Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 24. februar 2017

Linda Boström Knausgård: "Velkommen til Amerika"

Om taushetens makt og avmakt

Linda Boström Knausgård (f. 1972) debuterte med diktsamlingen "Gör mig behaglig för såret" i 1998. Siden gikk det 12 år før novellesamlingen "Grand Mal" utkom (2011). Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg var vel egentlig sånn helt passelig fornøyd med den. Jeg opplevde novellene som nokså ujevne. Noen få av de totalt 20 novellene var glitrende, mens flertallet ga meg svært lite. Samtidig kjente jeg på at novellene rent språklig holdt mål og vel så det. Novellesamlingen ble hennes gjennombrudd.


Min opplevelse av "Grand Mal" bidro nok til at jeg hoppet over "Helioskatastrofen", som utkom i 2013. Da "Velkommen til Amerika" utkom på norsk rett etter nyttår, og jeg samtidig fanget opp at den var nominert til den prestisjefylte Augustprisen i Sverige høsten 2016, våknet min interesse for hennes forfatterskap på nytt. (Hun vant ikke. Det gjorde derimot Lina Wolff for sin roman "De polyglotta älskarna".)


"Nå er det lenge siden jeg sluttet å snakke. Alle har vent seg til det. Moren min, broren min. faren min er død, så jeg vet ikke hva han ville sagt. Kanskje at det skyldes arv. Arven slår hardt i min slekt. Ubønnhørlig. I rett nedstigende linje. Kanskje jeg har hatt tausheten i meg hele tiden. Før sa jeg ting som ikke stemte. Jeg sa at solen skinte når det regnet. ...


Tausheten gjør ikke noe fra eller til. Ikke tro det. Ikke tro at solen går opp om morgenen, for sånt kan man ikke være sikker på. Jeg bruker ikke skriveboken moren min ga meg. Hvis du føler behov for å gi en beskjed, sa hun. Skriveboken var en slags innrømmelse. Hun aksepterte tausheten min. Jeg fikk være i fred. Det ville nok gå over. Kanskje det ville gå over." (side 5-6)


Ellen, bokas jeg-person, har sluttet å snakke og forskanser seg bak tausheten sin. En dag ba hun høyt til Gud om at faren skulle dø, og en morgen var han nettopp det. Han lå død i sengen. Hun tror at dette har sammenheng med at hun ønsket dette høylytt. Så mye makt i det sagte ord ... Hun slutter å snakke fordi ønsket hennes gikk i oppfyllelse.


Ellens familie er dysfunksjonell. Ellen er dysfunksjonell, broren er dysfunksjonell, moren er dysfunksjonell. Slik faren også var det mens han levde. Broren kommer ikke engang ut fra rommet sitt når han må tisse. Han tisser i stedet på flasker som han har på rommet. Og døra er spikret igjen, mens han jobber med musikken sin i ensom majestet. 


Barnas skuespillermor insisterer på at de er "en lys familie". Som om hun nekter å forholde seg til alt mørket som barna hennes er omgitt med. Det angår henne ikke. 


"Før var jeg ofte med mamma på teateret. Det er jeg ikke lenger. Jeg hører når hun går og jeg hører når hun kommer tilbake. Sist jeg så henne spille, var hun en fallen frihetsgudinne som ønsket migrantene velkommen til Amerika. Hun var skallet og hadde et speilskår stukket inn i pannen. Hun hadde mistet fakkelen. Jeg hadde elsket det. Måten hun så ut på. Vesenet hennes som lyste og lyste der på scenen. Velkommen til Amerika. Velkommen til Amerika." (side 8)


Mens moren så og si ikke forholder seg til det ulykksalige som har rammet familien, som balanserer på kanten av et stup, funderer Ellen på om hun vil fortsette å være taus resten av livet. Hun tror vel egentlig ikke det. Hun ber til Gud om at mamma må bli lykkelig, og samtidig hjemsøkes hun av minnene om en voldelig far. En far de av og til måtte flykte fra når han hadde drukket for mye sprit og mente at kona hadde ligget med en annen mann. Da var han nemlig voldelig, knuste vindusruter og skrek. 


En dag bønnhøres Ellen igjen. Mamma er lykkelig. Hun har truffet Ulrik.


"Jeg hadde aldri sett henne så lykkelig. Ulrik og hun kunne ikke røre nok ved hverandre. Det var som om lykken til mamma smittet. Hvordan hun følte seg, hadde alltid vært det som bestemte stemningen hjemme. Hvordan hun taklet pappa. Det var hennes trygghet som var det viktige og nå virket det som hun var trygg. Akkurat nå kunne det ikke skje henne noe farlig." (side 79-80)


Tvangstankene står bokstavelig talt i kø, og fordi Ellen ikke har noen å snakke med om tankene hun gjør seg, får hun heller ingen korrektiver. Moren er i bunn og grunn aller mest opptatt av seg selv, og hun forstår ikke datterens univers. Hun ser heller ikke datterens omsorg og beundring for henne. Kanskje er til og med tausheten en form for beskyttelse, siden Ellen tillegger sine egne ytringer så stor betydning. Gjennom å insistere på at de er en lys familie, fratar moren datteren og sønnen den hjelpen de så sårt hadde behøvd. Det ansvaret moren ikke tar, det tar Ellen på seg. Hennes taushet er det som skal til for å beskytte dem hun er glad i. Tror hun ... Mens moren altså har evig nok med seg selv og etter hvert sin nyvunne forelskelse ... 


