Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten arabisk film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten arabisk film. Vis alle innlegg

lørdag 25. januar 2020

"West Beirut" (Regissør: Ziad Doueiri)

Film om den libanesiske borgerkrigen

Ziad Doueiri (f. 1963) er en libanesisk filmregissør, som har vakt stor internasjonal anerkjennelse ved flere anledninger. Ikke bare er han en spennende regissør, men det er selvsagt noe med historiene han formidler i sine filmer. De er dagsaktuelle samtidig som tematikken står seg over tid. Vi i den vestlige verden er sultefôret på film og litteratur som kan få oss til å forstå mer av det som foregår i den arabiske verden. Selv får jeg egentlig aldri nok. Jeg tror også at nøkkelen til fred og fordragelighet i verden er en større nysgjerrighet og forståelse for andres perspektiver. Polariseringer, generaliseringer og stereotype fremstillinger av "de andre" fører utelukkende til større avstand og mer fiendskap. Det er jo ikke det vi ønsker. 

Arabiske filmdager nærmer seg (18. - 22. mars 2020), og her er det rikelig anledning til å få med seg kvalitetsfilmer som fanger opp det som rører seg i den arabiske verden. Det var i den forbindelse jeg første gang ble oppmerksom på regissøren Ziad Doueiri. Filmen jeg sikter til er "L´Attentat"/"The Attack"/"Attentatet" som kom i 2012. Jeg så filmen på Arabiske filmdager i 2013, og har skrevet om filmen her på bloggen. Filmen bygger på Yasmina Khadras roman med samme navn (jeg anmeldte den boka her på bloggen i 2010). Tematikken er selvmordsbombing. 

I 2018 var Doueiri igjen aktuell med en ny film, og dette var "L´Insulte"/"Fornærmelsen". Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Filmen handler om en konflikt mellom en libaneser og en palestinsk flyktning. Den er helt mesterlig! Filmen er tilgjengelig på DVD. 

Etter at mannen min og jeg besøkte Beirut/Libanon på slutten av fjoråret, våknet min interesse for å finne frem til flere libanesiske filmer. Jeg kjente allerede til Doueiris film "West Beirut", fordi jeg i mange år har forsøkt å få tak i denne filmen på DVD. Helt tilfeldig kom jeg over fullversjonen av filmen på YouTube. Da var ikke veien lang til å få sett denne spesielle filmen, som handler om borgerkrigen i Libanon, som varte fra 1975 til 1990. Det var denne filmen som Ziad Doueiri debuterte som filmregissør med i 1998.



I filmens åpningsscene starter den libanesiske borgerkrigen, og året er 1975. Skritt for skritt blir vi dratt inn i den virkeligheten som åpner seg for byens innbyggere, primært sett gjennom noen ungdommers øyne og da spesielt Tareks. Byen blir raskt delt i to, og det er farlig å bevege seg over grensen mellom øst og vest i Beirut. I Øst-Beirut holder de kristne til, mens Vest-Beirut har en mer blandet befolkning. Tarek og vennen Omar tar opp mye av det som skjer på Super 8-filmer. Da skolen blir stengt, streifer de rundt i byen. Det er ikke ufarlig ... 

Anarki hersker, og det er den sterkestes rett som gjelder. Væpnede gjenger terroriserer deler av byen og har laget sjekkpunkter for å forhindre bevegelse mellom bydelene. Bomber går av der man minst venter det. Spenningen er til å ta og føle på, og ting man tidligere tok for gitt, gjelder ikke lenger. Tareks foreldre krangler om de skal bli eller flykte. Moren ønsker at de skal komme seg vekk, mens faren ønsker å bli. Her har familien hans levd i generasjoner, og alt de har er her. 

Tarek er sunnimuslim og tilhører middelklassen i Beirut. En av naboene er en eldre kvinne, som opptrer temmelig ubehøvlet og skriker og skjeller ut alt og alle absolutt hele tiden. Hun er shiamuslim, og blir fremstilt usympatisk. Tarek utvikler et vennskap med May, som er kristen og foreldreløs. Vennskapet er vakkert beskrevet, men det er også farlig i den tiden de lever i. 

Selv om også dette er en krig der religion blir brukt til å skape skarpe fronter, skjønner vi at det egentlig ikke er dette det hele dreier seg om. Derimot handler det om sosiale vilkår i samfunnet, om hvem som har innflytelse og hvem som er tapere rent sosialt. De kristne og sunniene har flere rettigheter i samfunnet enn shiaene, og det er på mange måter kjernen i hele konflikten. 

Alle gode intensjoner drukner i det som aller mest blir en tragedie for alle som er så uheldige å befinne seg i sentrum av krigshandlingene. Hver eneste dag er det en risiko for at hjemmet blir sprengt i stykker ... I møte med borgerkrigaktivister er det viktig å tone ned hvilken tilhørighet man har i samfunnet, fordi en eneste feil kan bety den sikre død. 

Filmen er utrolig sterk! Ingenting er så ødeleggende for et land som en borgerkrig, og dette skildres på tankevekkende måte. Det fine med denne filmen er at den - kanskje med unntak av fremstillingen av den shiamuslimske kvinnen - er balansert. Såpass at den faktisk har blitt anerkjent av alle parter i konflikten, slik jeg har forstått det. Jeg anbefaler filmen sterkt!

