Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Irland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Irland. Vis alle innlegg

mandag 12. april 2021

"The Magdalene Sisters" (Regissør: Peter Mullan)

Rystende om den katolske kirkes maktovergrep

Skotske Peter Mullan (f. 1959) er kanskje mest kjent som skuespiller, men han har i tillegg regissert en håndfull filmer. "Magdalenesøstrene" er hans mest kjente. For denne filmen fikk han mange priser, og den aller gjeveste var utvilsomt prisen for beste film under filmfestivalen i Venezia i 2002 - Golden Lion. I følge Wikipedia er han den eneste som har vunnet topp-priser både som skuespiller og som regissør. 

Den katolske kirken har gjort mye urett mot sine medlemmer i årenes løp. Det som har fått størst oppmerksomhet er seksuelle overgrep begått av katolske prester mot barn. Skandalene har stått i kø, og har handlet om at sterke krefter i kirken har dysset ned hendelser som burde ha fått følger for dem som begikk dem. Barna ble overlatt til seg selv. Jeg nevner filmer som "Spotlight" fra 2015 og "Calvary" fra 2014. Jeg har tidligere omtalt begge filmer her på bloggen, og lenkene peker til disse omtalene. 

Magdalenevaskeriene i Irland - også kjent som Magdalene asyler i følge Wikipedia - ble drevet som institusjoner av romersk-katolske ordener. De opererte fra 1700-tallet til slutten av 1900-tallet. Hit kom såkalte "falne kvinner", som regel sendt bort av familien sine for å dekke over det som ble oppfattet som skammelige handlinger. Det vanligste var kanskje at en kvinne ble gravid utenfor ekteskap. Straffen var da et opphold på en slik institusjon, der man ble stengt inne på ubestemt tid, som regel uten lov og dom, og ble behandlet som en hore av verste sort. At det f.eks. kunne ligge en voldtekt bak en graviditet, spilte ingen rolle. Kvinnen måtte bære ansvaret og skylden helt alene. Det var lite innsyn utenfra. Hadde kvinnene ikke psykiske problemer fra før av, så fikk de det her. Det var bare spørsmål om tid. Forholdene lignet slaveri, siden kvinnene ikke mottok lønn. Og de ble holdt nede av humørløse, mannevonde nonner, som så på latter og glede som stor synd. Ikke fikk kvinnene lov til å snakke sammen heller. I årenes løp anslås det at 30 000 kvinner ble sendt til disse institusjonene i Irland. Avsløringene av det som foregikk på Magdalenevaskeriene har senere ført til krav om oppreisning og kompensasjon. Skammelig nok kom det først i 2013 en statlig unnskyldning for det som ble kalt "nasjonens skam". 

"Magdalenesøstrene" er basert på en sann historie. I filmen følger vi fire kvinner og deres skjebner. Alle i utgangspunktet glade, fornuftige og ordentlige unge kvinner, som har livet foran seg - hadde det ikke vært for en eneste fatal hendelse. Margaret blir voldtatt av fetteren sin i et bryllup. Idet hun sier fra om overgrepet, opplever hun at alt sinne rettes mot henne. Rose har nettopp født et barn, som fratas henne etter fødsel - og så bærer det av sted til Magdalenevaskeriet. Bernadette er svært vakker og flørter med gutter på hennes egen alder. Hun er barnehjemsbarn, og blir ansett som en fristerinne. Crispina har et barn utenfor ekteskap. Alle fire ender altså i det fengselet som Magdalenevaskeriet rent faktisk er. 

Nonnene er biske og kompromissløse, og de tåler absolutt ingen slinger i valsen. Som de reneste slavedrivere holder de kvinnene nede, fratar dem all verdighet og tolererer ikke at det oppstår vennskap mellom dem. Noen av kvinnene skjønner ikke hvorfor de er der, for hva galt har de egentlig gjort? Det har ingen fortalt dem. Om nettene låses de inne, og når de ikke jobber, skal det bes. Den eneste "forlystelsen" nonnene har er å få alle kvinnene til å kle av seg, og deretter kåre den med størst rumpe og bryster, mest eller minst kjønnshår, den med minst bryster etc. Dersom kvinnene ikke gjør som nonnene sier, får de pryl. Måten prylen gjennomføres på, bærer nærmest preg av sadisme. Etter eget forgodtbefinnende gir nonnene de unge kvinnene nye navn, som om de heller ikke skal få beholde sin egen identitet. 

Det er stort sett bare mannlige prester som får lov til å bevege seg inne på institusjonen, og igjen handler det om utnyttelse av dem som ligger nede. En av prestene tar nemlig for seg ... Da Crispina avslører ham, blir hun sendt til et mentalsykehus. Problemet er dermed ute av verden. 

Mens nonnene fråtser i god mat, må de falne kvinnene klare seg med svært simpel mat. Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i filmen. Ikke annet enn at den er rystende - særlig fordi den også er sann. 

Tidskoloritten sitter som støpt. Vi er i begynnelsen av 1960-årene, og den katolske kirken har et altfor godt grep om sine sognebarn. Dobbeltmoralen florerer, og det er kvinnene og bare de som må ta ansvar for utenomekteskapelige eskapader, enten dette har skjedd frivillig eller ikke. Beskrivelsen av det som skjer med de unge kvinnene, der de overhode ikke er omgitt av medmenneskelighet eller nestekjærlighet, er gruoppvekkende. Det er aldri noen trøst å få - bare pryl. Hvor blir det av pengene vaskeriet tjener? Hvorfor får ikke alle nyte godt av overskuddet? Her bygger man ikke samhold. Det gir seg også utslag i at når noen blir vitne til brudd på regelverket, så "må" de fortelle dette til priorinnen ... 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Det gjelder ikke bare de unge kvinnene, men også de som spiller de helt uspiselige nonnene. Ja, kanskje særlig dem. Det er krevende roller å bekle. Og hvis vi trodde at det som beskrives i filmen er grovt overdrevet, så kan jeg røpe at tidsvitner har uttalt at det var mye verre i virkeligheten. Regissøren laget denne filmen i 2002 nettopp fordi prosessen med å gi bitte litt anerkjennelse til ofrene for Magdalenevaskeriene strandet fullstendig, Ofrene fikk verken noen unnskyldning eller kompensasjon for det de hadde lidd. Filmen førte til at debatten rundt deres skjebne fikk fornyet næring. Kanskje var den også medvirkende til at ofrene til slutt fikk en statlig unnskyldning i 2013? 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk og som etterlater dype spor i deg! Jeg anbefaler den på det sterkeste! DVD`en er nå tilgjengelig hos Platekompaniet.

Helt til slutt: Hendelsene i filmen er satt til Irland, men er filmet i regionen Dumfries og Galloway i Sørvest-Skottland. 

Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Storbritannia og Irland
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Anne-Marie Duff (Margaret), Nora-Jane Noone (Bernadette), Dorothy Duffy (Rose), Eileen (Crispina), Geraldine McEwan (Søster Bridget) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

søndag 15. november 2020

"War of the Buttons" (Regissør: John Roberts)

Når barn kriger

Den irske filmen "War of the Buttons" er basert på en roman av den franske forfatteren Louis Pergaud -  "La Guerre des boutons" fra 1912. Boken er filmatisert flere ganger. Colin Welland har skrevet det irske manuset, og i herværende film er handlingen lagt til begynnelsen av 1980-årene i Cork, en county i Irland. 

En bru skiller to landsbyer fra hverandre. På Ballydowse-siden bor arbeiderklassen, mens middelklassen bor på Carrickdowse-siden. Barna våger seg knapt over den imaginære streken som går midt på brua, fordi de to gjengene er i konstant krig med hverandre. Hver gang de braker sammen og tar en av den andre gjengen til fange, ryker knappene i klærne deres. Derav filmens tittel (knappekrigen). For arbeiderklassebarna har dette størst konsekvenser, fordi de ikke har så mange klesplaggene. Men mest av alt handler det om tapt ære. 

Ballydowse-gjengen ledes av Fergus. Han er ikke spesielt skoleflink, men er på den annen side en modig lederskikkelse som de andre følger i tykt og tynt. Familien hans er fattig, og det vanker ofte juling når han kommer hjem med ødelagte klær. Stefaren hans er ikke helt god, og Fergus går stort sett under tilnavnet horungen. Stefaren truer stadig med å sende Fergus bort ... 

Carrickdowse-gjengen ledes av Jerome. I rollen som hans far dukker den kjente irske skuespilleren Colm Meaney opp. Jerome har kallenavnet Geronimo. 

Krigen mellom de to gjengene eskalerer stadig, og de blir stadig mer oppfinnsomme i sine fremstøt. Stort sett dreier det seg om barnestreker av det relativt uskyldige slaget. Likevel ... volden, nederlagene, ydmykelsene, svikene, bakholdsangrepene, drittpakkene, de skjulte agendaene ... mye har en hel del til felles med voksen krigføring. Og når krigføringen får såpass alvorlige konsekvenser at de voksne må gripe inn, skjønner vi hvorfor det blir krig i verden. Man rokker nemlig ikke ustraffet ved samfunnshierarkiene. Og de to som til slutt får skylden for alt, er ikke nødvendigvis de som er de mest skyldige. Men det spiller ingen rolle, for samfunnet "vet" hvem man skal lytte til ... 

På tross av alvoret i filmen, som mange sikkert kan kjenne seg igjen i fra egen barndom (der ulike gjenger kriget mot hverandre), er det mye humor og en letthet som preger handlingen. Dette skyldes blant annet fortellerstemmen til en kvinne som til slutt endte med å gifte seg med en av dem som måtte bære konsekvensene på sine skuldre, og som ble bestevenn med den andre. De to erkefiendene endte nemlig opp med å bli verdens beste venner til slutt. Dessuten er det mange morsomme replikkvekslinger i filmen - både mellom barna og de voksne. En scene med Colm Meaney i spissen viser at det ikke er langt fra at også de voksne kunne tenke seg å gå løs på hverandre for å forsvare sine barns tapte ære. Vi skjønner at eplet ikke har falt veldig langt fra stammen ... 

