Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten klassereise. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten klassereise. Vis alle innlegg

onsdag 1. mars 2017

Elena Ferrante: "Historia om det tapte barnet"

Fjerde og siste bind i Napoli-kvartetten

Forfatteren Elena Ferrante er Italias mest kjente ukjente forfatter. Hvem er denne forfatteren som har skrevet en av de beste bokseriene som er utgitt i nyere tid? Dette spørsmålet er det mange som har stilt seg, uten at vi har kommet nærmere et svar. Og kanskje er det ikke noe poeng å få vite hvem forfatteren er, fordi vi da ikke risikerer at hun (eller han?) kommer i veien for bokprosjektet sitt (slik vi har opplevd at enkelte norske forfattere har gjort i den senere tid ...).


Jeg har valgt å lytte meg gjennom hele Napoli-kvartetten, samtidig som jeg har hatt papirutgavene tilgjengelig underveis. Det har tatt drøyt 62 timer å lytte seg gjennom de fire lydbøkene, mens papirutgavene inneholder tilsammen 2 052 sider. Det er Silje Breivik som er oppleser, og hun har gjort lytteropplevelsen til noe helt, helt spesielt! Den nynorske oversettelsen er dessuten briljant! Dersom jeg en dag skal lese hele serien om igjen, tror jeg det er lydbokutgaven jeg igjen kommer til å ty til. Samtidig har jeg gleden av å eie hele serien i papir, og dét er viktig for meg. Denne serien fortjener nemlig i aller høyeste grad hylleplass i mine overfylte bokhyller! 


Jeg har skrevet om de tre foregående bøkene her på bloggen; "Mi briljante venninne" (første bind), "Historia om det nye namnet" (andre bind) og "Dei som flyktar og dei som blir" (tredje bind). Dersom du ikke har lest disse bøkene, bør du nok vente med å lese herværende bokomtale, fordi jeg kommer til å røpe noe av handlingen i de foregående bøkene. 


Bokserien handler om vennskapet mellom Elena (eller Lenú) Greco og Lila (eller Lina) Cerullo, og vi følger disse kvinnene fra de er småjenter og frem til de er i begynnelsen av sekstiårene. I bok nr. 1 har Lila forsvunnet sporløst, og hennes sønn Rino har ringt Elena. Det er Elena som er jeg-personen og fortelleren i alle bøkene. 


Lilas forsvinning blir opptakten til hele bokserien, der Elena ser tilbake på sitt levde liv. I tillegg til det turbulente vennskapet med Lila, forteller hun om en klassereise som førte henne bort fra Napoli. I første omgang studerte hun ved universitetet i Pisa, hun utga en bok og giftet seg med universitetsprofessoren Pietro. De fikk døtrene Elsa og Dede. Fikk hun et bedre liv enn sine medsøstre, hun som nå ble en del av Pisas øvre middelklasse? Nei. Hun ble nøyaktig like låst som alle andre kvinner med barn. Hun følte seg redusert til en husholderske. I tillegg var hennes verdi som samtalepartner for Pietro betydelig redusert. Da Nino, hennes ungdoms forelskelse, dukket opp, falt hun som en moden frukt for ham, og satte hele ekteskapet på spill for å få ham. Der Pietro var nøktern og hverdagslig, der var Nino romantisk og lyttende. 


Elena reiser fra mann og barn og følger Nino. Det skal vise seg å ha sin pris ... Nino er nemlig en mann som liker å bli dyrket, og han stikker når det blir for mye krav ... I mellomtiden er Elena blitt gravid med barn nr. 3. Også Lila er gravid - denne gangen med Enzo, mannen hun har levd med etter at hun valgte å forlate mannen hun hadde giftet seg med. 


I denne siste boka i Napoli-kvartetten får vi enda flere detaljer fra Elena og Lilas vennskap, ikke minst fra den tiden da Elena valgte å flytte tilbake til Napoli. Bakteppet for historien er mafiaens herjinger i byen, der den ene etter den andre blir drept. Etter at forholdet med Nino tok slutt, og Elena var i desperat pengenød, skrev hun en bok hvor handlingen var lagt til Napoli, og hvor Napolis mafia-familier er lett gjenkjennelige, selv om de ikke er identifisert med navn. Solara-familien følte seg uthengt og ble rasende. Mens Elena mente at hun hadde skrevet en fiktiv roman, som ikke handlet om noen av dem ... En diskusjon ikke ulik den som har versert om virkelighetslitteraturen i Norge i den senere tid ... 