I New York Times, datert 3. september 1999, kan du lese mer om filmen! 

Innspilt: 1998
Originaltittel: West Beirut
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk og fransk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Rami Doueiri (Tarek), Mohamad Chamas (Omar), Rola Al-Amin (May) m.fl.
Spilletid: 105 min.

søndag 24. mars 2019

Arabiske filmdager 2019



Arabiske filmdager 20. - 24. mars 2019

Om festivalen

Arabiske filmdager i Oslo er snart over for denne gang, og Vika kino er som vanlig stedet der filmene vises. Dette er den niende arabiske filmfestivalen som arrangeres i hovedstaden. Formålet med festivalen er å presentere det beste og mest interessante av arabiske filmer og dokumentarer det siste året. Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden. Ofte blir det debatter etter filmvisningene, der filmregissørene selv er tilstede og snakker om filmene de har laget. Publikum får i den forbindelse også anledning til å stille spørsmål. Dette danner som regel en spennende kontekst til filmens tematikk. 

24 filmer vises under filmfestivalen i Oslo, og som vanlig er spennvidden i tematikk stor. Her kan du studere programmet

Mitt forhold til filmfestivalen

Jeg oppdaget denne filmfestivalen for første gang i 2013, og jeg har stort sett fått med meg noen filmer hvert eneste år. Det fine med festivalkonseptet er at jeg har blir ekstra oppmerksom på arabiske filmer, og nærmest har "støvsugd" DVD-hyllene hos Platekompaniet for arabiske film-godbiter. Jeg forsøker også å få med meg de arabiske filmene som vises på norske kinoer. Utvalget er dessverre nokså lite, for det skal mye til for å komme gjennom nåløyet hos norske filmdistributører. Det er først og fremst de største publikumssuksessene det er tale om, og som distributørene tenker har en real sjanse til å oppnå det antall besøkende som må til for at det skal svare seg økonomisk. Fordelen med filmfestivaler som arabiske filmdager er at her får man så mye, mye mer. 

Jeg siterer fra programmet til filmfestivalen: 

"Arabiske filmdager handler først og fremst om å vise frem den enormt rike og solide filmproduksjonen som lages i regionen og som altfor sjelden havner på norske kinoer. Vi ønsker å være en festival som viser at disse filmene er minst like bra som filmene i det ordinære kinoprogrammet, og være en relevant arena der folk med ulik bakgrunn møtes over gode filmfortellinger." 

Generelt om filmene 

Tematikken som har gått igjen i filmene som vises på arabiske filmdager, handler om det som rører seg i den arabiske verden i dag. Det handler om flyktningeproblematikk, krig (særlig i Syria), IS/ISIS, kvinners stilling og kjønnsdiskriminering, barns situasjon når voksne svikter, radikalisering og terrorisme, tvangsgifte, utroskap, sex før ekteskap, kulturkonflikter, religion, Israel-Palestina-konflikten, den arabiske våren, fattigdom, menneskerettigheter, skam, ære, fordommer, tradisjoner, overtro osv. Kort sagt kan vi si at det er eksistensielle problemstillinger som står i sentrum for så og si samtlige filmer. Tematikken viser at det pågår interessante debatter og meningsbrytninger i den arabiske verden. Her skjer det i aller høyeste grad en utvikling i retning av nye måter å tenke på. Samtidig er mange av filmene så hardtslående at de blir forbudt i enkelte land. Filmene viser også hvor ulikt folk lever i landene i den arabiske verden, og hvor feil det er å generalisere og tro at vi har skjønt "alt" når vi i realiteten bare har sett en liten flik av det hele ... 



Filmene jeg har sett fra før og anbefaler

Fra før av hadde jeg sett to av filmene som er vist på årets filmfestival. 

Den ene filmen jeg har sett er den jordanske filmen "Theeb - Ulven" fra 2014. (Linken peker til min omtale av den her på bloggen.) Denne filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i 2016. En beduinstamme står i sentrum for handlingen fra 1916 (under første verdenskrig), og den jordanske ørkenen er kulisse. En vakker og magisk film som med rette er omtalt som en arabisk juvel av kritikerne. Filmen ble i år satt opp som en ønskereprise, og den ble vist i går ettermiddag på Vika kino. "Theeb" er tilgjengelig på DVD.

Den andre filmen jeg har sett er "Kapernaum". Denne filmen har gått på norske kinoer en god stund, men er nå tatt av plakaten. I kveld (kl. 20.30) kan du se den på Vika kino, som en del av programmet til Arabisk filmfestival. Jeg har omtalt filmen her på bloggen. Den handler om barns situasjon i en flyktningeleir i Libanon, der de voksne ikke er i stand til å ta vare på dem. Rammen for historien i filmen er en ung gutt som går til rettssak mot foreldrene sine, fordi de har satt ham til verden ... Filmen handler om hva som førte til at han gikk til dette skrittet. Ingen er uberørt av denne filmen! "Kapernaum" er tilgjengelig på DVD. 


Filmene jeg gjerne skulle ha sett ...

