Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Færøvik Torbjørn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Færøvik Torbjørn. Vis alle innlegg

lørdag 8. juli 2017

Torbjørn Færøvik: "Orientekspressen - En vårreise"

En togreiseskildring helt utenom det vanlige

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er forfatter, historiker og tidligere journalist (utenriksjournalist i NTB, Arbeiderbladet og NRK). Han er den eneste norske forfatteren som har vunnet Brageprisen tre ganger; for "India - Stevnemøte med skjebnen" i 1999, "Kina - En reise på livets elv" i 2003 og for "Maos rike - En lidelseshistorie" i 2012. I 2006 ble han tildelt Cappelenprisen for sitt fremragende forfatterskap. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Torbjørn Færøvik har skrevet 10 bøker i årene fra forfatterdebuten i 1997 og frem til i dag. Jeg var selv og hørte på ham på Bekkestua bibliotek i desember 2012, og dette har jeg skrevet om her på bloggen.

De fleste tenker nok på Agatha Christie og hennes bok "Mordet på Orientekspressen" når begrepet "Orientekspressen" dukker opp. Orientekspressen er et av verdens mest berømte togspor - i tillegg til Den transsibirske jernbanen. Det går fra London til Istanbul, via byene Paris, Saarbrücken, München, Salzburg, Linz, Wien, Budapest, Timisoara, Bukurest, Sofia og Plovdiv. I Torbjørn Færøviks siste bok "Orientekspressen" får vi anledning til å bli med ham på en helt spesiell reise langs dette jernbanesporet. Han tar oss også videre via byene Ankara, Erzurum, Kars, Batumi, Tblisi, Baku, Turkmenbasji, Asjkhabad, Mary, Turkmenabat og Bukhara - inntil vi til slutt ender i Samarkand. Dette var opprinnelig Silkeveien fra Kina (i alle fall en av dem). 22 byer og 12 land besøker vi på denne reisen. I og med at boka handler om forfatterens reise, er den svært personlig. 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." (side 9)

Selv elsker jeg reiseskildringer og andre sakprosabøker som åpner øynene mine for andre kulturer, som åpner opp flere perspektiver og måter å se tingene på og som fjerner mine tidligere fordommer (som jeg har en hel del av - også i forhold til vestlige land, bare for å ha presisert det) - i det hele tatt bøker som gjør at jeg blir litt klokere enn jeg var fra før av. F.eks. Orhan Pamuks "Istanbul", Elias Canettis "Stemmene fra Marrakech", Ivo Andrics "Broen over Drina", Te-Nehisi Coates`"Mellom verden og meg", Erika Fatlands "Englebyen - Historier fra Beslan", Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland", Claudio Magris´"Donau", James Rebanks "En sauebondes liv", Stefan Zweigs "Verden av i går" eller Xinrans "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ... bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse bøkene.) 

Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette. 

Underveis får vi blant annet høre om Hausmanniseringen i Paris, om bokhandelen Shakespeare and Company, om ølfestivalen i München, om diktatorene i Europa under andre verdenskrig og senere. Hva kjennetegnet disse diktatorene?


Schönbrunn Schloss (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Speer tilføyer at Hitler trivdes utmerket i deres selskap. (Min kommentar: omtrent ingen av maktpersonene han omgikk, hadde særlig utdannelse utover middelskolen, og de skulle styre et land.) Stalin og Mao falt også til ro blant middelmådigheter. Siden de gjorde krav på å vite best, ble intellektuelle som truet deres allviterstatus, lagt for hat. Stalin sendte dem til Sibir, og Mao sperret dem inne og sa de tilhørte "den niende stinkende kategori". Pol Pot utryddet dem helt." (side 95)

Når Færøvik kommer inn på Wien og Salzburg, er det særlig to personer man ikke kommer utenom, og det er Mozart og Stefan Zweig. Heller ikke Hitler når det er tale om Linz og Wien ... Færøvik skriver om Zweig blant annet på side 126 og 127 i sin bok, et liv som endte med selvmord i Brasil i 1942 fordi forfatteren ikke lenger hadde noen tro på sivilisasjonen. 


