Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Egypt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Egypt. Vis alle innlegg

fredag 28. april 2017

"Tickling Giants" (Regi: Sara Taksler)

Historien om Bassem Youssef, egyptisk stand-up under den arabiske våren

Den arabiske våren rystet verden i grunnvollene, og rystelsenes tid er dessverre ikke forbi. Hva skjedde i landene der det brøt ut revolusjon fordi folket krevde et maktskifte og innføring av demokrati? Eller i alle fall som et minimum at grunnleggende menneskerettigheter skulle respekteres? 

Egypt er et av landene der folkets protest førte til at landets diktator Hosni Mubarak måtte gå av. Da han gikk av som president 11. februar 2011, hadde han sittet med makten i landet i 30 år. (Les mer om ham på Wikipedia.) Dokumentarfilmen "The Square" skildrer folkets kamp på Tahrir-plassen. Det gjør også filmen "Winter of Discontent". (Begge linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Det ble utstedt nyvalg i Egypt og folket valgte Det muslimske brorskap. Mohammed Morsi ble valgt som president. (Les mer om ham på Wikipedia.) Det tok imidlertid ikke lang tid før folket innså at han tiltok seg større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang hadde hatt. Dermed bar det igjen ut på Tahrir-plassen for å protestere. (Filmen "The Square", som hadde release i 2013, handler også om dette opprøret.) Morsi gikk av 3. juli 2013. Dagen etter ble Adly Masour innsatt som fungerende president. Han ble sittende til 8. juni 2014. Etter dette har Abdel Fatta el-Sisi sittet ved makten. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.)

Allerede mens den arabiske våren var i gang, startet Bassem Youssef som stand-up comedian i Egypt. Han var egentlig kirurg av yrke, men forlot operasjonssalen for å drive med politisk satire på direktesendte TV-programmer i Egypt. Programmet hans het The Show, og inspirasjonen hentet han fra Jon Stewart´s satireprogram The Daily Show. Før dette opererte han på YouTube, der mange millioner seere fulgte ham. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.) I november 2013 ble Youssef nevnt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. 


Bassem Youssef´s satureprogram The Show
Å drive med politisk satire under den arabiske våren, var intet mindre enn meget risikofylt. I begynnelsen var Bassem Youssef umåtelig populær hos egyptere flest, og på den måten var han nærmest urørlig. De elsket showet hans, der han med humoristiske grep satte både den ene og den andre politikeren på plass. Som tittelen på filmen så talende sier: han kilte kjempene som styrte landet. Etter hvert snudde det imidlertid. Særlig etter at brorskapet kom til makten, skjedde det et skifte og flere og flere vendte ham ryggen. En gang ble han også fengslet, men det endte heldigvis godt. Nå kunne han ikke lenger bevege seg fritt på gaten, og det var ikke først og fremst regimet han fryktet, men folket. I begynnelsen av februar 2014 unnlot TV-kanalen CBC å vise showene hans av frykt for konsekvenser fra makthaverne i landet. Han hadde da en hel stab av mennesker rundt seg, og kunne ikke fortsette å sette deres liv i fare. Youssef og kona tok valget: de måtte komme seg vekk før det skjedde noe alvorlig med dem. 


Den fødte komiker! 
Youssef og familien reiste til USA, og bor i dag i Oakland. Han har fortsatt som stand-up og driver fortsatt med politisk satire. Nå er det Donald Trump som får gjennomgå, og Youssef har gjennom sin serie Democracy Handbook with Bassem Youssef harsellert med de nærliggende parallellene til diktatorisk styrte land. Dersom du ikke har sett noen av disse, må du ganske enkelt gjøre det nå! Showene hans er hylende morsomme og meget intelligente! Her er ett eksempel:



Linken mellom Bassem Youssef og Jon Stewart er dessuten vel verdt å ta en nærmere titt på. - som i dette innslaget der de diskuterer hva Amerika kan gjøre for å hjelpe Egypt ut av krisen. (Dessverre er det et reklameinnslag i begynnelsen, men se dette innslaget!)