"War of the Buttons" er enda en flott irsk film jeg trygt vil anbefale! 

Innspilt: 1994
Originaltittel: War of the Buttons
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere:
Gregg Fitzgerald (Fergus), John Coffey (Jerome), Eveanna Ryan (Marie - fortelleren), Colm Meaney (Jeromes far) m.fl.
Spilletid: 94 min.

lørdag 14. november 2020

"Black ´47" (Regissør: Lance Daly)

Sterkt irsk drama om hungersnøden i 1847

Irland ble rammet av en alvorlig hungersnød i årene 1845-1849. Hungersnøden ble utløst av at potetavlingene ble angrepet av en parasitt. I og med at poteten var hovedmatkilden for svært mange mennesker i Irland på den tiden, fikk dette katastrofale følger for landet. Om lag 1 million irer sultet ihjel, og et tilsvarende antall mennesker så seg tvunget til å emigrere (fortrinnsvis til Amerika). Året 1847 var det aller verste, og dette året kalles Black ´47. Parallelt hadde det britiske overherredømmet sin storhetstid i denne perioden, og de hadde nok mat. Men i stedet for å redde irene fra den sikre sultedøden, eksporterte de kornet til resten av Storbritannia. 

Lance Daly er en irsk filmregissør, manusforfatter og produsent. Han er kjent for filmer som "Last Days in Dublin" (2001), "Kisses" (2008) og "Life´s a Breeze" (2013). "Black ´47" ble innspilt i 2018, og handlingen er lagt til the Great Famine (den store hungersnøden). 

Etterforskeren og krigsveteranen Hannah jobber for Royal Irish Constabulary. Under et avhør der et medlem av Young Irelander-begevelsen nekter å avsløre sine medskyldige, mister han besinnelsen og kveler fangen. Han blir deretter arrestert og dømt til hengning. 

Martin Feeney har nylig vendt hjem etter å ha tjenestegjort i Afghanistan og India. Året er 1847, det aller verste under hungersnøden. Moren hans har sultet ihjel og broren er hengt. Tilbake sitter enken Ellie og deres tre barn. Feeney overtaler henne til å emigrere til Amerika. Før de kommer så langt, blir de kastet ut av utleieren. I basketaket som oppstår blir det eldste barnet drept. Feeney blir arrestert, men klarer senere å rømme. Da han kommer tilbake til huset med Ellie og de to gjenværende barna, har de frosset ihjel. 

Deretter følger en jakt på liv og død, hvor Hannah mot løfte om å slippe galgen får i oppdrag å finne Feeney. Hannah har imidlertid et dilemma, fordi Feeney reddet livet hans under krigen ... 

Underveis blir vi vitne til irenes lidelser under den store hungersnøden. Overalt er det lidelse og død, avmagrede mennesker som verken har noe å spise eller klær å ha på seg. Engelskmennene behandler dem som dyr. Irene er fullstendig rettsløse i sitt eget land. En av godseierne uttaler ved en anledning at han ser frem til at hans elskede Irland snart skal være like tom for gælisktalende irer som Manhattan er for rødhuder ... Hatet mellom engelskmenn og irer er formidabelt, og danner grunnlaget for den senere frigjøringskampen et stykke ut på 1900-tallet. 

"Black ´47" er en sterk film hvor hevn står sentralt. Martin Feeney er mannen som sørger for at visse personer får sin straff, og han drives av noe som gir ham uante krefter i pressede situasjoner. Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode, og tidskoloritten er overbevisende fremstilt. Det fattige Irland er grått og trist, og det er så og si ingen lyspunkter i det hele tatt. Filmen er en påminnelse om hvorfor irsk film og litteratur gjør det så sterkt internasjonalt. Eksistensiell tematikk er en nok en viktig faktor. Ikke til å undres over at britene har et noe anstrengt forhold til dette, siden de sjelden blir sympatisk fremstilt. 

Jeg synes det er underlig at en film som dette aldri har vært vist på norske kinoer. Den fortjener nemlig at flere blir oppmerksom på den. Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som er interessert i irsk historie! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Black ´47
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Hugo Weaving (Hannah), James Frecheville (Feeney), Jim Broadbent (Lord Kilmichael), Stephen Rea (Conneely), Freddie Fox (Pope), Moe Dunford (Fitzgibbon), Barry Keoghan (Hobson), Sarah Greene (Ellie) m.fl.
Spilletid: 96 min.

"The Secret of Kells" (Regissør: Tomm Moore)

Animasjonskunst av ypperste klasse!

The Book of Kells, eller Kellsboken som er det norske navnet, står i dag utstilt i biblioteket på Trinity College i Dublin. Dette er en av de viktigste turistattraksjonene Dublin har å by på. Mer enn en halv millioner mennesker besøker utstillingen hvert år. 

Kellsboken er et illuminert manuskript av en evangeliebok, og den ble laget på 700- eller 800-tallet. Et illuminert manuskript er i følge Wikipedia "en tekst fulgt med forseggjort dekorasjon i form av initialer, marger og andre former for miniatyrillustrasjoner". I sin strengeste form brukes begrepet kun om manuskripter som er dekorert med gull og sølv. Illuminert betyr "å lyse opp, skinne på". Og er det noe Kellsboken gjør, så er det nettopp det: den skinner! Og dette gjør den svært fascinerende og magisk. Det tror jeg de fleste kjenner på når de går rundt på Trinity College og studerer utdragene fra denne boken. 

Kellsboken er i følge Wikipedia kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Den inneholder alle de fire evangeliene fra Det nye testamentet, og teksten er skrevet på latin. Boken regnes som et mesterverk av irsk kunsthåndverk og kalligrafi, kan vi videre lese, og den representerer høydepunktet innenfor insulære illuminerte manuskript i tidlig middelalder. (Insulær betyr det som hører til eller er særmerket for en øy.) Den er skrevet på kalveskinn og inneholder 340 folioblader. Manuskriptet har fått sitt navn fra klosteret Kells abbedi i Kells, fordi det var her boken ble oppbevart i århundrer, i følge Wikipedia. Du kan lese mer om manuskriptet på den Wikipedia-siden jeg har lenket til innledningsvis i dette avsnittet. 

Biblioteket på Trinity College
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg besøkte selv Trinity College for om lag et år siden, og har sett The Book of Kells. Jeg følte på ingen måte at jeg ble ferdig med stedet, og har svært lyst til å besøke biblioteket en gang til - med bedre tid. I dag vet jeg dessuten mye mer om boken, og det gjør det enda mer interessant å fordype seg, tenker jeg. 

I hele høst har jeg hatt et lite prosjekt her på bloggen, der jeg har sett mye irsk film, og skrevet om filmene. Nå har turen kommet til filmen "The Secret of Kells", en fransk-belgisk-irsk samproduksjon av en animert fantasy-film fra 2009 om tilblivelsen av Kellsboken. 

Fortelleren i filmen er Brendan, en ung og eventyrlysten gutt, som holder til på Abbey of Kells. Han hører om Aidan, som arbeider med en bok som skulle skru mørket om til lys. Det handler om Book of Iona. Iona blir imidlertid ødelagt av et raid, og Aidan og katten hans ankommer Abbey of Kells. Abbot Cellach er besatt av ønsket om å bygge en mur for å beskytte stedet mot nye viking-angrep. Aidan forteller Brendan om boken han holder på med, men ikke klarer å fullføre fordi han mangler en krystall å se gjennom. Den ble knust under flukten fra Iona. Drømmen er å fullføre Book of Iona, den som senere skulle bli Book of Kells, våkner i Brendan, og det er dette filmen handler om. 

"The Secret of Kells" er nydelig laget, og dette er derfor en film man kan se om og om igjen, og stadig oppdage nye detaljer. Den speiler godt hvor vakker Kellsboken er. Filmen spiller også på noen mytologiske elementer, og tidvis kan den nok oppleves litt skummel for den yngre garde. Den var en av fem nominerte i kategorien beste animasjonsfilm i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2010, men tapte for "Up". 

Regissøren Tomm Moore (f. 1977) er irsk, og han var med på å grunnlegge Cartoon Saloon, et animasjonsstudio i Kilkenny, Irland. "The Secret of Kells" var hans første animasjonsfilm. Senere har han blant annet regissert "Kahlil Gibran´s The Prophet" (2014) og "Wolfwalkers" (2020). The "Wolfwalkers" betegnes som ekte animasjonskunst i en anmeldelse fra Filmpolitiet nylig.  Moores filmer er svært kritikerroste. 

Animasjonsfilmer er ikke bare for barn, vil jeg hardnakket hevde. Å se en virkelig forseggjort og kunstnerisk animasjonsfilm er en stor opplevelse. I tillegg blir jeg ganske enkelt fra meg av beundring når jeg i tillegg tenker på alt arbeidet som ligger bak en slik film. "The Secret of Kells" er en film av ypperste klasse, og jeg anbefaler den derfor sterkt! 

Selv bestilte jeg filmen fra Platekompaniet. Der koster den 99 kroner for en vanlig DVD og 129 kroner for Blu-Ray. Løp og kjøp!

Originaltittel: The Secret of Kells
Release: 2009
Nasjonalitet: Frankrike, Belgia,Irland
Sjanger: Animasjon
Stemmene bak figurene i filmen: Evan McGuire (Brendan), Abbot Cellach (Brendan Gleeson) etc.)
Spilletid: 75 min. 

mandag 28. september 2020

"Rosie" (Regissør: Paddy Breathnach)

Om hjemløshet i Irland

Jeg er sikkert ikke den eneste som fikk med meg at antall hjemløse i Irland økte voldsomt i årene 2017/2018. Det var rett og slett ikke nok boliger nok til alle, og prisene ble presset oppover. De svakest stilte risikerte å bli stående uten tak over hodet. Det er dette filmen "Rosie" fra 2018 handler om. Ikke til å undres over at den ble kalt "The most important Irish film of the Year" da den kom!