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett selveste åpningsfilmen "Sofia" onsdag denne uka. Regissør og manusforfatter bak denne marokkanske filmen er Meryem Benm´barek-Aloïsi. Tematikken i filmen er sex før ekteskapet, og de konsekvensene dette får for kvinnen Sofia. Filmweb opplyser at "Sofia" hadde Norges-premiere 20. mars, men det er ikke satt opp flere filmvisninger så langt. Her håper jeg at det skjer noe mer! 

Den tunisiske filmen "Dear Son" har som bakteppe at Tunisia (ifølge FN) har det høyeste antall unge menn som har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten. Regissør Mohamed Ben Attia (som tidligere har regissert filmen "Min arabiske vår"/"Hedi", som jeg så i 2016 og har omtalt her på bloggen) står bak filmen, og han har tatt utgangspunkt i en situasjon der en ung mann reiser til Syria. Det hele er sett fra foreldrenes side, og slik blir ekstremismens indirekte ofre filmens handling. Tematikken er godt kjent for oss gjennom bøker som f.eks. "To søstre" av Åsne Seierstad. I og med at Mohamed Ben Attia for alvor har blitt en regissør å regne med, og hans forrige film "Min arabiske vår" ble utgitt på DVD, går jeg uten videre ut fra at også denne filmen vil komme etter hvert.

"Escape from Raqqa" av regissøren Emmanuel Hamon kunne knapt vært mer tidsaktuell! IS er så godt som nedkjempet, og tilbake står kvinner som reiste ned til Syria for enten å delta i hjelpearbeid eller gifte seg med en IS-kriger. Forventningene de hadde ble ikke innfridd, og nå befinner mange seg i en svært fastlåst situasjon og de har i mellomtiden fått barn. Hva skal man gjøre med dem? La dem bli der, eller la dem komme hjem? Kan man skjære alle som reiste over en og samme kam? Og hvilke kriterier må man i så fall operere med? Vel - i denne filmen møter vi en kvinne som ønsker å reise hjem til Frankrike, og som opplever at franske myndigheter ikke løfter en finger for å få henne hjem. Hvordan skal hun og hennes fem år gamle sønn komme seg hjem i live? Det er mulig å få med seg filmen i dag kl. 14.00!

Selvsagt er det langt flere spennende filmer på programmet til årets Arabiske filmdager, som jeg ikke har nevnt her. Du kan selv studere programmet nærmere på festivalens nettsider

Filmene jeg har sett

Palestinske Sameh Zoabi har regissert filmen "Tel Aviv on Fire". 

I denne satiren møter vi Salam, som er manusforfatter til såpeserien "Tel Aviv on Fire". Såpeserien handler om Seksdagerskrigen i 1967, og den kvinnelige spionen Rachel står i sentrum. Hun skal infiltrere det israelske militæret gjennom å legge an på den israelske generalen Yehuda. Samtidig har hun et kjærlighetsforhold gående med en palestinsk mann. Serien er svært populær blant palestinerne, men følges også av israelere. 

På vei til jobb må Salem krysse en grenseovergang, og det er da han måter på den israelske grensevakten Assi. Da Assi får vite at det er Salem som skriver manuset til serien, benytter han sin makt for å påvirke handlingen i serien, som hans kone er helt opphengt i. Det hele utvikler seg i en farseaktige retning fordi Assi forlanger at Salem skal skrive inn i serien at det oppstår ekte kjærlighet mellom Rachel og Yehuda, og at de skal gifte seg. Salem tvinges til å endre manuset sitt, men opplever samtidig at de palestinske seerne reagerer sterkt. De ønsker ikke at Yehuda skal fremstå som et hyggelig menneske og ønsker at hans ondskap skal komme tydeligere frem. Seerne vil slett ikke ha noe av at det oppstår et kjærlighetsforhold mellom deres palestinske heltinne og denne israelske skurken. Men Assi presser på, og da han til slutt inndrar ID-kortet til Salem og bruker dette som pressmiddel, er Salem i en alvorlig knipe. Uansett hva han gjør, vil det bli vanskelig for ham. Hva skal han gjøre? 

På grunn av fortellergrepet, som først og fremst er humoristisk, er filmen fornøyelig. Samtidig inneholder den et dypere alvor som viser flere sider ved Israel-Palestina-konflikten, og som absolutt ikke er til å le av. Som makten grensevaktene har over enkeltskjebner, som ID-kortets betydning for et noenlunde fritt liv, som holdningene mellom de to folkeslagene ... Her er det meste med. Skuespillerprestasjonene er flotte, og slutten på filmen er virkelig et høydepunkt! 

Det er mulig å få med seg denne filmen på Vika kino i kveld kl. 20.00! Jeg anbefaler den på det varmeste! 

Den palestinske regissøren Muayad Alayan står bak filmen "The Reports on Sarah and Saleem". 

Jødiske Sarah er gift med en mann, som jobber i det israelske militæret. Hun driver en liten kafé, og det er her hun treffer palestineren Saleem. Han er i likhet med henne gift, og hans kone er gravid og venter deres første barn. Sarah og Saleem innleder et intenst kjærlighetsforhold, og treffes så ofte anledningen byr seg. De klarer å holde forholdet skjult, inntil hun en kveld blir med ham til Jerusalem, der han skal levere noen varer. De går på bar, og det oppstår et basketak med en annen mann som legger an på Rachel. 