"Tickling Giant" er for tiden tilgjengelig på Netflix. Filmen ble for øvrig vist under Arabiske filmdager i Oslo tidligere i år. (Da ble den etterfulgt av en debatt som handlet om hvor mye humor diktatorer tåler.) Den har aldri vært satt opp på norske kinoers ordinære filmprogram. I denne dokumentaren får du vite det meste om Bassem Youssef´s karriere som stand-up i Egypt, med den arabiske våren og Egypts politiske situasjon som bakteppe. Det er en ytterst interessant historie! De fleste dissidenter som må flykte fra sitt hjemland, ender gjerne i en tilværelse der de kan sette en stor strek over sitt tidligere liv. Dette skjedde heldigvis ikke med Youssef! Hans humor er noe verden trenger mer av! Dette lever han også godt av. Og fint er det, for han er virkelig den fødte komiker! Et naturtalent av de sjeldne!

Det er Sara Taksler som har regissert denne dokumentaren. Hun hadde aldri hørt om Bassem Youssef før han besøkte Jon Stewarts Daily Show våren 2012. Hun spurte ham allerede den gangen om hun kunne få lage en dokumentar om ham. (Les mer om dette her.)

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Release: 2016
Originaltittel: Tickling Giants
Nasjonalitet: USA
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 111 minutter
Filmen har en egen nettside.

lørdag 3. september 2016

Møte med Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen på Litteraturhuset 24. august 2016

Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Onsdag 24. august 2016 arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte med forfatterne Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Hisham Matar var hovedgjesten, og han ble intervjuet av professor i kulturhistorie ved UiO Helge Jordheim. NRKs korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen sto for innledningen. Han var Kairo-korrespondent under den arabiske våren, og er i likhet med Hisham Matar ute med ny bok i høst. 

Selv har jeg et langvarig forhold til Hisham Matars forfatterskap. I årenes løp har han utgitt tre bøker, som alle har dette til felles: Libya står i fokus og det handler om at det ikke var mulig å bo der under Gadaffis regime. Livet i eksil er tungt og vanskelig, og dette belyses fra de fleste kanter når man ser alle de tre bøkene under ett. Jeg har omtalt samtlige her på bloggen min; "Ingen i verden" (2006), "Forsvinningens anatomi" (2011) og "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom" (2016).

Sigurd Falkenberg Mikkelsen innledet. 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sigurd Falkenberg Mikkelsen har så langt utgitt tre bøker, men jeg har kun lest den siste - "Arabisk høst" (2016). I 2008 kom han ut med boka "Siste stopp Bagdad", og i 2011 kom boka "Før flommen - I Talibans skygge". Etter å ha lest "Arabisk høst" er jeg nødt til å få lest de to andre også. Mikkelsen skriver så godt og levende at hans siste ga mersmak på forfatterskapet!

I sin innledning fortalte Mikkelsen blant annet om da han kom til Tripoli i 2011, mens det var full krig i landet. Det var ikke enkelt å finne et sted å sove for natten, for det var i grunnen bare to hoteller som var aktuelle, og han hadde ikke lyst til å bo på noen av dem. Til slutt fant han et sted, der han ble budt en seng og tilgang til rennende vann. På dette tidspunktet gikk det mot slutten for Gadaffi. Han hadde mistet all militær støtte og fikk ikke lenger support fra noe hold. Tilhørerne i salen satt som fjetret og hørte ham fortelle om livet som krigsreporter. 

Under samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim var et av temaene hvordan politikken intimiterer privatlivet. Den griper inn i hverdagslivet til folk og invaderer hvordan de lever livene sine, hva de får lov til å si og tenke ... kort sagt i alt. 

Samtale mellom Hisham Matar og Helge Jordheim 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hisham Matar fikk spørsmål om hva hans siste bok egentlig handler om. Han begynte med å ta utgangspunkt i at han aldri vet helt hva bøkene hans skal handle om når han begynner å skrive. Men nå som han har skrevet den, vet han selvsagt mer. Jordheim mente at det er som historien drar deg ned og drukner deg. Det hele blir svært eksistensielt, fordi det handler om folk som risikerer alt for det de tror på under et voldelig styresett. 

Hadde Matar bestemt seg for å skrive om sin familie på forhånd? Matar mener at det er noe med "the Art of Writing". Boka bestemmer hvordan historien skal skrives. Han føler selv at "han blir skrevet", og at han må lete etter hva boka vil. 