Det aller mest spennende med hele bokserien er at vi kommer så tett inn på en meget dramatisk periode av Napolis historie, der mafiaen fikk er grep om byen som de siden har beholdt. Det forhold at forfatteren er anonym får oss til å tro at det er en innsider som har skrevet bøkene, og som av frykt for sitt eget liv ikke våger å røpe sin identitet. Dette temaet blir som nevnt berørt i denne siste boka. Dette får store konsekvenser for de to venninnene, uten at jeg har tenkt å røpe noe mer av handlingen. 


Elena og Lila representerer to ytterpunkter i historien; den ene velutdannet og forfatter, den andre en selvlært bedriftseier. Den ene reiste bort fra Napoli, mens den andre ble. Det handler om kvinners stilling i etterkrigstidens Italia, og det handler om klassereise. Ringen ble på et vis sluttet da Elena kom tilbake til Napoli. Rivaliseringen som har funnet sted mellom de to, fortsetter i neste generasjon. Hvem er vakrest? Hvem er lykkeligst? Hvem er mest briljant? Hva er det som virkelig gjelder i det lange løp? Og hvor velmenende er f.eks. Lila når hun advarer Elena mot Nino, hennes egen ungdoms kjærlighet? Og finner Elena Lila til slutt? Slik blir Napoli-kvartetten en historie om selve livet, der det noen ganger er to skritt frem og ett tilbake, og andre ganger ett skritt frem og to tilbake ... Tittelen på boka røper den største tragedien som et menneske kan utsettes for ... En historie som Elena velger å skrive en bok om, og som blir en voldsom suksess. Hun har så og si stjålet en historie som nok burde ha fått gli inn i glemselen. Er hennes egen suksess viktigere enn venninnens ve og vel når det kommer til stykket?


Dersom du ikke har lest noen av disse bøkene, har du mye å glede deg til! De to første bøkene har du mulighet for å få tak i på Mammut-salget som starter neste mandag (bok nr. 32 og 33 i salgskatalogen). Jeg anbefaler bøkene på det varmeste! Det har vært stort å få følge Elena på hennes vei gjennom livet.


Mange har skrevet om denne boka og jeg nevner her noen av dem: NRK (Jakten på forfatterens identitet kan allikevel illustrere ett sentralt poeng: Hva vil det si å fortelle en historie? I dette tilfellet; hvem forteller om hvem? Hva er fortellingens konsekvenser? Og enda en gang: hvem eier historien om et liv?), VG (De har forsøkt å komme seg vekk fra sin barndoms brutale bydel i Napoli, med camorra, vold og drap og kidnapping. Men det er i Napoli de finner hverandre igjen. Så forsvinner Lila, og Elena flytter igjen, leter, tenker, skriver og skriver. Om dette spinner Ferrante sin suverene Napolikvartett, et unikt litterært prosjekt.), Aftenposten (Om man betrakter Napoli-kvartetten i seg selv, hvis det i det hele tatt er mulig, er det ikke vanskelig å forstå at folk ikke får nok av Elena Ferrante. Bøkene om Elena (navnebruken legger åpenbart opp til en identifikasjon mellom fortelleren og forfatterens pseudonym) og Lila har et sterkt narrativt driv samtidig som de forankrer personlige erfaringer i en større kontekst, det vil si historien om det moderne Italia, fra 1950-tallet og frem til vår egen tid.), og bloggerne Med bok og palett (Ein fantastisk roman denne gongen også! Berre trist at det er slutt. ), Artemisia (Dette er desidert det mest komplekse og dramatiske bindet av de fire. Og selv om Ferrante også i denne boka drøvtygger en del med sin omstendelige skrivestil, blir det sjelden så veldig kjedelig.), Kleppanrova (FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG!), Har du lest (En av hemmelighetene til den enorme appellen til Ferrante bøkene tror jeg er at de er så vanskelige å definere. Det er absolutt politiske romaner. Samtidig eksellerer de i det nære, i familierelasjonene, i møtet mellom mennesker. Bøkene er også uten tvil feministiske, fordi de fokuserer på to kvinner som på hver sin måte forsøker å stå imot konvensjoner. Lila stritter imot det hun kan, og sloss med de midlene hun har. Og Lenù er kvinnen som ensom bryter ut, men som opplever hvor farget og fanget hun likevel er av sin bakgrunn. Hvor hører disse kvinnene hjemme? Hvilken pris må de betale for sine livsvalg og hva slags mennesker blir de?) og Reading Randi (Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med.)