Statue av Mozart i Salzburg
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens forfatteren var i Wien, fikk han med seg Guiseppe Verdis "La Traviata". Han var også på omvisning på Schönbrunn Schloss, spiste den berømte sjokoladekaken sachertorte på Café Sacher og gjorde i det hele tatt mange av de samme tingene som mannen min og jeg gjorde da vi besøkte Wien i desember 2014. Denne gjenkjennelsen i forhold til store deler av reisen til Færøvik - i byer som London, Paris, Salzburg, Wien, Budapest og Istanbul - tilførte for mitt vedkommende lesningen en ekstra dimensjon. Og så var det ekstra spennende med de stedene jeg ikke har vært, og kanskje ikke engang vet om jeg hadde turt å oppsøke, og jeg tenker da selvsagt på Silkeveien frem til Samarkand (Silkeveien fortsetter videre til Kina). Mange av regimene som beskrives underveis gjør det nødvendig å være ytterst forsiktig i forhold til hvilke bøker man velger å ha med i bagasjen ... 


Basilikasisternen i Istanbul (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Høydepunktet i Færøviks bok om Orientekspressen er uten tvil Istanbul, slik jeg opplevde dette. Selv om jeg har begrenset erfaringsbakgrunn, står Istanbul for meg som en av verdens vakreste byer. Det er en by jeg lengter tilbake til, men et nytt besøk må vente til jeg oppfatter byen som tryggere enn den er i dag. I alle fall - måten Færøvik beskriver byen på, traff meg rett i hjertet. Han skriver om Basilikasisternen, Topkapi-palasset, Hagia Sofia, Galatatårnet, Bosporos-stredet og mye annet som preger denne byen. Dessuten kommer han ikke utenom Pera Palace Hotel, hotellet der de prominente reisende med Orientekspressen bodde når de kom frem til Istanbul. (Jeg har selv vært der.) Etter hvert får vi også høre den tragiske historien om armenerne, og om Orhan Pamuks rolle i bringe dette frem i lyset i 2005. 

Etter Tyrkia reiser Færøvik inn i Georgia, med byer som Batumi og Tblisi. Også Knut Hamsun har en gang vært i Tblisi, og han bodde den gangen på Hotel London, som ikke lenger eksisterer. Det vil si bygningen er der, men det er også alt. Med skuffelse skildrer Færøvik gamlebyen i Tblisi, som i dag består av "søte butikker og velduftende spisesteder", og som reisende med sans for bevaring vil mislike. En beskrivelse jeg selv ville ha brukt om gamlebyen i San Diego i California, som "alle" sa at vi "måtte" få med oss da mannen min og jeg nylig var der i forbindelse med en roadtrip på Vestkysten i USA. Jeg så kun det banale, og ble ikke rørt i hjertet mitt av den altfor sukkersøte gjenskapelsen av det som en gang var en autentisk mexicansk småby ... Jeg skjønner derfor så altfor godt hva han mener. 

Senere entrer Færøvik Aserbajdsjan, Turkmenistan og Usbekistan. I den forbindelse skriver han blant annet dette om Silkeveien:

"Silkeveien var ikke bare én vei. I praksis var den et nettverk av handelsruter. Krig og andre forhold kunne tvinge karavanene til å skifte spor. Slik oppsto handelsveier både nord og sør for det velbrukte hovedsporet. I sin glanstid hadde ikke veiene noe fellesnavn. Navnet Silkeveien oppsto først på 1800-tallet, da den tyske geografen Ferdinand von Richthofen begynte å omtale den som "Seidenstrasse". På det tidspunktet hadde den mistet mye av sin betydning. Tre hundre år tidligere hadde europeiske sjøfarere oppdaget sjøveien til Asia. Dermed ble det enklere å frakte varene med båt." (side 379)

