Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten 2017. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2017. Vis alle innlegg

søndag 21. oktober 2018

Omtale av seks relativt nye filmer som er ute på DVD


Seks filmer jeg har sett i det siste, og som nokså nylig har kommet på DVD

I dette blogginnlegget skriver jeg om et knippe filmer jeg har sett i det siste, og som jeg synes det er verdt å anbefale. 


"Ordets makt" (Regissør: Yvan Attal) - 2017 (spilletid: 1 t 34 min.)

I denne franske filmen møter vi den unge fransk-arabisk kvinnen Neila Salah (spilt av Camélia Jordana) som kommer fra en fattig familie, og som ønsker å utdanne seg til jurist. Hun er ikke så "smart" kledd som sine medelever og hun forstår heller ikke alltid de sosiale kodene, og dette legger den fordomsfulle og rasistiske foreleseren Pierre Mazard (spilt av Daniel Auteuil) merke til. Hun blir raskt hans offer, som han håner fra podiet. Riktignok forkledd som generaliserende uttalelser om arabiske innvandrere i Frankrike, men likevel aldri til å misforstå. 

Mazards uttalelser er til tider så drøye at studentene begynner å ta ham opp på video med mobiltelefonene sine, og klager ham inn til universitetsledelsen. Dekanen tvinger Mazard til å bli Neila Salahs veileder. Filmen handler om hvordan forholdet mellom de to utvikler seg, og hva det gjør med Mazards holdninger til Neila spesielt og arabere generelt. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og tematikken i filmen er svært interessant. Filmen hadde Norgespremiere i mai tidligere i år, og DVD´en har vært i salg en stund. 

Anbefales!


"Last men in Aleppo" (Regissør: Firas Fayyad) - 2017 (spilletid: 1 t 44 min.)

Dette er en dokumentar om den syriske borgerkrigen. Regissøren fulgte borgerkrigen slik den utspant seg i Aleppo, over en treårsperiode, men kun en liten del av opptakene ble brukt til å lage denne filmen. 

I denne dokumentaren kommer vi tett på hvor grusom krig er, og hvordan sivilbefolkningen opplever at byen deres blir bombet sønder og sammen. Vi følger White Helmets, en gjeng med frivillige, som graver frem døde og levende i ruinene etter bombeangrep. Ofte er svært små barn involvert. Det er en kamp om tiden, der de også setter sine egne liv på spill. På tross av alle grusomhetene forsøker menneskene som lever der å leve normale liv, og de nekter å forlate Aleppo, hvor de har bodd i generasjoner. 

Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste dokumentarfilm i 2017. 

Denne filmen har aldri blitt vist på norske kinoer, men DVDen har vært i salg en stund. Den gjør et sterkt inntrykk og er ikke for sarte sjeler. Tårene kom - særlig når døde barn ble gravd frem fra ruinene. 

Anbefales!


"Tulip Fever" (regissør: Justin Chadwick) - 2017 (spilletid: 1 t 47 min.)

Handlingen i denne filmen finner sted I Amsterdam under tulipanfeberen på midten av 16. hundretallet. Dette var tider da de som hadde penger, spekulerte på tulipanmarkedet og bød uhyrlige summer for spesielt sjeldne tulipaner. Noen ble ustyrtelig rike, mens andre satset gård og grunn og tapte alt de eide. Til slutt måtte myndighetene regulere handelen, og forbød tulipanauksjoner. Dermed forsvant bunnen ut av hele markedet, og også de som hadde tjent store penger, tapte alt. 

Med dette som bakteppe følger vi unge og vakre Sophia, som er foreldreløs. Hun giftes bort til den betydelig eldre Cornelis, for at familien skal kunne skaffe penger til resten av familien. Ekteskapet er ikke lykkelig, selv om Cornelis elsker henne og dyrker skjønnheten hennes. 

En dag hyrer Cornelis inn en ung maler, som skal male et portrett av ham og kona. Han skjønner ikke før det er for sent at dette skal endre deres liv for alltid. Sophia og Jan forelsker seg nemlig i hverandre, og planlegger til slutt å rømme til Vest-Indien sammen. Det skal imidlertid ikke bli enkelt, for det er mange som har kryssende interesser og som kommer i deres vei. Det bygger seg opp til et plott som er så intrikat at man skal holde tunga rimelig rett i munnen for å få med seg alt. 

Vakker og umulig kjærlighet har til alle tider gjort seg godt både i litteraturen og på film. Denne filmen, som er basert på Deborah Moggach og Tom Stoppards roman med samme navn, er intet unntak. Denne filmen byr på god underholdning, samtidig som det historiske bakteppet er meget interessant og ikke minst lærerikt. Selv om man kan kjenne på at noe av historien kan bli en smule banal, nøler jeg likevel ikke med å anbefale filmen.


"Den 12. mann" (Regissør: Harald Zwart) - 2017 (spilletid: 2 t 15 min.)

Dette er en av de filmene jeg gjerne skulle ha sett på kino, men dessverre aldri rakk. Jeg kom over den på en flyvning til USA tidligere i høst, men vet også at den for lengst er kommet på DVD. 

Jan Baalsrud (f. 1917 d. 1988) var fenrik i Kompani Linge, som under krigen opererte fra Shetland. Baalsrud er mest kjent for sin flukt fra tyskerne våren 1943, og dette er det både skrevet mange bøker og laget mange filmer om.