Utgitt i Italia: 2014

Originaltittel: Storia della bambina perduta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 573 
Spilletid: 17 t 20 min.
ISBN: 978-82-521-8880-6 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163769 (lydfilen)
Jeg har mottatt leseeks. av boka

søndag 4. september 2016

Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir"

Tredje bind i Napoli-kvartetten

Ingen vet hvem Elena Ferrante er, forfatteren bak Napoli-kvartetten. Bokserien utkom i Italia i årene 2011-2014. Spekulasjonene har gått høyt og lavt rundt hvem dette kan være, og det har vært gjort regelrette forsøk på etterforskning for å prøve å finne en kvinne fra Napoli i rette alder, som studerte litteratur ved universitetet i Pisa på den tiden hovedpersonen i bøkene, Elena, gjorde nettopp det. Ingen har likevel klart å finne frem til hvem hun kan være. 

Tidligere i sommer diskuterte jeg konseptet bak disse bøkene med en annen, og da kom følgende opp: tenk om det er en mann som står bak bøkene? Jeg må innrømme at det hadde jeg faktisk ikke tenkt på ... Men mistanken er sådd, og lest med disse brillene har jeg kommet til at det ikke er helt usannsynlig. Det er noe med måten særlig Elena beskrives. Hun er ganske maskulin i sin tilnærming til det meste. 

Jeg har også diskutert bøkene med en mannlig leser, som har opplevd å bli møtt med fordommer ala at han leser "damelitteratur". Niks! Dette er faktisk ikke "damelitteratur" - i alle fall ikke i den betydning begrepet gjerne benyttes. Derimot handler den om kvinner, og bøkene kan sånn sett karakteriseres som "kvinnelitteratur", noe som ikke er det samme som "damelitteratur". Begrepet "damelitteratur" henspiller på hvem som leser bøkene (nemlig damer), mens begrepet "kvinnelitteratur" henspiller på hvilket kjønn hovedpersonene i selve bøkene har. Og det er vel ikke slik at det er noe mindreverdig i å lese en bok som handler om kvinner, selv om man er mann?

I alle fall - stor er interessen for Napolikvartetten at Litteraturhuset den 12. oktober 2016 arrangerer et møte mellom fire personer - Bjørn Ivar Fyksen (Klassekampen), Cathrine Sandnes (Manifest), Gudmund Skjeldal (kritiker) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker) - for nettopp å diskutere dette forfatterskapet. Arrangementet har tittelen "Forfattar utan andlet". Billettene til hovedsalen var for lengst revet bort da jeg for nesten tre uker siden bestilte billetter til arrangementet, og måtte nøye meg med overføring på storskjerm i en annen sal. Det sier noe om interessen for bøkene og forfatterskapet. 

Den første boka i serien - "Mi Briljante venninne" - kom ut på norsk første gang i 2015. Jeg omtalte den her på bloggen i juni 2015. Den andre boka i serien - "Historia om det nye namnet" - kom ut på norsk høsten 2015, og jeg omtalte den på bloggen min i januar 2016. Siden jeg hørte begge disse bøkene som lydbok, var det naturlig å fortsette i samme spor med den tredje boka. Og fordi bøkene er så eminente, måtte jeg i tillegg ha dem i papir - til senere lesning. 

