Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Danmark. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Danmark. Vis alle innlegg

lørdag 1. april 2017

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje
Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene
I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på
Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene
Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

lørdag 23. juli 2016

Carsten Jensen: "Den første sten"

Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ... 


Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka. 


Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka). 


I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...


"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)


Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg. 


Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig. 


"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)


Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til. 


Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?


Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, og dette merker vi fordi de virkelige hendelsene som beskrives fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo".  Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban", Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" og novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer. 


Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ... 


Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at du nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt! Denne boka bør du virkelig ikke gå glipp av! Den er viktig!


Utgitt i Danmark: 2015

Originaltittel: Den første sten
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Press (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfilen)
Oversatt: Håvard Syvertsen 
Oppleser: Nicolay Lange-Nielsen
Spilletid: 22 timer 19 min.
Antall sider: 610
ISBN: 9788242163370 (lydfil)
ISBN: 9788275477550 (papirutgave)
Jeg har mottatt boka fra forlaget
Forfatterens egen blogg


Carsten Jensen (Foto: Isak Hoffmeyer)

søndag 3. juli 2016

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet
I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.
Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?
Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 
Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)

Spilletid: 111 min.

søndag 7. februar 2016

"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 


Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?
Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 


Gerda tegner mannen sin
Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 


Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar
Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 


Gerda og Lili
Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar; beste kvinnelige birolle (Alicia Vikander).

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

søndag 1. november 2015

Madam Nielsen: "Den endeløse sommeren"

Stilistisk herre-gårdsdrama

Madame Nielsen er en dansk dramatiker, skuespiller, musiker og forfatter som egentlig heter Claus Beck-Nielsen (f. 1963). Samme forfatter har under flere ulike navn utgitt 12 bøker før "Den endeløse sommeren". I følge Wikipedia har han siden 2001 brukt kunstnernavnet Das Beckwerk. Siden har han figurert under navn som Nielsen og Clausbecknielsen.net. "Temaer som identitet og navn er ... helt gennemgående i forfatterskabet, der kan ses som en del av den litterære strømning performativ biografisme." (Les mer om begrepet performativ biografisme her.) 

Romanen "Mine møder med De Danske forfattere" (2013) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og her brukte han sitt egentlige navn - Claus Beck-Nielsen - igjen (linken fører til et YouTube-intervju med forfatteren).  "Den endeløse sommeren" er hans første roman under psevdonymet Madame Nielsen.  Han/hun har lovet flere bøker fra Madame Nielsen. 

Handlingen i "Den endeløse sommeren" - i den grad man kan snakke om en handling - foregår på en herregård - "den hvite gården" - på Fyn i Danmark. Setningene er lange og full av innskutte bisetninger, og forfatteren er direkte gjerrig på punktum. Som en slags stream of consciousness, der alt kommer som en endeløs strøm av ord, som om det er dette bokas tittel "Den endeløse sommeren" henspeiler til, dras vi som lesere inn i et fascinerende og tidvis nokså vanskelig tilgjengelig univers. "Hva er nå dette for noe?" tenkte jeg i begynnelsen av boka, og måtte bla tilbake for å lese sidene på nytt. Det jeg fant var en slags lek med ord, som man fort kan gi opp, dersom det ikke hadde vært for at bokas litterære kvaliteter er så nærværende og til stede absolutt hele tiden. For ikke å unnlate å nevne humoren ... Humoren gjør at latteren sitter løst, der forfatteren hamrer løs på persongalleriet gang på gang. Ingen får unngjelde. Her får de sitt pass påskrevet, alle mann. Og kvinner ... 