Innimellom humret og lo jeg av skildringene til Færøvik. Som da han var på vei inn i Turkmenistan og grensevaktene viser ekstra interesse for notatene hans. De norske notatene blir karakterisert som et "hemmelig språk" av vaktene, og de vil gjerne vite hva som står der. En tilfeldig side blir plukket ut og Færøvik blir bedt om å lese høyt. "Mozart var bare fem år da han skrev sitt første musikkstykke, Andante i C-dur ..." leser forfatteren. Et annet sted er det et regnskap fra hans opphold i Budapest ... "Det er nok" sier grensevakten og han får slippe inn i landet. 

Færøviks reiseskildringer er både spennende, interessante og lærerike på en gang. Samtidig som boka fremstår som den reneste pageturner, hadde jeg ikke lyst til å bli ferdig med den. Jeg koste meg med skildringene, både fra steder jeg selv har vært og fra steder jeg enda ikke har rukket å reise til. Jeg synes han skriver godt, og liker også at han byr på seg selv underveis. Det kunne han faktisk gjort enda mer av! Alle som liker å reise og som har sansen for historie, vil elske denne boka! Han har et vell av historiekunnskaper som han pøser ut over oss, og dette er med på å levendegjøre og utdype stedene han har besøkt og beskriver, på en særdeles givende måte. Selv brukte han to måneder på denne reisen, som også kan gjøres på et par uker. Som han sier i et intervju i Dagavisen 5. oktober 2016

– Verden krymper. Istanbul er på mange måter nærmere oss nå enn byen var i Orientekspressens storhetstid. Med min bok vil jeg vise at det i dag fint går an å reise enda lenger østover. Det er faktisk mulig å ta tog hele veien fra Norge, Storbritannia eller Portugal til Ho Chi Minh-byen i Vietnam, men jeg nøyde meg med å avslutte i den praktfulle oldtidsbyen som var et viktig knutepunkt langs silkeveien, forteller Torbjørn Færøvik.

Med denne boka har Færøvik faktisk brakt mange land i Sentral-Asia mye nærmere oss! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 504
(fra side 451 litteraturreferanser, noter og sideregister)
ISBN: 978-82-02-44579-9
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv



torsdag 16. mai 2013

Torbjørn Færøvik: "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"

Om Kinas spektakulære historie!

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er utdannet can.philol. med hovedfag i historie. Størstedelen av sin karriere har han viet Asia generelt og Kina spesielt - med bøkene "Kina - En reise på Livets elv" (2003), "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"(2009) og "Maos rike - en lidelseshistorie" (2012) som en slags rød tråd gjennom forfatterskapet. Når det er sagt har også India fått en stor plass i hans forfatterskap. Ni bøker har han utgitt i årene 1997 og frem til i dag, og tre ganger har han blitt tildelt Brageprisen (i 1999 for "India - stevnemøte med skjebnen" (i klassen sakprosa), i 2003 for "Kina - En reise på livets elv" (i åpen klasse) og i 2012 for "Maos rike - En lidelseshistorie" (i klassen sakprosa)), noe som vel knapt kan sies å være andre forunt (?).  I forbindelse med lanseringen av "Maos rike" rett før jul i 2012, holdt han et foredrag om Kina på Bekkestua bibliotek. Jeg vil også vise til forfatterens egen blogg - Kinaforum

Lydbokutgaven av "Midtens rike" er en noe forkortet utgave av den 624 siders papirutgaven av boka. Her fortelles en historie som går over 4000 år - helt frem til Mao Zedong kom på banen. Vi får en innføring i historier om gamle dynastier og den helt spesielle kinesiske mentalitet, der man på en måte alltid har vært seg selv nok og ikke har vært særlig opptatt av verden utenfor Kina - Midtens rike som det ble kalt, som uttrykk for at man oppfattet seg selv som verdens midtpunkt eller navle. Kineserne oppfattet mennesker utenfor sitt rike som barbarer, og lenge var ikke Kina en gang interessert i handel med utlendinger. De var nemlig selvforsynt på alt som betydde noe for dem. 