Baalsrud og 11 andre kom i land ved Rebbenesøya i Kalsøy kommune med fiskeskøyta MS "Bratholm I" fra Shetland våren 1943. Planen var å utføre sabotasje mot tyske militæranlegg. Mannskapet ble imidlertid angrepet av tyske soldater. Alle unntatt Baalsrud ble enten drept eller tatt til fange. 

Denne filmen handler om Baalsruds heroiske flukt fra tyskerne under nesten helt umulige forhold. I motsetning til i tidligere filmer og bøker, fokuseres det her mye på hjelpernes innsats. Uten dem hadde Baalsrud aldri berget livet. Hjelperne satte sine egne liv i fare ved å hjelpe ham. Underveis forstår vi at mye av motivasjonen for dette var et dypt ønske om å bety noe, gjøre en innsats selv og bidra til at tyskerne møtte motstand. Baalsrud ble et symbol på at det nyttet! Ved å sørge for hans overlevelse, sikret man også nordmenns tro på at det var et håp om at krigens elendighet en dag skulle ta slutt. 

Her er det flotte skuespillerprestasjoner! Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud med troverdighet og innlevelse. Det gjør også Jonathan Rhys-Meyers i rollen sturmbannführer Kurt Stage! Vi får dessuten et solid innblikk i hva det vil si å være på rømmen i en iskald og karrig norsk natur. 

Anbefales!


"The Mercy" (Regissør: James Marsh) - 2017 (spilletid: 1 t 41 min.)

I denne filmen fortelles den sanne historien om amatørseileren Donald Crowhurst (f. 1932 d. 1969), som la ut på en jordomseiling helt alene for å vinne The Sunday Times Golden Globe Race i 1968. 

Vi følger Crowhurst (spilt av Colin Firth) og hans forberedelser til race´et. Alle rundt ham er skeptisk til at han vil klare dette, og hans kone Clare (spilt av Rachel Weisz) er kanskje den sterkeste motstanderen. Samtidig vet hun at når mannen hennes først har satt seg noe i hodet, gir han seg ikke. Det hun ikke vet, er at han har satt hus og heim på spill for å få sponsorer til å melde seg ... 

Den ene tidsfristen etter den andre brytes, og til slutt tar Crowhurst en sjefsbeslutning. Han fastsetter startdato - koste hva det koste vil. Det han ikke skjønner før han er i gang med seilaset, er at båten egentlig ikke er ferdig. Derfor utsettes han for det ene uhellet etter det andre. Han skjønner at han aldri vil klare å gjennomføre turen, og så begynner han et spill der han later som om han har kommet lenger enn han faktisk er. Han satser på at han ikke skal komme først i mål, og at hans skipslogg derfor aldri vil bli gransket. Men så backer den ene konkurrenten etter den andre ut, og kun han er igjen. Da skjønner han at slaget er tapt ... Hjemme sitter alle og venter på at han skal vinne, inntil ingen hører noe mer fra ham. Hva har skjedd? 

Colin Firth gjør en fabelaktig rolletolkning av Donald Crowhurst´ fånyttes kamp mot naturkreftene. Dramaet er intenst, og man kjenner på kroppen hva naturkreftene gjør med Crowhurst og båten hans. Dessuten får filmen en til å tenke på hva omverdenens forventninger kan gjøre med et menneske. Særlig når det ikke er lov å gi seg i tide ... Her finnes det ingen nåde (eller mercy) ...

Filmen har ikke gått på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. 

Anbefales!


"Shepherds and Butchers" (Regissør: Oliver Schmitz) - 2016 (spilletid 1 t 43 min.)

Denne filmen har ikke gått på norske kinoer, og det undrer meg faktisk! Filmen er heldigvis tilgjengelig på DVD. Bare for å ha presisert det: filmen er helt fabelaktig, og tematikken får en virkelig til å tenke! Dessuten er Steve Coogan i rollen som forsvareren John Weber og Andrea Risenborough som aktoren Kathleen Murray helt mesterlig! 

Vi befinner oss i Sør-Afrika og hvor apartheid lever i "beste" velgående. Leon Labuschagne har fått jobb som fengselsvakt. Han må overvære den ene henrettelsen etter den andre, og vi kjenner på at han trenger psykiatrisk hjelp. Matchomiljøet i fengselet tillater imidlertid ikke tegn til svakhet, så han stenger alle følelsene inne. 

En dag ender Leon opp med å skyte syv fargede menn. Det hele ser ut som en kaldblodig vendetta. Leon forhåndsdømmes av offentligheten, og saken hans synes håpløs - særlig fordi han ikke er i stand til å sette ord på hva som skjedde. Han husker ingenting.

Advokaten John Weber har lite å gjøre, og han tar på seg den håpløse saken. Nokså snart blir han imidlertid svært fascinert av Leons skjebne, og han begynner å grave dypere i hans bakgrunn. Er det mulig å bli så traumatisert av alle henrettelsene, som aldri har blitt bearbeidet, at man kan reagere nærmest automatisk på en oppfattet fare og så skyte uten at dette var en bevisst og villet handling? Kan man være både hyrde og slakter? Dette ønsker Weber å komme til bunns i. 

Filmen er basert på en sann historie, og på en nettside kunne jeg lese at denne rettssaken inspirerte til avskaffelse av dødsstraff i Sør-Afrika. 

