Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Aleksijevitsj Svetlana. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Aleksijevitsj Svetlana. Vis alle innlegg

søndag 25. oktober 2015

Om årets nobelprisvinner i litteratur på Litteraturhuset 21. oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj (Foto: ukjent)
Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948) er som kjent tilkjent årets Nobelpris i litteratur. Selv om hun så langt har mottatt over 20 litterære priser, vil jeg anta at Nobelprisen er den aller, aller viktigste og gjeveste av dem alle. Selv har jeg så langt bare rukket å lese "Bønn for Tsjernobyl", som hun utga første gang i 1997 - 11 år etter Tsjernobylulykken - og som kom på norsk i 2014 (Solum Forlag står bak utgivelsen - linken går til min omtale av boka). Dette er en av fem bøker i en syklus som kalles Utopiens stemmer. Forfatteren har benyttet samme fortellerteknikk i alle disse bøkene, som det har vært ekstremt krevende å skrive. 

Litteraturhuset (i Oslo) introduserte forfatteren med følgende programerklæring:

"Det handler om fortellingene som ikke får plass i den offisielle versjonen av historieskrivingen. Med sine polyfone utgivelser gir Svetlana Aleksijevitsj vanlige mennesker et språk og et rom til å fortelle hva som hendte da verdenshistorien rammet dem.

Aleksijevitsj er den første hviterusseren som har mottatt litteraturprisen, og er også en sjelden fugl som sakprosaforfatter. Med fembindssyklusen Utopiens stemmer har hun satt fokus på sovjetmenneskenes unike og snart utdøende erfaringer, Bøkene hennes har da også skapt kontroverser og blitt forbudt både i Russland og Hviterussland." 

Det er vanskelig å oversette Svetlana Aleksijevitsj´bøker, og oversettelsene anses derfor som kunststykker i seg selv. 

Onsdag den 19. oktober var det paneldebatt om Svetlana Aleksijevitsj´ forfatterskap på Litteraturhuset. I tillegg til den svenske forfatteren og litteraturkritikeren Peter Fröberg Idling, som innledet med å si noen ord om forfatteren, satt følgende personer i panelet:
- forfatter og redaktør Gabi Gleichmann
- Russland-forsker Julie Wilhelmsen
- filosof og diplomat Ellen Svendsen (ordstyrer i debatten)

Alle hadde det til felles at de har møtt Svetlana Aleksijevitsj. 

I sin innledning påpekte Idling at forfatteren har intervjuet svært mange mennesker, noe som i seg selv gjør at det ligger svært mye arbeid bak hver bok. Deretter har hun redusert intervjuene ned gjennom stram regi, og på denne måten har hun skapt overveldende historier og en kraftfull litteratur

Svetlana Aleksijevitsj har alltid ønsket å skrive, og det hun har brukt livet sitt på er å skrive om hva helt vanlige mennesker opplevde i forbindelse med helt spesielle verdensbegivenheter. I "Krigen har intet kvinnelig ansikt" skriver hun om hvordan kvinnelige soldater opplevde krigen der og da. Det hun fant mye av var det som kan samles under begrepet ideologisk naivitet, noe som for øvrig er det som særlig kjennetegner sovjetmennesket. Da kvinnene kom hjem, ble deres mannlige kollegaer hyllet, mens de selv ble utstøtt. Alle de som ikke selv hadde vært i krigen, klarte ikke å forestille seg at kvinner kunne krige og drepe, og antok derfor at kvinnenes rolle i krigen var å jobbe på bordeller. Boka ble forbudt da den utkom. 

"De sista vittnena" (boka er så langt ikke utgitt på norsk) handler om barns opplevelser på østfronten (linken går til en svensk nettside). Forfatteren selv er så og si usynlig i sine egne tekster. Komposisjonen stiger og synker, og slik løfter bøkene hennes seg til Nobel-klassen, der de hører hjemme, understreket Idling. 

"Kister av sink" (boka har nettopp kommet ut på norsk - Kagge forlag står bak utgivelsen) handler om invasjonen av Afghanistan i 1979. De unge soldatene kom hjem i forseglede sink-kister, slik at ingen skulle kunne se hvor lemlestede likene var. Forfatteren endte i en rettssak etter bokutgivelsen. 

"Bønn for Tsjernobyl" utkom i 1997, og handlet om Tsjernobyl-ulykken. "Tiden Second Hand" er den siste boka i serien Utopiens stemmer. Da kommunismen falt, sto et helt folk tilbake uten noen mening med livene sine. Kommunismen var et falsum, hvor ideen besto i å lage et lykkerike. Ifølge Idling har forfatteren i sine bøker "skapt en intensitet og et tempo på mesterlig vis". "Hvor mye menneskelighet finnes det i et menneske?" Aleksijevitsj ble anklaget for ikke å elske de store ideene. Hun innvendte da at hun elsket de små menneskene ... 

Etter Idlings innledning, startet paneldebatten. 


I panelet satt Ellen Svendsen (ordstyrer), Russlandforskeren Julie Wilhelmsen,
forfatteren og redaktøren Gabi Gleichmann og forfatteren og litteraturkritikeren
Peter Fröberg Idling.