Forfatteren forteller om et land som i årtusener var forut for sin tid. Allerede 200 år f.Kr. var Kina samlet til ett rike, og hadde et skriftspråk bestående av flere tusen tegn. Storslåtte palasser var reist for landets herskere, og det foregikk en blomstrende handel internt i landet. Pga. landets mangetusenårige storslåtte historie, er Kina et skattkammer for arkeologer i dag. Færøvik forteller om Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr. - skriftspråket, spådomskunst og litteratur ble oppfunnet ), Zhou-dynastiet (ca. 1122/1045 - 771 f.Kr. - mye splittelse og krig, men også i denne perioden filosofi og litteratur blomstret, bl.a. oppsto konfusianismen og taoismen), Qin-dynastiet (221 - 207 f.Kr. - betegnet som et skrekkvelde, byggingen av den kinesiske muren ble igangsatt), Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr. - konfusianismen ble statsfilosofi), Sui-dynastiet (581 e.Kr. - 618 e.Kr. - Keiserkanalen ble bygget), Tang-dynastiet (618 e.Kr. - 907 e.Kr. betegnet som landets kulturelle gullalder), Yuan-dynastiet (også kalt det mongolske dynastiet - 1271 - 1368 e.Kr. - preget av Djengis Khan (f. ca. 1167 d. 1227), Marco Polo (f. 1254 d. 1324) og Kublai-khan (f. 1215 d. 1294), Ming-dynastiet (1368 - 1644 e.Kr. - landets hovedsete ble flyttet til Beijing, Den forbudte by ble oppført) og Qing- dynastiet (1644 - 1912 e.Kr.) - inntil keiserdømmet gikk under i 1912 og ble erstattet av et republikansk styre. (Kilde: Wikipedia)

De fleste av oss kjenner til at Kina har lange tradisjoner for produksjon av silke, porselen, te og krydder - varer som den vestlige verden var så interessert i å få tak i at dette resulterte i opiumskrigene (1839 - 1842 og 1856 - 1860). Kineserne mente at de hadde alt og ikke trengte det som utlendingene hadde å tilby. De tapte i kampen mot britene. 

Færøvik forteller om kvinnenes stilling, og kommer inn på tradisjonen med snørte føtter - en skikk som antakelig oppsto på 900-tallet. Det ble ansett som svært vakkert for en kvinne å ha snørte føtter som så ut som liljer. Denne skikken påførte kvinnene store lidelser, og det var knapt mulig for dem å bevege seg rundt med slike føtter. I det kinesiske samfunnet ble dette ansett som helt naturlig, siden kvinnen i grunnen ikke skulle ha behov for å forlate hjemmet i det hele tatt. Først 1000 år senere skulle denne grusomme skikken opphøre. Fotsnørte føtter gjorde rett og slett kvinnene ubrukelig som arbeidskraft, og det var faktisk kvinnekamp som ble ført av utenlandske kvinner som førte til en slags vekkelse i forhold til denne skikken, som ikke hadde noe fornuftsmessig fundament. Å få foreldre til å slutte å snøre føttene til sine døtre var ingen enkel kamp.

Ved århundreskiftet (1900) bodde det ca. 10 000 utlendinger i Kina, og om lag halvparten av disse var briter. Korrupsjon gjorde det mulig for britene og andre utlendinger å befeste sin stilling i Kina. Det hele kuliminerte i bokseropprøret, som rettet seg mot utlendingene og deres kinesiske medsammensvorne. Målet var å tilintetgjøre fienden. Igjen tapte kineserne, med store tap av menneskeliv og kunstskatter som følge. Det som ikke ble brent ned, ble plyndret av utlendingene. 