Selv reiste Matar til Libya slik man ikke bør reise - nemlig med sin mor og sin kone - samtidig. Dette førte til at latteren spredte seg i salen. Han ønsket at boka skulle være vital og levende, at ting skjedde der og da, ikke som noe som allerede hadde skjedd. Han tok mange notater underveis. Da han kom tilbake til England, klarte han ikke å skrive på tre måneder. Tanken om at han kanskje burde finne seg noe annet å gjøre, ble etter hvert nokså påtrengende. 

"Hjemkomsten" starter med at de - forfatteren, hans fotografkone og hans mor - befinner seg på flyplassen i Kairo. Hele tiden mens han forteller nåtidshistorien fremover, tvinger fortiden seg på - trigget av tanker og tilbakeblikk underveis. Dette førte til at boka beveger seg i to plan - nåtiden går fremover, fortiden går bakover. Dette er som et paradoks i boka. Matar følte at det ikke var lett å skrive, og at det hele ble veldig personlig, utfordrende og sårt. 

Hisham Matar leste høyt fra "Hjemkomsten"
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis leste Hisham Matar høyt fra "Hjemkomsten". Gjennom hans høytlesning fikk vi som var til stede på Litteraturhuset den kvelden en idé om hvordan han har valgt å fortelle sin historie - en intens og vond historie om savnet av en far, som ingen kjente skjebnen til ...

Jordheim lurte på hva forfatteren mener med at land kommer mellom far og sønn. Matar sa at det er et paradoks at de menneskene som har vært mest nære og intime for ham, samtidig er de som har vært mest distansert. Før faren forsvant, sto de hverandre veldig nær. Samtidig fremsto faren som en mystisk person for ham. (En tematikk som det for øvrig er lett å kjenne igjen fra hans bok "Ingen i verden", der det hele fortelles fra et barns ståsted. Boka er garantert inspirert av hans egne barndomsminner.)

Mens Matar befant seg i Libya opplevde han mange øyeblikk der han bare fikk lyst til å reise hjem til England igjen. Hvorfor er det så vanskelig å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland etter mange år i eksil? Matar påpekte at dette har sammenheng med at ikke bare har landet endret seg, men det har også du selv. Det er vanskelig å finne tilbake til det man trodde at man skulle finne. For ham er det tale om et 33 års gap, og da er fallhøyden stor. Det er mange grunner til at man kanskje ikke bør returnere ... 

Hisham Matar påpekte at mange som vender tilbake til steder de husker fra de var barn, blir skuffet fordi alt som huskes som så stort, i realiteten er så mye mindre. For ham var det ikke slik. Det han husket hadde samme fysiske omfang da han kom tilbake. 

I Tripoli er det en plass som heter Martyrplassen. Gadaffi gjorde riktignok alt han kunne for å endre navnet på denne plassen, uten at det hjalp særlig. I folks hoder var og ble stedet Martyrplassen. For ham ble tilbakekomsten til Martyrplassen både gjenkjennelig og fremmed. 

Interessant dialog mellom Hisham Matar og Helge Jordheim
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Formålet med turen til Libya var å finne ut hva som hadde skjedd med faren hans. Det var dette som drev ham frem, og som boka handler om. For øvrig har det å leve i eksil inspirert mang en forfatter til å skrive, og slike historier inneholder alltid mange paradokser. 

Når Hisham Matar ser tilbake på sin barndom, tenker han på et par ting han virkelig var god til. Han behersket arabisk perfekt og han var god til å svømme langt. Mens de oppholdt seg i Egypt, brøt det egyptiske skolesystemet sammen. De som hadde råd, sendte barna sine til skoler i utlandet. Hisham Matar fikk velge. Han valgte England. Hva ville ha skjedd dersom han hadde valgt et annet land? Hvordan ville livet hans ha sett ut i dag? 

Helge Jordheim pekte på at vi leser for å gjenkjenne oss selv. Noe magisk skjer når vi kobler oss følelsesmessig på og når vi leser om andre mennesker. "Hjemkomsten" er en 
kraftfull bok om å være menneske! 

Jordheim mener at Matar bruker kunst og lager rammeverk av referanser, som gir ekko til andre forfatteres bøker. Matar opplyste at han liker kunst, men at han ikke liker å gå på museer. Han klarer ganske enkelt ikke å gå fra bilde til bilde. Hvordan kunne han kurere seg selv mot dette, slik at han fremdeles kunne nyte kunsten? Han har valgt sin egen vei ut av dette. Han går inn på museet og ser på ett utvalgt bilde i 15 minutter, før han går ut igjen. Når det handler om en bok eller film, er det annerledes. Både bøker og  film starter med en begynnelse og fortsetter til en slutt. Men et bilde har jo ingen begynnelse eller slutt ... 