Anbefales! 

søndag 14. oktober 2018

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony
Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...
Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.
Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

lørdag 14. juli 2018

To filmer av Sebastián Lelio: "En fantastisk kvinne" og "Ulydighet"

Etter nesten to måneder med bloggpause, er det på tide at jeg kobler meg på igjen og begynner å skrive om bøker, filmer og reiser. Ferie i juni (til USA og Canada i tre uker - jeg skal skrive om denne reisen!), en ekstrem varme på Østlandet som har vart helt siden tidlig i mai (hvem har lyst til å sitte inne når det er deilig ute? jeg mener: vi opplever i år tidenes beste sommer, i alle fall sett med solelskernes øyne - ever!) og en lesesperre som har vart en stund (og som jeg håper løsner snart!), er noen av årsakene til at det ikke har blitt blogging. I hele denne perioden har jeg derimot sett mye film og et lite utvalg av serier. 

De fleste som følger min blogg vet at jeg følger ekstra godt med på Oscar-vinnende filmer og litt sporadisk på andre festivalvinnende filmer. Egentlig burde det ha vært omvendt (mtp. filmene jeg liker aller best), men det er nå en gang slik at de førstnevnte er mest tilgjengelig for verdens filmelskere. Dette har selvsagt å gjøre med at de fleste festivalvinnende filmer vises lenge før de blir vist på kino rundt omkring i verden. Filmprisene er jo inngangsporten til det internasjonale filmmarkedet. 

Når jeg først er inne på Oscar-vinnerne, er det spesielt en priskategori som interesserer meg og det er "beste utenlandske film". Vinneren i år var "A Fantastic Woman" - med den norske tittelen "En fantastisk kvinne" - og den filmen så jeg så snart den kom på DVD (i mai i år). Filmen gikk under min radar mens den gikk på norske kinoer (med Norgespremiere 25. desember i fjor). Det morsomme med denne filmen er at jeg også fikk øynene opp for den chilenske regissøren Sebastián Lelio. Dette førte meg videre til hans nest siste film - "Disobedience" - med den norske tittelen "Ulydighet" - som hadde Norgespremiere 29. juni i år. Jeg så den på Bergen kino sist onsdag - som den eneste i hele kinosalen. Jeg tror det siste hadde mer å gjøre med det fantastiske sommerværet i Bergen og ikke med filmen som sådan. Filmen har nemlig fått meget gode kritikker. 

Litt om regissøren Sebastián Lelio

Sebastián Lelio (f. 1974) er en chilensk regissør, manusforfatter, filmprodusent og redaktør. Han ble født i Argentina, og har siden levd er liv han selv beskriver som nomadisk. Han har først og fremst tilbrakt mange av sine første leveår i Chile, men har også bodd i USA. Lelio er utdannet innenfor film, og han har regissert mange kortfilmer og musikkvideoer. I begynnelsen av sin filmkarriere har han også laget noen dokumentarer, blant annet filmen "Cero" (2003)om 11. september 2001. Han debuterte med sin første spillefilm i 2006 ("La sagrada familia") og har siden regissert ytterligere seks filmer. Den siste heter "Gloria" (2018), det samme som en av hans filmer fra 2013. Lelios filmer har hele tiden blitt viet mye oppmerksomhet på filmfestivaler rundt om i verden, og han har også vunnet noen priser. 

Om "En fantastisk kvinne" (2017)

I denne filmen følger vi Marina, som er transseksuell (dvs. at hun er en kvinne i en mannskropp, og har gjennomgått kjønnsskifteoperasjon for å bli kvinne). Hun arbeider som servitør og sanger. Kjæresten hennes er Orlando, som har forlatt sin kone etter et mangeårig ekteskap. Kona Sonia har ikke kommet over at hun er blitt utkonkurrert av en "sånn en". Marina har nettopp flyttet inn hos Orlando.

I filmens åpningsscene er Marina og Orlando ute på en romantisk middag. Deretter reiser de hjem. Midt på natten våkner Orlando og føler seg dårlig. De forbereder seg på å dra til sykehuset, men før de kommer så langt, snubler Orlando og ramler ned trappa. Han dør kort tid etter ankomst på sykehuset. Det viser seg at dødsårsaken er et hjerneaneurysme. 

Etter Orlando død dukker Sonia og sønnen Bruno opp. De vil ha Marina ut av Orlando leilighet, slik at de kan overta eiendelene hans. Marina nektes også å komme i begravelsen hans. Det aller verste er imidlertid beskyldninger om at hun kan ha forårsaket Orlandos død, siden han hadde merker etter et fall ... 




Om "Ulydighet" (2017) 

Ronit er fotograf i New York, der hun lever et svært meningsfullt liv som singel. Vi skjønner etter hvert at hun er familiens sorte får, som i sin tid forlot sin jødiske familie i London, der hun ikke lenger var velkommen med sin seksuelle legning. 

Så dør faren hennes, den berømte rabbien Rav Krushka. Ronit reiser hjem for å delta i begravelsen og få del i sin arv etter ham. Hun dukker opp hjemme hos David Kuperman, mannen som er ment å skulle ta over etter Rav. Der blir hun noe motvillig tatt i mot, og vi skjønner at årsaken til dette ligger i fortiden. Sjokket blir desto større når Ronit skjønner at David har giftet seg med Esti ... En gang var nemlig Dovid, Esti og Ronit et trekløver, inntil et lesbisk forhold mellom Esti og Ronit førte til at Ronit reiste sin vei uten å se seg tilbake, og uten å gi en lyd fra seg gjennom alle årene hun har vært borte. 

