Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 31. desember 2017

Godt nytt år!


Dette er dagen for å gjøre opp status for året som har gått. Hva fikk jeg egentlig gjort? Oppnådde jeg alle målene mine? Livet mitt er fylt med oppgavelister, milepælplaner, kontrakter som skal oppfylles og jeg vet ikke hva - men på lese- og filmfronten har jeg egentlig bare satt meg ett hovedmål: å få lest litt flere bøker og sett noen flere filmer enn i fjor. Dette målet har jeg nådd med god margin hva gjelder bøker. Det ble nemlig 84 leste bøker til slutt, mot 69 både i 2016 og 2015. Jeg har også blogget om 40-45 filmer - mange i oppsamlingsinnlegg - mens jeg i 2016 blogget om litt flere filmer - omtalt hver for seg i egne innlegg. 

Norske bøker:

Jeg har lest 34 norske bøker i år. Eller egentlig 36 dersom jeg tar med et par kokebøker. 23 (eller egentlig 24) er utgitt i løpet av 2017. Fordelingen mellom mannlige og kvinnelige forfattere er 50-50. 

Her er min ti-på-topp-liste blant de norske bøkene som har kommet ut i 2017: 
Carl Frode Tiller: Begynnelser
Jan Kjærstad: Berge
Roy Jacobsen: Rigels øyne
Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate
Edvard Hoem: Liv andre har levd 
Astrid Sverresdotter Dypvik: Berlin-historier: Kald krig i den delte byen
Cecilie Hellestveit: Syria - En stor krig i en liten verden 
Lena Wold: Ære være mine døtre 
Matias Faldbakken: The Hills

Det er et par-tre bøker som ikke nådde opp på lista, men som fortjener å bli nevnt. Dette er
Agnes Ravatn: Verda er ein skandale
Finn Iunker: Stemmer fra Israel
Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei

Utenlandske bøker:

50 av årets leste bøker er utenlandske. Her er fordelingen mellom mannlige og kvinnelige forfattere hhv. 60 og 40 %. 

Det aller morsomste i år har faktisk vært alle de gamle klassikerne som er utgitt på nytt. Det at bøkene likevel ikke er glemt, gleder meg! 

Carson McCullers: Hjertet er en ensom jeger (1940)
Hermann Ungar: De lemlestede (1923)
Ngugi wa Thiong´o: Elven som skiller (1965)
Albertine Sarrazin: Astragalen (1965)
Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff (1866)
Christopher Isherwood: Fiolpiken (1945)

Her er for øvrig min ti-på-topp-liste blant de oversatte bøkene som kom ut i 2017:
Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene
Inge Schilperoord: Mudderhund
Elena Ferrante: Den dunkle dottera
Peter May: Svarthuset
Sacha Batthyany: En forbrytelse i familien
Albertine Sarrazin: Astragalen 
Aris Fioretos: Mary
Claire-Louise Bennett: Dam
Hermann Ungar: De lemlestede
Ian McEwan: Nøtteskall

Filmer:

Det er spesielt et par ting som er viktig for meg å følge med på hvert år, og det er Arabiske filmdager i Oslo om våren, og nominasjoner og vinnere på noen av de viktigste filmfestivalene rundt om i verden. Jeg har i år omtrent ikke fått med meg noe på Arabiske filmdager, og det er heller lite jeg har fått fulgt med på ellers. 

Siden tiden er et knapphetsgode, har jeg i år i stor grad måttet nøye meg med samleinnlegg. Det har vært den eneste måten å synliggjøre at dette også er en filmblogg. Egentlig tror jeg at det har fungert nokså greit - i alle fall når jeg ser på antall klikk på hvert av innleggene. Jeg prøver likevel å gjøre en mer grundig jobb når jeg står overfor filmer jeg har likt ekstra godt - fordi filmene fortjener det. 

Dette er årets ti-på-topp-liste blant filmene jeg har anmeldt:
Farewell to Europe (regissør: Maria Schrader) - 2016
Hva vil folk si (regissør: Iram Haq) - 2017
The Square (regissør: Ruben Östlund) - 2017
En handelsreisende (regissør: Asghar Farhadi) - 2016
Fuglene over sundet (regissør: Nicolo Donato) - 2016
Moonlight (regissør: Barry Jenkins) - 2016
Under sanden (regissør: Martin Zandvliet) - 2015
Suntan (regissør: Argyris Papadimitropoulos) - 2016 
Lion (regissør: Garth Davis) - 2016
Dunkirk (regissør: Christopher Nolan) - 2017

Kulturelle arrangementer: 

Jeg deltar på en del kulturelle arrangementer i løpet av året. Blant annet elsker jeg å gå på teater, men av respekt for denne kunstformen kunne jeg ikke drømme om å forsøke meg som teateranmelder. Derimot skriver jeg om arrangementer på Litteraturhuset og den slags. 