Venninnene Elena (kalles også Lenú) og Lila vokser opp i Napoli, og begge kommer fra fattige familier. Mens Lila Cerullo vokser opp i en skomakerfamilie, er Elena Greco datter av en portner. Venninnene nærer en gjensidig beundring for hverandre, men det er også ikke rent lite misunnelse og sjalusi mellom dem i tillegg. Dette preger forholdet de har til hverandre i årene som kommer. Spesielt merkes dette da de etter hvert velger forskjellige løp i livene sine. Vakre Lila gifter seg tidlig - et helt feilslått ekteskap skal det nokså snart vise seg - mens Elena velger å studere. Hun gir også ut en bok med klare selvbiografiske trekk, og fordi hun i boka berører en del tabubelagte temaer (som sex før ekteskap), vekker denne en del reaksjoner hjemme i Napoli. Betraktningene bokas jeg-person Elena gjør seg i møte med sin fortid - en fortid som  også handler om en temmelig kjølig og brysk mor - er interessante, særlig fordi det hun opplever er så universelt for alle som har kommet en del lenger enn de som ble der hjemme - "dei som blir". Hun lengter etter litt anerkjennelse for hva hun har fått til, men hun får ingenting. Å foreta en klassereise er som å befinne seg i limbo - det er ingenting til henne der hun kom fra, og det er heller ingenting til henne der hun kommer. 

Da Lila velger å flytte fra ektemannen sin, velger hun ikke akkurat den enkleste veien for seg selv og sønnen sin. Hun er nødt til å jobbe for å få inntekter, og opplever seksuell trakassering fra sjefen sin. Det er ikke farefritt å stå opp mot dette, og i verste fall kan hun bli stående fullstendig på bar bakke. Mens vi i Skandinavia opplevde at kvinnefrigjøringen for alvor skjøt fart på midten av 1970-tallet, hadde man ikke kommet så langt i Italia. Dette var en brytningstid der kvinnenes rettigheter ikke var sterke, men hvor noen måtte gå foran for at det i det hele tatt skulle finne sted en utvikling i riktig retning. Men Lila er stolt, og hun sliter seg heller helseløs som en dårlig betalt fabrikkarbeider enn å gå på akkord med sine egne prinsipper i et ekteskap der hun bare har forakt til overs for den mannen hun giftet seg med. 

Selv om Lila til tider er så utslitt at hun ikke har noe å gi Elena, og også er både spydig og ekkel mot henne, stiller Elena opp for venninnen når Lila trenger det. Båndene dem i mellom er sterke, slik bare vennskap som har vart et helt liv er når det røyner på. Underveis blir vi vitne til opptøyer og drap, og tidvis også rene likvidasjoner i Napoli. Enkelte familier, som tidligere ikke var særlig vel ansett, blir likevel mektige. Elena undrer seg over hvordan penger alltid synes å trumfe moral og etikk i hjembyen. Til og med tabuet det innebærer å bo sammen uten å være gift, må vike til side når mye makt og penger er inne i bildet. 

Så skulle man kanskje tenke seg at Elena, som tross alt hadde klart å karre til seg en universitetsutdannelse, skulle ha helt andre muligheter enn sine medsøstre generelt og Lila spesielt. Hun gifter seg med akademikeren Pietro, og gjør dermed en reise inn i den øvre middelklassen i Pisa. Og opplever at da hun får barn, er hun nøyaktig like låst og "hemmet" som sine medsøstre uten utdannelse. Barnet krever alt av henne, og hun får ingen tid til seg selv. Ekteskapet hennes blir ikke slik hun hadde tenkt, for mannen hennes er i grunnen aldri særlig opptatt av hva hun tenker om saker og ting. Aller helst skal hun sitte umælende og lytte mens han doserer for henne. Dette passer Elena svært, svært dårlig ... Hun føler seg redusert til en husholderske. Det er ikke dette hun hadde drømt om da hun flyktet hjemmefra og valgte å ta seg høyere utdannelse. Da ungdomsforelskelsen Nino dukker opp, er det farlig å være en misfornøyd og oversett hjemme-frue som lengter etter å bli sett ... og som lengter etter litt kjærlighet ... 