"Men mens alt ennå er mulig, må vi få se alle personene, for det er allerede flere, og flere skal dukke opp underveis, hovedpersoner og bipersoner, men først og fremst den andre unge gutten, som egentlig er den første og har vært her lenge før den spinkle, å, så følsomme gjorde sin entré, den velskapte Lars, jentas beste venn og fortrolige, han ligner den spinkle, de kunne vært brødre og nettopp som brødre hverandres motsetning; den fine og sårbare og overfor ham den friske og sunne Lars, idealet av en ung mann, høy og lys og med en atletisk kropp og vakre hender med lange fingre, som ser ut til å kunne spille alt, spille tennis og håndball og piano og ubesværet gripe og holde skjebnen, den lynende fremtid, som om den ikke var en gave, men den naturligste ting, voila! Han er enhver svigermors drøm og sikkert også tantens, tante Janne fra Amerika, hvis hun da ikke allerede har gjennomskuet ham og sett at han lider av samme fatale dovenskap som niesen, men uten å være i stand til å nyte den som henne, tvert imot, som enhver annen gave skal han la den gli ut av hendene på seg, ugiddelig og med et sukk la den gå tapt, og han, som ser ut til å være den sunne av de to unge guttene, den som bærer fremtiden i sine hender, skal bli den første som lar det stå til og dør og ikke som i et melodrama, i en dødskjøring gjennom skogen eller villakvarterene, men langsomt gi seg hen til den søte kløe som er sykdommen til døden." (side 14-15)

Vi møter godseieren og hans kone, som ønsker å studere inne i byen, selv om hun i hans øyne har alt. Hun har barna, hun har hestene, hun har gården, hun har ham. Men likevel er det ikke nok. Han stoler ikke på henne. Har hun kanskje en elsker inne i byen? Hun er så vakker at hun kan få hvem hun måtte ønske. Og så setter han en privatdetektiv på henne, og bruker hele formuen på dette. Siden forlyster hun seg med portugiseren, han som skal bli hennes neste ektemann. Og fra sidelinjen betraktes paret av sønnen, eldre enn morens elsker, som knapt noen gang har vært på morens soverom, men som har en slags dragning dit, som vil se det ... hva de nå bedriver der ... 

Underveis presenteres vi for et persongalleri så stort at det nesten er helt umulig å henge med i svingene. 

"Og "de", hvem er de? Det er selvfølgelig de øvrige passasjerene på reisen i "den endeløse sommeren", datteren, de to små brødrene, den velskapte Lars og den spinkle og skrøpelige, som nok snarere er en jente, den raglete odensegutten med de nå ytterlig vekne tinningene, selv den andre portugiseren, "o Vikingo", har kanskje reist hit opp i anledning festen, men ikke tante Janne, mormoren kanskje, men ikke storebroren, advokaten fra Aalbæk, denne kjærligheten angår ikke dem, den er utenfor deres verdensorden, de er bare dem de vil være, og så noen venner han har funnet i det lokale eksilmiljøet av portugisere og søramerikanere, hver med sin danske kvinne, men ingen som henne, de andres kvinner er de alminnelige sosionomlignende, ofte litt formløse, klossete, men likevel livsglade og utpreget nordiske kvinner, lyshårede eller flammede rødhårede ... " (side 95-96)

Og slik fortsetter det enda en side - uten at vi støter på et eneste punktum. Selv om det er vanskelig å få den fulle og hele oversikten over handlingsforløpet, er det sannelig nok av dramatikk og livsbejaende lidenskap - alt satt ved siden av ugiddelighet og en kjedsomhet som savner sidestykke. Det er som om teksten lever sitt eget liv, på siden av det som skjer, fordi den mest av alt beskriver tilstandene i mellom. Høydepunktet nås likevel da faren - godseieren? - ligger for døden, og forfatteren henter frem bibelske termer da dødsscenen skal beskrives. 

"Far, hvorfor har du forlatt meg?" Nei, han er ikke blitt forlatt av noen, han er sitt eget verk, étant donné, den siste rest av et menneske opphengt i et bart hvitt rom. 