Språket i boka er både følsomt og poetisk, og teksten er sterkt ladet. Jeg vil nesten gå så langt som å hevde at teksten er elektrisk. Den lever. Ellen fremstår så levende og så sterkt tilstedeværende at jeg aldri tvilte på henne som person. Selv om boka ikke en gang fyller 100 sider, er det likevel ikke fort gjort å komme gjennom den. Ordene må få tid til å synke inn, og hendelsene i boka må få tid til "å virke" før man leser videre. Jeg måtte derfor bruker litt tid på den. Historien er kraftfull, der det hele tiden er Ellen som har ordet. Kanskje er hun for moden for alderen, slik at dette ikke fremstår som realistisk, men det tenkte jeg i grunnen mindre på mens jeg leste. Disse tankene kom først etterpå da jeg tenkte igjennom hva jeg hadde lest. Poenget er at det fungerte svært godt underveis. 


Mange av livets arenaer preges av et spill, der mennesker går rundt og later som noe annet enn det som er reelt. Dersom man har opplevd at det å være oppriktig og ærlig alltid har vært skummelt, blir det kanskje slik? For voksne mennesker med den gode magefølelsen intakt, blir en slik dobbeltkommunikasjon i høyden forvirrende. Langt verre er det når en hel familie bærer preg av ikke å kunne kommunisere åpent og ærlig. Når det er bedre å late som enn å si det som det er, eller at man ikke får gehør for sin virkelighetsforståelse, oppstår det gjerne psykisk sykdom, særlig når det er barn som opplever dette. Verden blir da et uoversiktlig og skremmende sted når man aldri kan stole på sin egen magefølelse, fordi dette hele tiden benektes av andre som man har rundt seg. I et slikt univers lever Ellen, og for å overleve skaper hun seg sin egen verden. Det er likevel hun som ser de andre klarest. Dette er en bok som berører sterkt, lenge etter at siste side er vendt. Boka vokser etter at man har lest den.


Denne boka anbefaler jeg varmt!  


Boka er anmeldt i mange medier; VG (For den som har litt kjennskap til Linda Boström Knausgårds liv, ikke minst slik det er fremstilt i bøkene til han som nå er i ferd med å bli hennes eksmann, Karl Ove Knausgård, er det selvsagt vanskelig å ikke lese mye av denne sykdomsskildringen selvbiografisk.), Dagsavisen (Hudløst er et ord som kan karakterisere Linda Boström Knausgårds nye roman «Velkommen til Amerika». Den knappe 100 sider lange boka er et skarpt tegnet portrett av en psykisk plaget familie.) og Aftenposten (Romanen ligner en dagbok i formen, samtidig som den faktiske forfatteren har et overblikk og et språk på et helt annet nivå enn barnet. Enkelte steder bryter den voksne stemmen inn med en innsikt barnet umulig kan ha. Men Boström Knausgård klarer på imponerende vis å skape en nærhet til dette barnet, en opplevelse av å komme i reell kontakt med hennes fantasier, livsfølelse og tvangstanker.). Bokbloggeren The Girl Who Reads har også skrevet om boka.

Utgitt: 2016

Originaltittel: Välkommen till Amerika
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Oktober
Oversatt: Monica Aasprong
Antall sider: 93
ISBN: 978-82-495-1760-2
Jeg har kjøpt boka selv. 


Linda Boström Knausgård (Foto: Christina Ottosson Øygården)

2 kommentarer:

  1. Hm... i utgangspunktet ville jeg unngått denne boken, på grunnlag av hvem forfatteren er, i forhold til den forfatteren hun var gift med. Har aldri vært imponert av folk som skriver navlebeskuende om seg selv og sitt. Du greide å få meg nysgjerrig, og kanskje jeg kan bestemme meg for å se bort fra det personlige som muligens ligger det, og lese dette som det det er. Takk for flott lesetips Rose-Marie!

    SvarSlett
  2. Jeg liker veldig godt å inspirere flere til å lese bøker jeg liker! :-)

    Mulig at denne boka blir for "navlebeskuende" for deg (og kanskje vil du også oppleve den som "sutrete", for alt jeg vet, siden det handler så mye om følelser). Det handler jo om å se inn i seg selv, dette her også.

    Ellers vil jeg råde lesere av Linda Boström Knausgård til å gå inn i dette forfatterskapet på forfatterens egne premisser, og ikke ut fra hvem hun har vært gift med. Hun skriver helt annerledes enn sin eks-mann. I denne boka får vi ikke alle svarene, men må tenke en hel del selv.

    Nå liker jo jeg Karl Ove Knausgårds bøker over gjennomsnittlig godt, og jeg elsker at han skuer innover i seg selv. Han gjør det på en måte som ikke får ham til å virke selvopptatt. Jeg opplever hans bøker som lite selvopptatte, fordi han - slik jeg oppfatter det - skriver om det universelle ved å være menneske. Når han skuer innover i seg selv, beskriver han ting vi kan kjenne oss igjen i. Og en mer ydmyk og lite selvopptatt mann skal man lete lenge etter! For øvrig er en av hans store litterære helter nettopp Proust, og det å skrive mange bind om seg selv og kunsten i en svær bokserie er nettopp hva Knausgård har gjort. Her er det rikelig med preferanser litt litteraturen, og det er nettopp dette som løfter bokserien "Min kamp" til slike høyder at han nå er en internasjonalt anerkjent forfatter. Han har klart det få andre forfattere har klart før ham. Å redusere hans forfatterskap til "navlebeskuende" og kun det, er å utøve stor urett mot hans forfatterskap. Han er en stor forfatter! Og han skriver helt mesterlig (men som alle store forfattere har han også skrevet ting som er på det mer jevne). Så trenger jo selvsagt ikke alle å bli imponert av den grunn eller like det han skriver, men stor er han lell! Det kan ingens personlige smak ta fra ham. Han kommer mest sannsynlig til å bli stående som en bauta i litteraturhistorien!

    SvarSlett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.