Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Bosnia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bosnia. Vis alle innlegg

tirsdag 14. juli 2020

Ivica Dikić: "Beara"

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica

Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. 

Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.)

"Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. 

"Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33)  

Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. 

I bokas innledning gjør 
Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. 

Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. 

"Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103)

Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! 

"Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet?

Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot."
(side 113)

Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135.

"Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138)

Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... 

Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... 

Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? 

"Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. 
Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. 

I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. 

Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! 

Utgitt på kroatisk: 2016
Originaltittel: Beara
Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne
Antall sider: 234
ISBN:
978-82-560-1998-4
Boka har jeg kjøpt selv

søndag 26. juli 2015

Sarajevo, Bosnia Hercegovina - 2015

Sarajevo - en av de mange fargerike trikkene i byen (Foto: RMC)
Tidligere i sommer var familien min og jeg på badeferie i Makarska i Kroatia. Som alltid når vi legger turen til Kroatia, benytter vi dette som et utgangspunkt for spennende turer i området. I år fikk vi anledning til å reise til Sarajevo (som også innebar en kort tur innom Mostar, der vi for øvrig også var i fjor - linken fører til mitt innlegg om denne turen), og vi benyttet reisebyrået vårt i den forbindelse. 

Å kjøre fra Makarska til Sarajevo tok noen timer. Vi startet i sekstiden om morgenen, og først i tolv ett-tiden kom vi til Sarajevo. Da hadde vi riktignok hatt noen stopp underveis. (Turen tok hele dagen, og vi var tilbake i Makarska bortimot elleve samme kveld.)


Gatebilde i Sarajevo - med loppemarked langs fortauet (Foto: RMC)
Sarajevo er ikke en veldig stor by. I selve bykjernen bor det anslagsvis 310000 mennesker, fremgår det av Wikipedia. Byen er hovedstaden i Bosnia Hercegovina. Dersom vi også tar med Stor-Sarajevo, rommer den over 660000 mennesker. Den er med andre ord på størrelse med Oslo. Bosnia-Hercegovina var som kjent en del av Jugoslavia før Balkan-krigen på begynnelsen av 1990-tallet, da hele samveldet gikk i oppløsning. 


Fiskere i Sarajevo (Foto: RMC)
Noe av det som spesielt særpreger Sarajevo og gjør den til en by litt utenom det vanlige, er mangfoldet. Nettopp her har tilhengere av samtlige verdensreligioner - muslimer, jøder, kristne (herunder katolikker og ortodokse) - levd side om side i århundrer. Det er ikke for ingenting at byen kalles "Europas Jerusalem"! Fra før av kjenner vi til at f.eks. Mostar (i mitt innlegg om denne byen skriver jeg litt om det) har blitt en splittet by. Hva som er tilfelle for Sarajevo vet jeg faktisk ikke. Kanskje noen av mine lesere kan supplere mine kunnskaper?

Mengder med løs-hunder i Sarajevo (Foto: RMC)
Det var på grunn av skuddene i Sarajevo at første verdenskrig startet. Kronprins Franz Ferdinand og hans kone Sofie ble drept den 28. juni 1914. Under den guidede turen vi fikk i byen, var vi eksakt på det stedet dette skjedde. Det var veldig spesielt!

Det første inntrykket som slo i mot oss da vi kjørte inn i Sarajevo, var for øvrig mengder med trikker som etter ordinær europeisk standard for lengst har gått ut på dato. Trikkene fungerte imidlertid som bare det, og representerte eksotiske fargeklatter i bybildet. Vi fikk høre at disse trikkene var en gave fra Sveits og Østerrike til Sarajevo etter Balkan-krigen. 

Noe annet vi så, var mengder med løs-hunder. Disse virket svært så fredfulle og ufarlige, men jeg tror ikke det ville være lurt å nærme seg dem likevel. En ting er de hygieniske forholdene - noe annet ukjent hunde-gemytt ... tross alt!