Den irske regissøren Paddy Breathnach (f. 1964) står bak filmer som "Alisa" (1994), "The Long Way Home" (1995), "Blow Dry" (2001), "Mad About Dog" (2004) og "Shrooms" (2006) - bare for å nevne noen. Jeg har ikke sett noen av filmene hans.

Vi følger Rosie og hennes familie gjennom 36 timer. Hun, ektemannen og deres fire barn har nettopp mistet hjemmet sitt i Dublin. Mens ektemannen er på jobb, kjører Rosie rundt med barna og leter etter et sted å bo - om så bare for en natt eller to, inntil noe mer permanent dukker opp. I begynnelsen er hun relativt rolig, men vi aner en stigende desperasjon. Særlig etter at Lady Gaga har dukket opp i byen for å holde konsert, og alle hotellene i byen er stapp fulle ... 

Har de ingen familie eller venner de kan bo hos? Vel, vennene og familien bor trangt og klarer ikke å huse en familie på seks. Det får holde at hunden deres plasseres ett sted, og at venner hjelper til med å vaske klærne deres. Rosie og hennes mor er nesten ikke på talefot, og vi skjønner at det ligger en konflikt som sperrer for hjelp fra den kanten. 

Tre av barna går på skole, og Rosie kjører dem. Hun forsøker å skjule at familien bor i bilen, fordi hun opplever en sterk skam rundt det å ikke ha et sted å bo. Det tærer på tålmodigheten til barna, og diverse epiosoder oppstår rundt dette. Noen av scenene er såre, selv om alle i bunn og grunn gjør det de kan for å bevare den gode stemningen. Ektemannen flyr rundt på visninger i fritiden, men overalt er det mange med sterkere økonomi ... Han har heller ikke verdens mest forståelsesfulle sjef, og får derfor ikke vært noen psykisk støtte for kona mens han er på jobb. 

Denne filmen satte problemene rundt hjemløshet på dagsorden i Irland da den kom. Hjemløshet er jo ikke akkurat det vi først og fremst forbinder med den vestlige verden, og i alle fall ikke som noe som kan ramme hvem som helst, uten at det ligger tung problematikk (rus, psykiatri el.l.) bak. Rosie og hennes familie fremstår nemlig som en svært alminnelig familie, der både mor og far gjør alt de kan for at barna skal ha det bra. De har bare litt dårlig råd, og opplever plutselig at sikkerhetsnettet mangler fullstendig. Hvordan skal det gå med dem i et boligmarked der prisene skyter til værs, og hvor det ikke er boliger nok til alle? 

Tematikken i denne filmen er helt grusom. Ingenting er eksistensielt for et menneske som det å ha tak over hodet. Her finnes det heller ikke noen umiddelbar løsning. Det er nemlig så mange som er i samme situasjon. Samtlige kjemper om et tilbud om husvære for en natt eller to, og det er ikke nok til alle ... 

Vi kommer svært tett inn på familien i den lille bilen, der bagasjerommet er fylt opp av søppelsekker med det aller nødvendigste. Små og store kriser oppstår. Et av barna blir mobbet på skolen fordi de andre barna mener det lukter vondt av henne ... Så må alle barna i bilen på do ... Når de en gang faktisk får tak i et hotellrom, finnes det ingen muligheter for å varme opp mat. Alle må sove i samme rom - trøtt eller ikke trøtt. Og egentlig har barna lyst til å være hos mormor, men det ønsker ikke Rosie. Ikke uten at alle kan være der sammen. Rosie er imidlertid ikke velkommen før hun sier unnskyld om noe hun har sagt om sin avdøde far ... Og når Rosie sitter i bilen - mens barna krangler i baksetet - og ringer det ene hotellet etter det andre, bare for å få det ene avslaget etter det andre slengt i fjeset, aner vi fortvilelsen. Hva skal de gjøre? 

Skuespillerprestasjonene i dette dramaet er gode, og tematikken er viktig. Regissøren gjør heldigvis ikke dramaet om til en tåreperse, men har et sterkt fokus på det helt konkrete i situasjonen. Det gjør at filmen fungerer som det den sikkert er ment som, nemlig som en øyeåpner inn mot det største sosiale problemet Irland sliter med for tiden - å få nok boliger til alle. 

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Innspilt: 2018
Oroginaltittel: Rosie
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere:
Sarah Greene (Rosie), Moe Dunford (John Paul) m.fl. 
Spilletid: 86 min. 

torsdag 24. september 2020

"The Wind that Shakes the Barley" (Regissør: Ken Loach)

En film om den irske frigjøringskampen


For tiden holder jeg på med et filmprosjekt på bloggen min, der jeg har funnet frem til en rekke irske filmer som det er litt klasse over. Felles for de fleste er at de er noen år gamle. Av den grunn har de ikke vært like enkle å få tak i, men her har Deichmanske Biblioteks samlinger vært til stor hjelp.

"The Wind that Shakes the Barley" (2006) har jeg bestilt på nettet. Det var spesielt tre ting som gjorde at jeg ønsket å eie denne filmen selv. Det ene er at filmen omhandler en viktig del av den irske historien, nemlig løsrivelsen fra Storbritannia. Det andre er at filmen er betegnet som et mesterverk, og at regissøren vant gullpalmen i Cannes for den. Og det tredje er at jeg er veldig begeistret for skuespilleren Cillian Murphy - særlig etter å ha sett TV-serien "Peaky Blinders", hvor han spiller hovedrollen. (Lenken peker til et innlegg hvor jeg har omtalt serien.)

Filmregissøren Ken Loach (f. 1936) er engelsk. Etter å ha bladd gjennom hans filmografi på Wikipedia, var det ikke mange filmene jeg fant ut at jeg hadde sett. Kanskje bare "I, Daniel Blake" (2016) ... Det morsomme med å se film er at man hele tiden blir inspirert til å følge stadig nye spor, som leder til filmer man ellers aldri ville funnet frem til sånn helt uten videre. Jeg har f.eks. notert meg filmene "Kes" (1969), "The Angel´s Share" (2012) og "Sorry We Missed You" (2018) som jeg skal følge opp. Loach er for øvrig kjent for å fange opp sosial urettferdighet i sine filmer, og dette treffer virkelig både publikum og dem som deler ut priser. 

Hovedrolleinnehaveren i herværende film, Cillian Murphy, var bare 30 år da han spilte Dr. Damien O´Donnovan. Opp gjennom årene har jeg sett en rekke av filmene han har medvirket i, og flere har jeg omtalt her på bloggen. Jeg nevner filmer som "On the Edge" (2001), "Intermission" (2003), "Girl with a Pearl Earring" (2003), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast at Pluto" (2005), "Inception" (2010), "In the Heart of the Sea" (2015), "The Party" (2017) og "Dunkirk" (2017).

Irland ble en del av Storbritannia i 1801. I 1919 startet en treårig krig for å løsrive Irland fra Storbritannia. Irland fikk selvstyre den 23. desember 1921. Landet ble da delt i to; Irland og Nord-Irland. Irland fikk parlament i Dublin, mens Nord-Irland fikk parlament i Belfast. 

"The Wind that Shakes the Barley" handler om deler av irenes løsrivelsesprosess. Vi befinner oss i Cork og året er 1920. Dr. Damien O´Donovan er nyutdannet lege og er egentlig på vei til London, da han blir vitne til en forferdelig henrettelse av en venn. Det er britiske soldater som står bak. Damiens bror Teddy er med i IRA, og han ønsker at broren skal bli med i frigjøringskampen. Damien har imidlertid ingen tro på at dette er en krig som kan vinnes. Inntil han på ny blir vitne til en hendelse som får ham til å ombestemme seg, og likevel bli. Deretter engasjerer han seg i kampen om å komme fri fra engelskmennenes tyranni. 



I første rekke handler det om å skaffe seg våpen, og det er det engelskmennene som har. Frigjøringskjemperne går bkstavelig talt over lik for å få tak i disse våpnene, og de er villig til å ofre sine egne liv i denne viktige kampen. 

Etter å ha blitt forrådt av en ung gutt blant deres egne, blir hele gjengen arrestert. Teddy blir torturert, men nekter å gi fra seg navnene på andre medlemmer av IRA. Til alt hell får de hjelp til å rømme fra fengselet, og kommer seg i sikkerhet. Han som avslørte dem og kommandanten bak arrestasjonene blir tatt som gisler og deretter henrettet. Damien overtar kommandoen, siden broren er midlertidig satt ut av spill etter torturen. Deretter blir vi vitne til en voldsspiral, der det hevnes fra begge sider. Damiens kjæreste Sinéad blir alvorlig skadet av britiske soldater, som skamklipper henne. 

En anglo-irsk traktat blir undertegnet, men det oppstår splid i gruppen om hvilken betydning dette vil få for et fremtidig fritt, samlet Irland. Dette splitter de to brødrene Damien og Teddy, og det får alvorlige konsekvenser for søskenforholdet. 

"The Wind that Shakes the Barley" er en sterk film, som hører med dersom man ønsker å få innblikk i Irlands nyere historie. Opprinnelig var ikke dette en populær film i England, men etter at den mottok Gullpalmen i Cannes, ble den umulig å overse. Filmen regnes som en av de mest poplulære irske filmene som noen gang er vist i Irland, og den hadde en meget god inntjening. Filmen ble nominert til en rekke priser, og selv om den "bare" vant Gullpalmen og noen få priser til i European Film Awards og Irish Film & Televison Awards, betyr dette mye mtp. visning av filmen i mange land, og også for senere filmproduksjoner av samme regissør.