Etter at jeg har hørt meg gjennom lydbokutgaven av denne tredje boka i Napolikvartetten, er min konklusjon at det er stigning i programmet absolutt hele tiden! Bøkene blir bare bedre og bedre. Ikke bare fremstår tidskoloritten perfekt, men persongalleriet som males frem, er også meget troverdig. Boka blir nydelig lest av Silje Breivik, som om den skulle være skreddersydd nettopp til henne. Det at disse bøkene er oversatt til nynorsk gir dem en ekstra språklig kvalitet, synes jeg. Det er sterke kvinneskikkelser vi møter, enten det er de universitetsutdannede eller fabrikkarbeiderskene vi snakker om. Venninnene Elena og Lila har det til felles at de ikke lar seg plukke på nesen, og når viktige verdier står på spill, prøver de å være tro mot seg selv. Skjønt - for å være helt ærlig - lurer jeg alvorlig på hva Lila egentlig har rotet seg opp i. Vi får liksom ikke helt taket på henne. I den fjerde og siste boka får vi forhåpentligvis noen svar.

Både Elena og Lila har valgt et liv helt ulikt sine mødre, som var nødt til å sette sine egne behov til side for storfamilien. Da er det kanskje ikke til å undres over at noen hver kunne bli både biske og bitre? Særlig når de blir vitne til at døtrene deres med den største selvfølge forsyner seg av den friheten de selv kanskje hadde drømt om gjennom et helt liv ... Samtidig kjenner de en sterk avmakt overfor det livet døtrene deres har valgt, fordi det er så fremmed sammenlignet med det de selv er vant med ... Å leve i slummen i Napoli og aldri ha opplevd noe annet, er noe helt annet enn hva Elena opplever, inngiftet som hun er i en riktig fin familie. Uten at det har gjort henne noe mer lykkelig ... Tvert i mot er hun fremmedgjort i sitt eget liv, og passer egentlig ikke inn noen steder lenger. 

Denne tredje boka i Napolikvartetten er så medrivende og intens at jeg nesten ikke klarer å vente på den fjerde og siste boka, som kommer nå i høst! Slutten av boka er så oppsiktsvekkende og intrikat at jeg bare MÅ få vite hva som skjer så snart som mulig!

Har du enda ikke lest noen av bøkene i Napolikvartetten? Da er det på høy tid å gjøre noe med det! Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Artemisias Verden, Bøker & Bokhyller, Med bok og palett, Ågots bokblogg, Sukkerrør, Kleppanrova, Reading Randi og Tine sin blogg

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 501
Spilletid: 15 t 20 min.
ISBN: 9788252188790 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163363 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget, men har kjøpt papirutgaven selv

søndag 31. januar 2016

Elena Ferrante: "Historia om det nye namnet"

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen. 

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle. 

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ... 

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres. 

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt? 

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet. 

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. 