På guidet tur i Sarajevo (Foto: RMC)
Noe annet Sarajevo er kjent for er den fire år lange beleiringen av byen under Balkan-krigen (linken fører til en interessant artikkel på Wikipedia om dette). I årene 1992 til 1995 var byen beleiret av bosnisk-serbiske styrker. Forunderlig nok er det så vidt jeg vet knapt skrevet romaner om Balkan-krigen enda - med et par unntak. Den ene boka jeg har lest heter "Cellist of Sarajevo" skrevet av Steven Galloway (linken går til min omtale av boka), som nettopp handler om beleiringen av Sarajevo. Den andre er Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!". (Linken fører til min bokomtale.) Dessuten er det skrevet noen bøker om rettsoppgjøret etter krigen; "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic (anbefales!) og Åsne Seierstads to bøker "Med ryggen mot verden" og "Med ryggen mot verden - fremdeles" med portretter fra Serbia (som jeg fremdeles ikke har lest). (Dersom du som leser dette innlegget, har litteraturtips, er jeg svært takknemlig om du skriver om dette i kommentarfeltet til dette innlegget.)


Gravplasser over alt i Sarajevo (Foto: RMC)
Mens krigen raste og beleiringen av Sarajevo pågikk, døde det mange mennesker. Snikskyttere voktet over byen fra alle åsene rundt byen, og det var med fare for livet at folk beveget seg utendørs. Guiden vår fortalte at 10-11 000 mennesker døde i aktuelle fireårs periode, og at nesten 60 000 ble skadet. I perioder døde 50-60 mennesker hver eneste dag som følge av skuddskader. Snikskytterne benyttet blant annet den taktikken at de skjøt barn i beina. Deretter kom voksenpersoner løpende for å redde barnet, og så ble de skutt ... alle sammen.

Byen og dens infrastruktur ble sterkt skadet, og de fleste bygningene i byen har fremdeles mengder med kulehull. Der står de - som en påminnelse om det som skjedde for over 20 år siden. 

En annen ting som gjorde et sterkt inntrykk på oss, var alle gravplassene i byen. De døde måtte begraves for å forhindre sykdommer og epidemier, men det var ikke mulig å benytte de vanlige gravlundene på grunn av faren for å bli skutt under begravelsessermoniene. I dag finner vi gravplasser over alt. I byens parker, under motorveiene - kort sagt over alt. Det gjør at det ikke er helt lett å glemme det som skjedde ... Vi fikk høre om tunnelene som ble gravd under byen, slik at det skulle bli mulig å frakte både mat og andre livsnødvendigheter til innbyggerne under beleiringen. 


Gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)
Når man er på en slik utflukt som vi var, og hvor man bare har noen få timer til rådighet, sier det seg selv at det er vanskelig å få tid til mer enn et høyst overfladisk besøk. Vi konsentrerte oss mye godt om gamlebyen, men rakk å ta en liten titt over i den nyere delen av byen. Blant annet fikk vi besøkt den romersk-katolske katedralen. Mannen min og jeg har som tradisjon å tenne lys i alle katedraler vi besøker, men her var dette ikke mulig. Vi ble i grunnen ikke tatt så veldig godt i mot inne i kirken i det hele tatt, siden vi så åpenbart var turister. Det var garantert en tabbe og entre katedralen med et kamera dinglende rundt halsen ... (som jo er helt nødvendig når man er på tur og ønsker å fange fine og spesielle øyeblikk med kameralinsen ...)


På et torg i Sarajevo (Foto: RMC)
Selv om vi rakk så altfor lite under vårt Sarajevo-besøk, fikk med oss hvor spennende denne byen faktisk er. Jeg kjenner at jeg tilbake! Jeg likte stemningen, og jeg ble så utrolig nysgjerrig på å se mer! Kanskje særlig for å finne ut hvordan folkene lever i denne byen, om den fremdeles bærer preg av vennlighet og forståelse på tvers av religionene - i det hele tatt hvordan det fungerer her. Og for en som er interessert i å fotografere, er byen rett og slett et Eldorado! Selv har jeg valgt svart-hvitt-bilder denne gangen (med unntak av den fargerike trikken), fordi jeg følte at dette harmonerte best med grunntonen i byen. Ikke fordi byen er trist og grå (det er den langt fra!) - mer fordi jeg føler at byens sjel kommer bedre frem på den måten. 