Kan det virkelig være sant? Er det ikke noen som gråter, hvisker, gir hverandre en trøstende klem, det må det da være? Det er som om de er fiksert, forvandlet til saltstøtter, som om de i dette siste øyeblikket har snudd seg og sett det intet menneske tåler å se." (side 131)

Ordene overgår selve handlingen, og det er først og fremst min fascinasjon for ordene og setningene, de endeløse setningene, som gjorde at jeg fortsatte å lese selv når jeg tidvis opplevde teksten nesten ugjennomtrengelig. Mens jeg leste tenkte jeg på hvordan det ville være å høre forfatteren lese sin egen tekst høyt - som en slags performancekunst. Det skal visst være riktig gøyalt! Jeg er ganske sikker på at det vil tilføre teksten enda mer! Og så kan man saktens lure på om den spinkle og skrøpelige gutten "som snarere er en jente", egentlig er forfatteren selv? Det er nærliggende å tenke seg, all den tid forfatteren kaller seg "Madame Nielsen" ... samt at performativ biografisme er det han kjennetegnes ved. 

Dersom du ønsker å lese en roman som er helt annerledes alt annet du har lest, så er dette boka! 

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra den islandske forfatteren Sjón:

"Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang.”

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Den endeløse sommer
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Knut Johansen
Antall sider: 148
ISBN:978-82-93237-47-1
Boka har jeg fått fra forlaget 


Madame Nielsen/Claus Beck-Nielsen (Foto: Lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 14. oktober 2015 - Fascinerande forvirrande frå Madame Nielsen
- Reading Randi - 7. januar 2016 - Vil man lese en litt annerledes roman, anbefales denne.

søndag 3. mai 2015

Stine Pilgaard: "Min mor sier"

Med humor som døråpner inn i sjelens mørke

Stine Pilgaard (f. 1984) er en dansk forfatter med bakgrunn i medievitenskap og forfatterskolestudier. Hun debuterte med romanen "Min mor siger" i 2012 i Danmark, og i år har hun utgitt sin andre bok; "Lejlighedssange". 

For kort tid tilbake utkom "Min mor sier" på norsk, og det er forlaget Pelikanen som står bak. Det er neppe tilfeldig at det er Erlend Loe som har oversatt denne boka, som det er nærliggende å sammenligne med dikteren Hal Sirowitz´diktsamling "Sa mor" - også den oversatt av nettopp Erlend Loe (linken fører til min omtale av diktsamlingen). Mødrene det refereres til har ikke helt få likhetstrekk, og det er liksom noe Erlend Loesk over det hele, slik vi kjenner ham fra hans egen noe bisarre og svært humoristiske litteratur. Og det er som med all virkelig god humor: bakom ligger det et alvorstungt mørke med noen avgrunner vi sirkler rundt og kun tør nærme oss gjennom den ufarliggjørende latteren.

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Livet synes å rakne for henne. Ikke klarer hun å komme i gang med masteroppgaven sin, og ikke klarer hun å etablere seg på nytt. I stedet flytter hun inn hos sin far, presten, som egentlig ikke vet hva godt han kan gjøre for henne. I mens drikker hun seg stadig full og basker rundt med sorgen sin ... Gjennom en rekke samtaler vi glimtvis får innblikk i, tegnes det et bilde av et mor-datter-forhold av det virkelig vanskelige slaget. Moren som tror hun vet alt om hva som er best for datteren, og som kommer med en rekke råd - de fleste fullstendig skivebom - når hun da ikke slenger den ene skyllebøtten etter den andre med bebreidelser over datteren. Sånn sett er den kravløse faren et realt motstykke til moren hennes som han for lengst har skilt seg fra. Det er kanskje derfor hun klarer å holde seg oppreist, tross alt?

"Jeg ser på ham. Han er en virkelig god far, jeg vurderer muligheten av at han blir betalt av staten for å holde ut med meg, om det finnes et handikaptillegg til spesielt utsatte foreldrepar. Han sier at det ikke er slik det fungerer, at man alltid elsker sine barn. Han nynner litt og ser forventningsfulltt på meg. Jeg gjenkjenner noen toner fra Den gamle gartners sang. Det er noe med å slippe inn lys og glede." (side 15)

Inni seg har vår jeg-person en bygning i hjertet, og en sjøhest i hodet. Det særegne ved sjøhester er at ingenting av det som kommer inn i den, noen gang kommer ut. 