Hisham Mattars kone er fotograf (Diana Matar - bildene hennes finnes på nettet), og hennes bilder fra Libya er tatt på samme tid som han skrev sine notater til boka. Gjennom å skrive, opplever han at han organiserer tankene sine. 

Når døde Jaballa Matar, Hisham Matars far? Det man vet er at han ble kidnappet i Kairo i 1990 - av Egypts hemmelige politi - og satt i det beryktede Abu Salim-fengselet i Tripoli. Frem til 1996 mottok familien noen få livstegn fra ham - noen brev og et lydbånd der faren på slutten bryter sammen i gråt. Da visste de i det minste at han levde, men at han hadde det svært vanskelig. Døde han den gangen i 1996, sammen med over 1000 andre fanger som man vet ble henrettet samtidig? Eller levde han fortsatt? Dette håpet om en gang å finne Jaballa Matar i live, har holdt Matars familie oppe gjennom alle årene som har gått etter forsvinningen. 

Hisham Matar har gått tilbake til sine dagboknotater fra den aktuelle dagen da de nevnte fangene ble henrettet i 1996. Nettopp den dagen hadde han vært på museet og sett Manets bilde av en henrettelse. Var det tilfeldig? Hva betydde dette? 

Hisham Matar 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det verste med en totalitær stats historie er at regimet har lagt lokk på alle grusomhetene som skjedde. I ettertid er det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde, og mange familier som mistet sine kjære - som plutselig forsvant uten å etterlate seg spor - får aldri noen visshet. Dokumentasjonen mangler, og man er henvist til tidsvitner som alltid forteller historien slik de oppfattet det. Hisham Matars bok bygger på slike fortalte historier. Historiene som sådanne er alle sanne, men de forteller bare halve sannheter og ikke det vi oppfatter som dokumenterte fakta. Historier kan altså være sanne, selv om de ikke er historisk sanne. Derimot sier det noe om hva menneskene som forteller historiene, ønsker at vi skal få høre ... Når vi snakker om etnisk renskning i et voldelig regime, vil det ikke finnes dokumentasjon. Det er dette som er den store utfordringen ... 

Hisham Matar er meget skeptisk til heroisme. Samtidig skal man selvsagt ikke underslå at noen kan ha gjort ekstraordinære ting som det virkelig er verdt å beundre. Som privatperson blir han selvsagt glad når noen f.eks. ser på faren hans som en helt. Som forfatter er dette imidlertid annerledes. Selv reagerte han for øvrig sterkt på britiske politikeres holdning til Gadaffi. Det forhold at Tony Blair i sin tid reiste til Libya og utvekslet håndtrykk med Gadaffi, følte han som noe skammelig. Dette styrket Gadaffi-regimets tro på at det hadde en berettigelse ... 

Bokbadet er over, og Hisham Matar og Helge Jordheim takker hverandre.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og med dette var en helt spesiell og utrolig interessant kveld på Litteraturhuset over. Den timen som var satt av fra syv til åtte, holdt ikke, men ingen brydde seg om å avbryte samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim før klokka nærmet seg halv ni. Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker ute i Litteraturhusets bokhandel, og der var jeg på plass med bøkene til begge forfatterne og fikk mine etterlengtede forfatterhilsener i disse - i tillegg til at jeg fikk tatt nærbilder av dem. 

Stor interesse for å få signatur i bøkene sine etter kveldens bokbad
på Litteraturhuset!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

lørdag 5. april 2014

"The Square" (Regissør: Jehane Noujaim)

Egyptisk frihetskamp på Tahrir-plassen fra 2011 - 2013

"The Square" er en av i alt 15 filmer som denne helga vises på Kino Victoria i forbindelse med Arabiske filmdager 2014. Den har vært vist i dag, og den skal også vises i morgen 6. april kl. 15.15. I skrivende stund er så og si alle billettene utsolgt, men filmen er faktisk tilgjengelig i fullversjon på Youtube. (Men ikke nå lenger, dessverre ...)

