Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten dokumentarfilm. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dokumentarfilm. Vis alle innlegg

søndag 30. september 2018

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)


Per Fugelli ved familiens hus i Røst.
I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 


En livsbejaende mann!
Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 


En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.
Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

fredag 28. april 2017

"Tickling Giants" (Regi: Sara Taksler)

Historien om Bassem Youssef, egyptisk stand-up under den arabiske våren

Den arabiske våren rystet verden i grunnvollene, og rystelsenes tid er dessverre ikke forbi. Hva skjedde i landene der det brøt ut revolusjon fordi folket krevde et maktskifte og innføring av demokrati? Eller i alle fall som et minimum at grunnleggende menneskerettigheter skulle respekteres? 

Egypt er et av landene der folkets protest førte til at landets diktator Hosni Mubarak måtte gå av. Da han gikk av som president 11. februar 2011, hadde han sittet med makten i landet i 30 år. (Les mer om ham på Wikipedia.) Dokumentarfilmen "The Square" skildrer folkets kamp på Tahrir-plassen. Det gjør også filmen "Winter of Discontent". (Begge linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Det ble utstedt nyvalg i Egypt og folket valgte Det muslimske brorskap. Mohammed Morsi ble valgt som president. (Les mer om ham på Wikipedia.) Det tok imidlertid ikke lang tid før folket innså at han tiltok seg større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang hadde hatt. Dermed bar det igjen ut på Tahrir-plassen for å protestere. (Filmen "The Square", som hadde release i 2013, handler også om dette opprøret.) Morsi gikk av 3. juli 2013. Dagen etter ble Adly Masour innsatt som fungerende president. Han ble sittende til 8. juni 2014. Etter dette har Abdel Fatta el-Sisi sittet ved makten. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.)

Allerede mens den arabiske våren var i gang, startet Bassem Youssef som stand-up comedian i Egypt. Han var egentlig kirurg av yrke, men forlot operasjonssalen for å drive med politisk satire på direktesendte TV-programmer i Egypt. Programmet hans het The Show, og inspirasjonen hentet han fra Jon Stewart´s satireprogram The Daily Show. Før dette opererte han på YouTube, der mange millioner seere fulgte ham. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.) I november 2013 ble Youssef nevnt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. 


Bassem Youssef´s satureprogram The Show
Å drive med politisk satire under den arabiske våren, var intet mindre enn meget risikofylt. I begynnelsen var Bassem Youssef umåtelig populær hos egyptere flest, og på den måten var han nærmest urørlig. De elsket showet hans, der han med humoristiske grep satte både den ene og den andre politikeren på plass. Som tittelen på filmen så talende sier: han kilte kjempene som styrte landet. Etter hvert snudde det imidlertid. Særlig etter at brorskapet kom til makten, skjedde det et skifte og flere og flere vendte ham ryggen. En gang ble han også fengslet, men det endte heldigvis godt. Nå kunne han ikke lenger bevege seg fritt på gaten, og det var ikke først og fremst regimet han fryktet, men folket. I begynnelsen av februar 2014 unnlot TV-kanalen CBC å vise showene hans av frykt for konsekvenser fra makthaverne i landet. Han hadde da en hel stab av mennesker rundt seg, og kunne ikke fortsette å sette deres liv i fare. Youssef og kona tok valget: de måtte komme seg vekk før det skjedde noe alvorlig med dem. 


Den fødte komiker! 
Youssef og familien reiste til USA, og bor i dag i Oakland. Han har fortsatt som stand-up og driver fortsatt med politisk satire. Nå er det Donald Trump som får gjennomgå, og Youssef har gjennom sin serie Democracy Handbook with Bassem Youssef harsellert med de nærliggende parallellene til diktatorisk styrte land. Dersom du ikke har sett noen av disse, må du ganske enkelt gjøre det nå! Showene hans er hylende morsomme og meget intelligente! Her er ett eksempel:



Linken mellom Bassem Youssef og Jon Stewart er dessuten vel verdt å ta en nærmere titt på. - som i dette innslaget der de diskuterer hva Amerika kan gjøre for å hjelpe Egypt ut av krisen. (Dessverre er det et reklameinnslag i begynnelsen, men se dette innslaget!)