"Jeg sier til legen min at kjæresten min har forlatt meg, og at det virkelig er vanskelig for meg å gi slipp på mennesker. Jeg har en usedvanlig god hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet, sier jeg. Legen min sier at den bevisste overføringen av erindringer fra korttids- til langtidshukommelse skjer i det området av hjernen som kalles hippocampus. Det er det latinske ordet for sjøhest, siden dette området av hjernen har samme form. Erindring er en kreativ prosess som bygger på evnen til å gjenskape situasjoner, sier han. Det som ligner faktiske begivenheter er altså oppbygde konstruksjoner. Sier du at jeg lyver, spør jeg. Forvrengninger og ubevisste utelatelser er en naturlig del av hukommelseskretsløpet, sier han. Jeg forteller ham at Mozart som 14-åring skrev ned hele partituret til den katolske salmen Misere etter å ha hørt den fremført av koret i Det Sixtinske Kapell. Jeg spør om noen menneskers sjøhester er større enn andres, og sier at min sjøhest muligens er gigantisk." (side 20-21)

Morens formaninger er alt annet enn oppbyggelige, og bak et hvert tilsynelatende kompliment, er det en dårlig skjult kritikk. Som da de begge var i en klesbutikk for å finne klær til datteren, og moren minner henne om at også hun hadde en forferdelig klessmak da hun var på datterens alder. Stil er noe som kommer med alderen, og hun synes datteren godt kan kle seg mer kvinnelig selv om hun ikke har hofter. Moren kan ikke fordra fisk, og dette er et tema som stadig dukker opp mellom dem. Moren kan heller ikke fordra folk som liker fisk. Og denne masteroppgaven - kan hun ikke rett og slett bare ta seg sammen og komme i gang? En dag kommer hun til å savne moren sin, og det eneste hun har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Vår jeg-person ber sporenstreks om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ... 

Venninnen Mulle støtter henne i tykt og tynt, og ender til slutt opp med å bli hennes nye kjæreste. 

"Er vi kjærester, spør jeg deg. Du smiler litt og tar på håret mitt. Min mor sier det er viktig at tingene er ryddige og oversiktlige, sier jeg. Du begynner å skjære en chorizo i skiver og spør hva jeg tenker om saken. Jeg tenker at vi burde ta del i hverandres nevroser, utveksle tvangstanker og dyrke frem lidenskap, sier jeg. Og vi skal være fattige, men kompromissløse kunstnere og bo på et slitt loft i New York. Det er ikke elektrisitet og vi skal skrive uforståelige diktsamlinger, metapoetiske fragmenter med tusenvis av intertekstuelle referanser til kubanske filosofer som ikke fins, for vi skal være høyt hevet over konsepter og det normative og så får vi utallige priser hvor vi ikke møter opp til overrekkelsene fordi vi rett og slett ikke tror på den slags. Vi skal være samfunnskritiske og sette spørsmålstegn ved det borgerlige og sette solbriller på Den Lille Havfrue om sommeren og finlandshette når det snør, mens hundre japanere fotograferer oss, og vi skal kysse hverandre lidenskapelig i blitzlyset, og vi skal spille munnspill og leve i nuet og reise verden rundt og etablere dype vennskap med de innfødte og snakke om hvordan backpakkerkulturen snylter på autentisiteten og problematisere danskheten som et begrep ..." (side 130)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med høy sitatfaktor, hvor poengene og morsomhetene kommer tett. Så tett at dersom det ikke hadde vært for bokas utsøkte innbinding, ville jeg vært fristet til å finne frem gul-tusjen. 

"Min mor sier" er en helt usedvanlig roman, og jeg skjønner godt at forfatteren har hatt stor suksess med den i Danmark - så stor at Weekendavisen uttalte at "Stine Pilgaard har skrevet vinterens must read". Dersom du er ute etter en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er dette den du skal lese! 

