Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten 2. verdenskrig (bok). Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2. verdenskrig (bok). Vis alle innlegg

tirsdag 14. juli 2020

Ebba D. Drolshagen: "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater."


En bok som får deg til å gråte

Det er atskillige år siden jeg kom over Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge" (2009). Boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, fordi den vendte opp-ned på tidligere forestillinger om okkupasjonsårene 1940-1945. Så har vel også de siste drøyt 10 årene vist at det er mye ved norsk krigshistorie som trenger en alvorlig revisjon. Det har ikke minst en rekke norske historiske forfattere vist. Det er tilstrekkelig å vise til Marte Michelets bok "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet" (2018) og Aage Georg Sivertsens bok "9. april - Et historisk bedrag" (2014). Mange er de som ønsker å granske den offisielle historien om alle som angivelig gjorde opprør mot de tyske okkupantene under krigen, og hvor heroisk den norske eksilregjeringen i London egentlig var - bare for å ta et par eksempler. Det er et ordtak som sier at det alltid er seierherrene som skriver historien. Ikke bare går mange nyanser dermed tapt, men det har også vist seg at enkelte deler av historien vi er blitt fortalt, faktisk ikke er sann. De som våger å rokke ved de vedtatte sannhetene, får tyn så det holder. Det opplevde modige Marte Michelet da hun kom ut med boka om hjemmefronten og jødeforfølgelsen i Norge. (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene.)

Et dystert kapittel i norsk historie som er viet svært lite oppmerksomhet, er behandlingen av kvinnene som hadde forhold til tyske soldater under krigen. "Alle" kjenner selvsagt til at mange av kvinnene ble skamklippet i de mest euforiske dagene etter frigjøringen, at mange ble frosset ut i lokalsamfunnene de bodde i og at såkalte "tyskerbarn" ble uglesett og mobbet. Noen kjenner kanskje også til at en del kvinner ble internert på Hovedøya i Oslo. Men dersom man tar turen innom Hjemmefrontmuseet på Akershus festning, finnes ingenting om dette. Som om det aldri har hendt ... 


En norsk forfatter som faktisk har skrevet om "tyskerjentene" (hun nektet å kalle dem "tyskertøser"), er Helle Aarnes i boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" (2009). (Lenken peker til min omtale av boka.)

Ebba D. Drolshagen har også skrevet om kvinnene som hadde forhold til okkupasjonsmaktens soldater, og hun har sammenlignet forholdene i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike og på Kanaløyene. I boka "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" (2009) går hun dypt inn i problematikken, for i størst mulig grad å forstå bakgrunnen for disse kjærlighetsforholdene - for det er først og fremst historiene om kjærlighet hun undersøker; hvorfor de skjedde, lokalsamfunnenes reaksjoner både under og etter krigen, kvinnenes skjebner, krigsbarnas skjebner m.m. Boka hun har skrevet er så rystende, så sjokkerende og så tankevekkende at den kommer til å bli værende i meg lenge. Lenge! Det er både snert og humor i hennes fremstilling, og ingen av partene - verken de okkuperte landene eller okkupantene - tas på med silkehansker. Her stilles alle til veggs, og det tas et kraftig oppgjør med tidligere vedtatte sannheter, klisjeer og det som er.

Et spesielt fotografi tatt av Robert Capa, og som viser en snauklippet kvinne med et barn i armene, som jages gjennom en folkemasse, går som en rød tråd gjennom Drolshagens bok.


Bildet er et symbol på hva som skjedde med kvinnene som hadde elsket tyske soldater under krigen - her i Frankrike - idet oppgjørets time kom. Det spesielle i Frankrike var at snauklipping av kvinner gjerne ble gjort som en forestilling, med store folkemengder til stede. I Norge var det annerledes. Der var det gjerne den stussligste karen, han som heller ikke under andre omstendigheter ville hatt særlig drag på damene, som førte an og overfalt kvinnene med saks og barberkniv. Andre hadde kanskje skitt på fingrene fra krigen, og var engstelig for sin egen skjebne, og ivret etter å overbevise seg selv og andre om at de var på den riktige siden.

"Overgrepene tok form av spytting, slag og spark, delvis eller full avkledning, avklipping av hår, ofte fulgt opp med barbering av hodet, maling av hakekors på panne, kinn, rygg, bryst og rumpe, gjerne med leppestift eller tjære. Etterpå ble kvinnene drevet i spissrotgang gjennom gatene og etterlatt på et fjerntliggende sted. Voldtekt inngikk ikke i "repertoaret" i de landene jeg har studert, selv om det trolig fantes enkelttilfeller. I noen få tilfeller ble kvinner myrdet, i Frankrike forekom skyting ved standrett. Fra Skandinavia kjenner jeg eksempler på at kvinner tok sitt eget liv etter å ha blitt offentlig nedverdiget." (side 37)

Det spesielle med andre verdenskrig var at okkupasjonen varte så lenge, og at antall tyske soldater mange steder - særlig i Nord-Norge - var i forholdet 10:1 i tyskernes favør. I småsamfunn var det nær sagt umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene. De fleste var unge, lengtet hjem, savnet kjærlighet, ønsket aksept av nordmenn og oppførte seg eksemplariske. De var høflige, vennlige - ikke rent få var svært kjekke, som om de var spesielt utvalgt til å skulle representere den ariske rasen på sitt beste. Sammenlignet med de lokale mennene, som ofte behandlet kvinnene på stedet nedlatende og bondsk, fremsto de tyske soldatene som verdensvante. De åpnet dørene for damene, var gentlemen til fingerspissene og kunne flørtens kunst. Slik oppfattet mange norske kvinner dem, og tilsvarende også i de øvrige landene som forfatteren har undersøkt. 

Kvinnene som innledet forhold med tyske soldater var overbevist om at deres elskede var helt spesiell, ikke en fæl nazist, ville egentlig ikke være utstasjonert som soldat og var i bunn og grunn en helt vanlig, varm og elskverdig mann. De oppfattet dessuten kjærlighetsforholdet som en privatsak - i motsetning til samfunnet rundt, som oppfattet dem som svikere og kollaboaratører, og at valget av kjæreste var politisk og ingen privatsak. 

"Jo lenger soldatene var stasjonert på samme sted, jo tettere på lokalbefolkningen kom de, og desto større var sannsynligheten for at faste forbindelser kunne oppstå. Dessuten har soldater i krig åpenbart et sterkt behov for å inngå faste kjærlighetsforhold." (side 89)

Selv om det var forbud mot kjærlighetsforhold mellom soldatene og lokalbefolkningens kvinner, så man gjennom fingrene på slike overtredelser av reglementet. Det var mye ekte kjærlighet, men også mange kvinner som ble lurt, fordi deres elskede faktisk var gift fra før og ikke hadde noen planer om å forplikte seg. Senere skulle det også vise seg at det ikke var enkelt for ekte kjærlighet å overleve krigen, og at de kvinnene som valgte å gifte seg med en tysk soldat, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap. De måtte forlate Norge og reise til et utbombet land med svært usikre fremtidsutsikter. Det var ingen returbillett dersom de skulle angre seg på et senere tidspunkt.