"Tickling Giant" er for tiden tilgjengelig på Netflix. Filmen ble for øvrig vist under Arabiske filmdager i Oslo tidligere i år. (Da ble den etterfulgt av en debatt som handlet om hvor mye humor diktatorer tåler.) Den har aldri vært satt opp på norske kinoers ordinære filmprogram. I denne dokumentaren får du vite det meste om Bassem Youssef´s karriere som stand-up i Egypt, med den arabiske våren og Egypts politiske situasjon som bakteppe. Det er en ytterst interessant historie! De fleste dissidenter som må flykte fra sitt hjemland, ender gjerne i en tilværelse der de kan sette en stor strek over sitt tidligere liv. Dette skjedde heldigvis ikke med Youssef! Hans humor er noe verden trenger mer av! Dette lever han også godt av. Og fint er det, for han er virkelig den fødte komiker! Et naturtalent av de sjeldne!

Det er Sara Taksler som har regissert denne dokumentaren. Hun hadde aldri hørt om Bassem Youssef før han besøkte Jon Stewarts Daily Show våren 2012. Hun spurte ham allerede den gangen om hun kunne få lage en dokumentar om ham. (Les mer om dette her.)

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Release: 2016
Originaltittel: Tickling Giants
Nasjonalitet: USA
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 111 minutter
Filmen har en egen nettside.

søndag 24. april 2016

"Possessed by Djinn" (Regissør: Dalia Al Kury)

Jordansk dokumentar om å være besatt av djinn

Wikipedia kan vi lese at djinn er et åndevesen eller en demon som forekommer i førislamsk arabisk mytologi, i Koranen og arabisk folketro. "Djinnene betegner noe som er skjult, usynlig, fjernt eller utskilt, og de kan være gode, vennlige og hjelpsomme, eller onde og farlige. Djinner er skapt av Allah ... De vises i åndeverdenen , og spiller en viktig rolle i den muslimske verden."

På samme måte som innenfor kristendommen og troen på engler, har troen på djinner dalt innenfor islam. Men ikke hos alle ... 

Dokumentaren "Possessed by Djinn" tar utgangspunkt i en fars drap av sin fire år gamle datter et sted i Jordan. Han hugget hodet hennes av. Denne hendelsen inspirerte regissør Dalia Al Kury til å dykke ned i "dette både kontroversielle og relativt ukjente aspektet ved islamsk kultur", skriver arrangørene av Arabiske Filmdager 2016 i sin presentasjon av filmen. Videre fremgår følgende: 

"Mange tror at djinnene er overnaturlige skapninger fra en parallell verden og at deres tilstedeværelse kan påvirke seksualitet, politisk uro, fattigdom og psykisk helse. Vi følger Al Kury mens hun undersøker ritualer og tradisjoner som knytter seg til troen på djinner. Det er en fascinerende og medrivende historie. Samtidig er det også en tragisk historie om hvordan overgrep og sykdom forklares ved hjelp av ytre krefter som i stor grad fritar overgripere for ansvar og fratar ofre for hjelp.

Etter hvert som vi får innblikk i historien om familiefaren som drepte sin eneste datter, en datter han forgudet, tegner det seg et bilde av en psykisk syk mann. Til vanlig også en voldelig familiefar som har så mye makt i familien at det å binde kona fast og så gå løs på henne, ikke gjør ham ansvarlig for noe som helst. Mens han sitter i fengsel og utredes for mulig psykisk sykdom, jobber familien for å få ham løslatt. Ingen vil vitne mot ham i en eventuell rettssak. Da journalisten konfronterer familien med at "jammen, han har jo drept datteren sin!", får hun høre at "men han har jo syv sønner! Kona hans klarer ikke å ta hånd om alle barna på egen hånd!" Det anses best at han kommer tilbake til familien. I motsatt fall får familien et problem ... Etter hvert "frikjennes" faren for psykisk sykdom, og forklaringen er at han er besatt av djinn. Parallellene til kristendommen og å være besatt av onde ånder, er svært klar. Mannen har med andre ord ingen egen skyld. 