Episoden blir rapportert, og Saleem tvinges til å skrive en rapport om hva som har skjedd for å slippe fra det hele med skrekken. I mellomtiden blir Vestbredden okkupert av israelerne, og de får tilgang til palestinernes arkiver, som blant annet inneholder den rapporten Saleem har skrevet. En dag blir Saleem arrestert, og han anklages for å ha forsøkt å rekruttere Sarah til å kjempe for palestinernes sak. Mange hensyn krysser hverandre. Saleem ønsker ikke å sette Sarah i vanskeligheter. Det han imidlertid ikke har tatt høyde for er at Sarahs ektemann helt fritt kan gå i arkivene og lete opp hva det skulle være, og situasjonen tilspisser seg for alvor da Sarahs ektemann tvinger henne til å avgi falsk forklaring for å sikre at Saleem blir sittende i fengsel i årevis. I motsatt fall vil han ta ut skilsmisse og ta med seg datteren deres ... 

Dramaet i denne filmen er så intenst og sterkt at det berørte meg dypt. Her møter vi fordommer og forutinntatte holdninger mellom to folkeslag, som har levd med krig i flere generasjoner. Dersom Sarah hadde vært utro med en annen israelsk mann, hadde det vært så sin sak. Men med en palestiner! Hvordan kunne hun? På den andre siden står Saleems kone, som i første omgang kjemper for å få mannen sin satt fri, og som ser hva som skjer fordi Sarah lyver. Saleem har aldri vært et menneske som har hatt hang til politikk, så det henger virkelig ikke på greip at hovedanklagen mot ham er at han skal ha forsøkt å verve en israelsk kvinne. 

Denne filmen har mange lag, og samtlige er av eksistensiell karakter. Det handler om kulturkonflikter, fordommer, kvinners stilling, utroskap, ekteskapets vilkår, hva som skjer med menneskene som bor i dette okkuperte området osv. Skuespillerprestasjonene er formidable, og tematikken er uhyre interessant! Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og håper at den blir satt opp på det ordinære filmprogrammet på norske kinoer!

Etter filmen kom regissøren Muayad Alayan opp på scenen, og han fortalte om bakgrunnen for filmen, om hva dette egentlig handler om og sist men ikke minst om vanskelighetene under innspillingen. 

Muayad Alayan intervjues etter filmen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mulig å se denne filmen på Vika kino i dag kl. 16.00! Se filmen er min sterke anbefaling! 

Den siste filmen jeg fikk med meg i år er den libanesisk-syriske dokumentaren "Still recording", som regissørene Saeed Al Batal og Ghiath Ayoub står bak. 

Innledningsvis nevner jeg at filmen vant kritikerprisen i Venezia for sin skildring av hverdagslivet midt i den syriske borgerkrigen. (Kilde: programmet for Arabiske filmdager) 500 timer med råmateriale har dannet grunnlag for denne dokumentaren. Mens filmingen pågikk, var det ikke helt klart at dette skulle bli en dokumentar som skulle bli vist verden rundt. 

I sentrum for handlingen, om man i det hele tatt kan kalle det handling, står to kunststudenter som har flyttet fra Damaskus til Douma. Dette området ble kontrollert av opprørene mot Assad-regimet. Vi følger dem over flere år. 

Sekvensene i filmen viser ulike sider ved kunststudentenes liv. Flukt fra bomber, boligområder som legges i ruiner, det komplette kaos, snikskyttere, mennesker som prøver å få livet til å fortsette sin vante gang, kunstutstillinger, fester med både dans og alkohol, risikoen filmmakerne tar ved å filme krigsscener ved fronten, oppgitthet og mot som går side ved side osv. Filmopptakene bærer preg av håndholdt kamera, og fremstår i seg selv kaotiske til tider.  Selve sluttsekvensen, der kameramannen blir drept, men hvor kameraet fortsetter å filme, danner grunnlaget for filmens tittel "Still recording". Det er sterkt! 

Filmregissør Ghiath Ayoub intervjues etter filmen.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den syriske kunstneren og filmregissøren Ghiath Ayoub var til stede etter filmvisningen, og det ble anledning for publikum til å stille spørsmål. Publikum ville blant annet vite hvorfor kvinnene så og si er helt fraværende i filmen. Ayoub svarte at kvinnene hadde svært viktige roller under denne borgerkrigen, men ikke ved fronten, som denne filmen er konsentrert rundt. Han opplyste at det vil komme flere filmer etter hvert, hvor også kvinnene får sin velfortjente del av oppmerksomheten. I den perioden da de 500 timene med film ble tatt opp, døde 30 av de som var involvert i prosjektet ... 

----------------

Det var alt jeg fikk med meg denne gangen. 