De som betraktet det hele utenfra under krigen, hadde mange motiver. Jentene som gikk hånd i hånd med tyske soldater ble betraktet som horer, selv om de aldri hadde vært til sengs med mer enn denne ene mannen. De ble også misunt fordi de fikk tilgang til varer som var mangelvare, og kunne frekventere steder som en av deres sosiale klasse ellers ikke ville hatt tilgang til. Og de ble mistenkeliggjort og tillagt at de gjorde dette for å få tilgang til silkestrømper, sjokolade, roser etc. Atter andre mente at de gjorde det for å få mat på bordet i en kritisk tid. Som forfatteren lakonisk skriver på side 114: " ... - livet består nå engang av både brød og roser"

" "Klipperne" blir beskrevet som frustrerte einstøinger som endelig kunne gi sinnet og sjalusien fritt løp ved å hevne seg på disse kvinnene som hadde nedverdiget dem eller avvist dem som seksualpartnere under okkupasjonen. Andre fremstiller dem som notoriske feiginger som aldri ytte motstand under krigen - eller enda verre; som selv var kollaboratører - men som i tolvte time klarte å snike seg inn i patriotenes rekker, og da ved å angripe den aller svakeste. Brossat bruker betegnelsen "anonym antihelt (...) Han er hva jeg selv aller minst vil være: den middelmådige, den feige, sveklingen, hanreien (...) klipperen med den store saksen og den lille, arbeidsløse penisen". (side 160-161)

I Norge ble det født om lag 8000 barn, som hadde tyske fedre. "Tyskerunge" var et fryktelig skjellsord etter krigen i Norge. Det man fryktet var at barna på et eller annet tidspunkt skulle føle seg mer tyske enn norske, og at de kunne komme til å bli en tysk femtekolonne i landet vårt. Man mente at det kriminelle og asosiale lå i blodet. Forsterket av det upatriotiske som lå i morens gener ... Dessuten var det en vedtatt sannhet at tyskerjentene generelt var mindre begavet, altså biologisk-genetisk mindreverdige, slik at barna derfor var bærere av defekte arveanlegg. (side 184) På tross av antakelsen om at kvinnene var mindre begavet, fikk de ikke "strafferabatt" fordi de angivelig ikke visste bedre, eller ikke kunne hjelpe for at de hadde havnet i denne situasjonen og blitt gravide. Drolshagens gjennomgang av rettsdokumenter fra denne tiden, er sjokkerende lesning. Når man i tillegg sammenligner straffen kvinnene fikk med den som ble mennene til del, selv de som hadde tjent seg rike på tyskerne, er det skammelig. Man skulle ikke tro at vi snakket om en rettsstat.

En annen stor misforståelse er dette med Lebensborn i Norge. Mange tror at dette var en slags avls-fabrikk, der meningen var å avle frem flest mulig ariske barn. Saken var den at Lebensborn tok seg av barn som mødrene av en eller annen grunn ikke klarte å ta seg av. Dette var et alternativ til illegal abort. Det var bare barn av arisk opphav som fikk dette tilbudet. Samiske kvinners barn ble avvist. Kun ca. 1200 av de totalt 8000 barna som ble født i Norge, ble født på Lebenborns fødehjem. Og i motsetning til hva mange tror, tok de fleste kvinnene seg av sine egne barn. Kun et mindretall sendte barna bort.

Ingen vet hvor mange kvinner som innlot seg med tyske soldater - verken i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller på Kanaløyene. Dersom vi antar at det ble født barn i ett av ti forhold, snakker vi om svært mange kvinner. Fra myndighetenes ståsted har det alltid vært et poeng å få frem at det dreide seg om et fåtall kvinner, men selv om vi ikke kjenner til det eksakte antallet, er det mye som tyder på at det ikke er riktig.

"Til myten om at de dumme, stygge og umoralske "tyskertøsene" hørte også at det bare dreide seg om noen ganske få som hadde "vanæret" landet sitt på den måten. Påstanden (som lyder som en trøst) motsies imidlertid av alle anslag- og beregningsforsøk. Intervjuer av tidsvitner gir ikke noe entydig bilde. Ellingsen antar at det ligger en bestemt agenda bak påstandene om at det dreide seg om et marginalt problem: "På mange måter kan man si at mytene var en forutsetning for at klippeaksjonene skulle bli en realitet. Min påstand er at hvis myndigheter og publikum hadde oppfattet begrepet "tyskertøser" som noe som gjaldt mange kvinner, hvorav de fleste var som kvinner flest, så ville det ha blitt vanskeligere å gripe saks og interneringsbestemmelser." (side 237)

Straffene rammet enslige unge kvinner fra landet, som ikke hadde en sterk familie eller annet nettverk rundt seg, sterkest. Det innebar at det var kvinnene med lav sosial status som ble verst rammet. Samtidig slapp antakelig kvinner i f.eks. Nord-Norge lettere, nettopp fordi det gjaldt så mange på enkelte steder. Kvinner fra borgerlige hjem slapp unna. 

Selv om de færreste i dag tenker på disse kvinnene som landsforrædere, er det en utbredt holdning at de gjorde det for å oppnå noe. Som om de var horer som fikk betalt. Men som Drolshagen har redegjort for i sin bok - det var faktisk ekte kjærlighet i de aller fleste tilfellene. Ekte kjærlighet med få happy endings ... 

Ebba D. Drolshagens bok om kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater inneholder så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i dette innlegget. Blant annet skriver hun om skammen kvinnene levde med resten av livet , redselen for å bli avslørt, ønsket om å fortrenge og glemme. Det som blir veldig tydelig er at det som skjedde med kvinnene i Norge på ingen måte er unikt. Det samme skjedde i mange andre land som var okkupert, og det har også skjedd i andre kriger. Nettopp av den grunn er de sammenligningene Drolshagen gjør i sin bok, svært interessante. Hun gjør dette til noe universelt, noe som kan skje i en hvilken som helst krig der soldater fra et annet land er tilstede i lang tid. Det samme skjedde f.eks. mellom tyske kvinner og amerikanske soldater etter krigen. Men mens de norske kvinnene ble ansett å ha høy byrd av tyske soldater som var her under krigen (pga. felles rasetilhørighet), anså amerikanerne tyske kvinner som annen rangs, fordi de var medskyldige i krigen. Ekteskap mellom amerikanske menn og tyske kvinner var av en grunn forbudt.

Vi er bare mennesker med behov for nærhet, kjærlighet, å bli sett, akseptert, vist omsorg - uansett hvem vi måtte være og hvor vi kommer fra. Det verste et menneske kan bli utsatt for er å bli ignorert, oversett, ikke bli inkludert, frosset ut. I en krig er behovet for nærhet og menneskelig varme enda sterkere, fordi så mye av det eksistensielle står på spill. Vanlige regler opphører på mange måter å gjelde. Derfor er det betenkelig å dømme noen når konteksten er borte, og  da se bort fra den sammenhengen hvor det aktuelle fant sted. Det er jo selve konteksten som er årsaken til det som har skjedd. Tenkte jeg, mens jeg analyserte boka og de inntrykkene som kom til meg underveis i min lesning ...

Da jeg kjøpte denne boka, måtte jeg bestille den fra et antikvariat. Stor var derfor min glede da jeg oppdaget at den igjen er tilgjengelig for salg. Historien om "tyskerjentene" og "tyskerbarna" er hjerteskjærende og den hører med i vår historie. Behandlingen som ble dem til del etter krigen er ikke en rettsstat verdig. Jeg satt mange ganger med gråten i halsen mens jeg leste. Ikke fordi forfatteren trykker på sentimentale knapper, men rett og slett fordi mange av historiene er så gruoppvekkende at det er sjokkerende at det i det hele tatt har hendt. Drolshagen skriver så godt. Hun setter ting opp mot hverandre på en intelligent måte, spisser problemstillinger og får oss til å tenke. Dette er en bok som har i seg nok krutt til å endre menneskers holdninger, er min påstand. 

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! Les den! Den er vel verdt din tid!  

Utgitt på tysk: 2009
Originaltittel: Die Geliebten der Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Utgitt på norsk: 2009
Oversatt: Erik Krogstad
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 280
ISBN:
978-82-495-0592-0
Jeg har kjøpt boka selv

Ebba D. Drolshagen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 16. april 2019

Marte Michelet: "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet"

En av de viktigste bøkene som ble utgitt i Norge i 2018!