Ved Sebij - en av fontenene fra den ottomanske tiden - i Sarajevos
gamleby (Foto: RMC)
Sarajevo er rik på museer, leser jeg på Wikipedia. Dessverre ble mye ødelagt under Balkan-krigen. Desto viktigere har det blitt å bevare det som er igjen for ettertiden. På Wikipedia kan jeg også lese at vinnerne av Nobels litteraturpris Vladimir Prelog og Ivo Andric kommer fra nettopp Sarajevo. Dersom du ikke har lest Ivo Andrics fantastiske bok "Broen over Drina" enda, har du virkelig noe å glede deg til! Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv, og linken fører til min bloggomtale av den. 

En annen grunn til å besøke Sarajevo er Sarajevo Film Festival, som ble etablert mens krigen fremdeles vedvarte - dvs. i 1995. I følge Wikipedia har den vokst seg til å bli den største i sitt slag i sørøst-Europa. I år foregår denne festivalen fra 14. til 22. august.

Nedenfor følger noen flere av bildene jeg tok mens jeg var i Sarajevo. Enjoy!


På et torg i gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)
I Sarajevos gamleby ligger butikkene tett
(Foto: RMC)
Japanere på tur i Sarajevo (Foto: RMC)
Eksklusive hijaber for en hver smak! (Foto: RMC)
Her møtes den gamle og den nye bydelen i Sarajevo (Foto: RMC)
Her kan man finne alt hva hjertet kan begjære - vel og merke av nips og annet
husgeråd! (Foto: RMC)

søndag 15. februar 2015

Mostar i Bosnia Hercegovina

Gamlebrua i Mostar - med utsikt fra toppen av en minaret (Foto: RMC)
Sommeren 2014 var mannen min og jeg på ferie i Dubrovnik, Kroatia. På forhånd hadde vi bestemt oss for at denne ferieturen skulle danne grunnlag for noen utflukter til enkelte av nabolandene - blant annet til Mostar i Bosnia-Hercegovina

Selve navnet "Mostar" har byen etter brua "Stari Most", som betyr gamle-brua. Den ble bygget i 1566 og krysser elva Neretva. Brua regnes som et av de viktigste landemerkene i hele Bosnia-Hercegovinia. (Kilde: Wikipedia - her kan du lese mer om bruas konstruksjon m.m.) Brua står på UNESCOs verdensarvliste

Brua ble ødelagt av kroatiske styrker under Balkan-krigen 9. november 1993. Den ble rekonstruert og gjenåpnet 23. juli 2004. I dag utgjør brua en viktig turistattraksjon, i tillegg til at den selvsagt er helt nødvendig i dagliglivet til menneskene som bor i Mostar. Også før krigen bodde det både kristne og muslimer i Mostar, og byens borgere stilte med felles fotballag m.m. Det var dessuten vanlig med giftemål på tvers av religionene. Etter krigen har dette endret seg dramatisk. Muslimer og kristne lever i dag svært atskilt, fikk vi høre av guiden vår. Det er slutt på giftemål på tvers av religionene, og man har hvert sitt fotballag - bare for å nevne ett eksempel. Sårene etter krigen trenger mange år på å gro, og kanskje vil de ikke gro skikkelig før landet har kommet seg økonomisk igjen. 


Gamlebrua i Mostar (Foto: RMC)
Da vi endelig kom frem til Mostar, etter å ha passert grenseovergangene mellom Bosnia-Hercegovina og Kroatia noen ganger (!), var vi glade for at vi var med på en arrangert tur og ikke reiste på egen hånd i leiebil. Det ville ha vært besværlig med leiebil, fikk vi inntrykk av. Vår kroatiske guide var godt kjent med grensevaktene, og visste nøyaktig hva han skulle gjøre for at det hele skulle gå raskt og smidig. 


Kart over Kroatia og Bosnia Hercegovina
Vi kom inn fra den kristne delen av byen, og den muslimske delen lå på den andre siden av gamlebrua. 


Fremdeles kulehull i enkelte bygninger i Mostar (Foto: RMC)
Fremdeles kan man se enkelte bygninger med kulehull, som denne bygningen like ved parkeringsplassen hvor vi forlot bussen for å gå på egen hånd. 