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape.  Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Silje Breivik leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia del nuovo cognome, L´amica geniale
Engelsk tittel: The Story of a New Name
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Opplest: Silje Breivik
Antall sider: 573
Spilletid: 17 t 35 min.
ISBN: 9788252188448 (papirutgave)
ISBN: 9788242162564 (lydfil)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 30. september 2015 - Å lese Elena Ferrantes andre bok i Napoli-kvartetten er som å oppleve en virvelvind: sidene flagrer avgårde. .... I andre passasjer snirkler det hele langsomt framover. Enten så liker man disse bøkene, eller så faller man av i hovedpersonenes krappe svinger og forviklinger i det omfattende persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 2. oktober 2015 - Elena Ferrantes fortsettelse - ny seier - Den såre konflikten og rivaliseringen som ruger mellom de to jentene allerede i den første boka, lever videre her. Visst er de smarte begge to, men Lila er langt på vei genial. Lenú har disiplinen, evnen til å arbeide hardt. Og hun er den som får sjansen til en vei ut av bydelen: Nemlig kunnskap og utdanning. Lila får aldri begynt, men holder på i det skjulte. ... Napoli-kvartetten vil bli stående som en seier for den realistiske romanen.
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 1. oktober 2015 - Besettende lesningLila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt.
Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 2. oktober 2015 - Kontant Ferrante-oppfølger - Språket i Ferrantes roman er ikke oppsiktsvekkende i seg selv og ofte mer kontant enn briljant, men med enkelte minneverdige formuleringer. En beskriver Elenas hjemreise fra studier i Pisa: «Eg opplevde tilbaketuren til Napoli som om ein defekt paraply lukka seg over hovudet mitt etter eit vindkast.» Det er først og fremst scenene som danner klare bilder i Ferrantes bok, tydelige og nærgående. Utporsjoneringen av informasjon gjør at utfallet i dannelsesfortellingen i dette bindet, Elena Greco blir forfatter, faktisk også kommer som en overraskelse, til og med for hovedpersonen selv. Elena ser selv Lila som det litterære naturtalentet blant dem, og Lila fungerer ganske visst som et bullshit-filter av en barndomsvenn, blant nye venner som tar sin omgang med bøker og verdensbegivenheter som en selvfølge.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. september 2015 - Framleis like briljantDet er dessutan ei sterkt klassemedviten bok, om Elenas som dreg og Lila som blir. Ei bok som viser at ein kan tene pengar, men likevel ikkje klare å kjøpe seg klasse. At ein kan skaffe seg utdanning, men likevel kjenne banda strame mot den boklause bakgrunnen ein kom av. Det er ei bok om forelsking og kjærleik, og om vennskap. Om å vere ung samtidig som ein liksom skal vere vaksen, håplaust forelska i heilt feil person. Og om den brennande, altoppslukande sjalusien som oppstår når han du alltid har elska vel ho andre. Vel venninna.
- Reading Randi - 31. desember 2015I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
- Artemisias Verden - 8. november 2015 - Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..
Min bok- og maleblogg - 1. oktober 2015Dette er, som i første boka, ei makelaus intens og gripande forteljing om vennskapen mellom dei to no vaksne kvinnene, men også ei tidshistorie fra livet i Napoli på sekstitalet.
- Bøker & bokhyller - 11. november 2015 - Sjølv om eg har lese enkelte parti i papirutgåva, har eg kost meg gjennom heile lydboka i tillegg. Det er ei sann glede å høyre stemma og det syngande tonefallet til Silje Breivik. Sjølv om "Historia om det nye namnet" heilt sikkert står godt på eigne bein, trur ho er med på å gi boka (bøkene) ekstra intensitet og driv.

fredag 25. desember 2015

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Betty Smith (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015 

lørdag 13. juni 2015

Elena Ferrante: "Mi briljante venninne"

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. 23 land har så langt kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.


De tre første bøkene har allerede utkommet på engelsk!
Her fra Strand Bookstore i New York tidligere i år
(Foto: RMC)
"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodige kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år.

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem. 

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne. 

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv. 

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt. 

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ... 

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de  besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum. 

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ... 

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham? 

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen. 

Utgitt i Italia: 2012
Originaltittel: L´amica geniale 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Samlaget (papirutgaven)
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal 
Oppleser: Silje Breivik
Spilletid: 12 t 11 min. (Antall sider: 405)
ISBN: 9788242162243 (lydfil)
ISBN: 9788252185904 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og leseeks. fra Samlaget


Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 6. juni 2015 - Elena Ferrante: Mi briljante venninne er et moderne storverk - Believe the hype: Første del av Elena Ferrantes fire bind lange roman om to venninner fra slummen i Napoli er ute på nynorsk. ... 
Lila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt. Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?
For Ferrante-fanatikere som ikke leser italiensk, blir ventetiden lang frem til høsten for å finne ut hvordan konkurransen mellom de to kvinnene forløper fra 1976 og frem til romanens nå i 2010. I den nåtidige prologen får vi vite at den 66-årige Lila har forsvunnet, og det er denne nyheten som setter minnene (og fortellingen) i gang hos Lenu. Hvem er egentlig den frie og modige av dem? I konkurransen mellom de to begavede jentene, er det aldri klart hvem av dem som er på topp. Er det et kjærlighetsforhold? Forvirringen ligger allerede i tittelen på første bind: Min briljante venninne er ikke Lila, slik fortellingen legger opp til, men Lenu, slik Lila ser henne.