I Shanghai bodde det mange utlendinger, og en mann utmerket seg: Edgar Snow (f. 1905 d. 1972). Hans berømte bok "Rød stjerne over Kina" inneholder en skildring av den revolusjonære bevegelsen som førte til opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Boka inneholder en skildring av den lange marsjen. Og dermed kommer Mao Zedong (f. 1893 d. 1976) inn i historien. Skildringen av Mao og hans svik mot sin første kone og barna han etter hvert ble far til, er rystende lesning. Det var kun revolusjonen som sto i hans hode, og parallellene til Jung Changs berømte roman "Ville svaner" er nærliggende når Færøvik forteller om den lange marsjen, hvor menn av høyere rang fikk større privilegier enn deres gravide koner, som var pent nødt til å gå - selv om det var med fare for deres ufødte barns liv. 

"Midtens rike" er en fantastisk historiebok, hvor forfatteren briljerer med sine brede kunnskaper om Kina og landets mangetusenårige historie. Han forteller så levende om mange sider ved Kinas historie, og dette gjør han med en slik varme og respekt for et samfunn så annerledes vårt eget at det er imponerende. Kinas historie er svært spennende, og knapt noe land i verden har gjennomgått så mange dramatiske omveltinger som dette landet. Det tegnes et bilde av en høykultur som står helt i særklasse i verdenshistorien. Nærmest som en spenningsroman skrider handlingen frem, og ikke en eneste gang mistet jeg konsentrasjonen der jeg gikk med lydboka "på øret" - i all slags vær, på turer med bikkja etc. Nå er jeg klar for forfatterens siste bok - "Maos rike - en lidelseshistorie"! For "Midtens rike" blir det terningkast seks - verken mer eller mindre! Helt til slutt: lydboka blir nydelig lest av Trond Brænne - en fantastisk oppleser!

Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 11 t 26 min.
Forfatterens nettside Kinaforum


Torbjørn Færøvik

onsdag 12. desember 2012

Torbjørn Færøvik på Bekkestua bibliotek lørdag 8. desember 2012

I forbindelse med lanseringen av boka "Maos rike - en lidelseshistorie" holder Torbjørn Færøvik (f. 1948) en rekke foredrag rundt forbi, og sist lørdag var han på Bekkestua bibliotek. Arrangøren hadde nok ikke regnet med at mange skulle dukke opp, så opp mot foredraget måtte det bæres inn mengder med stoler. Jeg tipper at et sted mellom 200 og 300 mennesker hadde møtt opp for å høre ham snakke om Kina. (Forfatterens nettside/blogg finner du her.)

"Maos rike" er Færøviks tredje bok om Kina. Fra før av har han utgitt "Kina - en reise på livets elv" (2003) og "Midtens rike - En vandring i Kinas historie" (2009). Den sistnevnte handler om Kinas historie frem til 1949, dvs. det året Mao kom til makten i Kina, og "Maos rike" fortsetter altså der "Midtens rike" sluttet. 

Færøvik påpekte at Kinas befolkning vokser med 10 millioner mennesker pr. år. I løpet av en tiårsperiode vil altså landets befolkning vokse med 100 millioner mennesker. I dag er det bare Indias befolkning som vokser raskere, og i løpet av få år vil Kina og India ha tilsammen tre milliarder mennesker. Fordi så mange mennesker bor i Kina, er det faktisk i vår interesse at det går bra med Kina. Dersom det ikke går bra med Kina, vil dette nemlig få store konsekvenser for resten av verden. 


Kina er et stort land, men det er ikke så mye av landet som rent faktisk er beboelig. Mye av landet inneholder fjell og ørken, og det er i realiteten først og fremst det østlige Kina som er egnet for beboelse. 

Færøvik fortalte om sin gryende interesse for historie mens han gikk på gymnaset. Den gangen inneholdt historiefaget først og fremst europeisk og nord-amerikansk historie, og lite om resten av verden. Da han valgte å studere historie på universitetet, kunne han ikke få nok av Afrika. Senere utvidet hans interessefelt seg til Asia, og etter hvert til Kina spesielt. I dag regnes han som en av Norges fremste kjennere av Kinas historie. 

