Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Syria. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Syria. Vis alle innlegg

søndag 21. juni 2020

Diana Darke: "Huset i Damaskus - En fortelling om Syria"

Damaskus sett fra innsiden

Diana Darke (f. 1956) er forfatter, Midtøsten-ekspert og arabist. Før hun utga "Huset i Damaskus", var hun mest kjent som reisebokforfatter med Midtøsten som sitt spesialområde. 

"Huset i Damaskus" utkom på engelsk allerede i 2014. Egentlig var boka ferdig i 2010, men så kom krigen og Diana Darke ble nødt til å skrive den om. Siden krigen hele tiden tok nye vendinger, og med det også dramaet rundt huset hennes, måtte boka bearbeides flere ganger. Dermed har den ikke bare blitt en historie om et helt spesielt hus i Damaskus` gamleby, men også om krigen i Syria og menneskene hun kom i kontakt med. Den norske utgivelsen har et nyskrevet forord datert i november 2019. 

Men for å starte med begynnelsen ... Diana Darke elsker Syria og det syriske folket. Så mye at da spiren til en drøm om å eie sitt eget hus i Damaskus først begynte å gro, var det egentlig ingen vei tilbake. Jakten på det perfekte huset begynte og til slutt fant hun det hun ville ha, nemlig Bayt Barudi. Huset trengte restaurering, og det var viktig for henne å finne tilbake til dets originale uttrykk. Det var en omstendelig 
prosess å finne materiale som passet til dette, for mye var ødelagt av tidens tann. 

Det skulle for øvrig ikke bli enkelt å få gjennomført selve transaksjonen til å begynne med. I Asads Syria endret reglene seg hele tiden, og bare det at ingen riktig stolte på bankvesenet, gjorde det hele komplisert. Darke var avhengig av en god advokat som hun kunne stole 100 % på, og hun trengte dessuten noen som kunne se til huset mens det ble restaurert. Menneskene i Syria beskrives som vennlige og til å stole på, men noe endret seg da krigen utviklet seg. Den hun stolte mest på skulle nemlig komme til å svikte henne på det groveste og forsøke å ta huset fra henne. Da var det ingen vei utenom: hun måtte selv reise til Damaskus. Her beskriver hun en dramatisk kamp for å beholde det som var hennes. 

Underveis får vi vite mye om det syriske samfunnet. Som hvordan det faktisk hadde seg at alawiene kom til makten - de som var en minoritet sammenlignet med sunnimuslimene. 

"Allerede før 1970 besto den syriske hæren av over 40 prosent `alawier ikke fordi de hadde tanker om å overta landet, men ganske enkelt fordi det militære var en trygg yrkesvei der man ikke risikerte å bli forfulgt av sunnimuslimer. Selv deres egne `alawi-sjeiker oppfordret dem til å satse på en militær karrière, og i motsetning til de rikere sunnimuslimene hadde de ikke råd til å kjøpe sønnene sine fri fra verneplikten. Grunnlaget for det fremtidige Asad-regimet begynte å ta form, med sitt tettvevde stoff av militære lojalister, et stoff som ikke ville rakne. Den syriske hæren ville lydig følge ordre, i motsetning til den tunisiske og egyptiske, som avviste sine politiske herrer i landenes respektive revolusjoner." (side 84-85)

Vi får et spennende innblikk i Syria fra innsiden, i og med at forfatteren både har solide kunnskaper om landet og har bodd der selv. Vi får kjennskap til hvorfor ting går så galt i Syria, der det ikke er kompetanse, men forbindelser, som avgjør hvem som får offentlige stillinger. Dette er mye av forklaringen på hvorfor det ikke er utvikling i det syriske samfunnet, og hvorfor byråkratiet jobber så tregt. Det sitter altfor mange inkompetente mennesker i sentrale posisjoner, ofte med jukse-papirer på gjennomført utdannelse. De kan ingenting. 

Korrupsjonen griper inn i absolutt alt. Ingen kan vite hvem som er ansvarlig for hva i den pågående krigen, fordi alle skylder på alle. Da Bashar fikk spørsmål om ansvaret for tønnebombene som er sendt over sivilbefolkningen, svarte han "Tønnebomber? Hvilke tønnebomber?" Forfatteren mener det ikke er noen tvil om at han er en imponerende løgner. "Vi dreper ikke våre egne. Ingen myndigheter i verden dreper sitt eget folk, så sant ikke landets leder er gal." (side 263)

Forholdet mellom Syria og Tyrkia var en gang hjertelig, men slik er det ikke lenger. Selv Erdogan har fått nok. 

Noe av forklaringen på at Diana Darke måtte kjempe for å beholde huset sitt i Damaskus` gamleby er at desperasjonen i befolkningen økte i takt med krigens utvikling. Tomme hus ble plyndret og/eller okkupert av mennesker som hadde mistet hjemmene sine. Innenfor murene av Damaskus` gamleby økte antall mennesker som søkte tilflukt, fordi de oppfattet dette som et trygt område. 

"Huset i Damaskus" er en ganske bredt anlagt bok, men hvor forfatterens hus er den røde tråden vi følger gjennom boka. Drømmen om å ta imot turister og tilby guidede turer, har dessverre ikke slått til. Ikke er det enkelt å reise dit heller. Men som forfatteren skriver i forordet til boka fra november 2019:

"Huset har virkelig kommet til sin rett. Det har fungert som tilfluktssted for flyktninger og har gitt husly til mange familier i løpet av krigen. Barn er blitt født der. Jeg er stolt av at det har kunnet gi så mange en trygg havn. Jeg har aldri angret på at jeg kjøpte det, uansett hva som skjer i Syria. Jeg drømmer om at det en dag, når omstendighetene tillater det, vil bli et senter for syrisk kulturarv, for huset vil alltid utgjøre en vesentlig del av denne arven." 

Selv håper jeg at det en dag skal være mulig å reise spesielt til Damaskus. Mye av det forfatteren skriver om folkene, maten og kulturen, minner mye om Libanon, som mannen min og jeg besøkte i desember 2019. Den turen ga mersmak. 

Jeg anbefaler denne boka til alle som er nysgjerrig på hva som skjer i Syria. Denne boka tilfører noen andre perspektiver enn hva jeg f.eks. fikk ut av Francesca Borri`s "Et vitnesbyrd fra Syria" og Cecilie Hellestveits "Syria - En stor krig i en liten verden" - bare for å nevne noen av de Syriabøkene jeg har omtalt på bloggen min. 

Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: My house in Damaskus
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Mangschou
Oversatt: Lene Stokseth
Antall sider: 403
ISBN:
978-82-8238-207-6
Boka har jeg kjøpt selv

Diana Darke utenfor huset sitt i Damaskus

onsdag 18. oktober 2017

Niroz Malek: "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo"

Aleppo-fortellinger

Jeg hadde aldri hørt om den kurdisk-syriske forfatteren Niroz Malek (f. 1946) før jeg fikk nyss om at en bok med fortellinger fra Aleppo var under utgivelse. Etter dette har jeg gått og ventet på denne boka, som på norsk har fått tittelen "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo". En tittel som bærer bud om krigens mørke ... Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner. 

Viktigheten av litteratur som utvider vår horisont

Det er Kjersti Enger Jensen som har oversatt denne boka fra arabisk til norsk. I et intervju i Klassekampen (under tittelen "Vi trenger rause forlag") tidligere i høst uttalte hun følgende:"Det finnes mange litterære perler der ute som kunne vært oversatt, men fordi de ikke foreligger på engelsk, og muligens fransk, plukkes de ikke opp av norske forlag. Jeg skjønner at de ikke tør å ta sjansen, men det føles også som interessen mangler litt," sier Jensen.