Undersøkende journalistikk rundt temaet djinner
Dalia Al Kury reiser rundt for å finne ut av dette med djinn. Hvem er det som fremdeles tror på djinn? Det viser seg at høyst oppegående folk tenker at man kan drive ut onde ånder med religiøse ritualer - både fra eget hus og fra konkrete personer. 

Vi blir vitne til utdrivelse av onde djinner
En ung gutt, som antakelig har psykiske problemer, blir utsatt for djevelutdrivelse eller djinnutdrivelse, og vi får faktisk være med da dette skjer. Ved hjelp av hypnose får de også djinnen i tale - en djinn som skal ha tatt bolig i gutten ... 

Djinnene bor angivelig ute i ørkenen og dette gjør at særlig beduinene kommer i
kontakt med dem. 
Blant beduinene lever troen på djinn i beste velgående. Her anses det meste av sykdom og problemer forårsaket av djinn. 

Regissøren har også intervjuet en lege innenfor psykiatrien, som uttaler seg om noen av konsekvensene ved troen på djinn. Dette fører til at folk som trenger hjelp for alvorlige psykiske lidelser, ikke får det. Legen trekker spesielt frem diagnosen schizofreni, som rammer en viss promille av en hver befolkningsgruppe ... Og dermed er vi ved kjernen av hele problemet - hvordan mennesker hverken får behandling eller anses skyldig når de gjør noe forferdelig. Som familiefaren som halshugget sin fireårige datter ... Han var i fengsel da den arabiske våren brøt ut i Jordan, og som ledd i økt press på myndighetene, ble han til slutt løslatt og ble en fri mann ... 

Festivalassistent Silje Mørch i samtale med regissør Dalia Al Kury (Foto: RMC)
Etter filmvisningen samtalte festivalassistent Silje Mørch med regissør Dalia Al Kury på scenen. Al Kury kunne da opplyse at denne dokumentaren ikke er vist i Midtøsten fordi temaet er så kontroversielt. 

Folk fra salen fikk anledning til å stille spørsmål til regissøren. En av de besøkende lurte på hvorfor Al Kury ikke har forsøkt å få frem et mer vitenskapelig aspekt ved temaet djinn. Regissøren svarte at det ikke var dette som var hennes prosjekt, og at dersom hun hadde fokusert på det vitenskapelige, ville det ha blitt en helt annen film. 

Filmen er tankevekkende og interessant! Og tematikken er så og si helt lik den vi tidligere har hatt innenfor kristendommen, nemlig at det skal være mulig å være besatt av onde ånder eller av djevelen selv. Begge deler er like skremmende - i den forstand at noen faktisk tror at dette skal være mulig. Jeg tenker også på dem som må leve videre med et familieoverhode som har mentale problemer, og som kan skylde på en djinn og dermed bli fritatt for all skyld og ansvar for sine miserable handlinger ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Possessed by Djinn
Nasjonalitet: Jordan, Tyskland
Sjanger: dokumentar
Spilletid: 75 min.

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?


I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:


"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 



Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 
Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.


Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?
Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 


Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder
Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.


Barna leker krig
Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.


Primitive forhold i flyktningeleirene
De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 


Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 


Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 



En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)
Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 


Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 


Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!


Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

søndag 19. april 2015

"Casablanca calling" (Regissør: Rosa Rogers)

En optimistisk film om kvinnefrigjøring i Marocco

I år arrangeres Arabiske filmdager for femte år på rad. I år som i fjor er det Victoria Kino i Oslo som er senter for begivenhetene (skjønt man i år har fått litt drahjelp også fra Saga kino). Filmutvalget er enda større enn tidligere, idet totalt 21 filmer skal vises i løpet av fire dager. Det er så mye interessant som vises at man egentlig ikke burde gjøre annet enn å løpe fra kinosal til kinosal i håp om å få med seg mest mulig. Dette var dessverre ikke mulig for meg, og jeg var derfor nødt til å gjøre noen valg. 

En av filmene jeg plukket ut var "Casablanca Calling". Et lite mirakel av en dokumentarfilm, skulle det vise seg! 

I filmen møter vi tre helt spesielle kvinner, såkalte morchidat, dvs. kvinnelige, religiøse predikanter.

"Siden 2006 har mer enn 400 kvinner tiltrådt rollen som morchida og målet deres er dette: å frigjøre kvinner (og menn) fra en kvinnefiendtlig tolkning av islam. Filmen følger tre kvinner som reiser rundt i Marokko og veileder jenter og kvinner i alle aldre om tema som arrangerte ekteskap, barneekteskap, vold mot kvinner, økonomisk utnyttelse av kvinner og selvmord blant kvinner. Motforestillingene i det marokkanske samfunnet er mange og ifølge én mann i filmen er kvinner tikkende bomber som må giftes bort så tidlig som mulig for å unngå katastrofe. Det er slike forestillinger morchidat-ene kjemper mot. Selv om vrangforestillingene er mange i et land med ekstremt høy analfabetisme, er pågangsmotet til kvinnene desto større. Og det kjennes godt med litt karismatisk, muslimsk feminisme midt i alle historiene om muslimsk mannem
akt." (Sitat fra arrangørenes presentasjon av filmen.)  


Kvinenne har ingen andre å rådføre seg med. 
Ønsket om å utdanne kvinner til å gjøre denne oppgaven er det myndighetene som står bak. Mange husker vel terroren i Casablanca i 2003 (les mer om dette på Wikipedia), et tema det for øvrig har vært laget en del filmer om - blant annet "Horses of God", som ble vist på Arabiske filmdager i 2013 (linken fører til min omtale av filmen). 


En av morchidatene vi møter i filmen.
Fattigdom, uvitenhet og ikke minst analfabetisme gjør at kvinnenes situasjon forverres betydelig. Når de blir møtt med påstander om hva profeten sier i Koranen, er de ikke i stand til å ta til motmæle. Mange forestillinger om hva som er lov og ikke lov, verserer, og dette harmonerer dårlig med et moderne samfunns krav. Morchidat-ene er godt skolerte i Koranen, går i dialog med kvinnene og gir dem konkrete råd. De retter også opp i tidligere misforståelser om hvor grensene for en kvinnes utfoldelse går - særlig når de ønsker å være gode muslimer. 

Underveis i filmen møter vi unge jenter i puberteten på et jenteinternat. Felles for disse unge jentene er at de kommer fra fattige familier, og at de ikke har noen å snakke med om alt de lurer på om livets mysterier - særlig i forhold til gutter, kjærlighet, ekteskap osv. En jente som har hatt kontakt med en gutt, og som blir straffet av sin far ved å bli tatt ut av skolen, tar sitt eget liv. Dette gjør et voldsomt sterkt inntrykk på jentene, fordi de jo føler at de har så mye til felles med denne jenta, som var helt normal og bare glad i å leve. 


En av morchidatene vi møter i filmen.
Rådene som gis er hele tiden innenfor islam, og morchidat-ene selv må tåle å bli møtt med kritiske spørsmål om hvordan de har valgt å leve sine liv. Hva med barna? Og hvem sørger for at mannen får mat på bordet når han kommer hjem fra jobb?