I 2013 bodde det litt over 113 000 innbyggere i Mostar, men i selve bykjernen bor om lag bare halvparten. 


Gatene i gamlebyen er smale og uegnet for biltrafikk. Her ligger salgsbodene og spisestedene tett i tett. Vi var der i august, som åpenbart er høysesong, for tettheten av turister var meget høy. Såpass at det nesten var ufremkommelig til tider. 

Det er helt klart den muslimske delen av byen som er mest spennende når man bare har noen få timer til rådighet. Akkurat tiden vi hadde tilgjengelig trekker i retning av at bruk av leiebil kanskje ville ha vært å foretrekke likevel, men man må i så fall være forberedt på timelange køer ved grenseovergangene. Det er bare Kroatia og Slovenia blant de tidligere jugoslaviske landene som er medlem av EU, så her betyr faktisk grensene en hel del. 

Noe av det som slo oss mens vi var i Mostar, var vennligheten hos dem som bodde der og som drev butikker og restauranter. Vi følte oss veldig velkomne, rett og slett!

Utsikten fra brua (Foto: RMC)
Bosnia-Hercegovina er et svært fattig land, som ikke helt har klart å få sving på landets økonomi. Noe av grunnen skal være de ustabile politiske forholdene i landet, hvilket gjør det lite attraktivt for utenlandske investorer å ønske å starte forretninger her. Mens gjennomsnittslønnen for en kroat ligger på 7-800 Euro pr. måned (ut fra det vi fikk høre), har polakker i gjennomsnitt 500 Euro pr. måned. Bosniere har kun 300 Euro i gjennomsnitt pr. måned. Det sier en hel del om levevilkårene. Ikke til å undres over at bussen vi reiste med, stoppet underveis på et sted hvor vi fikk anledning til å kjøpe frukt og nøtter til priser som mest minnet om en penere form for tigging. Men med den vesentlige forskjell i forhold til ren tigging at verdigheten var intakt for dem som solgte oss disse småtingene. Og vi turister deltok med åpne øyne, fordi vi visste at denne lille bygda trengte hver eneste Euro de kunne få inn ... 

Og bare for å ha nevnt det: Euro er selvsagt ikke offisiell valuta i Bosnia Hercegovina (det er derimot Mark), og man bør derfor spørre før man tilbyr Euro som betalingsmiddel. Når det er sagt, er Euro velkomment som betalingsmiddel. 

Mostar (Foto: RMC)
På bildet ovenfor kan du se en moské og en minaret, som vi besøkte på den muslimske siden av byen. For noen få Euro fikk vi komme opp i toppen av minareten - det perfekte stedet for å få tatt det ultimate bildet av Mostars legendariske bru. Å komme seg opp i toppen var i og for seg greit, selv om det var både trangt, klaustrofobisk og mange trapper å gå. Utsikten var også helt fantastisk! Verre var det å komme seg ned ... Det var nemlig ingen som fulgte med på hvor mange som gikk opp og ned, og når ... Og når vi møtte folk underveis, var det for trangt å snu. Man tok da et godt tak i den man tilfeldigvis hadde foran seg, klamret seg fast i vedkommende og snudde i trappa. Det var så vidt det gikk! Denne øvelsen måtte vi gjenta noen ganger før vi var nede ... Hadde det ikke vært for bildene vi tok fra toppen av minareten, tror jeg ikke det ville ha vært verdt det. Men det var det altså! 


Den flotte gamlebyen i Mostar (Foto: RMC)

Ut fra det vi har forstått, ble det meste av gamlebyen ødelagt under krigen på begynnelsen av 1990-tallet. Likevel kjente vi et historisk sus gjennom kroppen mens vi gikk gjennom byen. Alt virket så gammelt og slitt - og autentisk! 

Folksomt på brua i Mostar (Foto: RMC)

Guiden vår fortalte at dersom vi var heldige ville vi kunne bli vitne til stuping fra brua. Det er visst ganske vanlig at det samles inn penger fra dem som er i nærheten, og når stuperen har fått inn en passelig sum, hopper han fra brua (det var visst alltid en "han", fikk vi forståelse for). Vi fikk dette med oss - men dessverre akkurat for sent til at jeg rakk å ta noe bilde av det. Vannet i elva er isende kaldt året rundt, og det å stupe fra brua - en gammel tradisjon på stedet - regnes naturlig nok som en manndomsprøve det står respekt av!