Det er ikke for sent å få med seg noen av filmene i dag! "Escape from Raqqa" begynner kl. 14.00, "Naila and the Uprising" begynner kl. 14.45, "Amra and the Second Marriage" begynner kl. 13.30, "Dreamaway" begynner kl. 13.30, "Isis, Tomorrow: "The Lost Souls of Mosul" begynner kl. 17.00, "Gaza" begynner kl. 18.00, "The Reports on Sarah and Saleem" begynner kl. 16.00, "We are not Princesses" begynner kl. 16.15, "Privacy of Wounds" begynner kl. 18.45, "What Walaa Wants" begynner kl. 18.45, "Tel Aviv on Fire" begynner kl. 20.00, "Kapernaum" begynner kl. 20.30, "Freedom Fields" begynner kl. 21.00 og "We Could be Heroes" begynner kl. 21.15. 

fredag 28. april 2017

"Tickling Giants" (Regi: Sara Taksler)

Historien om Bassem Youssef, egyptisk stand-up under den arabiske våren

Den arabiske våren rystet verden i grunnvollene, og rystelsenes tid er dessverre ikke forbi. Hva skjedde i landene der det brøt ut revolusjon fordi folket krevde et maktskifte og innføring av demokrati? Eller i alle fall som et minimum at grunnleggende menneskerettigheter skulle respekteres? 

Egypt er et av landene der folkets protest førte til at landets diktator Hosni Mubarak måtte gå av. Da han gikk av som president 11. februar 2011, hadde han sittet med makten i landet i 30 år. (Les mer om ham på Wikipedia.) Dokumentarfilmen "The Square" skildrer folkets kamp på Tahrir-plassen. Det gjør også filmen "Winter of Discontent". (Begge linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Det ble utstedt nyvalg i Egypt og folket valgte Det muslimske brorskap. Mohammed Morsi ble valgt som president. (Les mer om ham på Wikipedia.) Det tok imidlertid ikke lang tid før folket innså at han tiltok seg større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang hadde hatt. Dermed bar det igjen ut på Tahrir-plassen for å protestere. (Filmen "The Square", som hadde release i 2013, handler også om dette opprøret.) Morsi gikk av 3. juli 2013. Dagen etter ble Adly Masour innsatt som fungerende president. Han ble sittende til 8. juni 2014. Etter dette har Abdel Fatta el-Sisi sittet ved makten. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.)

Allerede mens den arabiske våren var i gang, startet Bassem Youssef som stand-up comedian i Egypt. Han var egentlig kirurg av yrke, men forlot operasjonssalen for å drive med politisk satire på direktesendte TV-programmer i Egypt. Programmet hans het The Show, og inspirasjonen hentet han fra Jon Stewart´s satireprogram The Daily Show. Før dette opererte han på YouTube, der mange millioner seere fulgte ham. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.) I november 2013 ble Youssef nevnt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. 


Bassem Youssef´s satureprogram The Show
Å drive med politisk satire under den arabiske våren, var intet mindre enn meget risikofylt. I begynnelsen var Bassem Youssef umåtelig populær hos egyptere flest, og på den måten var han nærmest urørlig. De elsket showet hans, der han med humoristiske grep satte både den ene og den andre politikeren på plass. Som tittelen på filmen så talende sier: han kilte kjempene som styrte landet. Etter hvert snudde det imidlertid. Særlig etter at brorskapet kom til makten, skjedde det et skifte og flere og flere vendte ham ryggen. En gang ble han også fengslet, men det endte heldigvis godt. Nå kunne han ikke lenger bevege seg fritt på gaten, og det var ikke først og fremst regimet han fryktet, men folket. I begynnelsen av februar 2014 unnlot TV-kanalen CBC å vise showene hans av frykt for konsekvenser fra makthaverne i landet. Han hadde da en hel stab av mennesker rundt seg, og kunne ikke fortsette å sette deres liv i fare. Youssef og kona tok valget: de måtte komme seg vekk før det skjedde noe alvorlig med dem. 


Den fødte komiker! 
Youssef og familien reiste til USA, og bor i dag i Oakland. Han har fortsatt som stand-up og driver fortsatt med politisk satire. Nå er det Donald Trump som får gjennomgå, og Youssef har gjennom sin serie Democracy Handbook with Bassem Youssef harsellert med de nærliggende parallellene til diktatorisk styrte land. Dersom du ikke har sett noen av disse, må du ganske enkelt gjøre det nå! Showene hans er hylende morsomme og meget intelligente! Her er ett eksempel:



Linken mellom Bassem Youssef og Jon Stewart er dessuten vel verdt å ta en nærmere titt på. - som i dette innslaget der de diskuterer hva Amerika kan gjøre for å hjelpe Egypt ut av krisen. (Dessverre er det et reklameinnslag i begynnelsen, men se dette innslaget!)



"Tickling Giant" er for tiden tilgjengelig på Netflix. Filmen ble for øvrig vist under Arabiske filmdager i Oslo tidligere i år. (Da ble den etterfulgt av en debatt som handlet om hvor mye humor diktatorer tåler.) Den har aldri vært satt opp på norske kinoers ordinære filmprogram. I denne dokumentaren får du vite det meste om Bassem Youssef´s karriere som stand-up i Egypt, med den arabiske våren og Egypts politiske situasjon som bakteppe. Det er en ytterst interessant historie! De fleste dissidenter som må flykte fra sitt hjemland, ender gjerne i en tilværelse der de kan sette en stor strek over sitt tidligere liv. Dette skjedde heldigvis ikke med Youssef! Hans humor er noe verden trenger mer av! Dette lever han også godt av. Og fint er det, for han er virkelig den fødte komiker! Et naturtalent av de sjeldne!