Gabi Gleichmann fortalte at første gang han møtte forfatteren, var tidlig på 1990-tallet. Han kan russisk, og han leste boka om kvinnene og krigen på originalspråket. Spesielt husker han hvordan han irriterte seg over alle setningene som sluttet med "...". Han traff Aleksijevitsj igjen i fjor, og beskriver henne som en veldig interessant person. Hun skriver på en veldig spesiell måte. Mens andre stiller seg mellom historiene og fortellingen om dem, er Aleksijevitsj nærmest transparent. Selv om han liker bøkene hennes, har han ikke blitt inspirert til å skrive på denne måten selv. 

Julie Wilhelmsen beskriver Aleksijevitsj som klassisk sannhetsvitne. Hun har lest alle bøkene hennes fordi hun (snart?) skal intervjue forfatteren. Det er tungt å sette seg dypt inn i russisk politikk, og nettopp derfor er det fint å møte en forfatter som Svetlana Aleksijevitsj. Aleksijevitsj ønsker å vekke folk. Wilhelmsen prøver å forstå legitimeringen av krig, og i den konteksten bekrefter Aleksijevitsj mange av de hypotesene og analysene hun arbeider med. 

Ordstyrer Ellen Svendsen stilte panelet spørsmål om hvilken sjanger Aleksijevitsj´ bøker kan kategoriseres under. De mest kreative personer blander fiksjon og dokumentar, og er det vi kaller "sjangeroverskridende". Gleichmann mener at Aleksijevitsj ikke skriver sakprosa, slik de fleste synes å mene, men en hybrid. Hun skaper stor litteratur av fakta. Heldigvis fokuserer Svenska Akademien på forfatterskap, og på å spre litteratur som flere bør lese. 

Hvordan arbeider Svetlana Aleksijevitsj, spurte Svendsen? Idling mente at det handler om å lytte, ta seg tid og være streng i redigeringsarbeidet. Det er en ekstremt tidkrevende måte å jobbe på. Det finnes ingen fotnoter i Aleksijevitsj´ bøker. Sjanger-diskusjoner er noe bibliotekarer har funnet på for å få orden på sine biblioteker, mente han. Hele salen brøt ut i latter av denne kommentaren. 


Skuespiller Andrine Sæther leste høyt fra
Aleksijevitsj´ bøker mellom ordvekslingene.
Gleichmann mente at det spesielle med Aleksijevitsj´ bøker er at hun ikke har fanget Moder Russland, men folket! Hun er en slags sjels-historiker, og han viste til at dette faktisk er en betegnelse forfatteren har brukt på seg selv. Hun forsøker å fange summen av alle menneskenes sjeler, for å finne ut hva dette egentlig er. Materialisme er ikke interessant for russerne, men dette var det eneste de ble tilbudt da kommunismen falt sammen på 1990-tallet. Russerne er et folk som har gjennomgått et stort eksperiment. Gleichmann mener at Aleksijevitsj er en forbedret utgave av Freud, men dog skjønnlitterær i sitt uttrykk. 

Hvordan klarte man å skape sovjet-mennesket, spurte Svendsen?

Wilhelmsen påpekte at Stalin var den gode far for russerne. Han skapte en stor idé som spilte på menneskets behov for å være en del av noe stort. Da er det også enkelt å ofre seg for den gode saken. Ideen sto over folket. Den trodde de på. Nettopp derfor ble friheten så tom da kommunismen falt. De sto der - avkledd og naken - og alt de ble tilbudt var materialisme. For ikke å snakke om de enorme sosiale ulikhetene ... 

Gleichmann påpekte at under kommunismen forsvant folk, intelligensiaen ble drept, alt privat forsvant. Sovjettiden var et skrekkvelde. Selv vokste Gleichmann opp i Ungarn, som den gangen var okkupert av Sovjet. Sovjet ble fremstilt som et lykkeland, og da han selv kom til Moskva for første gang, oppdaget han alle løgnene. Han fant blant annet fattigdom - det var ikke bare noe som eksisterte i Vesten. 

Sovjetveldet bygget på en dyp menneskeforakt. Det var kun det kollektive som hadde betydning. Individet hadde ingen verdi. Løgner var satt i system. Bare når det gjelder invasjonen på Krim og krigen i Ukraina, er det i følge Wilhelmsen tegnet et voldsomt narrativ. Dette narrativet får unge, frivillige menn til å reise ut i krigen. Når narrativet bryter sammen og ikke stemmer med virkeligheten lenger, lyver styresmaktene. I dag lyves det f.eks. om at det ikke finnes soldater i Øst-Ukraina, selv om det er soldater der. For å få narrativet til å stemme, har soldatene ikke på seg noe som kan identifisere dem som russiske soldater. Når de dør, vet ingen hvem de er. De pårørende blir sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål på grunn av dette. Myndighetene lyver og lyver, igjen og igjen. 