Når det gjelder filmens tematikk, har jeg lyst til å sitere regissøren (klipp fra Wikipedia): 

Every time a colony wants independence, the questions on the agenda are: a) how do you get the imperialists out, and b) what kind of society do you build? There are usually the bourgeois nationalists who say, 'Let's just change the flag and keep everything as it was.' Then there are the revolutionaries who say, 'Let's change the property laws.' It's always a critical moment.




Det var ikke undertekster på min utgave av filmen, og dette gjorde det tidvis noe vanskelig å følge dialogen - særlig der en bred irsk-engelsk aksent ble benyttet. Det er både mye action og mye dialog i denne filmen, og i perioder kjente jeg litt på at den ble noe lang. For øvrig har jeg forsøkt å finne ut om noen av personene i filmen er autentiske, men det har jeg så langt ikke funnet holdepunkter for. Det foregikk nok mange kamper rundt omkring i Irland under den treårige frihetskampen, og svært mange irer var involvert. 

Filmen er spilt inn i County Cork, og jeg er ganske sikker på at en av scenene er fra katedralen i Cobn. Ellers er det mange flotte scener der den irske naturen utgjør en stemningsfull kulisse. Noe av styrken ved filmen er faktisk at den ikke er overstrødd av kjente filmfjes, fordi dette på en måte gir den mer ekthet. Dette er en film man bør få med seg dersom man er interessert i nyere europeisk historie! 

Anbefales varmt! 

Innspilt: 2006
Originaltittel: The Wind that Shakes the Barley
Norsk tittel: Frihetens pris
Nasjonalitet: England/Irland
Språk: Engelsk og irsk
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Cillian Murphy (Damien O´Donovan), Pédraic Delenay (Teddy O´Donovan), Liam Cunningham (Dan), Orla Fitzgerald (Sinéad) m.fl.
Spilletid: 126 min.

torsdag 17. september 2020

"Blood" (Regissører: Lisa Mulcahy, Hannah Quinn, Maurice Sweeney og Laura Way)



Spennende psykologisk thriller fra Irland!

Det er ikke mange dagene siden jeg plutselig oppdaget at NRK hadde lagt ut en ny TV-serie, som at på til var irsk. Og det tok ikke veldig lang tid å se de seks episodene som sesong 1 består av. Stor var dessuten gleden da jeg oppdaget at det er en sesong til! 

"Blood" har fått den norske tittelen "Blodsbånd". Sesong 1 ble spilt inn i 2018, og hovedrolleinnehaverne er Adrian Dunbar (som spiller Dr. Jim Hogan) og Carolina Main (som datteren Cat Hogan). (Det er for øvrig ikke lenge siden jeg så "The Crying Game", der jeg møtte en atskillig yngre Adrian Dunbar enn i denne TV-serien.)


I TV-seriens åpningsscene er Cat på vei fra Dublin til barndomshjemmet i West Meath. Moren er død, etter å ha lidd av en invalidiserende sykdom i lang tid. Hun skal ha falt om ved en liten kunstig dam i hagen ved huset hvor hun og ektemannen har tilbrakt hele sitt ekteskap. 

Cat er familiens sorte får. Hun er den som insisterer på å ha rett, når hun er overbevist om dette. Som regel møtes hun med benektelse, og dette opplever hun svært frustrerende. Som om hun er gal og bare har funnet på ting. Forholdet mellom henne og faren er elendig, og på ingen måte preget av gjensidig tillit. 

Nokså snart værer Cat at det er noe som ikke stemmer. Hun får mistanke om at faren kan ha tatt livet av moren. Faren har nemlig en elskerinne, og hun spekulerer på om det er dette som har motivert faren til å rydde moren av veien. 

Cats søsken Fiona og Michael har også sine hemmeligheter. Det har alle de andre vi møter også. Gjennom de seks episodene i sesong 1 avdekkes den ene hemmeligheten etter den andre, og spørsmålet vi stiller oss er om Cat har rett i sin antakelse om at faren har tatt livet av moren, eller om det hele er ren innbilning. Spenningen bygger seg opp fra episode til episode, og man bare se den neste. 

Filmlokasjonen er Kildare, en by jeg faktisk har vært i. Akkurat dét er alltid litt moro, synes jeg. De fleste scenene er riktignok filmet enten innendørs eller i hagen ved barndomshjemmet (Larchill Arcadian Gardens i County Meath, i følge Wikipedia). 

Jeg gleder meg allerede til sesong 2! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Blood
Norsk tittel: Blodsbånd
Nasjonalitet: Irland 
Språk: engelsk 
Sjanger: Psykologisk thriller 
Skuespillere:
Adrian Dunbar (Dr. Jim Hogan), Carolina Main (Cat Horgan), Gráinne Keenan (Fiona Hogan), Ingrid Craigie (Mary Hogan), Fiona Bell (Gillian Mooney), Diarmuid Noyes (Michal Hogan) m.fl.
Spilletid: 47 - 76 min. pr. episode (6 episoder i første sesong)

"Ryan´s Daughter" (regissør: David Lean)

En gammel irsk klassiker 

Jeg holder på med et prosjekt her på bloggen min, der jeg ser gamle irske filmer som jeg skriver om. Det er fullt mulig å få tak i den legendariske Oscar-vinnende filmen "Ryan´s Daughter", men jeg valgte å låne den på Deichmanske Bibliotek. Produksjonen av filmen er riktignok engelsk, men handlingen og filmlokasjonen er irsk. Filmen er inspirert av Gustave Flauberts roman "Madame Bovary" fra 1857.

David Lean (f. 1908 d. 1991) var en engelsk filmregissør, produsent, manusforfatter og redigerer. Han sto bak store filmer som "Broen over Kwai" (1957), "Lawrence of Arabia" (1962), "Doctor Zhivago" (1965) og "A Passage to India" (1984) - bare for å nevne noen. "Ryan´s Daughter" ble spilt inn i 1970, og i det trekantdramaet som denne filmen handler om, bekles de sentrale rollene av Robert Mitchum (som Charles Shaughnessy), Sara Miles (Rosy Ryan) og Christopher Jones (som Major Randolph Doryan). I tillegg har Trevor Howard rollen som den sentrale skikkelsen Father Hugh Collins, som sørger for ro og orden når mobb-tendensene truer med å ta overhånd i det lille samfunnet. 

Året er 1917, og det som i dag er et fritt Irland, var den gangen underlagt Storbritannia. Spenningen mellom okkupantene og irene går gjennom filmen som en rød tråd, og varsler om det som senere skulle føre til opprettelsen av et fritt og selvstendig Irland. Handlingen i filmen finner sted i en bitte liten, avsidesliggende landsby på Dingle-halvøya. 

I den lille landsbyen går Rosy Ryan rundt og kjeder seg. Hun er vakker og smekker, full av ungpikedrømmer om den store kjærligheten. Nå har hennes store kjærlighet, enkemannen og skolemesteren Charles Shaughhnessy nylig kommet hjem fra Dublin, og hun går ham i møte på stranden. Hun erklærer ham sin kjærlighet, og i første omgang avviser han henne. Han tenker at han er for gammel for henne, ungpike som hun jo er. Rosy insisterer imidlertid på at hun elsker ham, og til slutt gir han etter og gifter seg med henne. 


Ekteskapet blir imidlertid ikke det Rosy har drømt om. Ikke bare henger ektemannen konstant over skolebøkene, og retter oppgaveinnleveringer, men noen romantiker er han heller ikke. Han "ser" henne ikke, selv om han åpenbart trives med at hun er der - stilletiende i bakgrunnen. 

Rosy er datter av den lokale pubeieren, og vi får etter hvert innblikk i at hele landsbyen består av nasjonalister som ønsker at Irland skal bli et fritt land. De tilstedeværende britiske soldatene er på ingen måte populære, selv om de tåles. 


En dag dukker Major Randolph Doryan opp i landsbyen. Han kommer fra fronten (i 1. verdenskrig, som fremdeles raser i Europa), og i tillegg til at han sleper på et skadet bein, lider han av bombesjokk eller posttraumatisk stressyndrom. Han og Rosy faller pladask for hverandre, og innleder et heftig romantisk forhold. I majoren finner Rosy det hun har savnet i ekteskapet, og plutselig føler hun seg levende og attråverdig som kvinne. Livet får mening, og hun blomstrer. 

Ektemannen Charles både ser og ikke ser det som hender. Han håper at det hele skal gå over av seg selv ... Da tar han ikke høyde for at landsbybeboerne oppdager affæren, og at det hele får fatale konsekvenser for Rosy. Parallelt blir vi vitne til opprørssoldater som utstyrer seg med våpen, i håp om å kunne slå tilbake på de britiske okkupantene. Landsbybeboerne er misunnelig nok på Rosy fra før av, og fallhøyden blir derfor enorm for henne ... 

Det er en sterk historie vi får innblikk i her. Det handler både om politikk og kjærlighet - til mennesker og naturen. Irlands natur utgjør en perfekt kulisse for handlingen. Det ville Atlanterhavet slår mot strendene og klippene, og jeg tenkte da på Inch Beach mellom Ring of Kerry og Dingle-halvøya, et fascinerende sted hvor jeg selv har vært. I scenen hvor nasjonalistene berger våpen i en storm som nesten blir helt fatal, tenkte jeg på Dunquin Harbour helt syd på Dingle-halvøya. 

Skuespillerprestasjonene bærer litt preg av at filmen er innspilt i 1970, men det må man jo ta i betraktning når man ser en 50 år gammel film. Robert Mitchum var 50 år da filmen ble innspilt, og han var nok da på høyden av sin filmkarriere. 

Filmkulissene ga meg nok en gang lyst til å reise til Irland! Det ville og utemmede er både skremmende, tiltrekkende og fascinerende. I denne filmen får vi virkelig kjenne på det typisk irske, særlig i spenningen opp mot de britiske okkupantene. De blir ansett som snobbete, mens det irske anses som mer ekte. Religionen spiller en sterk rolle i folks hverdagsliv, og uten Father Hugh Collins myndige inngripen i flere av scenene, kunne det gått riktig galt. Han holder nemlig en beskyttende hånd over samfunnets svake, de som det er lett å trakassere og støte ut. 