Det er noen år siden jeg leste Marte Michelets debutbok "Den største forbrytelsen", som handlet om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Hun fikk Brageprisen for den boka. Marte Michelet (f. 1975) er for øvrig journalist, kommentator og forfatter. 

I 2018 kom Michelet ut med sin andre bok - "Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet". Med min interesse for andre verdenskrig generelt og Holocaust spesielt, måtte jeg selvsagt få med meg denne boka! At den har fått en del kritikk rundt forbi, er for øvrig som forventet. Man rører nemlig ikke ved det norske narrativet om Hjemmefrontens heltedåder ustraffet her i landet. 

Begrepet Hjemmefronten er benyttet som betegnelse både for den organiserte og uorganiserte motstanden som ble ytt overfor de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Milorg og Sivorg var en del av den organiserte motstandsbevegelsen. I den ene enden av skalaen befant grupper seg som utførte konkrete aksjoner mot tyskerne, og som også sørget for å få avslørte motstandsfolk ut av landet. Det kunne også omfatte utgivelse av illegale aviser, og lytting på illegale radioapparater. I den andre enden befant folk seg som utøvet mer symbolsk motstand - f.eks. ved å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget o.l. Disse ble kalt jøssinger. (Marte Michelet benytter denne forståelsen av Hjemmefronten i sin bok, og definisjonen samsvarer med Wikipedias definisjon.)

Utgangspunktet for Marte Michelets siste bok er en uttalelse som Gunnar Sønsteby kom med i et intervju krigshistorikeren Ragnar Ulstein gjorde med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Der fremgikk det at Sønsteby fikk beskjed om jødeaksjonen (som fant sted i Norge i oktober 1942) tre måneder før den ble satt i verk. Denne uttalelsen står som en klar motsetning til det alle hevdet etter krigen og i særdeleshet i forbindelse med krigsoppgjøret i de norske domstolene: "Vi visste intet!" Denne uttalelsen gjorde at ingen ble dømt for medvirkning til drapet på de norske jødene ... At Hjemmefrontens menn skulle ha visst dette og ikke foretatt seg noe, kom forfatteren ganske enkelt ikke over. Da hun begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling ... 

Og som om dette ikke var nok, visste også den norske eksilregjeringen i London om at jødene i Europa ble deportert til "spesielle anlegg i det tyskokkuperte Polen, der de ble myrdet med gass". De visste også om Hitlers plan om å utrydde alle jødene i Europa. Likevel ble dette ikke nevnt i radiosendingene fra London. Hva kunne ikke ha skjedd dersom London-regjeringen hadde ønsket å mobilisere det norske folk til å hjelpe jødene slik at de kunne unnslippe den skjebnen som ellers ventet dem? At det i det hele tatt ble reddet jøder i Norge kan vi derfor ikke takke verken London-regjeringen eller Hjemmefronten for, men antinazistiske tyskere, blant annet en greve i Berlin (Von Moltke). 

For å forstå hva som skjedde under krigen, er det greit å ha med seg noen fakta. Da krigen brøt ut i Norge, skal det ha befunnet seg rundt 2100 jøder i Norge. 770 av disse ble deportert til tyske utryddingsleire, og kun rundt 30 av dem overlevde. I tillegg døde en del jøder i Norge, og det anslås at 760 døde som følge av jødeforfølgelsene i Norge. (Kilde: Wikipedia

Den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851, etter iherdig kamp fra Henrik Wergelands side. Paragrafen ble gjeninnført under Vidkun Quislings NS-regjering i mars 1942. Den ble stående inntil frigjøringen av Norge, og endringen av Grunnloven ble da ansett ulovlig. Quisling ble dømt for dette. 

Det hersket en antisemittisme i hele Europa i mellomkrigstiden, og Norge var dessverre intet unntak. Det gjorde ikke akkurat saken noe bedre at Trygve Lie, sjef for Utenriksdepartementet i eksilregjeringen i London, mislikte jødene sterkt. De fleste nordmenn kjente ingen jøder personlig, og det viste seg at de nordmennene som faktisk stilte opp for enkeltpersoner blant jødene under den tyske okkupasjonen, var folk som kjente jøder og hadde stor respekt for dem. 

Drapet p
å Halden-toget 22. oktober 1942, der en norsk politimann ble skutt og drept av grenselosene Karsten Løvestad, ble brukt av de tyske okkupantene for alt det var verdt, og ble fremstilt som et jødisk angrep på staten. Aksjonen mot jødene startet 26. oktober. En av dem som ble drept under flukt var sønnen til Feldmann-ekteparet. Dette fikk dem til å ønske å flykte, og de ble drept av mennene som skulle hjelpe dem ... Angivelig fordi ekteparets desperate oppførsel kunne kompromittere fluktruten ... Disse to hendelsene ble brukt til å karakterisere alle norske jøder som ekstremt vanskelige og risikable å hjelpe. For det første oppførte "de" seg ikke som gode norske borgere, og innebar en ekstraordinær risiko å ta med over grensen. Og for det andre sprakk de så lett under forhør, og ville da avsløre alle sine hjelpere. Disse generaliseringene gjorde det svært vanskelig for andre jøder å få hjelp i de kritiske dagene, før døren lukket seg for alvor bak alle dem som ikke flyktet i tide. 

Et annet narrativ som ble brukt mot de norske jødene var at de ikke flyktet, selv ikke da de visste hva som kom til å skje med dem ... Men poenget var at nazistene var strategiske. Først arresterte de alle mennene og tok fra familiene alt de eide og hadde. Deretter innførte de en plikt om å melde seg daglig for kvinnene. Kvinnene ønsket ikke å forlate sine menn, og håpet i det lengste på at de ville bli løslatt. Dessuten hadde de ikke lenger midler til å komme seg unna. Derfor ble de værende ... 

Carl Fredriksens Transport, kodenavnet for en flyktningeoperasjon under krigen, får virkelig gjennomgå i Marte Michelets bok. Operasjonen startet 28. november, dvs. en måneds tid etter de første arrestasjonene av norske jøder. To lastebiler ble brukt og flyktningene ble kjørt til Orderudseter, som ligger noen hundre meter fra svenskegrensen. Deretter måtte flyktningene gå til fots. Carl Fredriksens Transport reddet ca. 1000 mennesker, og 358 av disse var norske jøder. I januar 1943 ble flyktningetransporten avslørt. (Kilde: Wikipedia) Etter krigen fikk de medvirkende i denne aksjonen heltestatus. Det historien ikke fortalte noe om, var den enorme profitten som fulgte med, og som ikke sto i forhold til utgiftene eller risikoen som ble tatt. Og innkomstene kom fortrinnsvis fra de norske jødene. De andre slapp å betale. 

Det er høy sitatfaktor i Marte Michelets bok, og den fortjener å bli lest flere ganger - av mange! Selv valgte jeg å høre lydbokutgaven, men jeg har også skaffet meg papirutgaven av boka. Jeg har selv lest en hel del om hvordan Norge håndterte jødeforfølgelsen under krigen, og jeg visste også på forhånd at eksilregjeringen i London forsømte seg grovt i forhold til varsling. Det Marte Michelet gjør i sin bok er å gå så grundig til verks at det i ettertid ikke kan herske noen som helst tvil om at mange visste hva som var i gjære ... 