Gabi Gleichmann
I følge Wilhelmsen er hele det tidligere sovjetiske samfunnet omkalfatret. Alt for å lage en ytre fiende. Dette er en måte å holde folket sammen på, og som før eller siden munner ut i en krig. Egentlig er dette en felles oppskrift for all krig, og i særdeleshet for totalitære regimer. 

Hva er det som gjør oss til mennesker? Hva er det som gjør at livet er verdt å leve, på tross av all lidelse? Temaene kjærligheten, døden og lidelsen går som en rød tråd gjennom fembinds-syklusen Utopiens stemmer. I følge Idling er Aleksijevitsj i gang med et nytt bokprosjekt. Nå intervjuer hun mennesker om deres relasjon til kjærligheten. 

Hva kan vi trekke ut av Svetlana Aleksijevitsj´bøker?, spurte Svendsen. Wilhelmsen svarte ved å stille et annet spørsmål: Hvordan kan russerne like Putin? Han er en sterk leder, en ny far, og han har gjenreist troen på at Russland er stort og sterkt. Slik blir han svaret på lengselen i menneskene, og han gir dem en mening oppe i alt. Putin artikulerer en ny russisk nasjonalisme, og akkurat dette er skremmende. Vi så det under invasjonen av Krim, som ble forsvart med at Russland måtte ta vare på russerne som bodde der, og som ble forsømt av ukrainerne. Wilhelmsen forklarer Putins apell ved at han fremstår som en god leder. Likevel finnes det en som er enda mer populær i Russland enn Putin, innvendte Gleichmann. Hele salen ventet i spenning for å høre hvem det var. Gleichmann røpet deretter at den mest populære mannen i Russland i dag er Stalin! 

Putin omgir seg med fascister og han bygger opp en ideologi som er skremmende, mente Wilhelmsen. En slik politikk krever en ufri presse og drap på dissidenter for å kunne lykkes ...

Har Aleksijevitsj´ litteratur en kraft i seg til å endre mennesker?, spurte Svendsen. Idling mente at hennes bøker bør leses av alle! Det går rett og slett ikke an å lese disse bøkene og fremdeles tro på ideologier etterpå. Han mente at man blir mer humanistisk av å lese slike bøker. Gleichmann innvendte at de som virkelig kunne ha trengt å lese slike bøker, dessverre ikke leser dem. Som Idling mente også han at man blir mer følsom av å lese bøker av denne typen. Det handler om å få mer kunnskap og det handler om å få øynene opp for flere perspektiver på en og samme hendelse. Dersom enkeltmennesker leser slike bøker, blir de forandret. Når mange nok leser, kan det skje noe. Men en bok alene kan ikke i seg selv endre verden. 

Wilhelmsen mente at Russlands kriger ikke er annerledes enn andre kriger. Putin har gjenreist troen på at russerne som folk er enestående, etter at perestoikaen rev ned sovjet-menneskets selvbilde. Den gangen hadde alle tak over hodet og en jobb. Det var riktignok ingenting i butikkene, men alle hadde det til felles at de ikke fikk tak i noe. I dag er det høy arbeidsledighet. Butikkene er fulle av varer, men det er bare noen få som har glede av disse varene. Resten må i dag - som tidligere - klare seg uten. De sosiale ulikhetene er noe som har kommet med materialismen og "friheten". Lidelse er det russiske folkets historie. Gleichmann påpekte at lidelse og fattigdom skaper store begrensninger for menneskets utfoldelse. Å lese Svetlana Aleksijevitsj bøker gjør man ikke uten å bli svært, svært berørt ... 


I Litteraturhusets bokhandel var det mulig å få kjøpt Svetlana Aleksijevitsj´
bøker.

søndag 18. oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj: "Bønn for Tsjernobyl"

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang. 

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a. 

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke. 

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene! 

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ... 

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde. 

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ... 

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ... 

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes. 
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet? 

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ... 

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!

Utgitt på russisk: 1997
Originaltittel: Чернобыльская молитва/Cernobylskaja Molitva
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Hege Susanne Bergan
Antall sider: 362
ISBN: 978-82-560-1763-8
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Svetlana Aleksijevitsj (Foto: Kabakova)
Om boka og forfatteren:
- NRK v/Oddvin Aune og Hilde Bjørnskau - 8. oktober 2015 - Svetlana Aleksijevitsj er tildelt Nobelprisen
- Aftenposten v/Per Kristian Aale - 8. oktober 2015 - Portretterer Sovjet Tsjernobyl ga dødsstøtet til Sovjet-kommunismen, mener Svetlana Aleksijevitsj som har viet forfatterskapet sitt til å beskrive det hun kaller "det grusomme eksperimentet Sovjetunionen".
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 8. mai 2014 - Sjelens historiker 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 24. mai 2014 - Men sovjetmennesket var ikke død - Nobel-favoritt Svetlana Aleksievitsj skriver rystende bøker om små, ordinære menneskers nær umenneskelige innsats i krig og konflikt. Hun ser med redsel på at Putins nasjonalistiske heltekult øker i styrke.
- Prosa v/Erika Fatland - Essay: Stor litteratur om det lille mennesket

Populære innlegg