Med sine 195 minutter - dvs. drøye tre timer - er filmen lang. På 1970-tallet tålte publikum såvidt lange filmer. I dag ville det være nærmest utenkelig å vise en så lang film på kino. Akkurat dét synes jeg er leit. Noen ganger tar det nemlig så lang tid å fortelle en historie! 

Dette er nok en film jeg vil anbefale varmt! Filmen mottok to Oscars i 1970 - en for beste birolle og en for beste cinematografi. 

Innspilt: 1970
Originaltittel: Ryan´s Daughter
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere:
Sarah Miles (Rosy Ryan), Robert Mitchum (Charles Shaughnessy), Trevor Howard (Father Hugh Collins), John Mills (Michael), Christopher Jones (Major Randolph Doryan), Leo McKern (Tom Ryan)) m.fl.
Spilletid: 195 min.

søndag 30. august 2020

"Once" (Regissør: John Carney)

Herlig irsk musikkfilm!

Jeg befinner meg i en slags irsk periode og ønsker å grave frem så mange irske filmer som mulig i tiden fremover. Den irske filmen "Once" fra 2006 er en film jeg faktisk har hatt liggende en god stund i en av mine mange usett-DVD-stabler. Jeg fant den frem etter å ha lest om at den er rangert som en av Irlands 15 beste filmer på Filmweb. I og med at denne listen er fra 2015, er det en rekke nyere filmer som ikke er med, som f.eks. den utmerkede filmen "The Journey" fra 2016 (denne filmen hadde fortjent et eget innlegg - særlig etter at jeg nylig så den for andre gang). 

Det er den irske regissøren John Carney som står bak filmen "Once", som mange betegner som en musical, men som jeg anser som en musikkfilm. Carney er mest kjent for "Once" og "Sing Street" (2016). Jeg har ikke sett noen av filmene hans tidligere, men nevner "Begin Again" (2013) siden denne ble nominert til Academy Award (Oscar) for beste originale sang. Det var imidlertid for "Once" filmen fikk Oscar for beste originale sang ("Falling Slowly")

For alle som har vært i Dublin og har gått gjennom gågaten Grafton Street, er det noe helt spesielt som slår en. Det er alle musikerne som står langs denne gaten og synger og spiller, og hvor kvaliteten på det som fremføres er meget høy. Mye høyere enn noe annet sted jeg har vært. Ikke sjelden er det faktisk berømtheter som står der, og som overrasker sine lokale fans med å dukke opp og spille og synge. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en fyr står og synger på Grafton Street. Like ved ham står en tigger og knyter skolissene sine. Plutselig tar han tak i gitaretuiet - der musikeren har mottatt penger fra de passerende - og stikker av. Musikeren springer etter tiggeren og får til slutt tak i ham. Hele scenen ender ganske rørende, ved at de står og klemmer hverandre. Tiggeren får også noen penger av musikeren, som vi faktisk aldri får vite navnet på. 

Musikeren har tidligere bodd i London, men har kommet hjem til Dublin etter at moren døde. Nå bor han på gutterommet, og han jobber på dagtid i farens støvsuger-reparatør-butikk. Han trenger penger, for han drømmer om å kunne leve som musiker og en dag spille inn en CD. Det er lenge siden han har hatt dame, og han føler seg nok en smule mislykket der han bor på barnerommet igjen, i midten av 30-årene som han må være. Sangtekstene hans bærer preg av et tidligere svik, for det er mye hjerte og smerte i dem.

En dag stopper en ung jente opp. Hun er tjekkisk og lever av å selge roser på gata. Hun står og lytter på ham mens han spiller. Musikeren er fullstendig klar over at det kanskje ikke er en av hans beste låter hun hører på. I alle fall kommer de i snakk. Når hun hører at han er støvsuger-reparatør, lurer hun på om han kan reparere hennes støvsuger. 

Dagen etter kommer hun med støvsugeren sin, og det ender med at de spiser lunch sammen og at hun blir med ham hjem. Han bommer imidlertid stygt når han spør om hun vil overnatte hos ham. Hun føler seg dypt krenket og styrter avgårde. 

Senere skal han skjønne hvorfor. Hun bor sammen med moren sin, og hun har en liten datter. Hun er dessuten gift med en mann som sitter fast i Tjekkia. Han skal også oppdage at hun har store musikalske talenter, og det er når han får henne til å skrive noen tekster til musikken han har laget at det begynner å bli fine og vare kjærlighetslåter av det. Hjerte og smerte er fremdeles med, men i en betydelig nedtonet form. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, men kan røpe så pass at dette er en dypt rørende film med mye god musikk. Den handler også om tilfeldigheter og ting som plutselig kan gi livet en helt annen retning enn hva man så for kort tid siden. Det handler om å være åpen for endring, og om å gripe de muligheter som oppstår. Alt dette skjer i løpet av en uke ... 


Glen Hasard (f. 1970) spiller musikeren i "Once", og han skriver sanger, er vokalist og gitarist i den irske gruppen The Frames og spiller folk rock i The Swell Season. I tillegg er han skuespiller. Han har blant annet hatt en rolle i "The Commitments" (1991). Jeg fant hans tolkning av musikeren i "Once" fin og troverdig, fordi han spiller en mann som er usikker på seg selv. Markéta Irglová (f. 1988) spiller jenta i "Once". Hun er en tjekkisk sanger og også hun skriver sangtekster. Hun har lært å spille piano fra hun var syv år, og gitar fra hun var åtte år. Etter sitt gjennombrudd i "Once" har hun gjort seg svært bemerket og har mottatt en rekke priser. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt for alle som har sansen for musikkfilmer!

Innspilt: 2007
Originaltittel: Once
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Musikkfilm/drama
Skuespillere:
Glen Hasard (musikeren), Markéta Irglová (jenta) m.fl. 
Spilletid: 86 minutter

Calvary (Regissør: John Michael McDonagh)


Om soning av katolsk synd

For tiden er jeg på jakt etter gode irske filmer, og i den forbindelse kom jeg over en side på nettstedet Filmweb, hvor de 15 beste irske filmene er listet opp. De fleste filmene hadde jeg sett fra før av, som regel før jeg begynte å blogge i 2010, så disse er i all hovedsak ikke omtalt på bloggen min - med unntak av noen helt korte tekster om "Hunger" (2008), "Min venstre fot" (1989), "Engelen på det sjuende trinn" (1999) og "Intermission" (2003). Det viste seg at jeg hadde "Once" (2006) liggende usett i DVD-stablene mine, og denne så jeg rett etter "Calvary" (omtale følger senere). Jeg har imidlertid lyst til å se filmer som "The Snapper" (1993), "Bloody Sunday" (2002), "The Commitments" (1991), "I fars navn" (1993) og "Lottomillionæren" (1998) på nytt. "The Quiet Man" (1952) har jeg også sett nylig, og omtale følger senere. 

Det er ikke lenger helt enkelt å få tak i noen av de eldste filmene. Her er faktisk bibliotekene en løsning. Jeg fant "Calvary" i Deichmanske biblioteks samlinger. For øvrig har jeg googlet meg frem til flere av de irske filmene. Noen har jeg bestilt via Platekompaniet, og noen har jeg bestilt fra Biblioteket. Jeg akter nemlig å gå aktivt til verks for å se flere irske filmer i tiden som kommer, og også omtale dem her på bloggen. 

Regissøren John Michael McDonagh (f. 1967) har britisk og irsk nasjonalitet, kan vi lese på Wikipedia. Han er spesielt kjent for filmene "Calvary" (2014) og "The Guard" (2011), som i sin tid ble nominert til BAFTA Award. Han har også filmene "Ned Kelly" (2003) og "War on Everyone" (2016). 

Hovedrolleinnehaveren i "Calvary" er den katolske presten Father James, spilt av Brendan Gleeson (f. 1955). Gleeson er kjent fra filmer som "Far and Away" (1992), "Braveheart" (1995), "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast on Pluto" (2005), "Black Irish" (2007), "The Secret of Kells" (2008), "Green Zone" (2010),  "In the Heart of the Sea" (2015), "Sufragette" (2014), og "Alone in Berlin" (1016) - bare for å nevne noen. 

I filmens åpningsscene mottar Father James et skriftemål fra en anonym mann. Han forteller at han har vært utsatt for de mest grusomme seksuelle overgrep fra en prest da han var barn. Siden denne presten for lengst er død, lover han å drepe Father James neste søndag på stranden. I og med at Father James er en god mann, vil dette skade kirken mer enn om han skulle drepe en mann som har deltatt i de seksuelle overgrepene av små barn. Han gir presten en uke på å ordne opp i sine affærer. 

Father James spør en biskop til råds. Bør han anmelde dette? Biskopen overlater til Father James å beslutte dette. 

Father James´ datter dukker plutselig opp. Hun har nylig forsøkt å ta livet av seg. Vi får innblikk i at Father James har en fortid som gift mann. Da konen døde, valgte han å bli prest. Datteren Fiona har følt seg sviktet pga. dette valget. Hun mistet både moren og faren sin "for the price of one", som hun så sårt uttrykker det. Father James understreker at han alltid vil være der for henne, uavhengig av at han er prest. 

I løpet av den kommende uken er vi vitne til at Father James oppsøker sine sognebarn, en etter en. Blant annet slakteren, som har en kone som er notorisk utro, etter at han oppdager at hun er banket opp. Av en aldrende forfatter får han en revolver. 

Møtet med millionæren Michael Fitzgerald er skjellsettende. Kone og barn har forlatt ham. Han er omgitt av pene ting, men ingenting betyr noe for ham. I en scene tar han et kostbart maleri ned fra veggen og tisser på det. Father James forlater ham i en oppgitt tilstand. 