I butikken til høyre kan man gå inn og få se
en film om bruas nære historie (Foto: RMC)
På den andre siden av brua, dvs. i den muslimske bydelen, (se bildet over) er det en butikk hvor det var mulig å se en video fra krigen, hvor brua blir sprengt i stykker - før den atter ble gjenoppbygd og åpnet igjen. Det anbefales virkelig å få denne videosnutten med seg! Det koster ingenting og du blir overhode ikke utsatt for noe kjøpepress - verken i denne butikken eller i de andre butikkene på stedet, slik vi opplevde dette. Bosnierne er meget hyggelige og høflige, uansett hvilken religiøs tilhørighet de måtte ha.

Mostar er fremfor alt en meget sjarmerende by! For meg som ikke har reist veldig mye på Balkan, representerer Mostar noe helt annerledes og eksotisk. 

Mye folk i gatene! (Foto: RMC)
Brukskunstbutikkene ligger på rekke og rad i den muslimske gamlebyen, og her kan man, dersom man har sansene åpne for dette, sikre seg flotte bruksgjenstander å ta med hjem. Fargerike stoffer, tinnarbeider, treskjæring - forseggjorte og flotte ting! 

Gatebilde i Mostar (Foto: RMC)
En av de tingene mannen min og jeg bestemte oss for mens vi var i Mostar, var at vi en sommer skal satse på bilferie i det tidligere Jugoslavia! Så får grenseovergangene bare ta den tiden det tar. Og for en tur det kommer til å bli! Vi har reist mye rundt i Øst-Europa tidligere, og regner med at bare man tar noen forholdsregler, vil det være både trygt og greit å ta seg frem over alt. Kanskje allerede neste år ...

Dette er tross alt først og fremst en litteraturblogg, og jeg benytter derfor anledningen til å etterlyse litteraturtips om Mostar spesielt og Bosnia generelt. Legg gjerne igjen en kommentar om dette til dette innlegget!

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Mostar. Enjoy!

Gamlebrua i Mostar (Foto: RMC)
Mostar (Foto: RMC)
Moskeen i gamlebyen - en av de få intakte moskeene som er igjen
etter krigen (Foto: RMC)
Utsikten fra toppen av minareten vi gikk opp i
(Foto: RMC) 
Utsikten fra minareten (Foto:RMC) 
Gamlebrua i Mostar (Foto: RMC) 
Noen av de fargerike salgsvarene (Foto: RMC)
Brukskunst (Foto: RMC)
Gamlebyen i Mostar (Foto: RMC)
Don´t forget! Ikke glem! (Foto: RMC)
På brua i Mostar (Foto: RMC)
Don´t forget! Ikke glem! (Foto: RMC) 

søndag 6. mai 2012

"As If I'm Not There" (Regissør: Juanita Wilson)

Filmatisering av Slavenca Drakulics roman

Samira reiser fra sine foreldre i Sarajevo for å ta seg en lærerpost ute på landsbygda. Ikke lenge etter hennes ankomst braker Jugoslavia-krigen løs. Noen soldater ankommer den lille landsbyen og beordrer alle beboere ut av sine hus. Deretter skilles menn og kvinner, og etter kort tid hører kvinnene det ene skuddet etter det andre. Mennene deres og også deres sønner blir drept, en etter en. Kvinnene samles i busser og kjøres til et sted, hvor de låses inn
e i et skur.

Mens kvinnene venter på hva som skal skje, er det åpenbart at soldatene kjeder seg. Så begynner de å plukke ut de peneste jentene, og her finnes ingen nedre aldersgrense. Kvinnene utsettes for gruppevoldtekter, mishandles fra tid til annen til døde - som ren underholdning - og det er utelukkende snakk om flaks dersom man overlever.