Hun mener det ikke handler om at arabisk litteratur generelt kan være vanskelig tilgjengelig.


I samme artikkel uttalte oversetter Mohammad M. Izad at dersom man vil ha en stor flora av oversatt litteratur, kan man ikke bare tenke salgstall. Det viktigste er å gi publikum muligheten til å skaffe seg større innsikt. "En kan oppdage viktige nyanser av et fremmed samfunn gjennom litteratur hvis variasjonsbredden er til stede, sier Izad." Selv vil jeg trekke dette enda lenger, og hevde at uten å stimulere til folks nysgjerrighet og forståelse for andre kulturer som er annerledes enn vår egen, vil verden aldri gå fremover. Dette går selvsagt begge veier. Som kloke Torbjørn Færøyvik så treffende sa det i innledningen til sin bok "Orientekspressen" - (hans uttalelse har stor overføringsverdi til litteraturen): 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." 

Ingen anmeldelser av boka så langt ...

Bøker som "Slik natten er" skal ikke bare skal gjennom ett nåløye, men flere. For så snart aktuelle bok faktisk er oversatt til norsk, så var det anmelderne da ... Hvor ble det av dem? Selv har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av Niroz Maleks bok - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant de uprofesjonelle (altså bloggerne) ... Men jeg håper selvsagt at de kommer!

Hvem er Niroz Malek?

Et søk på Niroz Malek i Wikipedia førte meg kun til en tysk side, som på ingen måte yter forfatteren full rettferdighet. Her er det ikke nevnt noe om at han er kurder, og kun denne siste boka hans er nevnt i bibliografien. (Forlag som utgir bøker av litt ukjente forfattere burde virkelig ta oppgaven med å oppdatere Wikipedia på eget språk seriøst! For når man står med en ukjent forfatters bok i hendene, er det viktig å finne saklig faktainformasjon av aktuelle forfatter - også på andre steder enn kun forlagenes egne nettsider.) 

Dette førte meg uansett videre til forlagets presentasjon av Niroz Malek:

Niroz Malek er altså en kurdisk forfatter, som er født og oppvokst i Aleppo (som ligger i Syria). Han er utdannet ved kunstakademiet i Aleppo og i yngre år var han billedkunstner. Nokså tidlig - allerede i 1967 - la han billedkunsten på hylla, og ble forfatter på heltid. Så langt har han utgitt åtte novellesamlinger og seks romaner. Han skrev "Slik er natten" mens krigen pågikk - dvs. i første halvår av 2014. Boka er blant annet oversatt til fransk, og i 2016 mottok Malek Le prix Lorientales. Juryen beskrev boka som "et treffende vitnesbyrd, alltid hevet over hatet". Videre var den "skrevet som en krigsmotstanders reisedagbok. Som Aleppos egen stemme.

Om boka

Denne lille boka, som kun rommer 116 sider, er delt inn i 26 små kapitler med korte, men talende titler. Fordi det er den samme jeg-personen vi følger gjennom hele boka og fordi hvert kapittel er datert, er det nærliggende å tenke på dette som en slags dagbok. Noveller er det nemlig ikke. 

Vår navnløse jeg-person (forfatteren eller hans alter-ego?) sitter i en leilighet og skriver om hverdagen i det krigsherjede Aleppo. De fleste - om ikke alle - har et forhold til denne byen, og vet at det knapt finnes noen by i Syria som har vært hardere rammet av krigen (som etter hvert har blitt en krig mot IS) enn nettopp Aleppo. Jeg har selv både lest og skrevet om Francesca Borris dokumentarbok "I krigen - et vitnesbyrd", hvor Aleppo står helt sentralt. Dessuten har jeg lest og skrevet om Cecilie Hellestveits bok "Syria - En stor krig i en liten verden" og Sigurd Falkenberg Mikkelsens bok "Arabisk høst". Alt dette har vært med på å forme mitt syn og min oppfatning av hva som har foregått i Syria generelt og Aleppo spesielt. 

I det første kapittelet snakker vår jeg-person i bilder om fortidens venner. Han henviser til brev han har fått, hvor noen er døde, andre har forlatt landet og atter andre har han bare mistet kontakten med. Å samle på brevene er en måte å komme nær alle han har mistet. Det handler om minner om en tid som er forbi. 

En annen gang må han minne seg om at det finnes folk som ikke liker det han skriver. Pennen merker frykten og nekter å skrive - selv om det ikke er noen i rommet ... 

I kapittelet med tittelen "Den første himmelen" møter vi en mann - omtalt i tredjeperson entall - som opplever en voldsom eksplosjon. Dette raderer nabobygningen fra kartet. Selv er han glad for at hjemmet hans fremdeles er intakt. 

"En absolutt stillhet kom krypende. I den andre enden av Tayr-gaten var det som om selve lufta manglet, som om den var blitt slukt av en avgrunn. Folk, i det minste noen av dem, hadde kastet seg til jorden. Andre så lamslåtte ut der de mekanisk vandret rundt på leting etter gjenstander som hadde fløyet fra hendene deres, eller barn som plutselig hadde forsvunnet og ikke var å finne noe sted ... " (side 39)

Så kommer han hjem til sin egen blokk og begynner å bevege seg oppover i etasjene. Bare for å oppdage at taket er borte, og at han er omgitt av blå himmel ... "Ett sted av gangen klatret de oppover mot himmelen til han endelig ble borte bak et lag av strålende blått." (side 41)

En interessant og tilsynelatende digresjon fra bokas øvrige tematikk er "To romaner", der jeg-personen har lest romanen "Og dagen varer lenger enn et århundre" (1983) av Tsjingiz Aitmatov og fører en fiktiv samtale med denne forfatteren som for lengst er død (f. 1928 d. 2008). Det handler om et manglende kapitel i boka, som gjør at han ikke skjønner så mye av det som skjer. Tilfeldigheter fører ham til en annen bok av samme forfatter - "Dsjengis-khans hvite sky" (1993) - som synes å være nettopp det manglende kapittelet i den første boka. Et kapittel forfatteren ble tvunget til å ta ut for i det hele tatt å få den første romanen gjennom sensuren ... Hvorfor ble ikke dette kapittelet lagt inn i den første boka på et senere tidspunkt? lurer vår jeg-person ... Aitmatov svarer at dette kunne bli sett på som et vitnesbyrd om det gamle regimet, "som røvet friheten fra både landet og folket som levde der" (side 51). "Derfor lot jeg det forbli en hemmelighet som slike oppegående lesere som deg kan oppdage på egenhånd." Så handlet kapittelet likevel om noe som antakelig ikke kunne sies på en annen måte uten at Malek selv ville fått problemer med utgivelsen av sin bok - nemlig hvilke latterlige følger det kan få når kunsten ikke får leve og utvikle seg på sine egne premisser. 

Vi får krigen veldig tett på i denne boka, der jeg-personens hjem etter hvert befinner seg innenfor sperrelinjene, som voktes av soldater. I kapittelet "Kom, la meg si at jeg elsker deg" møter vi et ektepar som har kjent krigen tett på kroppen. Hvilken betydning har ordene "jeg elsker deg" når man befinner seg så nær mye tragedie?