Father James oppsøker blant annet en ung morder som har gjort noe så bestialsk som å drepe kvinner, og deretter spise dem. Nå ønsker han tilgivelse. Finnes det tilgivelse for sånne som ham? Han trøster også en enke som har mistet mannen sin i en bilulykke. 

Så brenner kirken ned, og rett etter finner Father James hunden sin. Den er myrdet. 

Så er spørsmålet: går han ned til stranden den søndagen det er meningen at han skal bli myrdet? Ja, han gjør det - som om han i likhet med Jesus skal lide for ovegrepsprestenes skyld. Derav filmens tittel Calvary, som betyr Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. 

Filmen er betegnet som en svart komedie, uten at jeg fant noen grunn til å le av noe som helst. Filmen gjorde imidlertid et sterkt inntrykk på meg, men av helt andre grunner enn humor. Filmlokasjonen ved byen Sligo viser den irske naturen på sitt mest spektakulære. Jeg har vært mange steder i Irland, men aldri i Sligo. Dit fikk jeg lyst til å reise, ikke minst pga. det helt spesielle ruvende fjellet med helt flat topp i bakgrunnen, og pga. havet, Atlanterhavet som hele tiden møter land på en påtrengende og støyende måte. 

Stemningen i filmen er utpreget mollstemt. Ikke ett menneske - kanskje med unntak av presten og muligens datteren hans - har en definert retning i livene sine. I stedet lever de etter sin første og beste innskytelse, og lar livet duve hit og dit eller hvor det måtte bringe dem. Dysfunksjonalitet er noe som preger dem alle, for måten de lever på vil uvegerlig føre til deres fall før eller siden. Presten utsettes for ikke rent lite spotsk atferd, som om hans mening med livet er en rød klut for dem. Ikke til å undres over at han i en scene går nærmest amok med sin nyervervede revolver. Han har da drukket for mye, en last han egentlig hadde lagt bak seg i sitt forrige liv, men som våkner til liv etter at han møtes med forakt av en far til ei lita jente han har snakket vennlig med. Som om han bærer på en kollektiv skyld for alle de seksuelle overgrepene som katolske prester har stått bak. 

Dagen etter forlater biskopen ham. Han føler nemlig at Father James ikke liker ham. Men som Father James så lakonisk legger til: Dette handler ikke om at han ikke liker ham, for det gjør han, men om at han mener at biskopen ikke har integritet. Og akkurat dét er det styggeste han kan si om noen - at de fullstendig mangler integritet ... 

De fleste rollene i filmen er en smule karrikerte, bortsett fra Father James, som spilles som tidligere nevnt av fortreffelig av Brendan Gleeson. Han møter det meste med en stoisk ro, også når han møter sin skjebne på stranden den bebudede søndagen. Hvorfor gikk han egentlig ned på stranden? Kanskje ga han opp å få sognebarna på rett vei, og innså at han ikke hadde mer å bidra med? De ga jo fullstendig blaffen i hans kirkelige budskap. Eller kanskje han innså at dersom det ikke ble ham, ville det bli en annen? Sånn sett blir filmen et viktig bilde på konsekvensene av den katolske kirkens manglende evne til å ta tak i alle de overgrepssakene som sentrale mennesker i systemet må ha visst om, men som ble feiet under teppet - inntil de kom for en dag og fikk rettslige konsekvenser. Og i tillegg konsekvenser for alle som hadde trodd på kirken og dens budskap, og tenkt at den var styrt av gode og retttroende mennesker fra innerst til ytterst ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Calvary
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: svart komedie/drama
Skuespillere:
Brendan Gleeson (Father James), Kelly Reilly (Fiona), Aidan Gillen (Dr. Frank Harte), Chris O`Dowd (Jack Brennan) m.fl. 
Spilletid: 101 minutter

torsdag 30. juli 2020

Kirsti MacDonald Jareg: "Irland - En keltisk reise"

Fantastisk historiefortelling om Irland!

Det er noen år siden jeg leste Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Jeg var fra meg av begeistring for den boka! Det skyldtes ikke (bare) at jeg hadde vært på disse øyene selv. Jareg er nemlig en mesterlig forteller, og hun trollbinder sine lesere. 

Av diverse grunner tok det litt tid før jeg fikk lest "Irland - En keltisk reise", men da jeg først var igang, opplevde jeg det samme på nytt. Jeg ble fullstendig hektet, og bare måtte lese videre. Også denne gangen har jeg vært de fleste steder hun skriver om, og det er klart at dette gjorde noe med min interesse for stoffet. Samtidig vil jeg understreke at Jaregs bok ikke er en klassisk reiseskildring med fokus på det som turister flest har interesse av. Boka er så mye mer mangfoldig enn som så. Her får vi nemlig høre om myter og legender, vi leser om naturen, Irlands historie, om forholdet til England, om "The Troubles" i Nord-Irland og mye, mye mer. Det er også mye humor i boka, for eksempel når hun beskriver møter med andre mennesker og forsøker å få tak i kjernen av det å være irsk, men i særdeleshet når hun gjengir legendene hun får høre underveis. Boka hennes gir meg lyst til å reise Irland rundt på nytt.

Men først litt om forfatteren. Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Island. Her er det bare å glede seg! 

"Jeg er i Irland for å jakte på fortellinger. Små hårete anekdoter. Fortellinger med rare fasonger og altfor mange ben. De store skapelseshistoriene. De skammelige beretningene som bor i huler og ikke tåler dagens lys. De gamle, keltiske skaldene hadde til og med et eget navn for historier og myter forankret i den barske, karrige landskapet: Dundsenchas (Din-shen-eh-chas) - "Fortellinger om steder". Det var slike historier jeg ville jakte på, lokke fram, grave etter på reisen rundt den irske kysten." (side 5)

I boka tar Jareg for seg ulike deler av Irland og Nord-Irland. Belfast og Dublin har fått egne kapitler. I prologen er hun på vei i retning av Galway, og er frustrert over manglende skilting. Mens hun er i Connemara tar hun en avgjørelse. 

"Min irske reise skulle følge kysten i solens retning. Ikke som én lang tur, men som flere reiser til forskjellige årstider. Fuktige, knottfulle sommerdager. Vindherjete høstmåneder. Bleke vinterdager med snø på fjelltoppene. Milde vårmåneder der gulltorn, rhododendron og tusenfryd blomstrer oppetter årsryggene.

Og ved å reise på keltisk maner, i solens retning, ville jeg forhåpentligvis slippe å lete etter skilt i bakspeilet." (side 11)

Galway er altså første stopp på rundreisen, og derfra er ikke turen lang ut til Aranøyene. Jareg har valgt seg Inis Mór, den største av de tre øyene som hører til øygruppen. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Aranøyene ser ut som et lappeteppe av steinmurer. Forklaringen er at naturen ikke ga disse øyene så mye dyrkbar mark. Generasjoner med kvinner og barn "skapte muld med ren muskelkraft ved å bære tang og sand fra fjæra i flettede pilekurver og spre innholdet utover marken. Med tiden ble jorden dyp nok til at innbyggerne kunne dyrke poteter og havre." (side 19) Jordlappene var små fordi steinene som ble ryddet ikke ble fraktet lenger enn nødvendig. Dessuten vernet murene vekster og dyr for den salte vinden, og sørget for at kuene spiste opp alt gresset på den jordlappen som var tilgjengelig for dem, før de fikk komme videre til neste jordflekk. Aranøyene har for øvrig gitt navn til Irlands berømte flettegensere - Arangensere. De som kjenner strikkekunsten bøyer seg i støvet for de avanserte mønstrene (skjønt de fleste genserne som i dag selges til turister neppe er håndstrikket lenger). 

Pubkulturen i Irland er berømt, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dette har sine sider. Irenes drikkemønster for eksempel. Forfatteren sitter på en pub og ønsker å spandere øl på den gjengen hun sitter sammen med. Hun rekker aldri så langt, før en eller annen har kommet henne i forkjøpet. Plutselig sitter "alle" med flere øl foran seg.

"Hva er det med dette folkeslaget? Er irene redde for å tørste ihjel hvis man ikke har minst én øl i reserve til enhver tid? Tror de at bartenderen plutselig skal få et illebefinnende og forsvinne resten av kvelden? Mens jeg fortsatt har et halvt glass vin igjen, får jeg først én, snart to kuvertflasker fra mennesker jeg ikke kjenner." (side 34

På ett vesentlig punkt skiller irsk pubkultur seg fra engelsk pubkultur. Mens pubene i England stenger nokså tidlig og kaster alle ut på et gitt klokkeslett, er de irske pubene åpne helt til sistemann har drukket ut ølet sitt. Derav den frenetiske opplagringen av fulle ølglass før bebudet stengetid ...

Jareg jakter først og fremst på den gæliske kulturen. Det irske språket har lenge vært utrydningstruet, i og med at Irland var okkupert av England i 700 år. Mange av de eldre kan ikke det gæliske skriftspråket, og de unge er først og fremst opptatt av å lære seg engelsk. De store utvandringene som skjedde spesielt på midten av 1800-tallet etter potetpesten og hungersnøden, rammet kysten hardt. Det var først og fremst der de bodde, menneskene som holdt det gæliske språket og legendene i live. Ute i den store verden hadde de ikke mye bruk for gælisk. I de senere årene har imidlertid gælisk igjen blitt populært, blant annet takket være organisasjonen An Cumann Gaeilge. 

"I dag snakker man om seks øykeltiske språk, og nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. De er nemlig delt i to grupper: goideliske språk og britonniske språk. Det finnes tre goideliske språk: Irsk og irsk-gælisk, manx, som har gjenoppstått på Isle of Man, og skotsk-gælisk. Disse tre språkene utviklet seg fra gammelirsk og har mange fellestrekk. 