Man kan selvsagt bare spekulere i dag, for fasiten får vi jo aldri, men det bør likevel være hevet over enhver tvil at flere jødiske liv kunne ha vært reddet dersom bare bitte litt mer hadde vært gjort i de kritiske dagene høsten 1942. Alle unnlatelsene der og da og unnskyldningene i ettertid holder ikke! Flere jøder kunne ha vært varslet. Og selv om det ikke var Hjemmefrontens primære oppgave å frakte sivile flyktninger ut av landet, kunne de ha gjort mer. De engasjerte seg jo da det gikk rykter om at alle studentene skulle tas av nazistene. Håndteringen av denne gruppen står i grell kontrast til håndteringen av jødene. Ikke bare det, for mens jødene ble flådd for så og si alle sine eiendeler for å få hjelp til å flykte, måtte studentene ikke betale noe som helst. De jødiske flyktningene ble utnyttet til gangs økonomisk, og de som ikke kunne betale, fikk heller ikke hjelp. 

På slutten av sin bok skriver forfatteren dette:

"Arbeidet med denne boken har, kanskje noe paradoksalt, gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden. Det er mulig å holde fast ved den respekten og samtidig akseptere at mange av de samme menneskene verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene. En okkupasjonshistorie som ikke stadig nyanseres og vurderes med nye øyne, størkner til en selvbedragersk jubileumskultur.

Vi må slutte å tenke at motstand mot den autoritære, høyreradikale, rasebaserte samfunnsvisjonen var, eller er, selvsagt for nordmenn. Først da kan vi forstå hva som faktisk sto, og fortsatt står, på spill" (side 344)

Det handler om at vi en gang for alle må skrive en ærlig krigshistorie, ikke er krigshistorie slik vi hadde ønsket at den var. Selv vokste jeg opp med foreldre av etterkrigstiden, og som strødde om seg med diverse visdomsord. Som at "når krybben er tom, bites hestene". Vi mennesker viser oss ikke fra vår beste side når kampen om knappe goder skal utkjempes. Det har vi også sett i nyere tid, der flyktningekrisen plutselig ble et spørsmål om hvem som skulle ha hva, hvem som var verdige og hvem som ikke var det. Til syvende og sist handler dette om vårt menneskesyn og viktige verdier. Det handler om hva vi står for, hvilke kamper vi tar og i bunn og grunn hva som gjør oss til mennesker - på godt og vondt. Det er nettopp derfor bøker som den Marte Michelet har skrevet, er så viktig. Den minner oss om alt dette! 

Min påstand er at Marte Michelets bok er en av de viktigste bøkene som ble utgitt i 2018! Hun skriver godt, overbevisende og med godt belegg fra tilgjengelige kilder! Jeg anbefaler denne boka på det varmeste! Fanny Waager fungerte svært godt som oppleser! 

Utgitt: 2018 
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Fanny Vaager
Antall sider: 412
Spilletid: 12 t 48 min.
ISBN/EAN: 9788205504103 (papirutgave)
ISBN: 9788242169488 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Marte Michelet (Foto: Astrid Snipsøyr)

søndag 7. mai 2017

Jana Weidemann: "Piken fra Europa"

En tsjekkisk familiehistorie

Jana Weidemann (f. 1958) er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Hun vokste opp på Lillehammer med en tsjekkisk mor og en norsk far. Familien hennes tilbrakte som regel somrene i Tsjekkia, nærmere bestemt Praha, der resten av familien bodde. Dette har gitt henne nærhet til og interesse for tsjekkisk kultur og historie. "Piken fra Europa" er hennes egen familiehistorie gjennom et århundre, og dette er hennes første bok. 

Forfatterens mor Handula ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Tsjekkoslovakia ble opprettet etter de alliertes seier over Østerrike-Ungarn i 1918. Selve dannelsen av landet brøt med noen av de prinsippene som ble lagt til grunn for opprettelse av stater på den tiden, der det talte språket var avgjørende. Tsjekkere og slovakere snakket nemlig to ulike språk. Noen år etter fløyelsesrevolusjonen i 1989, som førte til Murens fall, erklærte Slovenia seg som selvstendig stat. Dette skjedde uten noen form for dramatikk. 

"Prahas mest framtrenden landemerke, det mektige slottet Hradcany, kneiser i åsen over Gamlebyen. Her hadde Handulas oldefar, Václav Gráf, stilling som kusk en gang på 1860-tallet. Rundt denne tiden var Praha ennå en liten by med bare 150 000 innbyggere, omgitt av bymurer." (side 21)


Hradcany slott på høyden - elven Vlatlava i forgrunnen (Bildet har jeg tatt selv)
Hotelldrift preget familiens virke i begynnelsen av den 20. århundre. Hotellet som lå i sentrum av Praha - Námesti I. P. Pavlova - ble drevet av Alfred, en eldre bror av Handulas morfar Jan. Der Jan gjerne mislyktes, ofte pga. dårlig styring over økonomien, der lyktes hans eldre bror atskillig bedre. Samtidig ble Jan forfulgt av uhell, som da han kom i unåde hos keiseren etter en lunch som visstnok ble ansett for dyr i datiden. 


Obencí dum (bildet har jeg tatt selv)
Idet første verdenskrig brøt ut, var Jan direktør for restauranten i det kommunale representasjonshuset i Praha, Obecní dum, som åpnet i 1912. 

"Praha var - på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - preget av etniske og religiøse motsetninger mellom jøder og kristne, tyskere og tsjekkere. Det kom ofte til gateslagsmål. ...

Familien var med andre ord en del av den nasjonalistiske bølgen som hadde kastet Europa ut i den første verdenskrig. Samtidig prøvde de å bidra til å lindre noe av nøden som krigen skapte, selv i et forholdsvis fredelig Praha." (side 45)


Utsikt over Praha (bildet har jeg tatt selv)
Østerrike-Ungarns dager kom til sin ende etter første verdenskrig, og i det nyopprettede Tsjekkoslovakia kom Masaryk til makten. Han lanserte løfter om sosial rettferdighet i tillegg til nasjonal selvstendighet. Han innførte åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighetstrygd, bortfall av adelstitler og garanterte rettigheter for minoritetsgruppene i landet. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Jans og Ela drev Hotel Savoy frem til 1926, og datteren Hana, som ønsket seg utdannelse, ble etter hvert presset av foreldrene til å gifte seg med Artur Brodsky. Dette ble et lykkelig ekteskap, tross aldersforskjellen mellom dem, men Artur døde ung. Hana var dermed enke i en alder av 26 år, og med ansvar for to små barn, blant annet Handula. Senere åpnet Jan og Ela Hotel Záhorí utenfor Praha.

Mot midten av 1930-årene flyttet Otto Strasser inn hos Handula, angivelig som leieboer, men etter hvert ble det klart at de hadde et forhold. At Otto hadde flyktet fra Hitler-Tyskland og hadde nazistiske holdninger, var det egentlig få som reagerte på den gangen. Heller ikke at han arbeidet i Schwarze Front. Den gangen trodde man at Hitler kunne stanses, og det var jo ønskelig. Samtidig flyttet Rolf Formis inn på Hotel Záhorí. Han hadde radioforbindelse inn i Tyskland, og representerte en motvekt til den ensidige propagandaen som ble pøst ut over den tyske befolkningen i regi av propagandaminister Goebbels. Dette gjorde Hitler rasende, og det var om å gjøre å få stanset ham. Drept ble han også til slutt, og denne skandalen gjorde at Hotel Záhorí´s glansdager var omme. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
"Natta til den 15. mars 1939 innkalte Hitler Tsjekkoslovakias president Emil Hácha til et møte i Berlin. Beskjeden var klar. Tyskland ville innlemme hele det tsjekkiske området i det tyske riket. Slovakia hadde allerede erklært seg som en uavhengig stat. Invasjonen var berammet til klokka seks samme morgen. President Hácha nektet først, men ble raskt tvunget til å undertegne et dokument der det het at den tsjekkiske hæren aksepterte den tyske okkupasjonen, og at han med tillit plasserte sitt folks skjebne i hendene til det tyske riket og dets fører. Om morgenen ble folk i Praha vekket av sangen fra masjerende tyske soldater og taktfast støveltramp i gatene. Okkupasjonen kom helt overraskende." (side 143-144)

Deretter fulgte en vanskelig tid. Hana og søsteren Jirina ble arrestert på bakgrunn av mistanke om planlegging av høyforræderi mot den tyske stat. Det var deres forhold til Schwartze Front, Otto Strasser og Heinrich Grunov Gestapo ville vite mer om. De ble etter hvert overført til Tyskland, og ble ikke løslatt igjen før året etter. I mellomtiden tok Ela seg av barnebarna.

Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia var annerledes enn okkupasjonen av Norge, fordi nazistene mente at slaverne var untermensch. Et sted i boka leste jeg at de til og med mente at tsjekkerne ikke trengte mer utdannelse enn noen få år, og at universiteter og høyskoler skulle være forbeholdt det ariske folket. 

Underveis kan vi følge Handulas tanker i dagboken hun førte på den tiden. Dagboken røpet imidlertid ikke familiehemmeligheter eller opplysninger som kunne slå tilbake på henne dersom uvedkommende skulle komme over den. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Det skjedde forferdelige ting under nazistenes okkupasjon. Jødeforfølgelsen er en ting. Omtrent samtlige jøder i Praha ble utryddet. Alle forsøk på motstand ble det slått hardt ned på, og da Heydrich, "Slakteren fra Praha", ble drept av allierte soldater, førte dette til at en hel landsby - Lidice - ble massakrert. 

Da freden omsider kom, var imidlertid ikke faren over for Tsjekkoslovakia. Nazistisk okkupasjon skulle senere bli erstattet av sovjetisk okkupasjon. Historien kjenner vi. Den kalde krigen, Muren, vanskelighetene med å krysse jernteppet ... Vi får også høre om tyskernes flukt fra Sudetenland, et skammelig kapittel i Tsjekkoslovakias historie. 

Tilfeldigheter førte til at Handula, forfatterens mor, som befant seg i Norge da Tsjekkoslovakia ble okkupert av Sovjetunionen, ble igjen i Norge. Senere giftet hun seg med en norsk mann, og fikk datteren Jana Weidemann, som er forfatteren bak denne boka. 


St. Vitus-katedralen (bildet har jeg tatt selv)
"Piken fra Europa" er en interessant bok om en tsjekkisk families ferd gjennom den 20. århundre. For meg som har vært en del ganger i Praha (selv om det begynner å bli noen år siden sist jeg var der), var det ekstra givende. Jeg er dessuten interessert i å lese historier om flyktninger - særlig om bakgrunnen for at folk velger å forlate sine hjemland. Det handler om fremmedgjorthet og opplevelsen av ikke helt å høre til. Forfatterens mor Handula valgte likevel å bli i Norge etter at fløyelsrevolusjonen i 1989 gjorde det mulig å vende hjem igjen. Hun prøvde riktignok å bo i Praha i ett år, men kom tilbake til Norge igjen. Hun savnet livet sitt i Norge. 

På grunn av alle de politiske skiftningene som har vært i sentral-Europa, der landegrensene har blitt endret opptil flere ganger, er dette også en historie om mennesker som gang på gang mister alt de har, og må begynne helt på nytt igjen. De valgene som er gjort i en epoke, og som fremsto helt legitime den gang de ble gjort, er i neste omgang ødeleggende fordi det blåser en annen politisk vind. Dette er for så vidt en skjebne Tsjekkoslovakia deler med flere land som endte bak jernteppet i noen år. Den redningen man håpet skulle komme etter nazistenes fall, ble i stedet erstattet av ny okkupasjon. Dette splittet i verste fall familier, slik Handulas søster Jirina opplevde det, da hennes russiske ektemann valgte å flykte ved krigens slutt. Russere som valgte å bli igjen, forsvant gjerne sporløst etter at Sovjets innmarsj i landet var et faktum. 

De refleksjoner Jana Weidemann gjør seg på slutten av boka om det å stå med en fot i to forskjellige kulturer, der hun først og fremst anser dette som en berikelse, danner grunnlag for ettertanke. 

"Jeg velger å avslutte fortellingen om Tsjekkoslovakia og Europas historie her, i jubelåret 1989. Mye har skjedd siden. Demokratiet har fått fotfeste, men nye politiske strømninger og drivkrefter, basert på tankegods som er så altfor velkjent, blant annet nasjonalismen, dukker opp på nytt i mange europeiske land. Nye opprivende begivenheter, ikke minst flyktningestrømmen, denne gangen fra land utenfor Europa, har vært en påtrengende realitet de siste par årene. Det er lett å være etterpåklok om både enkelte punkter i Versailles-freden, München-forliket og Sudetenland. Det store spørsmålet er om vi klarer å håndtere dagens situasjon bedre enn generasjonene før oss håndterte sin. Når et barn, barnebarn eller oldebarn av Europa om et halvt århundre setter seg fore å finne ut hva familien hennes har opplevd gjennom de siste hundre årene, kan vi da våge å tro at hun finner en historie om demokrati, toleranse og gjensidig respekt på tvers av landegrenser og innad i hver enkelt land?" (side 317)

Denne boka er ikke et litterært storverk, men er helt greit skrevet. Flere steder kunne den nok ha tjent på en noe strammere redigering, fordi den noen ganger kan bli vel ordrik. Likevel vil jeg hevde at boka er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for vår nære historie. Den delen som har fått størst plass er utvilsomt andre verdenskrig, og det er også denne delen som har størst allmenngyldig interesse, utover å være en historie om en helt konkret familie. Selv har jeg lest et knippe med bøker fra andre verdenskrig, der handlingen har vært lagt til Tsjekkoslovakia, og felles for disse har vært fokus på jødenes skjebne. Sånn sett supplerer denne boka dette bildet. Jeg savnet forklarende bildetekst til bildene i boka. Dette håper jeg kommer med dersom boka skal gis ut i nytt opplag.

Utgitt: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-530-3903-9
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

søndag 30. april 2017

Sacha Batthyany: "En forbrytelse i familien"

En historiefortelling som tar pusten fra deg!

Jeg skal ikke påstå at det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka, selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren fra før av. Saken er vel heller den at jeg alltid følger godt med når Forlaget Press gir ut nye bøker. Det skjer ikke for ofte, og erfaringsvis blir jeg sjelden skuffet. En kjapp titt på baksideteksten på herværende bok var tilstrekkelig til at jeg skjønte at denne bare måtte jeg ha. Og boka? Den var utlest i løpet av få timer. Jeg klarte ikke å legge den bort. 

Om forfatteren

Sacha Batthyany (f. 1973) er født og oppvokst i Sveits. Han studerte sosiologi i Zürich og Madrid, og har siden vært redaktør i Neue Zürcher Zeitung og forelest i journalistikk ved journalisthøyskolen i Sveits. Han bor i dag i Washington DC og arbeider som politisk korrespondent for Süddeutsche Zeitung. (Kilde: bokas smussomslag)

Forfatterens foreldre kom i sin tid som flyktninger fra Ungarn, og hele oppveksten hans bar preg av en opplevelse av å bo feil land. Foreldrene slo aldri røtter i Sveits, og flyttet tilbake til Ungarn etter at Muren falt. 

Litt om bakgrunnen for boka

Sacha Batthyany hadde i grunnen nok med sitt eget liv, nyforelsket som han var, da en kollega viste ham en avisartikkel med tittelen "Vertinnen fra helvete". Kvinnen på bildet var ingen ringere enn hans tante Margit - den styrtrike Grevinne Margit von Batthyany. I følge artikkelen skulle hun ha vært delaktig i en massakre på 180 jøder i den østerrikske grensebyen Rechnitz. Her skal hun ha holdt en fest for nazistene etter at det var klart at krigen var tapt. Det ble danset og drukket. Rundt midnatt gikk noen av festdeltakerne ut og drepte de 180 jødene. Først hadde de gravd sine egne graver. Etter hvert som de ble skutt, ble de veltet opp i gravene. Et knippe jøder fikk i oppdrag å grave igjen graven, før de selv ble drept. Deretter fortsatte festen som om ingenting hadde hendt. 