- VG v/Kristine Isaksen - 6. mars 2015 - Rå vold i briljant roman - Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som var så full av livskraft og pulserende liv. Det er som om Elena Ferrante har tillatt seg å legge ekstra mye av seg selv og livet sitt i teksten, siden hennes egen identitet er skjult. ... Romanen har flere fellestrekk med den populære dameromanen: Den handler om kvinneliv, handlekraftige heltinner og vennskap, og er uten ironi.
Samtidig er det presise språket og den uforutsigbare handlingen i en liga over dameromanen.
Boken, og kvartetten som den er første del av, har mange potensielle lesere – måtte de alle finne fram til den!
«Mi briljante venninne» er en hyllest til en by og et spesielt vennskap som tar pusten fra leseren.

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann - 13. mars 2015 - Helt rå romanFerrante imponerer med å la to kvinners motsatte livsveier virvle opp tidens problemstillinger, uten å låse dem til stereotypene. Snarere tvinnes Elena og Lila sammen i et uavklart styrkeforhold. Slik beskrives symbiosen når Lila gifter seg som 16-åring: «Pengane forsterka inntrykket av at det eg mangla, hadde ho, og omvendt, i eit uendelig spel av utveksling og ombyting som, snart muntert, snart smertefullt, gjorde at vi ikkje kunne vere uten kvarandre.» Hvem har makten? Hvem er hvem? I Ferrantes kontrapunktiske roman kan egenskaper slå over i sin motsats, når som helst. Volden truer bak hjørnet. Det gir en eksplosiv dramaturgi. Mer ordinære partier finnes også, med intriger i det øvrige persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 11. mars 2015 - Gatesmarte, sterke jenter fra NapoliEn amerikansk kritiker skrev at å beskrive Elena Ferrantes Napoli-kvartett som feministisk litteratur er presist, men det kan samtidig bidra til å gjøre den mindre enn den fortjener. Underforstått: Denne kvinnelitteraturen unndrar seg båser og kategorier. Den er framfor alt bevegende, sterk og menneskelig uten kompromiss - fra en stor forteller.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 9. mars 2015 - Briljant klassereiseLila er slem. Men også briljant. Fattig og lurvete, men sterk. Ein ekte rakkarunge, redd verken vaksne eller ungar. Elena er djupt fascinert. Ho vil bli venninne med denne nye jenta, som oppfører seg annleis enn alle andre, og verkar omgitt av eit eige kraftfelt.
Noko ho klarer, men ikkje utan kostnad. For dess meir glitrande ho kjenner at Lila er, jo gråare kjenner Elena seg. Ofte følest det som ho berre er ein svak skugge i sitt eige liv, som om ingenting har kraft og farge om ikkje Lila er der for å tilføye det. Sjølv om det utanfrå sett går bra også med Elena, på skulen og etter som tenåra skrid fram i kjærleiken.
Likevel er det verdt det. Lila er spesiell. Modig og ekstremt intelligent, definitivt etla til noko eige. Slik ser det i alle fall ut gjennom Elenas auger då dei to veks opp saman i fattige Napoli på 1950- og 60-talet, også då ho godt oppi sekstiåra bestemmer seg for å fortelje hennar og Lilas historie. Særs Lilas.

- Artemisias Verden - 19. mars 2015 - Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
- Tine sin blogg - 23. april 2015Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.
- Med bok og palett - 16. januar 2015 Ei på mange måter realistisk forteling frå livet i Italia på femtitalet, men også ei forteljing der ein sit att med mange spørsmål og uvisse. Gatene i Napoli og det brutale miljøet i bydelen vi møter, er godt skildra. Dette er ei ærleg og lettlese bok, med god, flytande oversetting til nynorsk. Eg kjem nok til å lese meir av Elena Ferrante, og andre italienske forfattarar i tida framover.
- Reading Randi - 29. desember 2015 - En spennende og spesiell roman som så absolutt gir en noe å tenke på i etterkant.

torsdag 19. mars 2015

Edouard Louis: "Farvel til Eddy Bellegueule"

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser. 

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot! 

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ... 

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene. 

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne. 

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet. 

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv. 

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse mye intellektuelt i ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg. 

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen. 