Jehane Noujaim er en kvinnelig regissør med røtter fra både Egypt og USA (faren er fra Egypt, moren fra USA). Hun jobber med dokumentarer og har tidligere laget tre filmer, hvorav hennes "Control Room" fra 2004 (som handler om Al Jazeera) er den mest kjente. "The Square" ble nominert i klassen beste dokumentar i forbindelse med årets Oscar-utdeling

Det har etter hvert kommet en del filmer som handler om det egyptiske folks opprør på Tahrir-plassen i januar 2011. Det er ikke mange ukene siden jeg selv så filmen "Winter of Discontent". Det som imidlertid skiller "The Square" fra de fleste andre filmer om den arabiske våren, er at "The Square", som for øvrig er en dokumentar, viser hva som skjedde også etter at Mubarak gikk av. Vi følger faktisk utviklingen i to-tre år etter Mubaraks avgang. 


Demonstrasjonene på Tahrir-plassen
I dokumentaren er det noen frontfigurer som går igjen. Blant annet følger vi en britisk-født skuespiller - Khalid - som har kommet til Egypt for å kjempe sammen med sitt folk på Tahrir-plassen. Dessuten møter vi Magdy, som er medlem av det muslimske brorskap, og Ahmad, en idealistisk aktivist som er villig til å stå løpet ut, koste hva det koste vil. 

Da folket samles på Tahrir-plassen i slutten av januar 2011, aner de nok ikke hvilken makt de skal komme til å få. Alle er imidlertid enige om en ting: Mubarak må gå av! De har fått nok av vilkårlige forfølgelser, fengslinger og forsvinninger, tortur og det at de ikke kan snakke fritt. Holdningen i folket er at det er bedre å dø enn å havne i fengsel. Slik skal det selvsagt ikke være!


Kahlid og Ahmad
Etter utrettelige demonstrasjoner går Mubarak til slutt av, og folket er fra seg av glede over dette. Gleden fortar seg imidlertid betydelig da millitære myndigheter overtar makten i landet, og det viser seg at ingenting blir bedre. Lovbrytere fra Mubaraks regime blir ikke en gang straffeforfulgt, og korrupsjonen og den vilkårlige forfølgelsen av annerledes tenkende fortsetter som før. Dermed er det duket for ytterligere kamp. Folket vil nemlig ikke finne seg i at revolusjonen deres blir stjålet av de militære styresmaktene. 


Gleden over Mubaraks fall er stor!
I mellomtiden dukker et stort antall medlemmer av det muslimske brorskap opp på Tharir-plassen, og den plassen som tidligere har vært preget av kamprop, protestviser og den slags, ser nå ut som en eneste stor utendørs moské med tusenvis av mennesker som er bøyd mot Mekka i bønn. De som satte i gang revolusjonen ser at deres kamp nå er i ferd med å bli stjålet av islamister, og det var ikke akkurat dette de hadde tenkt seg da de startet sin kamp mot Mubaraks regime og senere mot de militære myndighetene. Egypt har tross alt tradisjoner som et sekularisert samfunn, med skille mellom stat og religion, og folk flest ønsker ikke å bli styrt av islamister. 


Men så var det ikke så enkelt likevel ... 
Til slutt lykkes det demonstrantene å tvinge myndighetene til å gjennomføre et demokratisk valg. Problemet er bare at valget står mellom Mubaraks tidligere partifeller og det muslimske brorskap ... Det muslimske brorskapet vinner valget med knapp margin, og Mohammed Mursi blir valgt til president. Det tar ikke veldig lang tid før det viser seg at han har større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang har hatt. Dermed er det atter duket for kamp, og aktivistene finner tilbake til Tahrir-plassen, selve symbolet på folkets makt. Knapt et år etter at Mursi kom til makten, måtte han gå av, og den 3. juli 2013 ble Adly Mansour innsatt som fungerende president. (Kilde: Wikipedia) Og som vi kjenner fra nyhetsbildet, er situasjonen i Egypt fremdeles opphetet fordi den er så uavklart. 