De tre britonniske spåkene består av walisisk, breton fra Bretagne og kornisk, som ble snakket på Cornwall. Av disse tre er det bare walisisk som fortsatt er et levedyktig språk."
(side 41)

Alkoholproblemer er svært utbredt i Irland, og dette er årsaken til ca. 50 prosent av alle skilsmisser. Irske menn snakker ikke om sine problemer og oppsøker sjelden profesjonell hjelp. Selvmordsraten er mye høyere her enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Å innrømme at man har problemer er svært skambelagt, særlig dersom man er mann. Jareg siterer Sigmund Freud som skal ha sagt at irene er det eneste folkeslaget som psykoanalyse preller av på. Det snakkes ikke høyt om dette i Irland. 

Når man er på disse øyene i Atlanterhavet, kommer man ikke utenom tekulturen. 

"I Irland og Storbritannia er te en mirakeldrikk som kan brukes til alt. Te med melk knytter bånd, hjelper mot smerte i sjelen og sår på knærne." (side 71

Nydeligere kan det ikke sies! 

Poeten Yeats mottok Nobels litteraturpris i 1923, som den første ire som hadde oppnådd dette. Irsk kunst anses som en smule problematisk for engelskmennene, fordi denne dyrker lidelsene det irske folket har opplevd i de 700 årene landet var underlagt England, og dermed oppfattes som en kritikk av den engelske folkesjelen. 

"Nederlagene, drapene og undertrykkelsen ga mat til tanken og temperatur til forfatterskapet. Katolikkenes kunstuttrykk sprang ut fra en historieforståelse protestantene syntes det var vanskelig å forholde seg til. Mange av dem var jo selv etterkommere av den britiske makteliten, "The Ascendency". Lady Gregory setter ord på splittelsen og balansekunsten på Irlands trøblete knivsegg: Katolikkenes historiefortelling om Irland var "en smertefull anklage" mot hennes egne. Forfatterne som tilhørte den gæliske oppvåkningen, lot stort sett politiske og historiske emner ligge. Naturen var langt enklere å forholde seg til." (side 75-76)

Irland har fostret mange flere superband enn folketallet skulle tilsi, konstaterer Jareg. Hun nevner blant annet Enya, Clannad, U2, Chri de Burgh, Sinéad O´Connor, Van Morrison, The Cranberries, Thin Lizzy, Boyzone, The Dubliners, The Pogues, Bob Geldof og Boomtown Rats, Westlife ... Og det er flere. 

En av Dublins største severdigheter er Book of Kells. Dette er de fire evangeliene, skrevet på kalveskinnspergament, skrevet på gammelirsk, og de er utstilt i glassmontere på Trinity College. 

De som kjenner sin historie vet at splittelsen mellom katolikker og protestanter oppsto under Henrik XIII´s kongedømme. Han fikk ikke innvilget skilsmisse av paven, og valgte å bryte med pavekirken og katolisismen. "Fecking" king Henry, som forfatteren fikk høre da hun var vitne til en krangel mellom far og sønn. Pinlig er det å være vitne til andres familiekrangler generelt, men i Irland gjelder det i særdeleshet å ikke blande seg. Før du vet ordet av det er du innblandet i en konflikt som ikke er din, og som det kan være vanskelig å komme ut av. 

Men er det mange tabuemner i Irland, er de ikke færre i Nord-Irland. Det var ikke uten grunn at amerikanske soldater i sin tid fikk utdelt et hefte der særlig tre råd var fremhevet. Man måtte for all del ikke diskutere politikk. Heller ikke religion. Og sist, men ikke minst: forsøk ikke å bygge bro mellom protestanter og katolikker! Dette har klokere hoder enn deg forsøkt før - uten hell! Det hjelper ikke at intensjonene utelukkende er gode. 

"Hvis jeg skal oppsummere: Etnisitet, kultur, politikk, språk og religion blandes sammen i det som inntil nylig har vært en dødelig suppe av mistro og hat. Volden i Nord-Irland har avtatt etter fredsavtaler og deling av regjeringsmakten mellom unionister og nasjonalister. Men fredsprosessen forstyrres stadig av parader som setter sinnene i kok. I Nord-Irland feires hvert år militære seire over "de andre" - selv om kampene ligger flere hundre år tilbake i tid. På den måten peker seierherrene samtidig nese til og ydmyker den andre parten, og river av sårskorpen hvert år.

Men katolikker og protestanter enes om i alle fall én ting: De er mindre optimistiske når det gjelder framtiden enn for bare noen år siden. Begge "communities" har trappet opp bruken av flagg og andre symboler for å markere hva de står for og hvem de er. 

For en utenforstående virker denne kalde krigen absurd. På den annen side: Noe av det som gjør det så vanskelig å legge fortidens blodige hendelser bak seg, er at framtiden fortsatt er et uløst problem. Partene i konflikten er nemlig grunnleggende uenige om én ting: Skal Nord-Irland gjenforenes med republikken Éire eller forbli i union med Storbritannia?"

Jareg skriver om Black Cab-turer, The Giant´s Causeway, Bushmills Distillery og whiskey-produksjon. Legenden bak The Giant´s Causeway, som jeg selv besøkte på min Irland-tur i fjor sommer, fikk meg til å le så det nesten gjorde vondt i kroppen. Historien fortelles på en så levende og visuell måte at det ikke var vanskelig å se det hele for seg. På en måte oppsummerer det den irske folkesjelen så fint, for er det noe irene har mye av, så er det humor. En herlig humor! 

"Irene kan knapt kaste et blikk på en statue før den får et kallenavn, og jo mer obskønt, dess bedre. Så også med Dublin Spire, som lokalbefolkningen helst omtaler som "The stiletto in the ghetto" eller "The stiffy by the Liffey". Før tårnet ble reist, måtte en bronsestatue som ble oerrislet med vann, vike plass. Anna Livia var oppkalt etter en romanfigur hos James Joyce. Men en statue i Dublin heter Anna Livia i høyden tretti sekunder. Når står arme "Anna Rexia", "The Floozie in the Jacuzzi" eller "The Whore in the sewer", i en egen minnepark."

Jareg skriver meget godt, og hennes bøker er ganske enkelt blant de beste jeg har lest innenfor sjangeren reiseskildringer. Hennes analyser av det hun opplever og får høre, er kloke og innsiktsfulle, og hun er dessuten både balansert og respektfull. Som hun selv er inne på flere ganger i boka, så er det en balansekunst å vite hva man kan spørre om, hvordan man skal formidle det man får høre og hvilke konklusjoner man kan trekke ut av det hele. De fleste gangene inntar hun rollen som observatør, men nokså ofte skinner det gjennom at hennes hjerte tilhører irene og den gæliske kulturen. Det er ikke så overraskende i og med at hennes reise hele tiden var en keltisk reise. Derfor valgte hun å følge kysten i Irland, på steder som befinner seg et godt stykke utenfor storbyene, og hvor restene av den keltiske kulturen er bedre bevart. Hun har lykkes svært godt med å formidle sine opplevelser! Jeg ble trollbundet fra første stund. 

Jareg er ikke bare en dyktig forfatter. I tillegg tar hun fantastiske bilder. Bakerst i boka er det 60 bilder hun har tatt fra sine reiser i Irland. Mitt tips: bla gjennom disse før du leser boka. Bildene er nemlig med på å sette deg i den rette lesestemningen. 

Jeg kan virkelig ikke få anbefalt denne boka nok! Måtte boka bli oversatt til engelsk, og innspilt som lydbok på norsk!

Utgitt: 2016
Forlag: Mac D Books
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-690404-3-2
Jeg har kjøpt boka selv. 

søndag 26. juli 2020

Dublin - en by man aldri blir ferdig med!

St. Ann´s Church - fra en sidegate til handlegaten Grafton Street.


Hva er det egentlig med Dublin, som får sånne som meg til å ønske å reise tilbake, nesten før jeg har reist fra byen? Underlig nok hadde jeg aldri vært verken i denne byen eller noen andre steder i Irland før i april 2019. Men etter én tur var jeg solgt! Jeg bare elsket Dublin og alt det irske. Jada, jeg har det sånn med mange byer jeg har vært i. New York, London, Paris, Budapest, en gang i tiden også Praha (inntil sjarmen ble ødelagt av alt for mange turister) ... Men Dublin er likevel noe helt for seg selv.

Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt. 


Scones på en café i Powerscourt Townhouse.
                        

Jeg kan vel ikke akkurat påstå at det er maten som trekker, for det irske kjøkkenet er ikke 
så spennende at det gjør noe. Det er i Irland som i Storbritannia - det er mye godt de asiatiske restaurantene vi besøker når vi er der. De er nemlig eminente! Jeg har riktignok forelsket meg i scones, og det er en veldig typisk bakevare på disse øyene. Får du ferske scones - madre mia! Og servert med krem som er pisket så hardt at det nesten har blitt smør, og en klatt hjemmelaget jordbær- eller bringebærsyltetøy! Er du derimot uheldig og får en gammel scones som er "gjenopplivet" i en mikrobølgeovn, mener jeg at den ikke er verdt en plass i din mage.


Guinness - et favorittøl!
                 

Når det derimot gjelder drikkevarene, ja da snakker vi! På en rundtur i Irland samme år (som jeg har skrevet om i et tidligere blogginnlegg) oppdaget jeg nemlig flere ting. Først og fremst at jeg faktisk likte Guinness! Det var nesten en sjokkerende opplevelse - etter at jeg i flere år hadde betraktet det mørke ølet med stor skepsis og ikke en gang giddet å smake. Kanskje skyldes det at jeg har smakt på et annet mørkt øl som bare var vondt, og tenkt at dette var mer i den samme gata? I alle fall - etter en slurk ble dette mitt favorittøl. Det hadde jeg aldri trodd ville være mulig.


Pubkulturen i Dublin - jeg elsker den!
                 