Koranen inneholder intet forbud for kvinner til å gå ut i jobb. Tvert i mot var profeten opptatt av at alle mennesker har en plikt til å tilegne seg kunnskaper. Som en av morchidat-ene innvendte da en ung mann mente at de hadde mye å lære av Vesten: de burde ikke glemme sine egne kulturelle røtter! En gang levde kvinner og menn som likeverdige mennesker, side om side. 

Også kvinnene på landsbygda får råd og veiledning i livene sine. 
Mye har skjedd til beste for kvinner (og menn) i Marocco i nyere tid. Bare det forhold at nedre giftealder er satt til 18 år, har betydd mye. Dette forhindrer likevel ikke at enkelte jenter er lovet bort til en fetter eller andre allerede mens de var svært smål ... Men som en av morchidat-ene ga som råd: Koranen forbyr tvangsekteskap, og man kan faktisk protestere uten å være en dårlig muslim av den grunn. 

Det tristeste var det å møte unge jenter på landsbygda, som jobbet for ingenting. De er analfabeter uten rett til et eget selvstendig liv. Mens de jobber, sover mennene i landsbyen, og alle pengene de tjener går til mennene. Mennene kan ikke en gang feie en gårdsplass uten å bli gjort til latter. I likhet med de fleste nødvendige oppgaver som hele tiden trenger på i et hjem ... Problemet med tvangsgifte av jenter eksisterer fremdeles, og det er en tragedie når det etter kort tid viser seg at ekteskapet var et feiltrinn fordi mannen ikke holder mål ... 

Dette er en modig og tankevekkende film, som virkelig gir grunn til optimisme! Veien til bedre forhold både for kvinner og menn i fattige land som Marokko, er utdannelse og kunnskap. Vel - det kommer til å ta tid, men hva annen kan man egentlig gjøre enn å påskynde denne prosessen? Det handler om holdninger og om mangel på rollemodeller. Den dagen mennene skjønner at de selv vil få det bedre - ja, et lykkeligere liv - når deres kvinner får bedre vilkår, den dagen vil fremskrittet komme i rekordfart! Ekstra givende var det for øvrig å se et kvinnesamfunn full av galgenhumor! 

Du kan lese mer om filmen på denne nettsiden:
- www.casablankacalling.com

Fikk du ikke med deg denne filmen i går? Vel, du har fremdeles sjansen til å få den med deg i dag! Kl. 16.00 vises nemlig filmen i sal 3 på Victoria kino. Det er fremdeles billetter å oppdrive! 

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: Marokko/Frankrike
Språk: Arabisk - tekstet på engelsk
Sjanger: Dokumentar 
Spilletid: 70 minutter

lørdag 5. april 2014

"The Mulberry House" (Regissør: Sara Ishaq)

En sjelden liten filmperle fra Jemen

Dokumentaren "The Mulberry House" er en av i alt 15 filmer som vises på Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo denne helga (fra 4. til 6. april 2014). Så langt under filmdagene har den vært vist to ganger - i går og i dag - og den skal også vises i morgen 6. april kl. 19.30

Regissøren Sara Ishaq er en ung kvinne med røtter både i Yemen og i Skottland, født som hun er av en jemenittisk far og en skottsk mor. Foreldrene skilte lag etter noen år, og i en alder av 17 ønsket Sara å flytte til Skottland for å bo sammen med sin mor. Faren fikk henne til å love at hun ikke skulle svikte sine jemenittiske røtter, og dette lovet hun - men det var et løfte hun likevel ikke skulle klare å holde. 

10 år senere kommer Sara tilbake til Jemen for å besøke faren og resten av familien - og for å plukke opp sine jemenittiske røtter. Lite ante hun at hun skulle havne midt i en revolusjon ... Hun begynner å filme det som skjer - først hovedsaklig innenfor dørene til sin farsfamilie - siden ute på gata. Det som var ment som et kortvarig opphold i begynnelsen av 2011, skal etter hvert bli mer langvarig. 