Samira bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender, og forsøker å unngå å bli et offer. Dette vekker i første omgang avsky blant de andre kvinnene - inntil hun kommer med ekstra mat og en og annen smertestillende tablett. Selveste kapteinen har lagt merke til henne, og som hans utvalgte favoritt, behandles hun bedre enn de andre kvinnene. Til slutt blir det et spørsmål om liv eller død ...

Filmen er basert på en roman med samme na
vn av den kjente kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic. Historien som romanen er bygget på, kom forfatteren over i forbindelse med sin tilstedeværelse under rettsforhandlingene mot krigsforbrytere ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Tidligere har jeg lest hennes bok "Ikke en flue fortred", der hun forsøker å forstå hva som fikk i utgangspunktet helt normale gutter og menn til å opptre som monstre under Balkan-krigen. Kunne det skjedd med hvem som helst, sånn egentlig? 

I en av scenene
blir Samira vitne til at kapteinen, han som har lagt sin elsk på henne og som faktisk behandler henne både ømt og varmt, plaffer ned en annen. Kapteinen forsøker å få henne til å forstå at det hele handler om overlevelse - og at vi alle gjør hva som helst for å overleve. Hun også - ved å være hos ham ... 

"As if I'm
 Not There" er en sterk film som gjør noe med deg underveis. Her er det ikke tale om spekulative film-virkemidler for å bli interessant, men om hendelser som faktisk har skjedd - midt i Europa og i nær fortid. Hendelsene i denne filmen er lagt til første del av krigen (1991 - 1995). Den blusset som kjent opp igjen på slutten av 1990-tallet, før krigen ble brakt til en ende i 2000/2001. Skuespillerprestasjonene er tidvis så som så, men både Natasa Petrovic (som Samira) og Fedja Stukan (kapteinen) kom brukbart gjennom. Dessuten ble kvinnenes frykt fremstilt veldig troverdig. Underveis dukker for øvrig Stellan Skarsård opp i en bitte liten birolle. Vi trenger virkelig flere filmer og bøker om denne krigen!  Her blir det terningkast fem. Filmen er nedlesset med priser.

Innspil
t: 2010
Originaltittel: As If I'm Not There
Nasjonalitet: Irland
Språk: Serbo-kroatisk
Genre: Drama
Skuespillere: Natasa Petrovic (Samira), Fedja Stukan (kapteinen), Miraj Grbic (kommandanten), Stellan Skarsgård
Spilletid: 109 min.



Samira er på vei til kapteinen
De øvrige kvinnene reagerer med avsky på at Samira pynter seg før hun skal til kapteinen
Litt menneskelighet oppi alt det grusomme ... tross alt ...

søndag 18. desember 2011

"The Whistleblower" (Regissør: Larysa Kondracki)

Sjokkerende om trafficking i Bosnia 


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Whistleblower
Nasjonalitet: Canada, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Rachel Weisz (Kathryn Bolkovac), David Strathairn (Peter Ward), Nikolaj Lie Kaas (Jan), Anna Anissimova (Zoe), Roxana Condurache (Raya Kochan), Monica Bellucci (Laura Levin), Vanessa Redgrave (Madeleine Rees), Benedict Cumberbatch (Nick Philips),  Monica Bellucci (Laura Levin), 
Spilletid: 111 min.

Filmen, som er basert på virkelige hendelser, starter med at politibetjent Kathryn Bolkovac takker ja til et oppdrag som FN-observatør i Bosnia etter at krigen i det tidligere Jugoslavia er over. Det blir aldri nevnt når hendelsene fant sted, men dette må ha vært på slutten av 1990-tallet, eller muligens så sent som ved årtusenskiftet. Vi får for øvrig et lite glimt av en ung bosnisk kvinne (Raya) som har fått tilbud om å jobbe på hotell, og som fotograferes av sin 
onkel.

Kathryn ankommer et krigsherjet Bosnia, hvor anarki råder. FNs oppgave er å sikre stabilitet i landet, og sørge for at lov og orden skal gjenopprettes. Desto mer sjokkert blir Kathryn, innleid av et amerikansk selskap, over det hun etter hvert blir vitne til.