Det er Sara Taksler som har regissert denne dokumentaren. Hun hadde aldri hørt om Bassem Youssef før han besøkte Jon Stewarts Daily Show våren 2012. Hun spurte ham allerede den gangen om hun kunne få lage en dokumentar om ham. (Les mer om dette her.)

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Release: 2016
Originaltittel: Tickling Giants
Nasjonalitet: USA
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 111 minutter
Filmen har en egen nettside.

tirsdag 28. mars 2017

Arabiske filmdager 2017



Arabiske filmdager 30. mars - 
2. april 2017

Generelt om festivalen

Arabiske filmdager ble arrangert første gang våren 2011, og arrangeres i år for syvende gang. Formålet med festivalen er "å presentere det beste og mest interessante av arabisk spillefilm og dokumentar fra det siste året, i tillegg til den klassiske filmarven i regionen". (Sitat fra Film Fra Sør sin presentasjon av festivalen.) Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden, og ofte finner det sted debatter etter filmvisningene der regissøren selv gjerne er til stede. 

I fjor ble det vist 22 filmer under festivalen (i Oslo). I år vises 24 filmer (i Oslo). Spennvidden i tematikken er stor. 

Åtte av filmene vises i Bergen i perioden torsdag 6. april til lørdag 8. april.

Programmet for festivalen finner du her

Mitt forhold til festivalen

Første gang jeg stiftet bekjentskap med arabiske filmdager var i 2013. Jeg mener å huske at jeg mottok en spesiell oppfordring til å besøke festivalen og skrive om den fra arrangørene. Dette var mens festivalen fremdeles var i støpesjeen og trengte litt drahjelp - blant annet fra amatørfilmbloggere som meg. Det handlet om å gjøre flere oppmerksom på filmfestivalen, som ikke hadde allverdens budsjett til å markedsføre seg selv. Siden har nok både oppmerksomhet og inntekter økt, og for hvert år som går, utvides repertoaret. 

I årene fra 2013 og frem til nå har jeg fulgt festivalen hvert eneste år. Antall filmer jeg har rukket å se har variert betydelig, fra en håndfull til hele ni filmer i 2016. Så mange filmer rekker jeg dessverre ikke å se i år. 

Filmer jeg har sett fra før av og anbefaler

I dette blogginnlegget ønsker jeg å skrive om noen av filmene som det kan være verdt å få med seg, og jeg synes det er naturlig å starte med dem jeg allerede har sett og omtalt her på bloggen. Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg. 

"678 Kairo":
Filmen handler om seksuell trakassering av unge kvinner i Egypt, og den er basert på virkelige hendelser. Beføling mens man tar bussen er noe kvinner stilltiende har funnet seg i uten å kny. Dette får filmens hovedperson, Fayza, til å ta sjeen i egne hender. Utstyrt med en spiss hårnål slår hun tilbake! Denne filmen, som er spilt inn i 2010, anbefales! 



"Min arabiske vår":
Denne filmen ble vist i forbindelse med arabiske filmdager 2016, men da med tittelen "Hedi". Dette er en tunisisk film med tematikken arrangert ekteskap og "frivillighet". Velspilt og interessant, hvor presset er på mannen denne gangen - ikke kvinnen. Skal Hedi følge kjærligheten eller morens vilje? Filmen ble spilt inn i 2016. Anbefales! 


"Mustang":
Denne filmen ble nominert i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med fjorårets Oscar-utdeling. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som forlater bylivet for å vokse opp hos sin strenge onkel og tante. Det handler om æreskodekser, uskyld, straff og seksuelt misbruk i et samfunn der uvitenhet og streng konformitet dominerer. Dette er en må-se-film! (Filmen er riktignok ikke arabisk, men tyrkisk. Arrangørene klarte imidlertid ikke å la være å ta med denne i år.)

Oslo: "678 Kairo" vises på kino lørdag 1. april kl. 20.15. "Min arabiske vår" vises fredag 31. mars kl. 18.30 og lørdag 1. april kl. 18.00. "Mustang" vises lørdag 1. april kl. 14.00 og søndag 2. april kl. 15.15.
Bergen: "Min arabiske vår" vises fredag 7. april kl. 21.00.

Filmer jeg mener det er vel verdt å få med seg


"69 minutter av 86 dager":
Dette er en norsk dokumentarfilm som vises søndag 2. april kl. 13.30 (i Oslo). Filmen handler om en families flukt fra Syria til Sverige, sett gjennom en treårings perspektiv. Filmen har ingen fortellerstemme, ingen klassisk intervjuer ... Familien er fulgt gjennom 86 dager av Håskjold Larsen, og den har en varighet på 69 minutter ... Innspilt i 2017.