Som tidligere nevnt handlet Færøviks bok "Midtens rike" om Kinas historie frem til 1949. Interessen for denne boka var så stor at han etter hvert bestemte seg for å skrive en fortsettelse. Det handler dessuten om at det kinesiske samfunnet har begynt å åpne seg mer, slik at mer og mer av det som faktisk hendte i landet under Maos regime begynner å komme opp i dagen.


I januar 1949 ventet kineserne på Den røde Armes inntog i Kina, og det var med dette bakteppet Mao erklærte den kinesiske folkerepublikken som dannet. 

Hvis man skal si noe positivt om Mao så var det at han fordelte fattigdommen jevnt ut på hele befolkningen. Han bidro imidlertid ikke til å skape nye rikdommer. Fordi all form for organisering var forbudt, var det heller ikke rom for private initiativ. 


Maos filosofi var at jo flere kinesere, jo flere kommunister - noe han betraktet som en god ting. Ettbarnspolitikken kom først etter hans død. Det var stor good will for Mao og hans politikk på 1950-tallet - kanskje fordi han nokså tidlig bestemte at jorden skulle gis til bøndene og at det i Kina eksisterte en lydighetskultur med røtter mange tusen år tilbake. Færøvik viste i den forbindelse til Konfusius´fem relasjoner, som Mao hadde i ryggen da han startet revolusjonen i Kina. Disse handlet om følgende forhold:
- mellom hersker og undersått
- mellom mann og kone
- mellom far og sønn
- mellom eldre bror og yngre bror
- mellom eldre venn og yngre venn

Bøndene trodde at de skulle få beholde jorden, men eierskapet ble nokså snart erstattet med kollektiver og kooperativer. Mao gikk dessuten hardt ut mot kontrarevolusjonære, og det er antatt at om lag to millioner mennesker ble drept på begynnelsen av 1950-tallet.

"Det store spranget" er betegnelsen på den politikken som ble ført mellom 1958 og 1961. Målet var å gjøre Kina enda mer kommunistisk på rekordtid samt å ta igjen bl.a. England og USA både som handelsmakt og militærmakt. Et av virkemidlene var å få fart på stålproduksjonen. I iveren etter å fremskaffe mer stål, ble avlinger stående og råtne fordi ingen var der til å høste dem, og det oppsto en kritisk hungersnød i landet. Mao ville ikke høre på de intellektuelle, men kastet dem i stedet i fengsel. I løpet av en fireårsperiode døde et enormt antall kinesere - av noen antydet til anslagsvis 35 millioner mennesker, mens atter andre (bl.a. nederlandske Frank Dikötter) mener at det kan dreie seg om 45 millioner mennesker. Disse døde i fredstid. Det var altså ingen krig, og det var heller ikke flom, tørke eller andre naturkatastrofer som forårsaket hungersnøden. Derimot Maos politikk ... 


I forbindelse med den store proletariske revolusjonen gikk det med ytterligere et par millioner mennesker. Færøvik antyder etter dette at så mange som 50 millioner mennesker døde i Kina under Maos regime. 

Kina har aldri egentlig tatt noe oppgjør med sin fortid. Nå er kildene - dvs. menneskene som levde mens Mao regjerte - i ferd med å dø ut, og det haster derfor å få brakt på det rene hvilke lidelser disse menneskene har vært gjennom. 7-800 millioner kinesere er for øvrig født etter Maos død. Disse yngre menneskene vet at Mao har levd, men de vet fint lite om hva som egentlig skjedde i den forbindelse. Lærebøkene på utdanningsinstitusjonene er fulle av løgner og forvrengninger av det som skjedde, og de aller fleste kinesere er derfor uvitende om sitt eget lands nære historie. 