Ronit møtes med stor skepsis i det hasidisk-jødiske miljøet. Ikke bare er hun en villfaren, men hun anses også som en trussel overfor det etablerte miljøet. Da følelsene mellom Esti og Ronit blusser opp igjen, rokkes flere menneskers liv alvorlig i grunnvollene ... Hva vinner til slutt? Kjærligheten eller troen?



Mine tanker om disse filmene

Fellesnevneren i begge filmene er seksualitet som utfordrer det bestående. Mens førstnevnte film i første rekke handler om fordommer, slausi og hat, handler den andre filmen om det som oppfattes som rammer for sømmelighet. Lesbisk kjærlighet aksepteres ganske enkelt ikke. Og når seksualiteten og legningen attpåtil truer et ekteskap, settes det hele ytterligere på spissen. Ronit har ingen plass i dette samfunnet, med mindre hun temmer sin villskap og blir som alle de andre. For Marina er det ikke håp, for hun kan ikke "skjerpe seg". Hun er den hun er, og får ikke gjort noe med det. 

Begge filmene belyser de følelsesmessige aspektene ved utenforskapet, og både Marina og Ronit er sterke kvinner med integritet og trygghet til å kunne stå i det. Ingen av dem fremstår som ofre. De har bare tatt konsekvensene av at de er annerledes. 

"Ulydighet" vil nok ha appell til et bredere sjikt av filmelskere enn "En fantastisk kvinne", selv om det faktum at sistnevnte film vant Oscar i kategorien beste utenlandske film burde være tilstrekkelig til å tenne nysgjerrigheten hos noen hver. 

Filmpolitiet skriver dette om Lelios filmer:

"Det er spesielt to temaer som går igjen i Lelios filmer. Hvordan religion påvirker og former oss, og at man har rett til å elske den man vil, inkludert seg selv."

Jeg vil spesielt trekke frem filmmusikken i "Ulydighet". Den er nemlig nydelig! Dessuten ønsker jeg å nevne at det imponerte meg at en ikke-jødisk regissør har klart å fremstille et hasidisk-jødisk miljø så troverdig som det han gjør i denne filmen. 

Skuespillerprestasjonene spesielt i "Ulydighet" gjorde også et sterkt inntrykk. Rachel Weisz og Rachel McAdams fremstilte det lesbiske forholdet mellom Ronit og Esti på en nydelig og overbevisende måte. 

Takket være at Lelio vant Oscar for filmen "En fantastisk kvinne", har jeg fått øynene opp for hans filmer! 

Jeg anbefaler begge filmer varmt - med en ekstra knapp på "Ulydighet", som jeg opplevde som en mer kompleks film sammenlignet med "En fantastisk kvinne". Filmen har mange lag, og det handler blant annet om undertrykket seksualitet, kvinnens rolle i samfunnet, om frihet til å elske den man vil, om retten til å leve i pakt med egen natur og om fordommer. 

Kom deg på kino før "Ulydighet" blir tatt av plakaten! Og få med deg DVD´en av "En fantastisk kvinne" før den blir utilgjengelig! 


mandag 21. mai 2018

"Huset ved sjøen"/"La Villa" (Regissør: Robert Guédiguian)

Fransk idyll med mye alvor

Den franske filmen "Huset ved sjøen" hadde Norgespremiere 11. mai 2018. Med en tematikk som handler om å vende hjem til en døende far, om å gå fortiden opp i sømmene og med båtflyktningkrisen som bakteppe, er nok dette en film som fortrinnsvis tiltrekker seg et nokså voksent publikum. Sånn sett var jeg midt i målgruppen for denne filmen da jeg i går innfant meg på Klingenberg kino i Oslo for å se den.

Den franske regissøren, manusforfatteren og produsenten Robert Guédiguian (f. 1953) har hatt fingeren med i spillet i en rekke filmer i årene fra 1980 og frem til i dag. I tillegg opptrer han fra tid til annen som skuespiller. De fire skuespillerne Ariane Ascaride (f. 1954), Jacques Boudet (f. 1939), Gérard Meylan (f. 1952) og Jean-Pierre Darrousin (f. 1953) har vært med i en rekke av hans filmer; som "Ariane´s Thread" (2014) og "The Snows of Kilimanjaro" (2011) m.fl. Regissøren har i årenes løp engasjert seg sterkt politisk, og filmene hans er derfor for en stor del sosialrealistiske. Lokasjonen i filmene hans er ofte Marseille. 


I filmens åpningsscene er vi vitne til at Maurice får slag mens han sitter på sin flotte veranda og tar seg en sigarett. Her har han sittet i mange år og nytt utsikten ut mot havet. Huset hans befinner seg i en liten bukt i nærheten av Marseille i Frankrike. 

Maurice har tre barn. Armand forlot aldri barndomshjemmet, men ble hjemme hos faren, der de i alle år har drevet en liten restaurant. Søsteren Angèle har imidlertid ikke vært hjemme på 20 år. Både hun og broren Joseph kommer hjem fordi de frykter at det går mot slutten for faren. 