Selv får jeg flashback til en hendelse for knapt en ukes tid siden, da en venninne av meg spurte om jeg hadde noen tips på virkelig morsomme bøker. Det var ikke mange tipsene jeg hadde å komme med, selv om jeg saumfór mine lister over de siste års leste bøker ... Men så er jeg også en leser med mer hang til lesning om dysfunksjonelle familier enn noe annet. Vel - her får man i grunnen begge deler; i "Min mor sier" møter vi nemlig både det dysfunksjonelle og det humoristiske! For øvrig bør jeg vel nevne at romanens kvinnelige hovedperson forelsker seg i kvinner, men jeg understreker at dette ikke er noe tema i seg selv i boka.

Anbefales! Sterkt!

Utgitt i Danmark: 2012
Originaltittel: Min mor siger
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Erlend Loe
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-93237-33-4
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens egen nettside


Stine Pilgaard (Foto: Rasmus Palle Jepsen)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 14. mars 2015 - Stine Pilgaards debut er en mørk roman om mor - Skriver om knuste hjerter og krevende mødre - Er det én ting vi døtre er klar over, så er det at mødre som regel har rett. Dette vet vi også: en mor kan være både det klokeste orakel, den beste støttespilleren, men også en kilde til ekstrem irritasjon. I danske Stine Pilgaards debutroman er hun stort sett det sistnevnte.
Bokens forteller er ung kvinne som kaver rundt i en seig sump av kjærlighetssorg og selvmedlidenhet, etter at kjæresten har forlatt henne. Hun søker tilflukt på prestegården til sin dumsnille far, her snakker hun telefonrøret varmt, drikker seg full, havner på glattcelle og stirrer stadig på et tomt word-dokument som skal bli en masteroppgave. Mens prestefar fôrer henne med smågodt og kortspill, farer moren inn fra siden som en nådeløs hvirvelvind. Her er det ikke mye rom for omtanke, det gjelder å komme seg videre, ikke "skape seg", syte og klage, men se fremover.
"Min mor begynner å regne ut nøyaktig hvor mange danske borgere jeg potensielt kunne inngå i parforhold med. Hun deler antallet kjærester jeg har hatt på de årene jeg har levd siden jeg ble seksuelt aktiv. Det er cirka 1,5 om året, sier hun, hvis man teller med araberen. Det finnes massevis av andre, sier min mor."
Morens ambisjoner er det ingenting å si noe på, hva med … prins William?



- Aftenbladet v/Sigmund Jensen - 3. mai 2015 - Underholdende debutroman - Om å komme over et kjærlighetsbrudd uten å gå til grunne av selvmedlidenhet.
Romanen består på den ene siden av tre hoveddeler med storartet dialog, og på den andre siden av tolv monologer. I de forholdsvis korte kapitlene i bokens tre dialogdeler gjengir jeg-fortelleren samtalene hun har med sine nærmeste. Her er språket lett og muntlig, ofte med en rammende komikk, sarkastisk brodd og språklig nerve, bildebruken er effektiv og presis, og det går sjelden lenge mellom de svarte vittighetene. Den språkbevisste hovedpersonen støtter seg til språket, litteraturen og kulturhistorien når hun argumenterer og forholder seg til omverdenen, og viser seg å være både en skarp iakttaker, begavet retoriker og nådeløs satiriker.
Samtidig er romanen mer enn verbal slapstick. De tolv ”Monologer fra en sjøhest”, som innimellom bryter inn i den ytre handlingen, står delvis i kontrast til de tre hoveddelenes friske og dynamiske dialoger. Sjøhest-symbolet henger sammen med hukommelsessenteret hippocampus i hjernen, får vi forholdsvis tidlig vite (s. 20 -21). I monologene er språket mer dempet og poetisk, jeg-fortelleren fremstår naken, forlatt og ulykkelig, og selv om fremstillingen stedvis er ved å bikke over i en hjertesmerterapport fra ungpikeværelset, kommer helheten likevel fra det med troverdigheten og språkfølelsen i behold.