Kinas historikere fremstiller perioden under Mao som et glansbilde, der det meste var bra, med bare et fåtall uheldige hendelser. Det er altså ikke i Kina man finner den sanne historien om Kina. 

Færøvik stiller spørsmål ved hvordan et land som Kina kan gå fremover, når man ikke er villig til å se seg tilbake. Han tror at makthaverne er engstelige for å miste sin egen legitimitet dersom den virkelige sannheten om Mao kommer frem. 


Yang Jinsheng
Det har funnet sted en formidabel økonomisk vekst i kinesisk økonomi de siste tiårene. Hvordan kan dette vare? Færøvik påpeker at de eldre årskullene snart går i graven. De har lidd mye, men ønsker fred og fordragelighet. Flertallet forteller lite eller ingenting til sine barn og barnebarn. Noen ytterst få tenker at de ikke har noe å tape på å fortelle hva de har vært gjennom. Yang Jisheng (f. 1940) er en av dem. I boka "Tombstone" forteller han om sine og andres opplevelser under Mao.  

Etter Maos død ble Firerbanden med Maos enke i spissen dømt - to av dem, herunder enken, til døden. Siden ble de benådet til livsvarig fengsel. Gjennom å dømme disse fire, ble det på et vis tatt et slags oppgjør med mange av de grusomhetene som fant sted under Maos regime, samtidig som Maos ettermæle ble forskånet - til tross for at det var han som var den ansvarlige, tross alt ... Maos enke hang seg for øvrig i cellen sin i 1991. I dag er alle medlemmene av Firerbanden døde. 

Færøvik understreket flere ganger under sitt foredrag at Kina aldri egentlig har tatt noe oppgjør med sin fortid. Deng Ziaoping, mannen som overtok makten i Kina etter Maos død, påpekte nokså tidlig at kineserne fremdeles var like fattige som de var på 1950-tallet. 


Deng Ziaoping - Kinas øverste leder fra 1978 - 1992
Han bestemte seg for at kommunistpartiet skulle bestå, men revolusjonerte Kinas økonomi over til en form for statskapitalisme. 

Tradisjonelt hadde det vært slik at dersom privatpersoner hadde private eiendeler, f.eks. en egen høne eller en grønnsakshage, ble dette slått hardt ned på fordi det ble ansett som "kapitalismens hale". Under Xiaoping fikk hver familie 5-6 mål med jord til sin disposisjon. Dette førte til at avlingene steg formidabelt. Etter at man hadde oppnådd det maksimale av hva jorden kunne gi, ble det flere og flere munner som skulle mettes med den samme avlingen. Det var rett og slett ikke nok til alle. For å unngå ny fattigdom og sult, begynte det som etter hvert har blitt kalt den største folkevandringen i nyere historie. Om lag 300 000 kinesere har reist inn til byene for å søke arbeid, og forflytningen av så mange mennesker krever sitt. (Filmselskapet Dogwoof står bak en sterk dokumentar om akkurat dette - "Last Train Home" - om verdens største folkevandring.) Det er spådd at et tilsvarende antall mennesker innen kort tid vil finne veien fra landsbygda og inn til byene for å overleve. 

I følge Færøvik, som for øvrig ikke er alene om å mene dette, balanserer Kina på en knivsegg. Om de faller ned på den ene eller andre siden, vil dette ha svært mye å si for resten av verden. Kina er nødt til å åpne opp for resten av verden gjennom en gradvis utvikling. Vanlige kinesere må trekkes inn i løsningen av landets problemer, slik at disse blir forankret fra grasrota og oppover i systemet - ikke ovenfra og ned slik dette er i dag og hvor ethvert privat initiativ blir slått hardt ned på. F.eks. sliter Kina med store miljøproblemer fordi de fyrer med kull, og kampen mot korrupsjonen er nærmest umulig all den tid det er varslerne og ikke de korrupte som ender i fengsel når korrupsjon avsløres. Det er viktig å skape større trygghet for borgerne i landet, slik at denne type urett blir håndtert mer forutsigbart og rettferdig. 