"- Vær så god. Vet du, jeg tror ærlig talt ikke at slike ord gjør inntrykk på folk lenger. De har mistet all mening. Hva betyr de? For meg er de bare ord som ikke lenger betyr noe i så blodige tider som vi lever i. Se for deg dette: På lærerrommet i dag fortalte arabisklæreren min meg noe. Han hadde sett trist og bekymret, rent sagt miserabel, ut siden i morges. Han nærmest hvisket, som om han var redd for noe: "Kan du forestille deg, frøken? For tre måneder siden mistet broren min sin tretti år gamle sønn i området rundt Bab al-Hadid. Han var på vei hjem til barna sine da en tønnebombe som noen hadde kastet ut fra et fly, landet foran ham midt i gaten. Hele han forsvant, vi fant ikke så mye som en eneste liten bit av ham. Siden den dagen har faren hans, altså broren min, vært stum. Forestill deg ei tønne full av skrap og splinter som dreper. Han døde og etterlot seg absolutt ingen spor." (side 98-99)

Og så er det Fatima som i bokas siste kapittel "Et hvitt klede" dør, fordi apoteket mangler de mest elementære medisiner som kunne ha reddet henne. Bare en eneste dose kunne reddet henne. Bare en ... Medikamentet var "ute av produksjon" ... 

Mine tanker om boka

Først og fremst er jeg veldig glad for at bøker som dette i det hele tatt kommer ut på norsk! Det er nemlig ingen selvfølge i en tid der slike utgivelser trenger offentlig støtte (som det blir stadig mindre av ...) for i det hele tatt å være bærekraftig for et forlag. Egentlig burde slike tilskudd vært ført inn under budsjettposten "fredsskapende arbeid" i statsbudsjettet (om noe slikt finnes ...). 

Niroz Maleks bok "Slik natten er" er en knallsterk beretning om en krig de fleste av oss bare kjenner fra relativt overfladiske nyhetsinnslag, og hvor det er vanskelig å få noen helheltsforståelse av hva som egentlig foregår. Dvs. dette har jo faktisk blitt mye enklere etter hvert, i alle fall etter at IS ble ansett som en større trussel for verdensfreden enn Assad-regimet. For nå handler ikke Syriakrigen lenger om et utall opprørsstyrker som kjemper mot Assad, men om å få stabilisert Midtøsten-regionen igjen og bli kvitt IS. 

Maleks bok handler imidlertid ikke om politikk. Han tar ikke standpunkt for og imot Assad, og IS og andre opprørsstyrker nevnes ikke med et ord. Kanskje ligger det likevel kritikk mellom linjene, siden "alle" vet hvem som står bak f.eks. de forferdelige tønne-bombene ... Det han derimot tar helt klart avstand fra, er krig, og dette får han frem ved å fortelle om krigens konsekvenser. I all hovedsak er fortellerstemmen i boka nokså lavmælt, men oftere og oftere lenger ut i boka blir stemmen mer insisterende og høylytt. Lite pakkes inn, og det er mulig at dette har sammenheng med at krigen var på sitt aller verste i denne perioden. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest ulike bøker om konflikten. Og det var vel nettopp da IS også for alvor kom på banen. 

Boka er godt skrevet! Styrken i historiene ligger i at disse er balanserte og at hatet er fraværende. Språket er litterært, og selv om jeg ikke har kunnskaper til å kunne sammenligne den norske utgaven med den originale arabiske boka, sitter jeg med en opplevelse av at oversetteren nødvendigvis må ha gjort en god jobb. Rent språklig fløt det nemlig godt. I og med at det er en slags kronologi i fortellingene, ble jeg fanget av boka og ønsket bare å lese videre. Plutselig hadde jeg lest den fra perm til perm, uten avbrudd. Her er det ingen happy ending, dessverre ... 

Boka har som tidligere nevnt en slags dagbokform, men uten egentlig å fremstå som en dagbok i ordets rette forstand. Selv om vi av og til får høre historier som forfatteren gjenforteller uten å ha vært der selv, kan man heller ikke si at samtlige kapitler fremstår som noveller. Dette er heller ikke en dokumentar, selv om mange av hendelsene som beskrives er virkelige nok. Forfatteren har i stedet brukt litterære virkemidler for å formidle hva som skjedde i Aleppo i første halvår av 2014, der brutaliteten tiltok voldsomt utover våren. Det er sterke ting vi får høre, og det i et land som ikke er langt fra oss - verken fra Norge eller land vi nordmenn elsker å feriere i. Litteratur som dette bidrar til å gi krigens lidelser et menneskelig ansikt. 

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere Svenska Dagbladet (et sitat som finnes på bokas smussomslag):

Aktualiteten i dessa noveller från ett brinnande och avhumaniserat Aleppo är så brännande som den kan bli, men Malek är ingen dagtidningsreporter. Tvärtom tar han sin tillflykt till fantasin och närmar sig en magisk realism, där gränsen mellan då och nu är like tunn som den mellan döda och levande. Sorgen ligger ofta tung över texterna, men får ibland också sällskap av en oerhört levande humor.

Og som forlaget skriver om boka på sine nettsider:

Alle fortellingene som er samlet i denne boken er forfattet mellom januar og juli 2014 og gir et helt annet vitnesbyrd om krigens brutale virkelighet enn det vi er kjent med fra tv-bilder og avisreportasjer. Og forfatterens tilnærming til hverdagen i den krigsherjede byen, er alt annet en journalistisk – han søker like gjerne tilflukt i fantasien, drømmene og minnene, for beskrive en verden preget av oppløsning, der fortiden og nåtiden glir over i hverandre og der de dødes tilstedeværelse synes å være vel så virkelig som de overlevendes. Men selv om historiene ofte kan virke dystre og sorgtunge, er de ikke uten håp og en varm, underfundig humor.

J
eg anbefaler denne boka sterkt! Les den!

Utgitt: 2015
Originaltittel: Tahta sam´il harb
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: SolumBokvennen
Oversatt fra arabisk til norsk: Kjersti Enger Jensen 
Antall sider: 116
ISBN: 978-82-560-1967-0
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Niroz Malek (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 23. april 2017

Cecilie Hellestveit: "Syria - En stor krig i en liten verden"

En imponerende bok om Syria!

Litteratur om Syria på norsk

Det har i de senere årene kommet en rekke bøker og filmer om den arabiske våren, IS, borgerkrigen i Syria, flyktningekrisen, fremmedkrigere, terror osv. Selv har jeg både lest en hel del bøker og sett en rekke filmer om tematikken. En av bøkene som har gjort sterkest inntrykk, tror jeg må være Francesca Borri´s bok "I krigen - Et vitnesbyrd om Syria". I kategorien fremmedkrigere vil jeg trekke frem Demian Vitanza´s bok "Dette livet eller det neste" og Åsne Seierstad´s "To søstre". Mah-Rukh Ali har skrevet boka "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi". I fjor kom "Flukt" ut. Så har vi bøker som "Midtøsten etter den arabiske våren" av Peter Normann Waage, "Arabisk høst" av Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Adonis´ bok "Vold og islam", Antoine Leiris´"Hatet mitt får dere ikke" ... Og enda har jeg verken nevnt TyrkiaIrak, Iran, Egypt, Libya, Tunis, Jordan, LibanonPalestina/Israel/Gaza/Vestbredden, Saudi-Arabia eller Afghanistan ...  Mitt poeng er at det skrives mengder av litteratur om denne tematikken, og at det stadig kommer mer som trekker inn nye perspektiver, oppdaterer oss på kunnskapshull m.v. Cecilie Hellestveit´s bok om Syria er så langt den siste jeg har lest, og for en bok ... og for et vell av kunnskap! (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.)