fredag 17. april 2015

Helle Helle: "Hvis du vil"

Eksistensielt om å gå seg vill i livet

Den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965) har utgitt 11 bøker fra hun debuterte i 1993 og frem til i dag. Syv av disse har kommet ut på norsk (samtlige på Oktober forlag). Selv har jeg bare lest en av disse - "Ned til hundene" (2009), en bok jeg for øvrig ikke ble overvettes begeistret for. Den gangen merket jeg meg imidlertid bokas sterke språklige kvaliteter, og hadde bestemt meg for at jeg ønsket å gi forfatteren flere sjanser. 

"Hvis du vil" er en av årets nominerte bøker til Nordisk Råds Litteraturpris, og nettopp av den grunn hører den med blant bøkene jeg har ønsket å prioritere å lese. (Her er en link til en oversikt over samtlige nominerte.)

Rammen for den lille kortromanen "Hvis du vil" er to villfarne joggere som møtes tilfeldig inne i skogen. Roar er 48 år og er ute og løper for første gang. Han er egentlig på seminar, og litt for sent oppdager han at skoene han har kjøpt ikke er i samme størrelse. Dette fører til vonde gnagsår. Den navnløse kvinnen er 10 år yngre, og har mer løpetrening, men kanskje ikke akkurat i denne skogen. Ingen av dem finner tilbake til utgangspunktet, og de er for lengst utenfor mobildekningsområdet. Mørket faller på, og de ender med å søke tilflukt i en gapahuk. Der er de nødt til å overnatte. Roars gnagsår gjør at han nesten ikke klarer å gå, og de har verken mat eller drikke med seg. Sårbarheten i situasjonen blir etter hvert eksistensiell, fordi det er så lite som skal til for å virke truende på hele tilværelsen. 

"Mørket ligger tett inne mellom granene, ingen av oss kommenterer det. Men vi har satt opp farten litt, det medfører et visst ubehag i mitt tilfelle. Jeg kompenserer for vannblemmesmerten ved å gjøre høyre bein lett stivt og svinge det i en liten bue for hvert skritt, men jeg holder tempoet. 
- Nå burde du absolutt ta dem av, det er jo mykt her, sier hun. 
Igjen kommer denne ustanselige klikkingen fra henne. Jeg lurer på om hun ikke merker det selv, ellers beveger vi oss lydløst på strekningen. 
- Hvor lenge har du løpt, da?" (side 12)

I løpet av natten forteller de hverandre sine historier. Hva annet kan de gjøre, der de er prisgitt hverandre i stundens alvor? Dette fører til en dyp fortrolighet som nesten bare er mulig mellom fremmede mennesker når man nettopp befinner seg i en eksistensielt truende situasjon. Vi aner at deres villfarelse - det at de har løpt seg vill i skogen - nesten blir et slags symbol på en villfarelse i livet som sådan. Begge befinner seg enten i eller like i nærheten av middagshøyden i livet, et slikt tidspunkt som naturlig kaller på tanker om hva man har fått ut av livet så langt og om dette er dit man vil. 

Hennes historie fortelles i tredjeperson entall - hans historie i jeg-form. Det er jo først og fremst han - Roars - perspektiv det meste ses fra i denne lille romanen. Vi aner to mennesker som så langt i livet ikke har tatt aktive grep om tilværelsen, men som bare har drevet i de retninger tilfeldighetene har ført dem. Fordi de må holde varmen i den kalde natten, kommer de svært tett på hverandre - i dobbel forstand. Så tett at det kanskje ikke er så nøye om de finner tilbake til sivilisasjonen så altfor raskt? 

"Det var noe som falt på plass i henne, kanskje var det sånn å ta seg sammen. Hun styrte humørsvingningene sine, hun skyldte på alle årene alene. Hver kveld lå hun i sengen og ramset opp alt det hun var takknemlig for. Det var urimelig mye." (side 99)

Kvinnen begynte tidligere å strikke, og slik formulerer forfatteren hennes tanker om dette:

"Bare tanken på Christian inni en genser hun hadde strikket." (side 99)

Hvordan beskrive kjærligheten mellom to mennesker vakrere enn dette, uten bruk av forslitte klisjéer?