Og så er det pubene da! De er bare helt fantastiske! Det er selvsagt mest liv på pubene nede i Temple Bar-distriktet langs elven Liffey. Men dersom du ønsker muligheten for å snakke med dem du er sammen med, så kan det være lurt å orientere seg til andre puber i byen. Byens victorianske puber er verneverdige, og innehaverne har ikke lov til å endre på det originale interiøret. De ser derfor så og si eksakt ut slik de alltid har gjort. Nå var vi der i selveste Halloween-helgen i slutten av oktober, men julepynten hadde allerede kommet på plass enkelte steder. Det er glorete, overlesset og voldsomt - men det er likevel bare sånn det skal være. 


Teeling Distillery i Dublin.
                  
Irland er kjent for sine whiskeyer, og på rundturen mannen min og jeg foretok på sommeren samme år, var vi innom de tre mest kjente; Bushmills i Nord-Irland, Jameson Midleton og Teeling i Irland. Teeling-destilleriet ligger i Dublin, og et besøk dit anbefales. Jeg garanterer en flott opplevelse dersom du i tillegg tar en omvisning med etterfølgende smaking. Da får du også en innføring i de viktigste forskjellene mellom irsk whiskey og skotsk whisky - hvis det er av interesse. 


Fra restauranten på Powerscourt Townhouse.
               

Ett av kjøpesentrene jeg alltid må innom på en Dublin-tur er Powerscourt Townhouse. Midt i hjertet av senteret er det en stor restaurant i første etasje hvor du kan få servert en utmerket lunch. I andre etasje - ved siden av Dublins beste strikkebutikk This is Knit - ligger det dessuten et bakeri som serverer de nydeligste bakervarer, blant annet scones.


This is Knit - Dublins beste strikkebutikk!
                   

For oss strikkeglade er This is Knit en butikk det er et "must" å oppsøke på enhver Dublin-tur. Hva jeg har båret ut av garn fra denne butikken på mine tre Dublin-turer i fjor, er ikke lite! I år så jeg meg dessuten nødt til å bestille garn derfra. Det ble imidlertid dyrere enn jeg hadde trodd, særlig fordi toll på varer inntil kr 3000 jo er fjernet. Man må likevel betale mye bare for å få vurdert at man ikke skal betale toll ... Og så må man betale moms, som man normalt kan få tilbake når man reiser dit selv. Jeg gjør ikke det igjen, for å si det sånn. 


Garnet jeg bar med meg hjem denne gangen.
         

På mine turer til Dublin har jeg bodd på fire forskjellige steder i byen. Jeg vil ikke trekke frem noen av stedene spesielt, men var nok mest fornøyd med valget av hotellets beliggenhet på vår siste tur. Da bodde vi like i nærheten av St. Patrick´s Cathedral, og hadde gangavstand til alt. En annen gang bodde vi på den andre siden av elven Liffey, rett ved Dublin Spire. Det var også helt greit. 


Utsikten fra hotellbaren på hotellet vårt.
                

Et sted jeg var opptatt av at vi skulle få med oss denne gangen, var Trinity College og Book of Kells. Book of Kells er en nydelig illustrert evangeliebok fra 7-800 e.Kr. Evangeliene er skrevet på latin. Dette er hovedattraksjonen når man besøker stedet. Trinity College inneholder også et flott bibliotek, og man blir helt andektig når man beveger seg mellom alle bokhyllene. 


Biblioteket på Trinity College
                  

Trinity College er Irlands eldste universitet, og ble opprettet i 1592. Mens vi var i Dublin var det tydelig at mange feiret at de hadde fått nye universitetsgrader. 



Uteksaminerte studenter feirer i St. Patrick´s Park

I parken til St. Patrick´s Cathedral var det samlet store mengder med høytidskledte studenter. Jeg kan ingenting om hva draktene deres betydde. Men flotte var de! 



På omvisning inne på Trinity College
                       

Den guidede turen på Trinity College/Trinity University var fin, selv om vi stort sett måtte nøye oss med å stå ute i regnet og høre guiden fortelle om hva som skjulte seg i de ulike bygningene. Det var mye humor i historiene vi fikk høre, som ofte handlet om forholdet mellom studentene og professorene. Kom man som student på kant med en professor, kunne det bety enden på ens akademiske karriere. De hadde mye makt. Heldigvis har rettssikkerheten for studentene bedret seg i årenes løp. 


På omvisning inne på Trinity College
                        

Jeg nevnte at det var Halloween mens vi var i Dublin. Det dukket stadig opp Halloween-utkledte ungdommer - særlig i St. Patrick´s Park (ved St. Patrick´s Cathedral), der det var et Halloween-arrangement. Vi gikk gjennom denne parken på vei ned til Dublins sentrum hver dag. 



Utkledt til Halloween
                   
De fleste poserte villig dersom vi spurte pent om å få ta et bilde av dem. 


I tillegg til Halloween-utkledte ungdommer og mye spindelvev
i vinduene, var det noen som tok det hele litt lenger ut ...
 
                         

Dublin har mange flotte bygninger, og sentrumsgatene er derfor svært sjarmerende. 


Market Arcade i Sth. Gt. George´s St.
                                   

Vi besøkte også The Grand Lodge, Frimurernes hovedkvarter i Irland. Dette er en herreklubb, og vanligvis får ikke kvinner komme inn. Men her i Dublin var også kvinner velkommen til en liten omvisning, som også omfattet sermonirommet eller tempelet. Det var et flott rom! Hva har ikke disse veggene vært vitne til i årenes løp?


Sermonirommet i Grand Logde, Dublin.
                        

Det hører også med å besøke byens katedral - St. Patrick´s Cathedral. En stund så det ut som vi ikke skulle få dette med oss, for katedralen var opptatt i forbindelse med utdeling av eksamenspapirer til byens studenter. Den siste dagen under vårt opphold fikk vi heldigvis komme inn. 


St. Patrick´s Cathedral
                        

Katedralen er storslått! Her var det mye å se og mange detaljer å fordype seg i. Katedralen ble grunnlagt i 1191, og er den største kirken i Irland. 


En detalj fra St. Patrick´s Cathedral
    

Her var det selvsagt også en liten souvernirbutikk, og med meg hjem hadde jeg en liten miniatyrkokebok som jeg skulle bli veldig glad i. Her er det blant annet flere oppskrifter på scones, som er overraskende enkle å lage. 


Cathedral Café - en riktig koselig café!
                        

Cathedral Café
var stedet hvor vi valgte å spise frokost hver dag. Den lå så passelig til på veien fra hotellet vårt og ned til sentrum, rett før vi krysset gaten over til St. Patrick´s Cathedral, gjennom parken. Det var en del gjenstående oppussingsarbeider, med vegger som delvis var revet for å få frem det originale preget, men det var bare sjarmerende. I det hele tatt e
n riktig koselig café med svært personlig service som bare en café med fire bord kan gi.



The Capstan Bar - her var det mulig å snakke sammen!
                             

Vi tok også gjerne turen innom The Capstan Bar på vei hjem fra byen. Her var det mulig å snakke sammen, og det var jo et poeng siden vi reiste sammen med et vennepar på denne turen. 


Dim sum - servert på Ka Shing Chinese Restaurant
i Wicklow Street, en sidegate til Grafton Street.
                           

I Wicklow Street ligger Ka Shing Chinese Restaurant. Her serveres nydelige dim sum. Jeg vil ikke akkurat påstå at servicen er upåklagelig, men vi har fått bedre service tidligere enn hva vi fikk på denne turen. Så det er nok personavhengig, og derfor litt urettferdig å la dårlig service bli hengende som en karakteristikk av stedet. Vi kommer til å dra dit igjen på senere turer uansett fordi maten var intet mindre enn strålende.


Vi måtte "ta til takke med pizza" lørdag kveld, fordi vi
ikke hadde bestilt bord noe sted. Pizzaen var god den,
men det var så mange andre spennende steder vi heller
ville ha spist på når vi først var i Dublin.
                    

For øvrig bør det ikke være vanskelig å få seg et godt måltid mat på en Dublintur. Her finner du nemlig restauranter fra alle verdenshjørner konsentrert i byens sentrum. Dersom du ønsker å gå ut og spise sent en lørdagskveld, kan det lønne seg å bestille bord på forhånd. Ellers kan man bli gående fra sted til sted og lete en god stund, erfarte vi. 


Vindusshopping i Dublin. En av disse kunne nok ha blitt
med hjem, men vi ombestemte oss da vi så hva de kostet.


Dersom man er glad i å gå i butikker og ønsker å få med seg noe helt spesielt hjem, er det mange muligheter i Dublin. Vær imidlertid forberedt på litt stive priser. Vi tenkte f.eks. at det hadde vært moro å handle lintøy, men prisene var så høye at vi nesten gispet. Vi endte alltid med å konstatere at vi i grunnen har det vi trenger fra før. 


Maraton i Dublin.
                        

Langhelgen vår tok slutt en søndag, samme dag som det var maraton i byen. Alle som løp ble heiet frem av tilskuerne - uansett hvilken aldersgruppe det handlet om. 
Det var mye liv og røre, og dette minnet oss om at i denne byen skjer det noe spennende hele tiden. 


Mye flott street art i Dublin
                                 

Nok en flott tur til Dublin ble dette, og jeg hadde bare lyst til å reise tilbake med en eneste gang. Kanskje er det noe med størrelsen på byen - at den ikke er stor, samtidig som den er stor nok? Med sine ca. 550 000 innbyggere er den faktisk litt mindre enn Oslo. Likevel - det er ikke til å komme forbi at byen fremstår mer spennende enn Oslo, fordi det er mer kultur for å bruke byen i Dublin. Folk er mer ute, og det er ikke bare de unge som er i sentrum på kveldstid. 


Meg - strikkende mens vi ventet på flyplassen.

                        
En ting er sikkert: Vi skal tilbake igjen! Dublin er vår by! 


Mannen min.
                                   

Populære innlegg