Dette er en modig film om noen heltemodige mennesker som er villig til å ofre alt for det de tror på - også sine egne liv. Vissheten om at deres kamp utgjør en forskjell, har gitt dem det motet som skal til for å stå løpet ut - i kampen om å få fjernet den ene despoten etter den andre. Et rørende samhold beskrives, og her er det plass for alle, både kristne, muslimer og jøder. Alt de ønsker seg er en leder som har samvittighet, som er rettferdig og som lytter til folket - uansett hvilken bakgrunn vedkommende måtte ha. Mens jeg fulgte deres utrettelige kamp for et verdig liv, tenkte jeg: hvorfor henter de ikke selv frem en leder fra folket? En som kan forene dem i den videre kampen og som kan utgjøre et reelt alternativ til det bestående, de militære og de religiøse? Det som i alle fall er å håpe på er at nestemann ut skjønner at han må spille på lag med folket for ikke å risikere å bli kastet før han får snudd seg ...


"Det er umulig å ikke føle beundring over hvor mye disse aktivistene ofrer. I motsetning til mange dokumentarer som har kommet ut etter revolusjonen, bruker The Square mer tid på karakterutvikling enn lange scener fra gatekamper og vi ser hvordan interne splittelser og mistro til hverandre truer samholdet. Resultatet er en engasjerende dokumentar med episke kvaliteter. En must see for alle som ønsker å forstå hvordan Egypt har utviklet seg etter Mubaraks fall." (fra filmdagenes brosjyre)

"The Square" er en modig film om noen frontfigurer som aldri gir seg, men hvor det etter hvert oppstår splittelse mellom aktivistene - mellom dem som tror på det muslimske brorskapet og dem som ikke gjør det. Filmen gjør et uhyggelig sterkt inntrykk! Særlig fokuset på fredelige løsninger som blir møtt med brutal vold fra myndighetenes side ... Etter å ha sett filmen synes jeg også at jeg har fått større forståelse for det som foregår i Egypt. Det er så fort gjort å identifisere hele folkegrupper med dem som styrer landene de bor i, og sånn sett er dette en tankevekkende film om hvor stor avstanden er mellom nettopp folket og styremaktene ... 

Måtte riktig mange se filmen! Om man ikke får den med seg i løpet av de arabiske filmdagene, så er det som tidligere nevnt mulig å se den på YouTube.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Al-Midan
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk og engelsk
Genre: Dokumentar
Spilletid: 108 min.

søndag 16. mars 2014

"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.


De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 


Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...


Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

lørdag 15. desember 2012

"678 Kairo" (Regissør: Mohamed Diab)

Når kvinner nekter å være ofre ...

Det er en god stund siden jeg ble oppmerksom på denne filmen, som regissøren og manusforfatteren Mohamed Diab står bak. Diab er for øvrig betegnet som en fremtredende ung manusforfatter i Egypt, kalt "Hollywood i Midtøsten", på IMDbs nettsider. Han har en rekke filmer på samvittigheten, og dersom man skal trekke frem en slags fellesnevner ved samtlige, må det være at de handler om viktige samfunnskritiske temaer. Det er verdt å merke seg at "678 Kairo", som handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt, ble laget før den arabiske våren, og at filmen er basert på virkelige hendelser. Hendelser som førte til at Egypt fikk en egen lov som forbød seksuell trakassering (i 2010). Selv om det ikke anmeldes mange tilfeller av seksuell trakassering, må dette ses som et skritt i riktig retning for å sikre kvinner mot det nedrigste av det aller nedrigste i alle samfunn, uansett hvilke, nemlig å måtte finne seg i seksuell trakassering fra menn uten å kunne gjøre  noe med dette. Filmen har vært vist på norske kinoer i høst, og DVD´en hadde release for et par dager siden. 


(NB! Filmen er langt på vei spoilet - dermed er du advart!) I "678 Kairo" møter vi tre kvinner fra tre ulike samfunnslag i Kairo, og alle utsettes for en eller annen form for seksuell trakassering. I første rekke møter vi fattige Fayza, som daglig utsettes for tafsing hver eneste gang hun befinner seg på en overfylt buss. Og hun er ikke alene. Rundt henne står det masse kvinner som lider i stillhet, mens kåte menn presser seg på den bakfra, og klår der det måtte passe dem. Fayza føler seg så skitten etter disse bussturene at hun ikke lenger klarer å være sammen med mannen sin, en enkel sjel som synes han har rett til kroppen hennes når han har lyst. Hvorfor har han ellers giftet seg med henne, om ikke for å kunne få tilfredsstilt sine behov når som helst? Fayza kan ikke fortelle noen om de daglige trakasseringene, fordi hun risikerer at hun selv vil få all skyld for det som skjer. Hun er og blir et offer for en helt umulig situasjon, helt til hun får se et TV-intervju med en kvinne (Seba) som har startet opp et kurs i selvforsvar. Fayza oppsøker Seba, og etter noen kurskvelder blir hun anbefalt å stikke overgriperne med hårnålene sine. 