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er alle refleksjonene som er flettet inn i historien, fordi de - samtidig som de handler om disse to personene - også får en slags gjenkjennelig allmenngyldighet. Det handler om faser i livet, om hva som betyr noe og om å åpne opp for andre. Om å evne å stole på andre, selv om man har fått noen slag i trynet i årenes løp. Det er greit å gå seg vill bare man ikke mister seg selv. 

Denne romanen er for meg en vakker kjærlighetshistorie om å elske og å ha mistet, og om å evne å reise seg igjen og starte på nytt. Historien grep meg dypt, og jeg kjente på en lyst til å lese den om igjen da siste side var vendt. Som om det å lese den om igjen ville gitt meg flere svar på spørsmålene jeg satt igjen med ... 

En fin bok det er verdt å få med seg!

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Hvis det er
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Trude Marstein
Antall sider: 141
ISBN: 978-82-495-1496-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Helle Helle (Foto: Sofie Amalie Klougart)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Dagsavisen v/Gerd Elin S. Sandve - 18. april 2015 - (Intervju med forfatteren) Hverdagsdramatikeren Alle liv rommer en viss trivialitet. Visse ting som er de samme for alle. Man dusjer. Spiser frokost. Venter på bussen. Slike ting. Jeg kommer ikke på noe som er mer interessant å skrive om enn det, sier Helle Helle til Dagsavisen.
Hun er en av Danmarks aller mest anerkjente forfattere, nå aktuell i Norge med romanen «Hvis du vil», som er nominert som ett av Danmarks bidrag til Nordisk råds litteraturpris, som deles ut i høst.
I denne sammenhengen er imidlertid ikke «trivielt» noe synonym til «kjedelig». Selv om Helle Helles bøker aldri lener seg på voldsomme og dramatiske hendelser, på kriger eller epidemier, så er de i aller høyeste grad dramatiske.

- NRK v/Marta Norheim - 25. mars 2015 - Mislykka joggetur, vellykka roman - Gode forfattarar kan lage stor litteratur ut av det meste, til og med av jogging. Det dokumenterer den danske forfattaren Helle Helle i den nyaste romanen sin, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris. ... Nokon forfattarar er slik at du merkar at det er dei straks du har lese eit par setningar. Jon Fosse er slik, og Gro Dahle og Dag Solstad. Helle Helle er også slik. Sjølv om det finst folk som liknar, har Helle Helle ei eiga evne til å få enkle, tilforlatelege situasjonar til å vri seg, og til å få heilt greie tekstar til å verkeleg dirre av spenning. Den nyaste romanen er ikkje noko unntak. ... Som i så mange litterære rapportar frå samtida får vi også her inntrykk av at livet liksom berre har blitt sånn, utan at dei har styrt så veldig målretta og sånn sett blir virringa i skogen eit bilde på livet utanfor. Men kanskje skogslivet gjorde dei klokare, meir reflekterte og i stand til å ta tak i livet? Det får vi ikkje vite. Typisk Helle Helle.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 11. april 2015 - Magisk møte i gapahuken - Fabelaktig om to skadeskutte antihelter som ser helten i hverandre. ... Helle Helle har skrevet seks romaner som alle er på under 200 sider. Bøkene er fulle av hverdagslige detaljer og trivielle samtaler. Persongalleriet består stort sett av vanlige folk som lever sine liv i danske utkantstrøk. Er dette viktig, da, kan man spørre seg selv underveis.
Men på sitt beste klarer Helle å vise hvordan livet lykkes – eller raseres – av nettopp små og tilsynelatende ubetydelige hendelser. Hvis du vil er en oppvisning i denne subtile metoden.

- Tine sin blogg - 30. mars 2015 - Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.

Populære innlegg