Om forfatteren

Cecilie Hellestveit (f. 1972) er en norsk statsviter og jurist med doktorgrad i borgerkrig og folkerett. Hun har studert ved universiteter i Bergen, Oslo, Sorbonne, Jerusalem og Kairo. Hun tok doktorgrad med en avhandling om humanitærrettens regler for kamphandlinger utenfor mellomstatlige konflikter i 2014. Hellestveit snakker både engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk, arabisk og hebraisk. Det er mao. en meget kunnskapsrik forfatter det er tale om! (Kilde: Wikipedia)

Hellestveit har tidligere utgitt "Jihad-doktriner og politisk vold" (2005) og doktoravhandlingen "Conduct of hostilities under the international humanitarian law of non-international armed conflict" (2014). 

Formålet med boka

"Hvordan gikk Syria fra å romme et ubevæpnet opprør for demokrati mot et autoritært regime etter modell fra Tunisia, til å bli et område hvor unge menn fra 100 land sloss for et islamsk kalifat, mot mer enn 70 land i ulike militære koalisjoner? Hvordan kunne kamp mot et gammelt diktatur med korrupte håndlangere og brutale bødler bli en regional kamp som til og med setter NATO og Russland opp mot hverandre? Lå det i kortene at et sekulært regime som det syriske plutselig måtte gi tapt for rasende radikale muslimer med ørkenlivet i Arabia på 700-tallet som sitt ideal? Hvorfor søker unge menn fra hele verden til skyggen av den syriske krigen for å dø i Allahs og islams navn, når de fleste som er på den andre siden også er muslimer? Russlands militære engasjement, fremmedkrigere og IS, og flyktninger som kommer til vår del av verden har gjort at Syria-krigen får konkrete og direkte følger også for Norge. Hva slags krig er dette egentlig? Og hvor er vår plass i den? Hvor har verdenssamfunnet vært i denne krisen? Og hvorfor kommer så mange nordover?" (side 10)

I sin bok forsøker Hellestveit å forklare hvordan ubevæpnede demonstrasjoner i en håndfull syriske byer utviklet seg til å bli en regional konflikt som truer stabiliteten i hele Midtøsten. Her finnes også svar på hvordan IS ble dannet - etter først å ha oppstått som ISIL eller ISIS etter rester fra Al Qaida. I boka kalles bevegelsen konsekvent for IS. Boka er delt i to deler; en som handler om Syria og hvorfor den arabiske våren stanset i Syria - og en som handler om hvilke interesser og aktører som er del av den syriske krigens dynamikk. 

Hvorfor er det så vanskelig å forstå Midtøsten?

Hellestveit mener at mye av forklaringen er at det er så stor avstand mellom informasjonen som gis og det som egentlig foregår. Noe skyldes bevisst manipulering av sannheten, mens en hel del skyldes mengder med "taus kunnskap som alle kjenner, men ingen snakker om". Dette gjør det ekstraordinært krevende å forstå Midtøsten. Det hele kompliseres ytterligere ved at mange land har styresett som kriger mot sin egen befolkning. Kontroll og siling av informasjon er en del av autoritære styresetts virkemidler for å holde folket nede. Og dersom det er vanskelig å forstå Midtøsten under normale forhold, er det nærmest komplett umulig under en krig. Det er så mange versjoner ute og går at man umulig kan vite hvilken som er sann(est). Skiftende allianser, ulike motiver, vanskene med å skille venn fra fiende og ikke minst forstå hvem som egentlig skapte konflikten ... "Det er denne gordiske knuten del 1 av boken forsøker å beskrive", sier Hellestveit på side 18

Nærmere om Syria

Mens Libanon er er land med mange religiøse og etniske grupper, ligger Syria "i et veikryss hvor store etniske flater møtes". Landet styres av en minoritet bestående av sjiaer og alawitter, mens 74 % av befolkningen er sunnimuslimer. Alle som har fulgt litt med i denne konflikten vet at IS er forkjemper for sunniislam, og at sjiaislam er den store fienden. Etnisk sett er de fleste syrere arabere. Om lag 7 % av befolkningen er kurdere. Protestene startet der sunnimuslimer var sterkt marginalisert. 

Alawitter er forbundet med Assad-regimet, som består av en sjiamuslimsk minoritet som styrer det sunnimuslimske flertallet i Syria. Men i motsetning til Iran, som også er sjia-styrt, har Syria intet prestestyre, men et sekulært diktarorisk styresett. 

I boka tar Hellestveit for seg de ulike regionene i Syria - som Latakua, Tartus, Aleppo, Idlib, Hama, Homs, Damaskus, Queneitrah,  Golan, Dar´a, Suwaidah, Jazirah, Raqqah etc., og redegjør for demografien og dens betydning for utvikling av borgerkrigen som har rast seks år. Det handler om ulike etniske folkegrupper som drusere, kurdere og andre, og om marginalisering av minoriteter. Etter hvert som det hele har utviklet seg, har alle holdt med dem som mest har kjempet deres kamp, inntil det hele ble så stort at også Russland og Nato ble innblandet. 

Skal man holde med det undertrykkende Assad-regimet eller med IS, og hvem står egentlig på hvilken av de mange sidene i konflikten? Vi skjønner også etter hvert at den sammensatte befolkningen er bakgrunnen for at det hele ikke kunne ende så "enkelt" som f.eks. i Tunis, der befolkningsgruppen er nokså ensartet. 

Sosiale mediers betydning

Sosiale medier har gjort at små og egentlig ubetydelige episoder har blitt blåst opp (slik at det som egentlig handlet om lokale opprør ble gjort til regionale opprør), at voldsepisoder har blitt brukt i propagandakrigen mellom fraksjonene, og at rykter om "de andre" har kunnet bli spredd raskere enn noen gang. 

"Bilder og videoer på sosiale medier har blitt benyttet som "sannhetsvitne". I takt med Sikkerhetsrådsmøter om mulige tiltak kom det bilder fra overgrep, drap og massakrer. For hver gang ble udåden verre. Men aldri nådde den terskelen for internasjonal inngripen.  ...

Fra å være et hendig redskap for å fremme demokratiske revolusjoner, ble sosiale medier en plattform for formidling av massakrer og massedrap i stor skala. Instrumentet lå i hendene på krefter med gode intensjoner, men det begynte etter hvert å leve sitt eget liv. Det ble også et ondskapens verktøy." (side 83)

Opprørets mål

Opprørets mål var selvsagt å få fjernet Assad-regimet og erstatte dette med et demokrati som ivaretar sentrale menneskerettigheter. I begynnelsen var det i Assad-regimets interesse at det ble kaos, fordi dette bekreftet betydningen av et stabilt styresett. Underveis i Hellestveits bok får vi imidlertid et innblikk i et regime som holdt på å falle for eget grep. Sluheten og det kyniske i hele tiden å balansere voldsbruk mot egne opprørere, slik at det internasjonale samfunnet ikke skulle gripe inn, er sjokkerende lesning. 

"Opposisjonen, som altså etter hvert fikk et stadig tydeligere sunniarabisk preg, var uvitende om avgrunnen som skilte Syria fra Libya, men overbevist om at ett sted gikk tålegrensen for det internasjonale samfunnet. Her konsentrerte man seg etter hvert om å overbevise verden om at terskelen var nådd. Gjennom fotografier, video og vitneutsagn på sosiale medier skaffet man ugjenkallelig bevis for Assad-regimets overgrep." (side 123)

Likevel grep ikke det internasjonale samfunnet inn ... Syrerne følte seg følgelig sviktet. 

