over å få en tante. Juliette har nærmest frosset til i alle årene hun har tilbrakt i ensomhet, og det er ingen som helt våger å spørre henne ut om hvordan hun har hatt det, hva som førte til at hun gjorde det hun gjorde i sin tid eller hvilke fremtidsplaner hun har.

Gradvis mykner Juliette opp, kanskje mest av alt pga. tantebarna som er mer spontane, krevende og direkte i sine uttrykksformer enn de hensynsfulle og høflige voksne familiemedlemmene og deres venner. Gløden i ansiktet vender tilbake, men like fullt er Juliette svært forsiktig med hvem hun tør å åpne seg for. Derfor sitter vi som seere spent til pinebenken nesten til siste slutt før vi får vite hva hun har gjort og hvorfor.

Den britiske skuespilleren Kristin Scott Thomas spiller Juliette med en gnistrende innlevelse, helt ned til den minste mimikk i ansiktet. Den forrige filmen jeg så henne i var "Lett på tråden", der hun spilte en erkebritisk snobbete kvinne. Hun har også en sentral rolle i Polanski-filmen "Bitter Moon". Kontrasten til rollen som Juliette kunne ikke vært større, og viser etter min mening hvilken stor karakterskuespiller hun er. Selv om dette ikke er en tåreperse-film, kan jeg ikke nekte for at jeg ble svært følelsesmessig berørt av den. Mer har jeg i grunnen ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som leser denne omtalen. Dette er en av de virkelig bedre franske filmene jeg har sett! Terningkast fem.  



Gaute Heivoll: "Himmelarkivet"

Utgitt: 2008
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 253

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka.
Terningkast fem fra meg.






Høststemning

Inspirert av mange andre bokbloggere, har også jeg funnet frem til et knippe høstbilder fra i år.

Enjoy!














Hvilken leser er du? Ta testen selv!

What Kind of Reader Are You?
Your Result: Dedicated Reader
 
You are always trying to find the time to get back to your book. You are convinced that the world would be a much better place if only everyone read more.
Obsessive-Compulsive Bookworm
 
Literate Good Citizen
 
Book Snob
 
Non-Reader
 
Fad Reader
 
What Kind of Reader Are You?
Quiz Created on GoToQuiz

mandag 1. november 2010

"Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2004
Originaltittel: "Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom"
Nasjonaltitet: Korea
Skuespillere: Oh Young-soo, Kim Ki-Duk og Kim Yeong-min
Spilletid: 98 min.

Sjelden har jeg sett en så nydelig og poetisk film som denne! Ikke bare er kulissene nærmest overjordiske, der det vakre landskapet veksler mellom de ulike årstidene. Det hviler også en ro over handlingen som til og med påvirket pusten min mens jeg så den.

I de innledende scenene møter vi en eldre buddhistmunk og et barn. De bor i et flytende kloster, nederst i en dal langt, langt borte fra sivilisasjonen. Barnet leker og fryder seg, mens det piner små amfibiedyr. Den eldre munken betrakter det hele på avstand, bekymret som han naturlig nok er for guttens sjelsliv. Gjennom enkle virkemidler oppnår han at barnet forstår hvilke pinsler det påfører dyrene, og uten at han trenger å ty til formaninger opphører denne uønskede adferden. Forståelsen for livets hellighet, uansett hvilket vesen det dreier seg om, er oppnådd.

Gutten vokser til og blir en mann, og så dukker det opp en ung pike, som ikke er frisk. Etter noen uker sammen med munkene, friskner hun imidlertid til. En livgivende romanse mellom piken og den unge munken var det som skulle til. Spørsmålet er imidlertid hva dette gjør med den unge munken, som har levd så beskyttet og som plutselig får livet sitt snudd fullstendig på hodet ...

Hver årstid har sin historie og sin livsvisdom. Naturen i den vakre dalen skifter farger etter årstidene, og jeg ble ganske enkelt svært betatt. Dette er en film jeg kommer til å finne frem til for å se om igjen når jeg føler at jeg har skuldrene opp mot ørene. Stemningen, de vakre kulissene, tempoet, alle temaene som gir rom for ettertanke og som jeg neppe har forstått fullt ut enda - alt dette har nærmest en terapeutisk virkning på meg. Vakkert, vakkert, vakkert!

Terningkast seks!








Populære innlegg