Nokså snart blir Kathryn oppmerksom på en omfattende menneskehandel med kvinner. Kvinnene tvinges ut i prostitusjon uten at de selv tjener noe som helst, og er omgitt av vold og terror. Deres oppgave er å tilfredsstille kundenes seksuelle behov, uansett hvor perverterte de måtte være. Dersom de nekter, statueres gjerne såkalte eksempler, hvor de tortureres til døde mens de andre kvinnene tvinges til å se på. På den måten blir frykten for angiveri så stor at ingen i praksis tør å si noe som helst. Kvinnene som har havnet i bakmennenes grep, slipper ganske enkelt aldri unna i live. Det er store pengesummer i omløp, og det er i realiteten disse bandene som sitter med makten i landet.

Kathryn Bolkowac gjør det som står i hennes makt for å hjelpe disse kvinnene. Hun samler informasjon, mottar vitneprov som er avgitt under sterk frykt fra kvinnenes side, og rapporterer om hendelsene. En rassia foretatt mot en bar kalt Florida Bar viser seg imidlertid kun å være iscenesatt for å tilfredsstille FN, for kvinnene ankommer aldri krisesenteret hvor de angivelig skulle fraktes til. I stedet er de tilbake ved Florida Bar, om mulig under enda verre omstendigheter. Nå er de "servitører", og dermed uangripelige.

Gradvi
s går det opp for Kathryn at det også er personer i FN som er med på menneskehandelen, og som ikke bare tjener store pengebeløp på å se en annen vei, men som også er storkonsumenter av jentenes seksuelle tjenester. Da hun skjønner at også hennes etterforskning bare forverrer kvinnenes situasjon, og at hennes egen sikkerhet kan være i fare, sender hun en rapport om forholdene direkte til FNs generalsekretær. Dagen etter blir hun oppsagt med øyeblikkelig virkning - fratatt sin diplomatiske immunitet. Ved hjelp av en på innsiden av systemet, får hun tak i saksmappene hun har opprettet på kvinnene hun tidligere satte seg fore å hjelpe, og så går hun til media. Hun blir en varsler - en whistleblower. 

Jeg sitter sjelden uberørt tilbake når jeg har sett en film om trafficking. Heller ikke denne gangen. Det hele forsterkes selvsagt ved at filmen er basert på en sann historie, og at Kathryn Bolkovac er en heltemodig kvinne som faktisk risikerte sitt eget liv gjennom den innsatsen hun gjorde. Resultatet av dette var at mange av FN-observatørene ble sendt hjem uten å bli straffet. Selv mistet hun jobben og hun har aldri fått jobbe internasjonalt etter at hun sto frem som en varsler. Sånn sett er dette en klassisk historie om varsling. Selv har jeg aldri hørt om denne sex-skandalen før, og jeg satt igjen temmelig rystet etter å ha sett filmen, sjokkert over at de som ble sendt til Bosnia for å hjelpe, faktisk utnyttet de svakeste selv. De var jo "bare" krigshorer uansett ...

Jeg er fu
ll av beundring for Rachel Weisz´ innsats i denne filmen, der hun gir Kathryn Bolkovac den karakteren hun fortjener. Jeg tror aldri jeg har sett henne bedre enn dette! For øvrig var det morsomt å se Vanessa Redgrave i en liten birolle, samt den danske skuespilleren Nikolaj Lie Kaas som Kathryns elsker og støttespiller Jan. Kathryn og Jan er i dag gift og bor i Nederland. Hele settingen i filmen, fremstillingen av et post-krigsherjet Bosnia, kvinnenes skjebner og i det hele tatt det autentiske ved hele filmen, sammenholdt med glitrende skuespillerprestasjoner, gjør at dette er en av de filmene som ender opp med toppkarakter fra min side. Her kan det ikke blir noe annet enn terningkast seks! Avslutningsvis må jeg få lov til å uttrykke undring over at denne filmen aldri har vært vist på norske kinoer ... I alle fall ikke i følge http://www.filmweb.no  ... 


Kathryn Bolkovac har ankommet Bosnia
Kathryn og Jan i Rachel Weisz og Nikolaj Lie Kaas´skikkelser
Kathryn avgir et løfte om å hjelpe Raya ut av den uverdige situasjonen hun befinner seg i

Populære innlegg