Konflikten ble ytterligere komplisert etter som Hizbullah i 2013 valgte å støtte Assad-regimet, mens Nusra sto mellom Assad og IS. IS var ikke ønsket i Syria av de syriske opprørsgruppene. Fremmedkrigerne ble møtt med skepsis av de syriske opprørsstyrkene, men IS tok i mot dem med åpne armer. En stund trodde syrerne at fremmedkrigerne var den viktigste årsaken til den manglende internasjonale støtten. Fordi vestlige land fryktet sine egne radikale ... 

"Unge syrere trodde at de skulle få en revolusjon som skulle bringe Syria over i det 21. århundret, og kaste åket fra fortiden av. De trodde at verdenssamfunnet sto på deres side. Det var en skjebnesvanger feiltakelse, og syrerne mistet sin revolusjon. I stedet endte de opp med en blodig borgerkrig hvor alle deltok, men ingen gikk tungt nok inn til å avgjøre utgangen. Så mistet syrerne også sin egen borgerkrig. Fra høsten 2013 ville syrerne ikke kunne avslutte borgerkrigen, selv om de hadde ønsket. Herfra har syrerne vært maktesløse vitner til at deres land blir lagt i ruiner." (side 156)

Tomrommet etter USA ...

Hvem skulle fylle tomrommet etter at amerikanerne trakk seg ut av Midtøsten? Tyrkia håpet på en sterkere rolle i regionen, som eneste NATO-land og EU-aspirant ... Iran hadde blitt holdt ute i kulden lenge. USAs intervensjon både i Afghanistan og Irak var fullstendig mislykket, og etterlot et maktvacuum ... Midt oppi dette sto styrtrike Saudi-Arabia, som hadde mest å tape. De tre største stormaktene - Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia - har helt ulike etniske grunnbaser. Mens Tyrkia er tyrkisk (og altså ikke arabisk), er Iran persisk og Saudi-Arabia arabisk. I en skvis mellom disse tre ligger Kurdistan. Hvem av de skulle lede an i prosessen med å etablere en ny orden i Midtøsten?

"Da den arabiske våren kom, gikk denne stormaktstivaliseringen over i et nytt og mer intenst spor. Skvist inn mellom de tre lå Syria." (side 226)

Bekjempelsen av IS

Etter som årene har gått har verdenssamfunnet forstått viktigheten av å stå sammen for å bekjempe IS. Utfordringen har imidlertid vært at dette samtidig har vært en indirekte støtte til Assad-regimet. Det er for øvrig en misforståelse at alle andre konflikter har bleknet i forbindelse med kampen mot IS. I stedet har mange problemstillinger kommet mer på spissen. Hvem skal gå inn i IS-kontrollerte områder etter hvert som IS nedkjempes? 

"De væpnede gruppene som tar over vil ha gode forhandlingskort på hånden ved politiske forhandlinger under Genéve-III, eller tilsvarende prosess for Irak. Russerne vil derfor ikke ha med grupper de betegner som terrorister på offensiven (USA-, fransk- og britisk-støttede). Det vil heller ikke Iran, men av andre årsaker (Saudi-Arabia mot sør og Tyrkia mot nord). Eller Assad - atter av andre grunner. Tyrkerne vil ikke ha med kurderne. Saudi-Arabia vil ha garantier for at sjiamilitser (Iran) ikke får for sentrale roller i gjenerobringen. Eller at Assad (Iran) ser sitt snitt til å styrke seg. Og slik fortsetter listen. USA har sine egne røde linjer. Det samme har Europa. Da den store militære offensiven mot IS startet høsten 2016, var det militære løpet klart. Den diplomatiske floken, derimot, var langt fra løst. Så lenge floken vedvarer, vil IS ha store muligheter til å klamre seg fast. Men i det øyeblikket den løsner, vil IS i praksis være ferdig som bevegelse med territoriell kontroll i Syria og Irak." (side 308

Konspirasjonsteoriene

Mens borgerkrigen i Syria har rast, har konspirasjonsteoriene sittet løst. 

"Konspiratoriske forestillinger er ofte avledet fra tanker om hvilke krefter som synes å tjene på et visst hendelsesforløp. Dermed er konspiratoriske ideer velegnet til å illustrere hvilke forestillinger som hersker om ulike aktører og forholdet dem i mellom." (side 310)

Noen mener at syriske myndigheter står bak IS (for å få en unnskyldning til å bruke vold mot egne innbyggere), andre mener at Iran står bak (for å tvinge verden til å samarbeide med Assad), atter andre mener at USA står bak (for å få en unnskyldning for å angripe land i Midtøsten - blant annet), noen mener at Saudi-Arabia står bak (her florerer ulike forklaringer), eller at Tyrkia står bak eller at kurderne står bak eller at Israel står bak eller at Russland står bak ... og sist, men ikke minst at Allah står bak ... Sistnevnte fordi dette skal være inkarnasjonen av Guds plan ...

Hva nå? 

"Syria-krigen er ikke en religionskrig i betydningen at islam har erklært krig mot resten av verden. Men det er en religionskrig i betydningen at det er krig om en religion. Mer presist kan det beskrives som en kamp mellom muslimer om religionens plass i moderne sunni-muslimske samfunn, og om hvem som skal ha makten til å definere hva sunni-islam er i det 21. århundret. Den kampen handler også om muslimers forhold til andre trosretninger, ikketroende og en modernitet som dagens Midtøsten så langt har håndtert rimelig dårlig. IS er et utslag av denne kampen, og et utslag av det svært brutale og radikale slaget. Men dem IS først og fremst utfordrer, er sunni-muslimske stater i Midtøsten med vaklende styresett og svak legitimitet. Det er opp til dem å gjøre IS til en bevegelse som tiden vil løpe fra." (side 326)

"Å møte krig med fred, og å møte råskap med kjærlighet er vakkert som metaforer, og klokt som overordnet budskap. Det bør også styre møtet med enkeltmennesker fra Midtøsten. Men virkeligheten er komplisert. Det foregår en ekstremt brutal og nådeløs maktkamp om den nye ordenen i Midtøsten. De impliserte partene har få skrupler med å eksportere striden ut av Midtøsten for å vinne sin kamp. De verken forstår eller bryr seg særlig om hvilke effekter dette kan få for nye arenaer de tar sin kamp til. Europa må ta ansvar for seg og sitt naboskap, fordi effekten av denne kampen når oss på mange måter. Men Europa må ikke gå seg vill i dette. Vi må være tro mot hva Europa er, og samtidig innse at det som kommer ut fra kampene i Midtøsten, stiller våre egne idealer på en meget hard prøve." (side 328)

Hvordan bekjempe IS uten å inngå pakt med djevelen? er et spørsmål Hellestveit stiller i boka. Og hvordan kan vi vinne en krig som ikke er vår? Resten av verden kan ikke løse problemene i Midtøsten. Det må Midtøsten gjøre selv. Det Europa derimot må løse er at vi ikke skaper et samfunn som gjør det enkelt for ungdommene våre å bli radikalisert ... 

Min oppfatning av boka

Cecilie Hellestveits bok er klok og analytisk om et meget komplekst og (for de fleste) uoversiktlig tema. Hun baserer sin fremstilling på alt som har vært mulig å oppdrive av fakta, og setter hendelsene inn i en bredere kontekst. Sannheten er krigens første offer, sies det, og den største utfordringen har derfor vært å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Vi får blant annet en innføring i Syrias mange etniske og religiøse grupper, som i neste omgang dannet bakgrunnen for mengder med ulike konfliktlinjer. Dermed blir det enklere å forstå hvorfor borgerkrigen ble så kaotisk og komplisert, og hvem som kjempet for hva. Hele tiden har hun det overordnede blikket på konflikten, uten at stoffet er blitt mindre levende av den grunn. 