Seba har selv blitt utsatt for trakassering under en fotballkamp sammen med mannen sin året før. I glede over at Egypt vant, kastet fotballmobben seg over henne, og det var på hengende håret at hun ikke ble voldtatt i samme slengen. Mannen hennes kunne intet gjøre, og er fortvilet vitne til det som skjer. Etterpå klarer imidlertid ikke ektemannen å gjenoppta deres samliv, fordi han vemmes ved tanken på at andre menn har tatt på hans kone. I stedet for støtte i en vanskelig situasjon, blir Seba altså stående alene med all sin skam. Ektemannen oppfører seg som om det er han - ikke kona - som er offeret. Og dette til tross for at de begge kommer fra et overklassemiljø, hvor han er lege og hun er kunstner, og hvor mannen sånn sett kanskje burde hatt mer moderne tanker om kvinnerollen. 

Parallelt med Fayza og Sebas historie, får vi også innblikk i Nellys historie. Hun og forloveden er standup-komikere, som for å få lov til å gifte seg har tatt seg andre jobber ved siden av. Mannen har endog gått så langt som til å ta seg en jobb i en bank - selv om han hater dette - for å bli akseptert av Nellys foreldre med tanke på ekteskap. Nelly jobber som telefonselger, og i den forbindelse utsettes hun hele tiden for seksuell trakassering fra menn på telefonen. De gangene hun slenger på røret fordi personen på telefonen har gått for langt, blir hun skjelt ut av sjefen for ikke å være diplomatisk nok. Det hele topper seg imidlertid da en mann på gata griper tak i henne og sleper henne av gårde langs bilen sin, mens han kjører. Nelly blir så forbannet at hun hopper opp på bilen hans og knuser frontruta. I mellomtiden kommer andre styrtende til og hjelper henne. Som den første kvinnen noen sinne i Egypt, anmelder Nelly mannen for seksuell trakassering. I tiden som følger utsettes hun imidlertid for press til å trekke anmeldelsen tilbake. Hun må da tenke på familiens ære! Og hva med hennes egen ære? Men Nelly nekter å være offer og hun nekter å trekke anmeldelsen tilbake. Og fordi hun er forlovet med en mann som elsker henne av hele sitt hjerte og som allerede har gått svært langt i å få beholde henne, får hun (uventet?) støtte fra ham. Men vi blir samtidig vitne til at dette har sin pris - også for ham. 

Fayza tar sjeen i egne hender, og når hun tar bussen til jobb - 678 Kairo - begynner hun å stikke trakasserende menn i skrittet med hårnålen sin. En etter en faller hylende menn sammen rundt henne i tiden som følger, mens hun forsvinner ut av bussen ved første anledning, så anonymt som overhode mulig. Etter hvert som flere og flere episoder med skadede menn kommer frem i lyset, blir det både avisskriverier og politietterforskning. Politietterforskeren skjønner etter hvert sammenhengen - dvs. at det må være en kvinne som står bak og at det handler om seksuell trakassering. Særlig når han gjør funn av små sitroner i lommene til "ofrene". Sitroner som de presser mot sine utvalgte kvinner, for å sjekke om det kommer noen reaksjon. Dersom kvinnen ikke gjør anskrik, begynner den virkelige trakasseringen. Gjør kvinnen derimot anskrik, kan de bare dra frem sitronen og si "unnskyld!" - som om dette virkelig ikke handler om noe annet enn en misforståelse. 