Nokså snart skjønner vi at det er en helt spesiell grunn til at Angèle ikke har besøkt barndomshjemmet på 20 år. Hun hadde nemlig en datter som druknet mens faren passet datteren. Etter dette ble hun forlatt av sin mann, som hatet at datteren var hos konas far der ute ved sjøen, overbevist som han var over at datteren en gang kom til å drukne. Etter dette har Angèle gjort det som har stått i hennes makt for å glemme det hele. Glemme at hun en gang hadde en datter ... Glemme at hun en gang hadde et liv utenom skuespillerkarrieren sin ... 

Joseph venter hjem med kjæresten Bérangère, som er halvparten så gammel som ham selv. Hun har for lengst gått grundig lei Josephs depresjoner, og ønsker seg ut av forholdet. Samtidig skjønner hun at timingen er dårlig nå. 


Tid for den gode samtalen rundt middagsbordet i Maurice´s hus
Faren Maurice har ønsket at Angèle skal arve mer enn sønnene, som om han vil reparere det som en gang skjedde med datteren hennes. Men Angèle er ikke interessert i dette, for det som skjedde kan hun aldri tilgi. 


Søsknene snakker om fortid og fremtid, men kanskje handler livene deres
først og fremst om her og nå?
Midt i dramaet møter vi også på det eldre ekteparet Martin og Geneviève, som nettopp har opplevd at husleien i huset de bor i har blitt tredoblet. De innser at de ikke lenger har råd til å bo på dette idylliske stedet, der de har bodd i hele sitt liv. Rike oppkjøpere står i kø for å sikre seg et sommerhus i den flotte bukta, med det resultat at de allerede bor i en spøkelsesby hvor de fastboende nå er i mindretall. Sønnen Yvan, som er utdannet lege, ønsker å hjelpe dem med betalingen, men det nekter de å være med på. 

Samtidig begynner Yvan og Bérangère å interessere seg for hverandre ... En yngre beundrer av Angèle gjør også sine romantiske fremstøt. Og som om ikke det var nok, kommer båtflyktningkrisen faretruende nær ... 

"Huset ved sjøen" er først og fremst en dialogfilm, der samtalene og de ulike rolletolkningene er viktigst. Selv om det er noen utendørs scener, foregår det meste av handlingen i Maurice´s hus og gir filmen preg av å være et kammerspill. 

Det er mye galgenhumor i replikkvekslingene. Det spøkes dessuten med tabuer, og det på en slik måte at man ikke kan annet enn å le. 


Den lille landsbyen 
Idyllen på stedet avbrytes jevnlig av et tog som dundrer forbi over viadukten som dominerer i bakkant av den lille landsbyen. Dette i seg selv fikk meg til å dra på smilebåndet. På den ene siden minner nemlig landsbyen om et sted der tiden har stått stille i årtier, og på den annen side blir vi hele tiden minnet om at det moderne samfunnet er veldig nær. Det hele blir en slags metafor på det som flere av menneskene i dette dramaet sliter med. Tilbake til røttene eller tilbake til det livet de har levd frem til nå? For dem som ble igjen i landsbyen, handler det om forgangne tider som aldri kommer tilbake, og som for enkelte faktisk handler om et være eller ikke være, om liv eller død. 


Kurtise på kaikanten - hva har en berømt skuespiller og en fisker felles?
Og gamlingen selv? Han blir hentet ned fra loftet og trillet ut mot kanten av sin vakre veranda, der han atter kan nyte sin fantastiske havutsikt. Hva tenker han på? Får han med seg det som skjer rundt ham? 

Så dukker det opp militære styrker som leter etter flyktninger og ønsker at søsknene skal si i fra dersom de finner noen. Det kan nemlig være terrorister blant dem ... Kontrasten til de tre forkomne barna oppe i skogen, som de finner og forbarmer seg over, kunne ikke vært større ... 

Da jeg leste om denne filmen i forkant av mitt kinobesøk, hadde jeg forventninger om en arvestrid av det klassiske slaget, der det handler om å karre til seg mest mulig på bekostning av de øvrige. Denne filmen handler imidlertid om det motsatte. Det handler om verdighet, om å møte sine egne demoner, om fordommer, om ikke å ville være til bry, om nostalgi og om omsorg. Jeg tror det er viktig å møte denne filmen med helt senkede skuldre og puste med magen for å klare å ta inn alle fasetter ved den. Her er det nemlig de små tingene som til sammen gjør filmen til det den er. Da rulleteksten kom, kjente jeg på at dette var en film som virkelig hadde gitt meg mye - på flere plan. 

Jeg anbefaler "Huset ved sjøen" varmt til alle som har sansen for et relativt stillferdig drama som dette!

Innspilt: 2017
Originaltittel: La Villa
Engelsk tittel: The House by the Sea
Nasjonalitet: Frankrike 
Språk: Fransk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Ariane Ascaride (Angèle), Jean-Pierre Darroussin (Joseph), Gérard Meylan (Armand), Fred Ulysse (Maurice), Anaïs Demoustier (Bérangère) m.fl.
Spilletid: 107 minutter

lørdag 12. mai 2018

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 


Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 
Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 


Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer
Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 


T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 
Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

tirsdag 1. mai 2018

"Wind River" (Regissør: Taylor Sheridan)

Dyster thriller fra et indianerreservat

Denne filmen har jeg hatt i bakhodet en god stund nå. Jeg rakk dessverre aldri å se filmen på kino. Nå er den å få tak  i på DVD.

Regissøren av "Wind River", Taylor Sheridan (f. 1970), er først og fremst manusforfatter, selv om han har regissert noen filmer. Av og til opptrer han også som skuespiller. Blant annet står han bak manuset til kjente filmer som "Sicaro" (2015) og "Hell or High Water" (2016). Han har også skrevet manuset til herværende film. 