Jeg valgte å høre lydbokutgaven - samtidig som jeg har hatt papirutgaven av boka tilgjengelig. Dette gjorde at jeg kjente på at det muntlige formen passet denne boka best. Å høre forfatterens fortellerstemme tilførte dessuten boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Detaljrikdommen i boka er for øvrig så stor at uten en papirutgave å bla tilbake i, tror jeg at mange av poengene fort kunne ha gått tapt underveis. Selv ble jeg imponert over forfatterens kunnskaper og forståelse av konfliktens mekanismer. Jeg lærte mye jeg ikke kunne nok om fra før av. 

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen - i alle fall i papirutgaven. 

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!

Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen i løpet av kort tid.

Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg.


Utgitt: 2017
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Pax (papirutgave)
Oppleser: Cecilie Hellestveit
Spilletid: 12 t 49 min.
Antall sider: 339
ISBN: 9788253037424 (papirbok)
ISBN: 9788242164889 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fraLydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv. 


Cecilie Hellestveit (Foto: Lisbeth Michelsen)

torsdag 23. februar 2017

Demian Vitanza: "Dette livet eller det neste"

En norskpakistansk Syria-farers bekjennelser

Demian Vitanza (f. 1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte med romanen "Urak" i 2011. Andreboka "Sub rosa" utkom i 2014. I forbindelse med et skrivekurs for fengselsinnsatte kom Vitanza i kontakt med en norskpakistansk Syria-farer som var dømt for terrorisme. I ca. ti måneder besøkte forfatteren fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i mer enn hundre timer. Resultatet ble romanen "Dette livet eller det neste". 


Fortelleren og jeg-personen i "Dette livet eller det neste" er norskpakistanske Tariq, men det er forfatteren som fører det hele i pennen.  Virkelighetens Tariq er kjent gjennom media, blant annet i en artikkel i VG datert 13. juli 2015. Under rettssaken bedyret han sin uskyld og hevdet at han reiste til Syria for å drive humanitært arbeid. Han ble ikke trodd, og ble følgelig dømt til åtte års fengsel. Sett i dette perspektivet er det selvsagt litt underlig å lese denne romanen, som handler om denne virkelige personens liv. Det hele fremstår som det reneste forsvarsskrift av hans handlinger - og står vel egentlig ikke til troende heller, for å være helt ærlig. Hvordan kan en nordmann vandre fritt i det krigsherjede Syria, uten å risikere å bli kidnappet og/eller drept, om det ikke er for at han står under beskyttelse av en av de krigende fraksjonene i Syria, som han har sverget troskap til? I og med at han ikke kunne arabisk, ble det også veldig tydelig at han var utlending. I alle fall: Etter å ha lest romanen må jeg uansett konkludere med at boka er drivende godt skrevet og at historien er interessant ... selv om den mest sannsynlig ikke er (helt) sann ...


I begynnelsen gir Tariq uttrykk for at han ikke stoler på noen, heller ikke på forfatteren. Derfor settes Demian Vitanza på prøve, før Vitanza får hele historien. Motivasjonen til Tariq er å gi oss innsikt i den egentlige historien, ikke slik dette fremstilles i avisene.


Tariq er født i Norge, nærmere bestemt i Halden, og i barndommen var det stort sett han og moren, siden faren satt i fengsel. Da faren kom ut, gjorde de begge et forsøk på å få en slags far-sønn-relasjon, men uten at dette lyktes. Etter hvert bestemte moren hans at han skulle sendes til Pakistan for å gå på en kadettskole. Der var disiplinen beinhard og det ble slått så hardt ned på avvik at det tidvis handlet om liv og død. Det er sterkt å lese denne delen av boka. 


Da Tariq omsider kom seg løs fra den pakistanske kadettskolen og reiste hjem til Norge, skjedde det noe med ham. Kontrasten mellom denne skolen og den norske skolen var enorm, for ikke engang mobbing av en av lærerne fikk den minste konsekvens. Det fantes ingen grenser i Norge, slik han opplevde i Pakistan. Tariq havnet i dårlig selskap og ruset seg sammen med bestekompisen Carlos. Slik gikk tiden, inntil det snudde etter en invitasjon fra en onkel om å bli med i moskéen ... 


"Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Møter andre mennesker, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalte Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo et par ganger med onkel, og det var akkurat det samme. Syria, Syria, Syria ...


... Vi begynte å høre om de første som reiste ned, først én, så to, fem, ni, tolv, plutselig femten, plutselig tjue. Og vet du hva, jeg tenkte at det er bra de drar. Måtte Gud være nådig mot dem. Det er en stor greie, ofre livet sitt for å hjelpe noen i nød. I begynnelsen var det jo mange nordmenn som også tenkte sånn, at det var bra å reise ned og hjelpe." (side 93)


Tariq og kameraten Abri reiste til Syria, og Tariq er veldig klar på at "fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant". (side 147) Han ønsker ikke å ødelegge for noen. For ham var det viktig å finne noen som fulgte den sanne og autentiske islam. Etter å ha gjort research kom han frem til at Dawla og en gruppe som kalte seg JMA hadde riktig trosforståelse. Etter hvert fikk han imidlertid en dårlig følelse for Dawla, blant annet fordi denne organisasjonen sto bak de mest voldelige handlingene i krigen i Syria. JMA ble ledet av tsjetsjenere, og alle som har fulgt litt med i media vet at tsjetsjenerne i Syria er kjent for sin brutalitet ... 


"Hør her, jeg lover, og jeg ber Allah straffe meg hardt hvis jeg lyver, jeg sverga aldri troskap til Dawla. Jeg var nysgjerrig på dem, det innrømmer jeg gjerne, men jeg ble aldri en IS-soldat. 


Jeg ble med Abu Saad." (side 167)


I denne perioden samarbeidet de ulike fraksjonene i borgerkrigen, og de vekslet på å holde vakt ved veisperringer og annet. Tariq beskriver seg som en ambulansesjåfør som kjørte mat ut i felten, og som hentet sårede tilbake. Det var ikke ufarlig, for av og til sirklet både fly og helikoptre over dem. Sistnevnte slapp ut de fryktede tønnebombene. Ellers skildres et hverdagsliv full av trivialiteter, fjernt fra det vi har lest om i avisene om borgerkrigen i Syria. Det handler om å frakte matsekker og vannflasker, bandasjer, lokalbedøvelse og smertestillende - "... og tro meg, det gikk det kassevis av ..." (side 211) Dessuten handlet det om å finne en han kunne gifte seg med. Problemet var bare at syrerne allerede hadde hatt en del dårlige erfaringer med fremmedkrigere. En dag bare dro de sin vei, og tilbake satt kvinnen med barn hun skulle forsørge ... 


Etter hvert oppsto det gnisninger mellom de ulike opprørsstyrkene, og i følge Tariq gikk det ikke lenge an å late som om alle var venner. 