Sara Ishaq - filmens regissør
Vi blir vitne til en familie som følger opprøret i Egypt, og som kjenner seg dypt berørt av det som skjer på Tahrir-plassen - særlig etter hvert som myndighetene går løs på sine egne innbyggere og dreper og skader dem. I likhet med egypterne vet det jemenittiske folket så altfor godt hva det vil si å leve i et land styrt av en diktator. Så sprer opprøret seg utover den arabiske verden, og kommer også til Jemen. 

"Dette er en film om revolusjon og kamp for frihet. Like fullt er det en film om å tilhøre to ulike verdener, og om å skape seg et handlingsrom et sted midt imellom. Det er en film om mennesker som snakker sammen uten frykt, fordi de stoler på hverandre selv om de er uenige. Filmen er et unikt innblikk i en fremmed verden – som kanskje ikke er så fremmed likevel." (Fra filmdagenes brosjyre.)


Saras far og hans storfamilie
Familiemedlemmene er overraskende åpenhjertige overfor hverandre, og diskusjonene pågår høylytt. Og selv om vi skjønner at de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene sitter dypt, er det tydelig at alle aksepterer Saras valg av liv som en ugift kvinne, selv om hun er langt oppe i tyveårene. Diskusjonene mellom henne og faren er preget av både humor og varme når han gir uttrykk for bekymring over at hun fremdeles ikke er gift. Etter hvert som Sara dokumenterer det som skjer ute i gatene av folkets opprør, og får en rolle som reporter ut mot Vesten, er det en stolt far vi ser. I bakgrunnen rusler bestefaren rundt - en estetiker med sans for det vakre, og som pleier blomster og planter i hagen med sterk kjærlighet og pasjon. 

Mange familiemedlemmer bor i
morbærtre-huset
Som alltid når jeg ser filmer fra lukkede og eksotiske samfunn, blir jeg slått av hvor universelle egenskaper folk har, uansett hvor de kommer fra. Ulik religion preger selvsagt hvilke verdier man legger vekt på og hvilke omgangsformer som gjelder, men i bunn og grunn er vi alle opptatt av de samme tingene. I denne storfamilien er det plass for mange ulike mennesker, skjønt det først og fremst er mennene og de eldre kvinnene som dominerer diskusjonene rundt storpolitikken. 

Opprøret sprer seg også til Jemen
Jeg har aldri noen gang sett en film fra Jemen. Bare av den grunn var det ekstraordinært spennende å se akkurat denne filmen i forbindelse med de arabiske filmdagene. En film som nokså kort kan oppsummeres med følgende karakteristikker: varm, fargerik, interessant og egnet til å gi noen flere perspektiver på situasjonen i dette landet, som er et av verdens fattigste. Det er ikke en gjennomsnittsfamilie vi får innblikk i, men en etter forholdene meget ressurssterk familie, uten at de på noen måte kan betegnes som rike. Her leses det, her diskuteres det, her er man opptatt av det som rører seg i samfunnet. 

Heller ikke i Jemen har folket fått full uttelling for sitt opprør mot det sittende regimet. Interesserte kan lese mer om den jemenittiske revolusjonen i 2011 - 2012 her

Innspilt: (2011 - ) 2013
Originaltittel: Bayt al toot 
Nasjonalitet: Jemen
Genre: Dokumentar 
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 65 min.

søndag 22. september 2013

"Searching for Sugar Man" (Regissør: Malik Bendjelloul)