"Clash":
Denne egyptiske filmen fra 2016 - festivalens åpningsfilm - vises både torsdag 30. mars kl. 18.00, fredag 31. mars kl. 19.00 og søndag 2. april kl. 21.15 i Oslo, og torsdag 6. april kl. 18.00 i Bergen. Den handler om demonstrasjonene som førte til president Mursi og Det muslimske brorskaps avgang. Handlingen utspiller seg i en politivogn, og situasjonen er preget av hat, kaos og dyp medmenneskelighet. Jeg tror dette er en av de virkelig viktige filmene under filmfestivalen, og det er nok ikke uten grunn at den er satt opp i Oslo for tre visninger og  en i Bergen. For øvrig verdt å merke seg at det er den samme regissøren - Mohamed Diab - som står bak filmen "678 Kairo". 


"Foreign Body": 
I denne tunisiske filmen fra 2016 møter vi en ung jente etter at hun har kommet seg over Middelhavet - en ferd hun med nød og neppe har overlevd. Filmen har et annet budskap enn den typiske flyktningehistorien. Her får vi innblikk i en kvinnes indre kamp og lidenskap i møtet med andre mennesker i et nytt fremmed land. Filmen vises fredag kl. 17.00 og søndag kl. 19.00 i Oslo, og lørdag 8. april kl. 20.30 i Bergen. 


"In Between":
Denne israelske filmen handler om tre kvinner som bor sammen. Den bryter tabuer og tråkker på tradisjoner, men uten å fremstå som en klisjé. En er jurist og festløve om natten, en er lesbisk og en er forlovet med en konservativ mann. Å finne et ståsted mellom det gamle og det nye er ikke lett ...
Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 21.00 og søndag 2. april 17.45. I Bergen vises den lørdag 8. april kl. 20.30. 


"The Father, the Son, and the Holy Jihad":
Tematikken i denne filmen går igjen i mye av litteraturen om hellig krig for tiden: Hva får velintegrerte innvandrere til å velge å reise til Syria for å delta i hellig krig? Hva er det som gjør at noen radikaliseres og blir jihadister? Denne filmen vises kun i Oslo - lørdag 1. april kl. 15.30 og søndag 2. april kl. 15.30. Etter filmvisningen blir det panelsamtale - "Skal jeg bli eller skal jeg dra?"


"Tramontane":
Denne libanesiske filmen handler om sangtalentet Rabih som er blind. Da korpset hans skal ut på en internasjonal turné må han skaffe seg et pass for første gang. Vi får innblikk i problemene han støter på - først ved at det blir hevdet at identifikasjonspapirene hans er falske. I jakten på sannheten kommer gamle hemmeligheter opp til overflaten ... Filmen vises i Oslo torsdag 30. mars kl. 20.45 og søndag 2. april 20.30. Filmen vises i Bergen 7. april kl. 16.30.


"Investigating Paradise":
I denne algeriske dokumentarfilmen undersøker regissøren Merzak Alluache løftene om evig belønning i himmelen i form av 72 jomfruer som venter på den som er villig til å sprenge seg selv i luften. "Spørsmål om hva som egentlig skjer med konene til mannen som plutselig får hendene fulle av de smellvakre og villige kvinnene, eller hva som skjer med ugifte kvinner som kommer alene til himmelen, blir besvart både av de som tror på etterlivets gleder og av de som håner dette tankesettet. Og resultatet er ganske forbløffende." Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 13.00 og søndag 2. april kl. 20.00. 


"La Isla":
Denne marokkanske komedien er basert på virkelige hendelser, og handler om Marokkos "invasjon" av en liten spansk holme utenfor den marokkanske kysten. I 2002 heiste en liten gruppe soldater det marokkanske flagget på holmen for å provosere spanske myndigheter. Her er det duket for litt latter! Filmen vises fredag 31. mars kl. 21:15 i Oslo. 


"Tickling Giants":
Dette er en amerikansk dokumentar (...) som handler om en mann som forlater jobben som kirurg for å begynne som politisk satiriker eller stand up. Men hva skjer når autoritære myndigheter føler seg fornærmet? Etter filmvisningen blir det panelsamtale, der temaet er "Tåler diktatorer en spøk?" Filmen vises i Oslo fredag 31. mars kl. 16.00 og søndag 2. april  kl. 17.15. (Linken peker til min omtale av filmen.)

Jeg har i dette blogginnlegget kun berørt 12 av festivalens i alt 22 filmer. Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å ønske å oppsøke Arabiske filmdager, og anbefaler deg å studere programmet nærmere. 

Enjoy!

søndag 1. mai 2016

"El Clásico" (Regissør: Halkawt Mustafa)

Norsk-kurdisk film om å drømme stort

"El Clásico" er Halkawt Mustafas andre film. Den første var "Rødt hjerte", en film jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Dette var en film som rørte meg til tårer, samtidig som jeg i min omtale påpekte at jeg opplevde virkemidlene som nokså enkle og at deler av persongalleriet ble litt for stereotypt fremstilt. 


Nå har jeg også sett "El Clásico", som for tiden går på norske kinoer (den hadde Norgespremiere den 15. april i år). Tittelen på filmen er betegnelsen på fotballkampene mellom Barcelona og Real Madrid, et fenomen som samler fotballfans fra hele verden. At en slik fotballkamp skal finne sted, utgjør selve rammefortellingen i "El Clásico". 