Dette er en slik bok man få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt
til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: En finir avec Eddy Bellegueule
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Egil Halmøy
Antall sider: 173
ISBN: 978-82-03-37058-8
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Edouard Louis (Foto: John Foley/Opale)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 20. februar 2015 - Ung, skamslått og homo - Kan man fri seg fra sin bakgrunn ved å skrive en bok? Edouard Louis har vakt oppsikt i Frankrike med debutboken «Farvel til Eddy Bellegueule», som også er forfatterens avskjed med sitt gamle jeg. Tittelen viser til navnebyttet. I boken gransker han sitt ubemidlede oppvekstmiljø i en nordfransk landsby, fra han som tiåring blir banket opp, spyttet på og kalt homo og diverse andre ting i korridoren på skolen.
Mer enn en fortelling om å komme ut av skapet, skriver Louis om å bli skjøvet ut, eller aldri passe helt inn. Hjemme lever han ikke opp til macho-idealene: «Men heller ikke jeg visste hvorfor jeg var som jeg var.» Huset er trangt, omgangsformen barsk. For en ung gutt med lav fotballinteresse og tiltrekning mot menn finnes det til slutt bare én vei ut: vekk derfra. «Jeg likte teater, popsangerinner og dukker, mens brødrene mine (og til og med søstrene mine, på sett og vis) foretrakk dataspill, rap og fotball. Etter hvert som jeg ble større, følte jeg de stadig mer tyngende blikkene fra faren min, hans maktesløshet overfor monsteret han hadde skapt, som for hver dag som gikk, bekreftet sin annerledeshet enda litt mer. Det virket som om det ble for mye for moren min, som tidlig hadde kastet inn håndkleet.» ... Edouard Louis er en skarp ny stemme som er verdt å lytte til i et Europa med tiltagende uro. Boken hans får frem at fattigdom ikke er noe vakkert syn, og at de privilegertes toleranse, på tross av hykleri og blindhet, er å foretrekke fremfor fysisk vold. Det gjør også mindre vondt.

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 27. februar 2015 - Rystende opprørsroman fra Frankrike«Farvel til Eddy Bellegueule»​ er en smart roman. Den kunne fort bli tårevåt og selvopptatt, det er nesten vanskelig å se for seg at en personlig mobbehistorie som dette ikke skulle bli det.
Men denne unge forfatteren løfter blikket. Kapitlene har titler som: «Væremåte», «Mannsrollen», «Portrett av moren min om morgenen» eller «Portrett av moren min gjennom hennes egne historier». Overskriftene indikerer et analyserende blikk, og det er nettopp dette blikket Edouard Louis besitter: Han beskriver et helt miljøs strukturelle sannheter like mye som han beskriver seg selv.
Og dette er noe av storheten ved denne lille romanen. På den ene siden er fortellingen minutiøs-konkret og refererer overraskende detaljerte inntrykk fra et barn som føler seg utenfor. På den andre siden skildres spennet mellom den harde realismen og de milde drømmene. Teksten inviterer, helt uten å bli høytflyvende, til refleksjon rundt de store, franske temaene frihet, likhet og brorskap.

- Morgenbladet v/Ane Farsethås - 5. mars 2015 - En klasseflyktning krysser sitt spor -
Farvel til Eddy Bellegueule, debutromanen til 22 år gamle Édouard Louis, som med sin selvopplevde skildring av vold og brutalitet i nedre arbeiderklasse har solgt over 200 000 eksemplarer i Frankrike, kan ved første øyekast se vel enkel ut. En historie om en ung homofil gutt, som i barndommen hundses av mobbere og egen familie, men som flytter til storbyen, kommer ut av skapet og finner sin egen identitet, det lyder kjent?
Ved andre øyekast, og særlig om man har fått med seg vidunderbarnets inntreden i de mest prestisjetunge akademiske sirkler i en alder da de fleste ikke har kommet lenger enn til å planlegge sin første ferie uten foreldrene, kan den samme boken nesten virke for tungt lastet med akademisk ballast. Etter å ha flyktet fra en uvanlig tøff oppvekst i en liten by i Nord-Frankrike – vi snakker snarere om klasseflukt enn klassereise her – ble Eduoard Louis alt som tyve­åring redaktør for en serie akademiske utgivelser i den franske sosiologen Pierre Bourdieus ånd.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Populære innlegg