"Greia er, jeg hadde ikke reist til Syria for å kjempe mot PKK. Men de var frekke. Da opprøret begynte å spre seg, benytta de anledningen til å ta territorier selv. Opportunister, ikke sant. Så det ble nødvendig å demme opp. Spørsmålet var hvor mange fronter opprøret egentlig tålte." (side 257)


Carlos, som hadde konvertert til islam før Tariq reiste til Syria, kom også til Syria. Akkurat her tilkjennegir Tariq dårlig samvittighet fordi han ikke hindret vennen i å komme. Carlos døde nemlig mens han var i Syria ... Det gjorde også den virkelige kameraten til "Tariq" ... 


Etter en skade i beinet reiste Tariq hjem til Norge for å få behandling. Det ble kjent at han hadde vært i Syria, og det tok litt tid før politiet tok ham inn til forhør og tiltalte ham for å ha vært medlem av en terrororganisasjon i Syria. Resten av historien kjenner vi fra media. 


"Dette livet eller det neste" er som tidligere nevnt godt skrevet, og den er interessant selv om historien neppe er helt sann. Svakheten ved boka er den utydelige grensen mellom hva som er dokumentar og hva som er fiksjon. Det interessante ved historien er jo ikke diktningen, men det som kan relateres til virkelige hendelser. 


Når jeg leser historier som dette, leter jeg etter noen nøkler for å forstå hva som gjør at unge mennesker som er oppvokst i Norge ønsker å reise til Syria i den kaotiske situasjonen som har vært der under borgerkrigen. Det er nærliggende å sammenligne boka med Åsne Seierstads bok "To søstre", som handler om to søstre som ble radikalisert på internett, mens de satt på pikerommet. Selv om historiene er forskjellige, handler det om å finne en større meningen utenfor seg selv. Det hele minner om å bli nyfrelst. Når man kan legge til at tilhørigheten til det norske samfunnet av en eller flere grunner ikke er helt til stede, og det oppstår en humanitær katastrofe som den i Syria, er veien til Syria for enkelte kort ... Både søstrene i "To søstre" og Tariq i "Dette livet eller det neste" reiste til Syria før IS og kalifatet trådte frem, og før de bestialske drapene av gisler for alvor florerte i mediene. Kanskje skjønte de ikke hva de bega seg ut for før det var for sent? At det lå en viss naivitet der, som gjorde det enkelt for noen å påvirke dem? Verken i "To søstre" eller i "Dette livet eller det neste" kommer vi skikkelig til bunns i hva det norske miljøet egentlig besto i, annet enn at vi får servert halvkvedede viser om hva som foregikk i dialogene med anonymiserte imamer og i moskeene. Var det rett og slett der vervingen skjedde? Det får vi ikke vite, rett og slett fordi fortellerne ikke er villige til å komme med slike avsløringer. 


Utfordringen med siste halvdel av "Dette livet eller det neste" er at jeg ikke tror på historien. Jeg tror ikke at det var mulig ikke å velge side og/eller sørge for å få beskyttelse fra en av borgerkrigens fraksjoner. Alle "vet" hvor farlig det er og har vært for utlendinger å reise inn i Syria de siste årene. Tariq nevner det så vidt. Faren for å bli kidnappet slik at man kunne kreve løsepenger for en ... Og for en som ikke engang kunne arabisk, måtte dette bli særdeles utfordrende. 


Uansett - "Dette livet eller det neste" er en god bok, som det er verdt å få med seg! Jeg anbefaler den derfor - uten tvil! Det er en sterk og tankevekkende historie vi får høre, og kanskje må vi også lese slike ubekreftede historier for å kunne danne oss et større bilde av situasjonen til slutt. Jeg er på ingen måte ferdig med å lese om Syria etter denne boka. Jeg vil bare ha mer!


Artemisia har skrevet om boka (Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.). Det har også VG («Dette livet eller det neste» er en unik førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge. Det er medrivende lesning, men romanformen byr på problemer.), NRK («Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.), Aftenposten (Å kalle denne intervjuboken en roman fremstår som et fikst grep som gjør det lett for forfatteren å slippe å ettergå fakta. Slik det er nå, fungerer boken hverken som skjønnlitteratur eller som sakprosa. Historien bærer ikke som roman, som fiksjon, og boken er ikke etterrettelig nok til å kunne kalles sakprosa. Mest av alt er Dette livet eller det neste blitt en forsvarstale fra en straffedømt som mener han er uskyldig dømt. Men dem er det jo mange av i norske fengsler.), Dagbladet (Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig. Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.») og Dagsavisen (Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».gjort.


Utgitt: 2017

Forlag: Aschehoug
Antall sider: 345
ISBN: 978-82-03-36178-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Demian Vitanza (Foto: Tine Poppe)

onsdag 18. januar 2017

Åsne Seierstad: "To søstre"

Viktig bok om radikalisering!

Åsne Seierstad (f. 1970) har vunnet en rekke priser for bøkene sine fra hun debuterte i 2000 og frem til i dag. I høst mottok hun Brageprisen for dokumentaren "To søstre", og boka står for tiden også på langlisten til Bokbloggerprisen. Det vil forundre meg sterkt om boka ikke kommer med på kortlisten når denne offentliggjøres i slutten av januar. 


Jeg har lest fem av Seierstads seks bøker, og har også blogget om "De krenkede" (2007) og "En av oss - En fortelling om Norge" (2013). 


Jeg har hele tiden tenkt - uavhengig av prisene som måtte bli denne boka til del - at jeg skulle lese "To søstre". Historien som boka er basert på, gjorde nemlig et meget sterkt inntrykk på meg den gangen den verserte i mediene. Det handlet om en somalisk familie, som var godt integrert i Bærum. Døtrene gjorde det bra på skolen, og virket tilsynelatende tilfredse med tilværelsen. Plutselig en dag høsten 2013 var de borte. Det viste seg at de hadde reist til Syria for å kjempe for IS. Etter kort tid giftet de seg og fikk barn. Hvordan kunne det skje? I ettertid har det vist seg at Ayan (19) og Leila (16) hadde planlagt dette i et helt år. Mens foreldrene trodde at deres tekkelige og sunne døtre satt på pikerommet og gjorde lekser, satt de i realiteten på internett og ble mer og mer radikalisert. Faren reiste etter dem til Syria, men døtrene ville ikke hjem ... Når han i ettertid har valgt å fortelle familiens historie, er dette for å advare andre. Han tror at han kunne ha stoppet døtrene sine dersom han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering, har han uttalt i et intervju. 


Åsne Seierstad kan dette med å skrive litterær journalistikk. Det er innenfor denne sjangeren hun stort sett har operert. Mens hun for "Bokhandleren i Kabul" måtte tåle mye kritikk pga. de etiske sidene ved prosjektet, har hun siden stort sett høstet ros. Samtidig er det på sin plass å presisere at hun fikk Bokhandlerprisen for boka, og at hun i utgivelsesåret ble kåret til årets frilanser. 


"To søstre" er på en måte motstykket til historien om Anders Behring Breivik i "En av oss". Begge historier bærer bud om hva som kan skje når unge, uferdige mennesker havner på siden av samfunnet og fortaper seg i alt elendet som er å finne på internett. Ja, vi kunne vel i samme åndedrag ha trukket inn konspirasjonsteoriene, som har ført mange mennesker på ville veier. I mer eller mindre lukkede rom på internett opptrer de store forbildene, som ved hjelp av moderne teknologi forfører lett påvirkelige mennesker i den retning de måtte ønske.   Faren for dette er tilstede ikke bare i de muslimske miljøene, men også i de høyreekstremistiske vestlige miljøene.