Selv husket han sin tante pga. hennes spisse tunge, som stakk ut når hun snakket, og hennes aversjon mot barn. Tanten som resten av sitt liv bodde i Sveits og levde det glade liv, uten å være preget av noen form for anger eller noe som kunne ligne ... 

"Det var en massakre på 180 jøder som vekket min interesse for familiens historie", skriver forfatteren på side 19 i boka. 

Om forfatterens tanker rundt bokprosjektet

Sacha Batthyany begynte å gjøre undersøkelser, og etter hvert avdekket han flere familiehemmeligheter som hadde vært godt bevart i alle årene som fulgte etter den fryktelige hendelsen. Blant annet fant han ut at et par hevnmord i forbindelse med etterforskningen førte til at innbyggerne i Rechnitz levde i evig angst for gjengjeldelse. Ingen sa noe, og tausheten har holdt seg helt frem til i dag. 

Jeg leste om foreninger for krigsbarnebarn, om mennesker på min egen alder som på grunn av begivenheter som ligger sytti år tilbake i tid, føler seg rotløse, retningsløse, som om de er født i et vakuum. "De har arvet sine foreldres ubearbeidede emosjoner," leste jeg. "Nå prøver de å frigjøre seg fra fortidens lenker." Mange følte seg skyldige fordi de ikke hadde klart å lindre sine foreldres nød og forvirring. Jeg leste om overdreven hardhet mot seg selv, om å skape en illusjon om en intakt verden, om å kompensere for en følelse av at noe manglet. Én skrev: "Jeg vil endelig falle til ro i livet mitt." Og en annen spurte: "Hva slags mennesker har det gjort oss at foreldrene våre tiet, alltid bare tiet?" Jeg kjente meg igjen i disse linjene selv om jeg ikke ønsket å tilhøre noe fellesskap av lidende. Jeg er ingen selvhjelpsgruppe-type. 

"Hver generasjon har sine oppgaver," sto det på en nettside som befattet seg med temaet. "Foreldregenerasjonen brettet opp ermene for å fjerne de ytre ruinene. Å fjerne de psykiske ruinene - det er barnebarnas oppgave." Er det slik? Var ikke alt dette for enkelt? At traumer går i arv, særlig fra besteforeldre til barnebarn, hadde jeg allerede lest om, men jeg ville ikke riktig tro det. Som om bomberegnet min far opplevde som barn, var en unnskyldning for min tidvise melankoli. Som om de ti årene som min bestefar tilbrakte i GULag i Sibir, var årsaken til min særhet. Og likevel var det en forbindelse her, eller var alt dette bare noe jeg innbildte meg? (side 30-31)

Mens Batthyany graver i fortiden, tenker han at motivasjonen hans er "å finne ut hva som egentlig skjedde". Etter hvert skjønner han at sannheten er mer kompleks, og at han gjør det for sin egen del. Kanskje for å bli hel?

Litt om kildene og Ungarns historie

Sacha Batthyanys farmor etterlot seg en del papirer som hun fikk sin sønn og forfatterens far til å love at han skulle brenne etter hennes død. Slik gikk det heldigvis ikke, og etter hvert fikk Sacha tilgang til disse papirene. Her dukker enda flere hemmeligheter opp. Som skjebnen til ekteparet Mandl ... Også de var jødiske. Disse hendelsenes betydning oversteg det faktum at hun selv mistet begge sine barn under krigen, og at mannen hun var gift med tilbrakte 10 år i GULag ... I alle fall ut fra sideantallet i notatene å dømme.

I boka beskrives et føydalsamfunn i Ungarn, som var svært tilbakestående sammenlignet med resten av Europa på den tiden. En intellektuell, kulturell og vitenskapelig elite holdt til i Budapest, og dette var for en stor del jøder. Resten av det ungarske samfunnet besto av et godseieraristokrati, som Sacha Betthyanys foreldre hørte til, og hundretusener av landarbeidere. 

Selv før nazistene kom hadde jødene i Ungarn det vanskelig. Dette skriver også Monica Csango om i sin bok "Fortielser - Min jødiske familiehistorie". Blant annet var det vanskelig for jøder å få lov til å studere, og dette førte til at mange måtte reise utenlands, et tema som også Julie Orringer skriver om i sin fiksjonsroman "Den usynlige broen". (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Gjennom dagboknotatene til Maritta, forfatterens bestemor, og Agnes, datteren til Mandl-ekteparet, får vi innblikk i en tid der store omveltninger skjedde i Ungarn. Tidligere venner ble fiender, alle var seg selv nærmest og det handlet om å overleve. Oldeforeldrene til Sacha kunne ha reddet Mandl´ene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Og hva ville han selv ha gjort i dag, om han ble stilt over for et tilsvarende dilemma? Kanskje ikke han heller? Men mens bestemoren led under sin unnlatelse resten av sitt liv, valgte tante Margit et liv i sus og dus, uten å preges av noen som helst form for samvittighet. 

Mens forfatteren jobbet med boka, reiste han og faren til GULag-leirene i Sibir, der farfaren hans hadde vært i 10 år av sitt liv. Han opplevde at faren tidvis var betenkt. Hva ville det føre til å grave opp alt dette grumset fra fortiden? Hvorfor vekke gamle spøkelser? 

Jeg svarer: "Oppgjør med fortiden er bare mulig om man hele tiden snakker om hva som foregikk. Denne setningen stammer selvsagt ikke fra meg, men fra Hanna Arendt." (side 77)

Hvorfor sa ingen noe?

Etter at Sachas besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits, var det tante Margit og onkel Ivan som tok dem imot. De var bemidlede og hjalp til med skolegangen til Sachas far, og sørget for at faren fikk seg jobb. Det var kanskje ikke så rart at det ikke var rom for de store konfrontasjonene i familien den gangen? Så mye som de hadde opplevd ... blant annet en krig som fikk mennesker til å oppføre seg som dyr. Skulle de skjære bort den greinen de nå klamret seg til? Var det for mye forlangt?

Undersøkelsene fører forfatteren i kontakt med Agnes og hennes døtre. Agnes overlevde Auschwitz og bosatte seg i Buenos Aires. Det blir et møte som til fulle viser på hvilken måte fortiden og ting som skjedde før vi ble født, fortsetter å definere oss, uten at vi nødvendigvis vet hva dette er. 

Hvor mye av familiens historie fester seg i senere generasjoner?

I ettertid reflekterer Sacha Batthyany over det han har opplevd. Han kjenner seg ikke igjen i tante Margits maktsyke, og deler absolutt ikke hennes sympati med nazistene. Han reflekterer imidlertid over egne holdninger til ulike ting. 

Blir vi ikke lydige og pliktoppfyllende straks det er snakk om å redde eget skinn? Er vi ikke en Sikmanovskij eller Böhme, har vi ikke alle litt Margit i oss?

Vi er riktignok ikke voktere og foretar ingen forhør, men hvordan handler vi i konfrontasjoner som er langt mindre truende enn i kriger? På kontoret for eksempel, når vi vil gjøre et godt inntrykk? Er vi oppriktige nok til å si sannheten, også en ubekvem sannhet? Har vi tatt mennesker i forsvar når de ble mobbet av sjefen vår - eller har vi bare stått og sett på, som de forbipasserende i Budapest da man druknet jødene i Donau? Hadde vi slått et slag for dem fordi de led urett, eller hadde vi tiet, som bestemor? Ville vi tatt sjansen? Er vi villige til å ta noen som helst risiko? For hvem da, i så fall? For hva? (side 256)

Min vurdering av boka

Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om andre verdenskrig og om hva som hendte med menneskene i den forbindelse. Det gis ut mye litteratur om tematikken, men alt er ikke like bra. Innimellom kommer jeg imidlertid over noen perler, som fortjener toppkarakter! Sacha Batthyany´s bok "En forbrytelse i familien" er definitivt en slik bok! Forfatteren har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi.

Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Å finne ut at ens egen slekt har hatt delaktighet i en grusom forbrytelse - for ikke å si flere -  og så velge å skrive bok om det, kan ikke ha vært en helt enkel beslutning. Men Sacha Betthyany har faktisk gjort det, og underveis byr han rikelig på sitt eget følelsesregister, familiens tanker og beveggrunner - før han til slutt på et vis setter inn nådestøtet. For hvor mye handler dette bare om hans familie, og hva ville vi selv ha gjort i en lignende situasjon? Alle som protesterte risikerte ikke bare sitt eget liv, men hele familiens liv. 

Vi kommer tett inn på menneskene underveis i beretningen, og den eneste som det ikke finnes noen formildende omstendigheter rundt, er i grunnen tante Margit, hun med tungen. Historien grep tak i meg, og jeg fant også flere lag enn de som var forfatterens hovedanliggende, men som han også beskriver og funderer rundt. Som hvordan det er å forlate et høyt elsket hjemland, og hvordan lengselen hele tiden lå der og førte til at forfatterens foreldre vendte hjem så snart anledningen bød seg. Det var ikke i Sveits de skulle bli gamle. Det var i Ungarn. 

Dette er slik bok som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! Jeg håper at mitt innlegg om boka fører til at mange blir oppmerksom på den! Jeg pleier ikke å dele ut terningkast på bloggen min lenger, men dersom jeg hadde gjort det, ville det blitt en sekser denne gangen. 

Ingen har anmeldt boka enda, men det varer nok ikke så lenge ... 

Utgitt i Sveits: 2016
Originaltittel: Und was hat das mit mir zu tun? Ein Verbrechen im März 1945: Die Geschichte meiner familie
Engelsk tittel: A Crime in the Family
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 292
ISBN: 978-82-328-0081-0
Boka har jeg kjøpt selv


Sacha Batthyany 

fredag 30. desember 2016

Ian Buruma: "Vekten av skyld"

Om krigsoppgjør og vekten av skyld

Det er nesten to år siden jeg oppdaget Ian Buruma (f. 1951), den nederlandsk-amerikanske forfatteren som er professor i menneskerettigheter og journalistikk, og som også har studert asiatisk kultur.  Han har en rekke bokutgivelser bak seg over tematikken Kina og 1900-tallets Japan. Buruma har selvsagt vært verdenskjent lenge før jeg ble oppmerksom på ham, men han kom for alvor opp på min radar med utgivelsen "År null - En fortelling om 1945". (Linken peker til min omtale av boka.)

"Vekten av skyld" er ikke en ny bok. Den utkom nemlig i 1994 under tittelen "Wages of guilt". Men selv om den først utkommer nå, over 20 år etter, er det forunderlig nok like aktuell. Nå har dessuten forfatteren ført til et forord til boka, siden den kom ut på nytt i 2015, men ellers er boka uendret, slik jeg har forstått det. 

Boka er delt inn i fire deler, og hver del tar for seg ulike sider både ved Tyskland og Japans deltakelse under andre verdenskrig. Det handler om hvilke ugjerninger som ble begått i Auschwitz, Hiroshima og Nanjing, og det handler om rettsprosessene etterpå. Dessuten om hvordan landene på ulikt vis har taklet byrden ved egne bidrag under krigen, noe som gjerne fremkommer ved hvilke debatter som har vært tillatt i offentligheten, hvordan skolene formidler kunnskap og hvilke minnesmerker man har reist. Buruma har sammenlignet og analysert likheter og forskjeller, og han har forsøkt å komme frem til hva som skyldes kultur, styresett og menneskers iboende egenskaper. Var tyskere og japanere spesielt farlige folk, siden de kunne begå slike grusomheter? Er det f.eks. noen likheter mellom Hitler og den hellige japanske keiseren? Hvordan påvirker det skyldfølelsen hos folket når man i det ene tilfellet med rette og med alles velsignelse kan demonisere lederen, mens det var helt utenkelig å gjøre noe tilsvarende overfor en guddommelig keiser? 

Forfatteren skriver følgende på side 315 i boka:

"I 1945 var det japanske folket politiske barn. Før den tid var de blitt tvunget til å underkaste seg helt og holdent en stat drevet av autoritære byråkrater og militære, og en religiøs kult hvis yppersteprest også formelt var leder for de væpnede styrker og dessuten imperiets suverene monark. 

Situasjonen har endret seg siden den tid, men ikke tilstrekkelig. Fordi japanerne ble ansett som et farlig folk, ble de presset, ikke minst av MacArthur selv, til å trekke seg unna den onde verden og gjemme seg under Amerikas skjørt. Japan ble kort sagt tvunget til å undertegne en sjenerøs versjon av Versaillestraktaten: tap av selvstendighet uten dermed å bli strupt økonomisk. Japanerne ble oppmuntret til å bli rike, mens militære affærer ble tatt ut av deres farlige hender. Staten ble drevet av det samme byråkratiet som drev det japanske imperiet, og valgsystemet ble rigget slik at det samme korrupte konservative partiet holdt seg ved makten i nærmere førti år."

I Tyskland var det annerledes. Nå var det riktignok slik at det var mye man ikke snakket om i et par-tre tiår etter krigen. Det måtte et generasjonsskifte til for å få det til å løsne, men da løsnet det også for alvor. Den mye kritiserte Hollywood-serien "Holocaust" som kom i 1979 medvirket dessuten til at sannhetsvitner trådte frem. Det ble stuerent å snakke om Holocaust.

Buruma redegjør for det tyske sorgarbeidet - Trauerarbeit - som har preget Tyskland i etterkrigstiden, dvs. etter den første tiden som mest av alt var preget av fortrengning. 

"Bare de som har lidd et tap, kan sørge. Men nøyaktig hva var det tyskerne hadde mistet? Jødene, selvfølgelig, men det ble i liten grad opplevd som et tysk tap. Mange tyskere hadde mistet hjemmet sitt, sønnene sine, de absurde idealene sine og lederen sin. Men å sørge over dette var ikke hva ekteparet Mitscherlich mente med Trauerarbeit: Å begråte Hitler i 1945 var umulig. Tredve år senere skulle Margarete Mitscherlich si at den manglende evnen til å sørge ikke lenger gjaldt de yngre generasjonene. Hun hadde rett: Man sørger over jødene i Tyskland, og i visse miljøer sørger man også over Hitler." (side 37-38 - referansene er hentet fra Alexander og Margarete Mitscherlich´ berømte bok "Sorgens umulighet" - "Die Unfähigkeit zu trauern".)

En annen stor forskjell mellom Tyskland og Japan var at mens tysk krigshistorie var forbundet med Auschwitz, som var en uhyrlighet utført av tyskere for å utrydde det jødiske folket, hadde Japan Hiroshima og Nagasaki, som var en uhyrlighet utført av amerikanerne mot japanerne. Atombomben overskygget japanernes egne uhyrligheter, som f.eks. massakren i Nanjing.

De første årene etter krigen var både i Tyskland og Japan preget av dyp nød og fattigdom. Det var en tid preget absolutt forfall og fordervelse, skriver Buruma. Fattigdommens foredlende kraft er først og fremst en intellektuell forestilling. Paradokset er at det meste som ble skrevet innenfor litteraturen fra denne tiden, romantiserer krigen. 