Hvor lenge kan et land som Kina operere med manglende rettssikkerhet? Færøvik mener at Kina ikke vil oppnå aksept og legitimitet fra det internasjonale samfunnet før den enkelte kinesiske borger har oppnådd trygghet og rettssikkerhet. Mao visste svært lite om verden utenfor Kina, og det han visste hadde han stort sett lest seg til. I dag er det imidlertid ikke slik. Hundretusener av kinesere studerer utenlands for en dag å vende hjem til Kina med økte kunnskaper, også om Kinas egen skjulte historie, og bare i USA befinner det seg i dag anslagsvis 165 000 studerende kinesere. Med økt påvirkning utenfra vil det tvinge seg frem økt erkjennelse og økte kunnskaper. Kinesiske politikere har også ønsket å kontrollere cyperspace med filtre for å unngå at kinesere får tilgang på alt resten av verden tar som en selvfølge, men den tekniske utviklingen ligger hele tiden et par skritt foran kinesiske tiltak. Det er et tapt slag som kjempes fra kinesiske lederes side på dette området. For å gå fremover, må ventiler og glugger åpnes, slik at man kan lære av fortiden. 

Og med disse ordene og muligheter for spørsmål fra salen, ble et veldig interessant foredrag avsluttet fra Færøviks side. Etterpå ble det boksignering, og i den køen sto selvsagt jeg.

(En annen norsk forfatter som også skriver meget innsiktsfullt om Kina, er Arne Jon Isachsen, som tidligere i år kom ut med boka "Kinas vei".)

tirsdag 15. mai 2012

Torbjørn Færøvik: "Kina - En reise på Livets elv"

Fascinerende om Kina

Når Torbjørn Færøvik - en av Norges fremste Kina-eksperter - kommer ut med nye bøker om Asia, vekker dette alltid stor oppsikt. Så også da han kom ut med boka "Kina - En reise på Livets elv" i 2003, som han fikk Brageprisen for (innenfor genren reiselitteratur). Papirutgaven av boka fyller mer enn 400 sider, mens denne forkortede lydbokutgaven kun varer i 2 t 15 min. Dermed er det bare en liten del av boka som har kommet med i lydbokutgav
en.

I en anmeldels
e av papirutgaven i Dagbladet 27.10.2003 kan vi lese følgende:

"Bevæpnet med en snakkende digital ordbok og kinesiske Lin Yatangs praktiske livsvisdom i boka "The Importance of Living" fra 1937, har Færøvik beveget seg fra Shanghai i øst og 632 mil vestover på 99 dager. Målet var Yangtzes kilder, men avstikkere er det blitt underveis. Og digresjoner i massevis. Men det kler Færøviks fortellerform."

Her kan vi lese om ettervirkningene av Maos regime, om diverse utslag av ettbarnspolitikken (hvor det faktisk er mulig å betale for å slippe sanksjoner ved å få flere barn), om kinesernes spillavhengighet og risikoen for å bli både dopet og robbet underveis, om Nobelprisvinneren i litteratur Gao Xingjian og faren for å få servert kjøtt du egentlig ikke ønsker å vite hva er. Blant disse smaker visstnok hundekjøtt aller best ... Og ikke minst om mennesker forfatteren møter underveis, mens han er på sin reise gjennom Kina - ombord på båten Østavinden på elva Yangtze fra Shanghai til elvas kilde i Tibet.

Om boka ikke akkurat er så veldig dyptpløyende at det gjø
r noe, så syder den av en fortellerglede og en fascinasjon for eksotiske Kina, som gjør at i alle fall jeg får fryktelig lyst til å reise dit. Trond Brænne fungerte perfekt i rollen som oppleser, og jeg storkoste meg med boka! Her blir det terningkast fem

Utg
itt: 2003

Lydboka er innspilt: 2004
Forlag: NRK
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 2 t 15 min.


Torbjørn Færøvik

Populære innlegg