Handlingen i "Wind River" er lagt til Wind River Indianer-reservat i Wyoming. Dette reservatet ble etablert i 1868. I 2011 bodde det ca. 40 000 mennesker her. Dette er shoshone- og arapaho-indianernes reservat. 

Jegeren Cory Lambert (spilt av Jeremy Renner) er ute på jakt da han kommer over liket av en ung indianerkvinne. Han kjenner henne igjen. Kvinnen er Natalie Hansen, hun ble bare 18 år og hun var en venninne av Corys datter som døde tre år tidligere. Han har aldri kommet over sorgen etter datterens død, og Natalies dødsfall minner ham altfor mye om den første tiden etter datterens dødsfall. 

Handlingen foregår i Wind River-reservatet
Natalie var barføtt da hun ble funnet, og det har gått koldbrann i føttene hennes. Det er åpenbart at hun har sprunget for livet, og at hun må ha sprunget langt. Liket har ligget i skogen i et par dager før det ble funnet, uten at noen har etterlyst henne. Hva har skjedd med henne? Hvem løp hun fra?

Janne Banner ber om assistanse fra Cory Lambert
FBI-agenten Jane Banner ankommer for å etterforske saken. Hun møter et macho-miljø som ikke tar henne helt på alvor. Ikke er hun kledd for det røffe vinterklimaet i området. Og det gjør ikke akkurat saken noe bedre at hun heller ikke forstår de sosiale kodene med det samme. Blant annet skjønner hun ikke hvorfor foreldrene ikke har etterlyst datteren sin. Og hun fanger ikke tidsnok opp hvilken ufattelig sorg foreldrene til den indianske jenta bærer på ... Nå har de bare et barn igjen, og han anser de tapt fordi han er rusavhengig. 

Det viser seg at Natalie har vært utsatt for en gjengvoldtekt. Kroppen hennes er full av merker etter slag, så det hele har gått hardt for seg. Døden har inntruffet som følge av at hun har pustet inn iskald luft i lungene mens hun løp for livet. Blodet har krystallisert seg, og så har hun dødd av kvelning til slutt. Var det et drap? Vel, det er ikke patologens oppgave å konkludere med det. Hans konklusjon om den direkte dødsårsaken påvirker imidlertid hvor mye hjelp Jane Banner kan tilkalle. I praksis ingen ... 

Jane Banner skjønner at hun trenger hjelp, og hun ber Cory om dette. Men mens hun jakter på en morder som skal få sin straff, har han en litt annen agenda. Her på bygda gjør man nemlig opp med gjerningsmennene selv, uten innblanding fra myndighetenes side ... 

Mann-til-mann-prat om å miste en datter
Min vurdering av filmen

Jeg starter med noen av filmens svakeste punkter. Jeg synes generelt det er lite heldig at skurkene i en film (eller for den sakens skyld i en bok) fremstilles kategorisk svart-hvitt. I det virkelige liv har selv de største drittsekkene noen forsonende trekk. Den verste gjerningsmannen i denne filmen har virkelig ingen. Det svekker i mine øyne troverdigheten ved skikkelsen. Senere i filmen skal dette også gjøre det litt for enkelt for Cory å få sympati for skjebnen han lar bli denne mannen til del ... 

Jane Banner må låne klær for å kunne bli med ut til stedet der liket av Natalie er funnet. Hele gjengen drar avgårde med snøskutere i et forrykende snøvær. Ikke bare det - det var attpåtil meldt snøstorm. Så kommer de frem til åstedet, og plutselig skinner solen fra skyfri himmel. Dette forklares med at "slik er været her ute", og at plutselig kan det snu igjen. Det virket rart for meg. 

Skytescenene der absolutt alle heltene overlever, mens alle skurkene dør, virker heller ikke helt troverdig for meg. Jeg skal ikke si så mye mer om dette, fordi jeg risikerer å spoile filmen. 

Totalt sett likte jeg likevel filmen, svakhetene til tross. Jeg likte at filmen handler om forholdene i et indianerreservat, og jeg likte at den satte kvinners stilling i et samfunn som dette på dagsorden. Det er ikke mer enn et år siden jeg kjørte gjennom et digert indianerreservat i USA - navajo-reservatet - og det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Særlig fordi reservatet så og si kun besto av udyrket mark (amerikanerne har tømt grunnvannsreservoarene slik at området for en stor del mangler vann ...). Det eneste vi så her og der var husvogner - ikke ordentlige hus. Det er mye alkoholisme og andre rusproblemer i indianerreservatene i USA i dag, og dette er en sentral tematikk i "Wind River". I denne filmen ser vi de samme husvognene og lite annet i det golde landskapet ... 

Noen av samtalene, spesielt noen mellom Cory, som er en hardbarket jeger, og Natalies indianske far, virket noe konstruerte. Cory sier alle de riktige tingene. Så har han da også tenkt mye på hva det vil si å miste et barn etter at datteren hans døde tre år tidligere. Men som en mann-til-mann-prat ute i dette macho-landet har jeg liten tro på at menn seg i mellom snakker på denne måten. 