Buruma beskriver også tyskernes angst for at sorgprosessene og minnesmerkene skulle bli kitsch. Det var også frykten for kitsch som gjorde at tyskere generelt ikke lot seg begeistre av den amerikanske TV-serien Holocaust. 

"Kitschen ligger klar til å smekke fellen om deg i Auschwitz. Kitschen blåser opp det banale ved å pøse religiøsitetens varmluft inn i den. Kitschfølelser er alltid falske. Å besøke dette åstedet for så mye lidelse, en lidelse ingen beskrivelse kan gi et fyllestgjørende uttrykk for, er opprørende, skjønt ikke fordi man får en bedre forståelse av hvordan det faktisk var å være et offer her, men fordi et slikt besøk roter opp følelser man ikke kan stole på. Det er fristende å søke den moralske varmen som følger identifikasjonen - så enkelt og så overmodig - med ofrene: Det kunne like gjerne ha vært meg, og så videre. Steder merket av lidelse og redsel øver en fascinasjon som altfor lett kan gli over i masochistisk nytelse. Fantasien dreier mot et morbid ønske om å bli skrekkslagen og rystet. Det er kanskje denne formen for kitsch det er vanskeligst å motstå, især når man er oppdratt, som fredsaktivisten Makoto Oda sier det, med offerets ståsted som utgangspunkt." (side 90)

Buruma trekker frem det mest berømte diktet om dødsleirene, nemlig "Todesfuge" ("Dødsfuge" på norsk, og "Death Fugue" på engelsk)) som jøden Paul Celan skrev i 1945. Diktet er blitt en klassiker, som alle tyskere kjenner fra skoletiden. 

Mens det etter krigen ble gjennomført krigsforbryterrettssaker mot nazister (Nürnbergprosessene), fant det ikke sted tilsvarende rettssaker i Japan. Ikke fordi de japanske soldatene var mindre grusomme enn de tyske soldatene, men rett og lett fordi de japanske grusomhetene var del av et militært felttog og ikke planlagt drap på et helt folk. Samtidig har også japanerne en del å svare for, og som det ikke er blitt tatt tilstrekkelig tak i etter krigen. Også her ble det utført medisinske eksperimenter på krigsfanger, sivile ble voldtatt og drept over en lav sko i Kina (Nanjing) og tusenvis av kvinner ble tvangsprostituert - bare for å nevne noe. Tokyoprosessene var annerledes enn Nürnbergprosessene. Mens de tiltalte i Tyskland prøvde å unnslippe straff ved å hevde at de kun fulgte ordre, var skikken helt annerledes i Japan. 

"Men spørsmålet om ansvar er alltid en kinkig affære i Japan, hvor formelt ansvar er enklere å identifisere enn faktisk skyld. Ikke bare tok mange ... på seg skylden for det deres overordnede hadde gjort (en vanlig praksis i Japan, både i kriminelle gjenger, politikken og bedrifter), men mennene på toppen hadde ofte ikke kontroll med sine skruppelløse underordnede. Følgelig kan det neppe sies å være en overraskelse at skyndsomt opprettede domstoler over hele Asia, bestående av menn som hadde minimal kjennskap til japanernes mentalitet og levemåte, ikke var i stand til å plukke ut hvem i den japanske kommandokjeden som hadde vært ansvarlig for hva. Som en følge av dette ble mange anklaget for feil forbrytelser på feilaktig grunnlag." (side 186-187)

Mens tyske skoleelever fikk i oppgave å analysere manipulerende tekster av Hitler for å lære hvordan man som individ bør opptre i en stat bygget på falske normer, skjedde ikke det samme i Japan. Der fortsatte krigshistorie - den sanne - å være tabu, noe man ikke snakket om. De som sto i bresjen for endringer i en utviklende retning, fikk imidlertid kjenne på kostnadene ved dette i begge land. I Tyskland ble etterkrigstidens sorgprosess for øvrig påvirket av murens fall og sammenslåingen av det frem til da delte landet til en helhet. I Øst-Tyskland hadde man nemlig ikke hatt en tilsvarende prosess som i Vest-Tyskland.

Men hvordan sørger egentlig fremtidens generasjoner over fedrenes synder? Museumskurator Christoph Stölzl sier det slik:

" ... man kan ikke sørge psykologisk over noe man ikke har gjort". Han refererte selvfølgelig til det gamle problemet med å være tysker etter Auschwitz. "Det eneste man kan gjøre," sa han, "er noe symbolsk, seremonielt. Det ville ha vært fint å ha en Auschwitz-dag hvert år og donere penger til Amnesty International. Det ville ha vært mer produktivt enn all denne sjelegranskingen. Men det er typisk for tysk idealisme å lengte etter det umulige og unnlate å gjøre det mulige." (side 254-255)

Det har ikke vært bare enkelt å minnes grusomhetene under krigen, og Buruma nevner en tale som Philipp Jenninger, Bundestag-presidenten, holdt i Bonn den 10. november 1988, femti år etter Krystallnatten. Det hele begynte så bra og endte så katastrofalt for Jenninger. Fallhøyden var stor dersom man ikke gjorde det riktig, veide hvert ord på gullvekt og nøye overveide konsekvensene av sine uttalelser. Kanskje var det ikke nok Trauer i talen hans? Og det er forskjell på en minnestund og en nøktern historisk tale ... Jenninger ble degradert etter dette. Noe tilsvarende skjedde med borgermesteren Motoshima som i en tale den 12. desember samme år begynte å snakke om keiserens (ene-)ansvar for krigen. 

Hovedkonklusjonen i boka er at Tyskland i svært stor grad har klart å forsone seg med sin fortid, mens det samme ikke kan sies om Japan. Her har man en vei å gå ...

Nok en gang har jeg lest en uhyre interessant bok av Ian Buruma! Han imponerer med sine solide kunnskaper. Det som nettopp gjør denne boka så spesiell og annerledes det meste annet jeg har lest innenfor tematikken, er det personlige preget. Ikke bare levendegjør det stoffet, men det hele blir ikke strengt klinisk og historisk "korrekt" ... grensende til det kjedelige. Hele tiden fletter han historier sammen, trekker sammenligninger, kommer med egne betraktninger, analyserer, refererer til historiske kilder, berømte bøker og filmer. Noe av dette hadde jeg hørt om fra før av, men f.eks. endte jeg med å bestille Masuji Ibuses bok "Sort regn" fra et antikvariat. Boka handler om Hiroshima etter atombomben i 1945. Dessuten oppdaget jeg at filmen "Das Schrechliche Mädchen" ligger på nettet i fullversjon. Den skal jeg se! Tenk om ungdommer fra videregående skole oppdager Ian Burumas bøker, og leser disse parallelt med lærebøkene sine? Hvilken økt forståelse de vil få av verden og det som skjedde den gangen! Skildringene i boka er kraftfulle, intense, krevende og tankevekkende, og boka fungerte som den reneste pageturner for meg! 

Jeg gir mine beste anbefalinger til Ian Burumas bok! Jeg håper at Forlaget Press utgir flere av hans bøker! 

Aftenposten anmeldte boka tidligere i høst (Krigens sanne ansikt - Buruma beveger seg mellom populærkultur, politikk og historie, sosialpsykologi og reiseskildring, utvunget og elegant, men aldri lettvint. Dette er uten tvil en moderne klassiker om krigsoppgjør og skyld, fortrengning og tilgivelse.).

Utgitt: 1994
Originaltittel: Wages of guilt
Utgitt i Norge: 2016 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Christian Rugstad 
Antall sider: 348
ISBN: 978-82-328-0092-6
Boka har jeg kjøpt selv

Ian Buruma (Foto: ukjent)

Populære innlegg