Brødrene Alan og Shirwan er kortvokste (dvs. dverger). Rent bortsett fra at de har svært korte bein, er de helt normale, voksne menn. De forelsker seg, er i stand til å forsørge seg selv og deltar på alle vis som ansvarlige mennesker i samfunnet. I den lille landsbyen i Nord-Irak, hvor de lever og bor, har de en naturlig plass - inntil en viss grense, skal vi etter hvert merke. 



På road trip gjennom Irak
Brødrene er bestevenner. Shirwan jobber hos Jajal, hvor han lager sko. Jajal elsker Real Madrin, det laget Ronaldo spiller på, mens Shirwan elsker Barcelona. Dersom det ikke hadde vært for at Alan er forelsket i Jajals datter Gona, ville han ha vært ærlig på at fotball ikke interesserer ham. Men så ønsker han så gjerne å gjøre inntrykk ... Jajal har laget noen sko som det er hans største drøm å overrekke til Ronaldo, men også han skjønner at dette bare kommer til å forbli en drøm. Men som han sier: "Det er viktig å drømme stort!" 

Shirwan er gift med sin kortvokste kone, hvis høyeste ønske er et barn. Shirwan ønsker ikke å oppfylle dette ønsket, fordi han frykter at de kommer til å få et kortvokst barn. Vi aner en dyp sårhet bak dette, for det har ikke vært lett for ham så langt i livet ...



Alan begynner å dyrke Ronaldo for å gjøre inntrykk på Gonas far Jalal.
Alan og Gona møtes i hemmelighet. De har vokst opp sammen, og de siste fem årene har de vært forelsket i hverandre. Gona er ikke kortvokst, men er svært langlemmet. Faren Jajal er svært stolt av sin flotte datter, men er litt engstelig fordi det fremdeles ikke har dukket opp noen ekteskapskandidat. 


Gona og Alan
En dag tar Alan mot til seg og spør om Gonas hånd. Dette fører til at Jajal blir rasende. Han kaster Alan på dør, fordi han opplever det helt uhørt at en kortvokst skal tro at han vil tvinge datteren til å gifte seg med ham. Da han skjønner at dette er noe også Gona ønsker, blir han om mulig enda mer rasende. Raseriet går også ut over Shirwan, som får sparken. Shirwan og kona leier bolig av Jajal, og han blir i tillegg kastet ut derfra. 


Jalal
Alan har tidligere spurt Shirwan om han vil bli med til Madrid for å møte Ronaldo, men dette har Shirwan sagt nei til. Nå har han likevel ikke noe mer å tape, og han oppsøker broren og sier at han vil være med. Alan har lagt seg opp en del penger, som hele tiden har vært tiltenkt et hus for ham og Gona, men nå tar han med seg alle pengene og så drar brødrene av gårde. Før de forlater landsbyen, bryter de seg inn i Jajals butikk og stjeler med seg Ronaldo-skoene. Disse skal de personlig overrekke Ronaldo. Håpet er at Jajal da skal forstå at han ikke blir en så aller verst svigersønn likevel ... 

For å få visum til Spania, må Alan og Shirwan til Bagdad. Så spørs det om de lykkes i å nå sitt mål ... Og til hvilken pris?


Som med Halkawt Mustafas første film opplevde jeg også her at tematikken i filmen er riktig alvorlig. Det handler både om retten til å velge sin ektefelle selv, om fordommer overfor kortvokste og om forholdene i Irak etter invasjonen av landet. Mens brødrene er på en road trip til Bagdad, utsettes de for mange farer. Det handler om kriminelle gjenger som regjerer langs landeveien, om utallige sikkerhetsforanstaltninger når grenser skal passeres og det handler om fattigmannsveien til penger - å selge sine indre organer (dvs. dem man har to av). Men uansett hvor eksistensielle mange av temaene i filmen er, satt jeg igjen med en opplevelse av en historie som tidvis tipper over i det klisjéfylte. Kanskje først og fremst fordi skuespillerne så tydelig er amatører, og fordi kjærlighetshistorien er en smule banal. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på Alan og Gonas kjærlighet, fordi deres relasjon fremstår for troskyldig og naiv. Dersom denne kjærlighetshistorien skulle ha blitt mer troverdig, måtte filmskaperen ha våget å by på mer pasjon. 


Resten av handlingen - f.eks. det brødrene opplever på road trip´en sin - løfter imidlertid filmen. Det hele reddes dessuten inn ved at Alan og Shirwan er helstøpte i sine roller og at vi blir sjarmert av dem. De fremstår til fulle som helt vanlige mennesker som tilfeldigvis har et lite handicap, dvs. at de har litt korte bein. Filmen ville utvilsomt ha tjent på mer profesjonelle skuespillere i de andre rollene, og at kjærlighetshistorien mellom Alan og Gona enten hadde vært tonet ned eller betydelig opp. Likevel vil jeg si at filmen er severdig! Fordi den er annerledes ... 


Innspilt: 2015

Originaltittel: El Clásico
Nasjonalitet: Norge, Irak
Språk: Arabisk/kurdisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Wrya Ahmed, Dana Ahmed, Kamaran Raoof, Rozhin Sharifi
Spilletid: 95 min.

søndag 24. april 2016

"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 


Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 


Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.


Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 



Huset i Roshmia-dalen
Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 


Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt
Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 
Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 


Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.
Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.


I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:


"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 


Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 


Innspilt: 2014

Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.

Populære innlegg