Jeg har vel nærmest karakter-drept filmen etter dette, og blir kanskje ikke helt trodd når jeg likevel sier at jeg likte filmen. For å si det sånn: dette er en film man gjerne liker godt der og da. Det er først og fremst etterpå at man antakelig begynner å tenke at det skurrer her og der ... Som thriller er filmen dyster, skremmende og tankevekkende. Det handler om hvordan menn ser på kvinner, om hvordan ting blir løst, om forholdet mellom en minoritetsbefolkning og storsamfunnet ... Og så er filmen rett og slett drivende spennende. 

Jeg tror ikke du vil angre dersom du ser filmen. Samtidig håper jeg at du tar med deg noen av momentene jeg har pekt på. Kom gjerne tilbake til bloggen min med noen synspunkter! Jeg diskuterer gjerne!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Wind River
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Thriller 
Skuespillere: Jeremy Renner (Cory Lambert), Elizabeth Olsen (Jane Banner), Graham Greene (Ben Shoyo - politisjef i reservatet), Kelsey Asbille (Natalie Hanson), Gil Birmingham (Martin Hanson, Natalies far) m.fl.
Spilletid: 111 min.

"Alias Grace" (regissør: Mary Harron)


Filmatisering av Margaret Atwoods roman "Alias Grace"

Jeg ser forholdsvis lite på serier, og den viktigste grunnen til dette er at jeg har aversjon mot avhengighetsskapende serier som er proppet fulle av såkalte cliff hangers, slik at man bare se enda en sesong og enda en sesong og enda en sesong ... Jeg vet dessuten at dette vil gå utover dyrebar lesetid, og den er allerede et knapphetsgode som jeg vokter strengt. 

Dessverre gjør dette at jeg svært sjelden ser kortere mini-serier også, som det faktisk er en ende på. For jeg vet jo akkurat hvordan det går ... Det er jo ikke mulig å få lagt seg før man har sett alle episodene. Akkurat dette skjedde her om dagen. 

Jeg har hørt mye bra om mini-serien "Alias Grace", som er basert på den canadiske forfatteren Margaret Atwoods roman med samme navn. "Den du se!" har alle som vet at jeg elsker film (og bøker), fortalt meg ganske lenge. Joda, vi har Netflix hjemme hos oss, og "Alias Grace" var absolutt tilgjengelig. Dersom jeg hadde visst at serien inneholdt seks episoder og ikke bare fire som jeg trodde, hadde jeg nok blitt betenkt. For jeg hadde så mye annet jeg ønsket å bruke kvelden på ... Heldigvis vil jeg si, visste jeg ikke det. Kvelden gikk, og jeg så episode etter episode etter episode sammen med mannen min. For ham ble nok dette litt for "damete", men for meg ble det en høydare! Serien er nemlig meget god! Ingen tvil om det!

Litt om Margaret Atwood, boka som mini-serien er basert på m.m.

Margaret Atwood (f. 1939) er en canadisk forfatter med et imponerende forfatterskap! Jeg leste en god del av hennes bøker for ca. 20 år siden, og siden har jeg dessverre falt av. Jeg tror det har sammenheng med en forestilling om at hun skriver bøker innenfor fantasy-sjangeren. Som MaddAddam-trilogien blant annet. Bokelskere jeg tidvis omgir meg med, har presisert at Atwood ikke skriver fantasy slik jeg kanskje har trodd (dvs. med fantasi-verden, underjordiske hovedpersoner, onde krefter etc.), men at dette virkelig er interessante bøker for voksne - med mye samfunnsengasjement (dermed ikke noe galt med førstnevnte kategori, men det er ikke der mine interesser ligger). Fremtidsdystopi er antakelig en mer dekkende beskrivelse av Atwoods senere romaner. Jeg har latt meg overtale til å kjøpe nettopp MaddAddam-trilogien. Så lenge den er i hus, øker i alle fall sjansen for at serien vil bli lest ... en eller annen gang. 

"Alias Grace" er basert på en sann historie fra 1843. Da ble nemlig Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery drept av to tjenere. Disse het Grace Marks og James McDermott. Han ble hengt, mens hun fikk livsvarig fengsel. Atwood har diktet videre på denne historien og legen Simon Jordan, som får Grace til å fortelle sin historie, er fiktiv. Gjennom dette fortellergrepet lar hun oss lesere få innblikk i et forbrytersinn. Det vil si - hva Grace Marks egentlig var - om hun faktisk medvirket til drapene eller var helt uskyldig - får vi faktisk aldri vite. Historien som sådan er like fullt svært, svært fascinerende! 

Tematikken i boka - hvordan vi lager våre egne historier slik at vi hele tiden kan se oss selv i speilet og vite at "dette kan jeg stå for", selv om samvittigheten ikke er så ren som vi kanskje vil ha det til - og hvordan minner og hukommelse kan spille oss et puss, og hvor man kan lure på hvor etterrettelig man egentlig er - har flere andre forfattere spilt på. Det er særlig to forfattere jeg kommer på i farten, og det er Julian Barnes og Graeme Maccrae Burnet. 

Graeme Maccrae Burnets roman "Med blodig forsett" handler om en fattiggutt og flere mord han er anklaget for. Forsvareren hans ber han skrive ned sin historie, og det er en historie preget av uskyld. Hva er sant? Var han offer for omstendighetene, der en fattiggutt som ham var nærmest sakesløs når han ble beskyldt for de uhyrlige mordene, eller var han det man må kunne betegne som en upålitelig forteller? Parallellene til Margaret Atwoods roman er sterke! 