Fascinerende om livets tilfeldigheter

Mange har fortalt meg at dette er en film jeg bare måtte se - faktisk uavhengig av at den også vant en Oscar som beste dokumentar for filmåret 2012 (i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2013). Jeg kjøpte den derfor umiddelbart etter at den dukket opp på Platekompaniet forrige vinter/tidlig vår, men det har likevel tatt lang tid før den omsider ble sett. Ikke før jeg sist fredag skar gjennom i heimen og bestemte oss for at "nuh! skulle den ses!" Jeg må for øvrig legge til at jeg for lengst har gjort meg kjent med musikken - den ene LP-plata hovedpersonen i filmen, Rodriguez (f. 1942), noen gang rakk å gi ut. Sånn er det i Spotify´s tidsalder - det meste er bare et tastetrykk unna. Lavterskeltilbud for folk i min aldersgruppe, som for lengst har gitt opp å følge med på alt det nye som kommer og som faktisk er analfabet hva gjelder ny og kul musikk ... Og som kanskje nettopp av den grunn klamrer seg til gamle minner om det som en gang var - den gangen jeg kunne "alt" (i det minste trodde jeg det selv) om det som rørte seg i musikkbransjen ... 


Utgangspunktet for filmen er altså Rodriguez´ LP som utkom på begynnelsen av 1970-tallet. På tross av et fantastisk låtmateriale, ble utgivelsen forbigått i stillhet. Om det var det faktum at Rodrigues var av spansk avstamning eller at man ikke markedsførte den godt nok, er ikke godt å si. I alle fall - for Rodriguze fortsatte livet som før, og han la hele musikerdrømmen på hylla. Han påtok seg jobber i byggebransjen, gjerne harde oppryddingsjobber, og forble relativt fattig. 

Uten av Rodriguez ante det, dukket musikken hans opp i Sør-Afrika. Der ble han umåtelig populær, og myten om at han skulle ha tatt sitt eget liv mens han opptrådte på scenen, oppsto. Nye innspillinger førte til innbetalinger til hans opprinnelige plateselskap, men ingen visste at mannen fremdeles levde i beste velgående i Detroit. Dvs. tilfeldigheter førte til at det ble kjent at han slett ikke var død, og dermed startet jakten på ham. Det er denne jakten denne filmen handler om. Sangtekstene ble tolket og man lette over alt - inntil han til slutt ble funnet. Mannen bak albumet med et lite knippe sanger, som senere er betegnet som et av de mest fullkomne musikk-album som noen gang er utgitt! 

Mens musikken var som mest populær i Sør-Afrika, fikk den faktisk også stor betydning i forbindelse med motstanden og nedkjempelsen av Apartheid-regimet i landet ... 



Mannen som ble funnet på slutten av 1990-tallet var en ydmyk mann, som ikke var vant til å ha mye penger mellom hendene, og som egentlig ikke var så opptatt av dette heller. Han fikk et slags comeback som musiker, og reiste rundt og holdt konserter i mange land i tiden etter at han ble gjenoppdaget. 


I tillegg til at musikken han i sin tid skapte er fantastisk flott, gjorde Rodriguez som person et sterkt inntrykk på meg. Og det er nok nettopp dette som har gjort at dokumentaren har fått så mye oppmerksomhet også, og endte opp med å stikke av med Oscar-statuetten for beste dokumentar 2012. 

Filmen gir ikke svar på hvor det ble av alle pengene som burde ha blitt Rodriguez til del. Antakelig ble de borte på veien i all piratkopieringen ... Han fikk liten glede av sin egen suksess - kanskje bortsett fra at drømmen om å slå gjennom som musiker ble vekket igjen ... 

"Searching for Sugar Man" er virkelig en film det er vel verdt å få med seg! Jeg ble veldig sjarmert både av musikken, historien og mannen! På et dypere plan handler filmen om knuste drømmer og livets tilfeldigheter.

Og så snart jeg er i nærheten av Platekompaniet, skal jeg kjøpe CD´en slik at jeg bidrar til at Rodriguez får sin rettmessige del av musikken sin og dens potensiale hva gjelder inntekter å leve av!

Her blir det et sterkt terningkast fem!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Searching for Sugar Man
Genre: Dokumentar
Land: Sverige, Storbritannia
Medvirkende: Bl.a. Sixto Rodriguez
Spilletid: 86 min.

onsdag 6. mars 2013

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)


I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 


Erlander i forgrunnen med Palme i hælene
Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 


Palme møter Fidel Castro
Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 
Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

Populære innlegg