Jeg har lest haugevis av anmeldelser av denne filmen, og er litt forundret over at de fleste anmelderne er litt halvlunken til den. Jeg ble nemlig svært grepet av historien. Og jeg synes at regissøren har fått til å vise hvordan tre kvinner fra tre ulike samfunnslag - Fayza som den fattige arbeiderklassekvinnen, Nelly som den intellektuelle kvinnen og Seba som overklassekvinnen - opplever seksuell trakassering i et nokså kvinnefientlig samfunn. Noe av kritikken mot filmen går på at den er noe unyansert, og fremstiller menn flest som overgripere. I filmen fremkommer det imidlertid etter mitt syn nokså tydelig at det er fattige og ressurssvake menn som står bak f.eks. den typiske buss-tafsingen, som jeg har hørt om i flere tiår (om at man bør unngå overfylte busser når man reiser i muslimske land, og heller ta taxi). Når det er sagt synes jeg at regissøren har fått frem hvor vanskelig det også er for mennene å forholde seg til at kvinnene deres blir seksuelt trakassert, nær sagt uansett hvilket samfunnslag de tilhører. 

All den tid kvinnene ikke våger å fortelle om sine opplevelser på dette området, vil antakelig hver kvinne som står frem, bli oppfattet som så spesiell at det vel må være noe galt med henne siden nettopp hun ble offer for dette. Den diskusjonen har vi jo hatt i Norge også - og det i nær fortid. Er det offer eller overgriper som er mest skyldig f.eks. dersom kvinnen har vært lettkledd og nærmest har "oppfordret til det selv"? Mens den stakkars mannen ikke kan noe for at driftene tok overhånd ... I et samfunn hvor det er mye fokus på hva det vil si å være anstendig kledd som kvinne, vil en slik diskusjon nødvendigvis bli enda mer spisset - dvs. dersom enkeltstående kvinner i det hele tatt våger å stå frem og gi kvinnenes ståsted et ansikt, alltid med fare for at de selv blir stemplet som æreløse. 

Denne filmen, som inneholder en hel del sterke scener, håper jeg at riktig mange får med seg! Kvinnene som spiller hhv. Fayza, Seba og Nelly gjør dette meget overbevisende! Ett av høydepunktene i filmen er en krangel mellom kvinnene, der Fayza påstår at det er frigjorte og uanstendig kledde kvinner som Seba og Nelly som er skyld i all den seksuelle trakasseringen som bl.a. hun må lide for. Hvorpå Seba slynger ut at man må være gal som stikker menn med nåler ... Hvorpå Fayza blir fra seg av raseri og beskylder Seba for å gi råd hun ikke våger å følge selv ... osv. Filmens slutt er full av overraskelser, som også gir grunnlag for optimisme om at utviklingen går i riktig retning, tross alt. På bakgrunn av temaets aktualitet, skuespillerprestasjonene, dramturgien og miljøskildringene, har jeg kommet til den konklusjon at det her må bli terningkast fem og en halv

Innspilt: 2010
Originaltittel: 678 Kairo
Nasjonalitet: Egypt
Genre: Drama 
Skuespillere: Boshra (Fayza), Nelly Karim (Seba), Maged El Kedwany (Essam), Nahed El Sebaï (Nelly), Bassem Samra (Adel), Ahmed El Feshawy (Sherif) m.fl.
Spilletid: 99 min.




Fayza på 678 Kairo-bussen
Nelly, Seba og Fayza, kvinner fra ulike samfunnslag

fredag 28. september 2012

Baha Tahir: "Der solen går ned"

Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til E
gypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert.
(side 74)

Baha Tahir har i rom
anen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor  turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg. 

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt en mangefascettert historie, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.

Utgitt
i Egypt: 2007
Originaltittel: واحة الغروب eller  wahat al-ghurub
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk:Unn Gyda Næss
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 308

Andre som har o
mtalt boka:
- Labben


Baha Tahir (eller Bahaa Taher som han også kalles)

onsdag 4. juli 2012

Sonallah Ibrahim: "Det stinker"

"Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid"

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget  introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien 
"må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var bli
tt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen
, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet." (... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for me
g helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Utgitt
første gang i Egypt: 1966
Originaltittel: Tilk al-ra´ihah - تلك الرائحة 
Utgitt andre gang i Egypt: 1986
Utgitt første gang i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: L.S.P. Forlag
Antall sider: 94


Sonallah Ibrahim
Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
* Lesestua mi

søndag 26. februar 2012

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som k
ulisse, hvor jeg har fått se mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har
aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Inns
pilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.


På utflukt i den hvite ørkenen
Stemningsfullt på hotellets terrasse
Tareq og Juliette trives i hverandres selskap
Spiller sjakk i Tareqs café

Populære innlegg