Forfatteren har i bokas forord redegjort for metoden hun har brukt. Det meste er basert på vitnemål, og mye hviler på enkeltpersoners fremstilling. Ayan og Leila har ikke bidratt, og har heller ikke ønsket offentlighet rundt sine historier. Her har forfatteren bygget på e-poster og beskrivelser av deres handlinger. I etterordet forklarer hun mer om arbeidet. Som faren Sadiq Juma sier det:


"Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene ..." Han opplevde at samarbeidet mellom hjem, skole, moské og politi kunne ha vært bedre. Åsne Seierstad har samtalt med mange, og familien har fått lov til å påvirke det som er skrevet om dem. Hun har dessuten fått tilgang til notater fra korantimene og kurskvelder i Islam Net, referater fra arrangementskomiteen, misjoneringsoppskriften, underskriftkampanjen for niqab og mailer. Hun har hatt møter i Oslo-moskeer, vært i kontakt med somaliske foreninger og annet. Gjennom dette møysommelige arbeidet har hun sett et nettverk av venner og bekjente vokse frem, og dette har sammen med foreldrene utgjort viktig kildemateriale til boka. 


"Bortsett fra farens redningsforsøk, som de (les: søstrene) avviste, har de ikke visst om eller deltatt i hans planer, noe som har kommet klart fram i loggen mellom faren og den syriske smugleren han hyret inn. Det har hele tiden vært snakk om å kidnappe døtrene mot deres vilje. I loggene med broren framstår det også at søstrene fullt og helt står bak kalifatet. De har aldri, verken skriftlig eller muntlig, ytret seg negativt om Den islamske staten. Politisk og religiøst har de brutt med sin far, noe som kommer klart fram i denne boken. Hans uttalelser om dem og om Den islamske staten skal dermed ikke være en belastning for dem i Syria." (side 475)


Forfatteren har selv stilt spørsmålet om det er etisk forsvarlig å gå såpass tett på to jenter som ikke har gitt sitt samtykke til boka. Hun mener at svaret er ja. Fenomenet radikalisering blant muslimsk ungdom er så interessant at det er nødvendig å finne ut hva som gjør at tenåringer gir opp utdannelse og et liv i et fredelig land for å være med i terrororganisasjonen IS. Det finnes ikke én forklaring, men mange. Noe handler om søken etter identitet, noe om romantiske forestillinger og opprørstrang, mens atter andre ting handler om religiøs vekkelse. Gjennom historier som dette kommer vi imidlertid litt nærmere en mulig forklaring.


Kunne foreldrene ha skjønt hva som skjedde med døtrene på et tidligere tidspunkt? I ettertid er det enkelt for faren og moren å se at det skjedde endringer med døtrene deres. De ble mer og mer strengt praktiserende muslimer, begynte å gå med hijab og etter hvert også med niqab, til allesbestyrtelse. Inntil de altså en dag forsvant. Faren valgte å gå til politiet, og for dette møtte han mye kritikk innad i det somaliske miljøet. Noen mente at det var en skam at han ikke hadde kontroll over døtrene sine, mens andre mente at han i alle fall ikke burde ha gått til politiet. 


Moren og faren til Ayan og Leila var svært fortvilte da døtrene hadde forsvunnet. Nokså tidlig ble de enige om at faren skulle reise etter å forsøke å få dem ut av Syria. Dette skulle vise seg å bli svært farlig. Flere ganger var Sadiqs liv i fare. Det handlet hele tiden om utpressing for mer penger, noe som førte til at ekteparet pådro seg store gjeldsproblemer. Selv om vi som har fulgt med i media vet at døtrene ikke kom tilbake, er historien som sådan både tragisk og interessant. For vi sitter på en måte helt til det siste og håper på et mirakel, nemlig at jentene skal skjønne hvilken tabbe det var å forlate sin elskede familie og det fredfylte landet Norge til fordel for et krigsherjet Syria og medlemskap i en terrororganisasjon. 


Noe av det mest interessante i boka er mailutvekslingen mellom søstrene og broren deres, fordi de tross lik oppvekst, er så forskjellige. At sønner blir radikalisert ... jo, det skjer. Men når dette skjer med to jenter, er det noe som skurrer. Jentene fortsatte å ha kontakt med venninner på Facebook, men etter hvert trakk de seg unna. Jentenes synspunkter ble for ekstreme og provoserende ... Særlig i synet på voldtektene av unge kvinner. Ayan mente at dette var krigsutbytte, og at menn må ha utløsning ... I den konteksten var voldtekter helt greit. Dette ble for mye for deres norske venninner. 


Selvsagt slipper ikke Åsne Seierstad helt unna kritikk for kildebruken i boka. Ingunn Økland fra Aftenposten mener at kildegrunnlaget er for vagt og spinkelt. Begrunnelsen for dette er at det ikke er mulig å gå henne etter sømmene. Jeg forstår på et vis kritikken, samtidig som jeg tenker at da ville det ikke vært mulig å fortelle historier som dette. Samfunnet trenger å få innsyn i slike historier, og så vet selvsagt den våkne leser at sannheten kan være mangfoldig, alt etter hvilket øye som ser og hvilket perspektiv som velges. Historien i denne boka er sterkt farget av en fars fortvilelse. En fortvilelse så sterk at han var villig til i verste fall å dø for å få dem ut av Syria. Vi tar den for det den er. Og så vet vi at siste ord i denne saken antakelig ikke er sagt. Nå ramler nemlig hele Kalifatet sammen som et korthus, og det skal bli svært interessant å følge den videre utviklingen ... Hvor mange av dem som har vært med på dette får vi i tale etter hvert? 


Jeg er ekstraordinært interessert i alt som har med Midtøsten-problematikk å gjøre, og tenker at denne boka presenterer enda et perspektiv på det hele. Fremveksten av IS er meget spesiell, og det skal vel en del til for at lignende bevegelser skal dannes i fremtiden. (Interesserte som ønsker å få vite enda mer om IS, oppfordres til å lese Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS" og Francesca Borris bok "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria". Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 


Åsne Seierstad skriver som vanlig meget godt, og hun fikk raskt et meget godt grep om denne leseren. Det er gruoppvekkende ting vi underveis får innblikk i, og jeg kjente at jeg ble sterkt berørt. Som i all verving til ekstreme miljøer handler det om å skape et bilde av "vi og dem", der det gode settes opp mot det onde, og hvor målet helliger alle midler. Religion misbrukes for å gi det hele en høyere mening, og for å gjøre budskapet uangripelig. Ingen kan sette seg opp mot Allah/Gud, og dette utnyttes grovt overfor lett påvirkelige mennesker. 


Jeg anbefaler denne boka sterkt! Lydbokutgaven er fin!


Mange har skrevet om denne boka. Blant annet gjelder dette VG (Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt. Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret. Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.), NRK («To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.), Vårt Land (Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv. Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?), Aftenposten (Det kan være sannheten hun forteller. Poenget er at leseren mangler muligheten til å gå Seierstad etter i sømmene. Man må bare stole på forfatteren, og hun tar i liten grad forbehold som kan åpne for andre versjoner.
Seierstad kaller sin metode «litterær journalistikk», noe som signaliserer en friere form enn nyhetsjournalistikken. Det finnes da heller ingen Vær varsom-plakat for journalistikk i bokform, så forfatteren behøver ikke å forholde seg til pressens regelverk.
), Reading Randi, KleppanrovaBokelskerinnen, Ellikken, Melucines Place og Artemisias Verden.


Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ane Dahl Torp
Spilletid: 15 t 19 min.
Antall sider: 491
ISBN: 9788248916826 (papirutgave)
ISBN: 9788242163783 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Populære innlegg