I Julian Barnes´ roman "Fornemmelsen for slutten" (som også er filmatisert - med tittelen "The Sense of An Ending" - handler ikke om mord, men tematikken er den samme. Det handler nemlig om hvordan vi tenderer til å endre virkeligheten og forteller våre historier slik at vi selv skal komme best ut av det. "Plottet" i romanen består i å avsløre for hovedpersonen hvor upålitelig hans egen hukommelse har vært, og hvordan han rett og slett har fortrengt en grusom handling han sto bak, og som innvirket på flere menneskers livslykke (helst mangel på sådan) gjennom et helt liv. Der hadde han trodd at han var et godt menneske, og så hadde han faktisk gjort dette ... 

For øvrig kan nevnes at mange venter på at Margaret Atwood skal få Nobels litteraturpris. Jeg har lest for få av hennes bøker til å ha noen kvalifisert mening om dette. 

Om filmen "Alias Grace"

Dr. Simon Jordan er hyret inn for å foreta en psykiatrisk vurdering av Grace Marks. Hans oppdragsgivere håper at det han kommer frem til skal føre til at hun blir frikjent for mordet på Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery. Grace har da allerede sonet 15 år i fengsel. 


Grace
Grace har ingen minner rundt selve drapene, men forteller villig om sitt liv til dr. Jordan. Det hele begynner da hun sammen med moren, faren og småsøsknene sine emigrerte fra Irland til Canada. På overfarten døde moren. Faren var stort sett full på hele turen, og bedre ble det ikke da de var fremme. Han behandlet henne svært dårlig, og mer enn en gang forsøkte han å voldta henne i fylla. Så får Grace jobb som tjener i et hus. Selv om all lønn går til faren, begynner den lykkeligste tiden i hennes liv. 


Dr. Jordan besnæres av Grace ...
Grace deler rom med Mary Withney, og vennskapet mellom de to skal komme til å bety svært mye for henne. Mary er en glad og livsbejaende ung jente, som forelsker seg i sønnen i huset. Dette holder hun hemmelig for alle, men Grace skjønner etter hvert sammenhengen. Så bli Mary gravid, og fremtidsutsiktene er dystre. Hun får gjennomført en illegal abort, men blør ihjel og dør. Grace er svært opprørt over det hun ser. Også av at det hele dysses ned av husfruen, som skjønner at det er sønnen hennes som har vært på ferde ... 

Så begynner sønnen å legge seg etter Grace ... Hun er redd og skjønner at det bare er et tidsspørsmål før også hun kan være ille ute. Derfor har hun ikke garden oppe da en tidligere tjener oppsøker henne og ber henne begynne i tjeneste hos Thomas Kinnear. Der vil hun få mye bedre lønn, og hun kommer bort fra et hus som bare minner henne om den avdøde venninnen og hennes skjebne. At hun går nærmest fra asken til ilden skjønner hun dessverre for sent ... 

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe, for det vil kunne ødelegge gleden ved å se denne mini-serien. Det jeg imidlertid kan love er et besnærende drama av beste merke! Forteller Grace den sanne historien til dr. Jordan, eller fremstiller hun seg selv mer uskyldsren enn hun egentlig er? Det er vel kort sagt det som er hovedtematikken i serien. I tillegg får vi med oss hvordan fattigfolk hadde det for nesten 200 siden, hvordan de ble utnyttet og hvor lite deres liv var verdt når det kom til stykket. Drømmen om å komme seg opp og frem var levende hos mange, mens realitetene var at de ikke hadde en sjanse i datidens samfunn. Var du nederst på rangstigen, forble du der til du gikk i graven ... 

Skuespillerprestasjonene i denne mini-serien er for en stor del ypperlige. Ingen kunne ha passet bedre i rollen som Grace Marks enn Sarah Gadon! Hun fyller denne rollen på imponerende vis. Edward Holcroft spiller dr. Simon Jordan, og han får ikke fullt så mye å spille på som Sarah Gadon. Likevel - rolletolkningen er kraftfull. Jeg ble nok ikke like begeistret for Anna Paquin i rollen som husholdersken Nancy, men det kan tenkes at det hadde med rollen hennes å gjøre. 

Tidskoloritten er overbevisende, og dette gjelder både kulisser, kostymer og miljøet som hendelsene er satt i. 

Jeg anbefaler denne serien varmt! (Og selv om mannen min syntes serien var "vel damete", holdt han ut! Dette er nok heller ikke den verste serien å tilbringe kvalitetstid sammen med sin kjære ...)

Og så skal det nok ikke gå så veldig lenge før jeg ser "The Handmaid´s tale", som også er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn. Dette er en fremtidsdystopi, som Filmpolitiet kåret til årets beste TV-serie i fjor. Så får det heller være at serien rommer 12 episoder ... Får vel sette av en hel dag, da ... (skjønt Filmpolitiet advarer mot maratontitting, fordi tematikken er så tung og dyster ...)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Alias Grace
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Sarah Gadon (Grace Marks), Edward Holcroft (dr. Simon Jordan), Rebecca Liddiard (Mary Whitney), Zachary Levy (Jeremiah the Peddler), Kerr Logan (James McDermott), David Cronenberg (Reverend Verrenger), Anna Paquin (Nancy Montgomery), Paul Gross (Thomas Kinnear) m.fl. 
Spilletid: 6 episoder á 45 min. (4,5 timer)

Populære innlegg