Noe av det jeg har skrevet om i år er dette:

Chiharu Shiota-utstilling på KODE, Bergen - 10. desember 2017
Møte med Siri Hustvedt og Chris Kraus på Litteraturhuset i Oslo 21. august 2017
Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017
Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017
Møte med Orhan Pamuk på Litteraturhuset 24. mai 2017
Møte med David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen 29. mars 2017
Arabiske filmdager 2017

Reiser:

Jeg elsker å reise - og skrive om det! Ikke minst fordi jeg elsker å fotografere ... Og for at bildene skal få en mening, må de settes inn i en kontekst. 

I år har jeg reist en god del. Dessverre tar det litt tid før jeg får skrevet om disse reisene, så mye av mitt fokus i det siste har derfor vært på en tur mannen min og jeg tok i fjor - til øyene i Skottland. 

Her er i alle fall noen av mine innlegg: 
Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene (juni 2016)
Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene (juni 2016)
Med Hong Kong på kartet (januar 2017)
Marrakech (mars 2017)
Rundreise i USA (Vestkysten) (juni 2017)
Hva kan man egentlig rekke på en helg i London? (august 2017)
Hva kan man få til i løpet av en oval weekend i New York? (september 2017)


Etter hvert håper jeg at jeg skal få gjort meg ferdig med øyloffing-turen i Skottland i fjor sommer, og komme i gang med USA-rundtturen i juni i år. 
-----------------------------------------------------

Jeg håper at dere som følger min blogg, synes det er spennende å være med videre inn i 2018! 

I mellomtiden ønsker jeg alle mine lesere et riktig godt nytt år!

:-) Rose-Marie

PS! Her er en oversikt over alle bøkene jeg har lest i år - med terningkast - sakset fra Bokelskere!





Jan Kjærstad: "Berge"

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe. 

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser! 

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ... 

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død. 

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing! 

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg. 

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen. 

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres? 

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink. 

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler. 

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av? 

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ... 

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

(Jeg har valgt å lese boka i papir, men den er også å få tak i som lydbok.)

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner. 

Bloggerne Artemisias VerdenBjørnebok og Kleppanrova har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2017 
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 379
ISBN: 9788203362583
Jeg har kjøpt boka selv.

Jan Kjærstad (Foto: Mimsy Møller - bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 30. desember 2017

"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"


I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 


"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!


"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 


"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

fredag 29. desember 2017

Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene

Hovedgata i Bowmore, Islay - Indre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I forrige reisebrev om min og min manns øyloffing i Skottland i fjor sommer, skrev jeg om Lewis og Harris i de Ytre Hebridene. Vi avsluttet vårt opphold der ved å ta ferge fra Talbert til Skye, den nordligste av øyene som omfattes av de Indre Hebridene. I motsetning til de fleste, valgte vi å kjøre øya på langs og over brua som forbinder denne øya med fastlandet. 


Et siste glimt av Harris før vi forlot de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne på fastlandet kjørte vi sørover - forbi Ben Nevis, det høyeste fjellet i hele Storbritannia med sine 1344 moh., forbi Fort William (hvor vi har vært på en tidligere Skottland-tur), forbi Oban (som vi også har besøkt på en tidligere tur, men valgte å vende tilbake til på returen) - før vi etter mørkets frembrudd valgte å overnatte på Stonefield Castle Hotel, som ikke lå så altfor langt fra fergeleiet hvor båten gikk videre til Islay (uttales "Aila"). 


Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra bilen og inn på hotellet kom de heldekkende hode-myggnettene vi for lengst hadde skaffet oss, men ikke fått bruk for enda, til sin rett! For makan til mygg- eller knottsvermer har jeg aldri i mine levedager opplevd! Det gikk faktisk ikke an å trekke pusten uten at minst en million bugs havnet inni munnen - om det altså ikke hadde vært for myggnettene. Herved er du advart dersom du skulle ønske å overnatte på dette utsøkt vakre hotellet, som mest av alt minnet om en herregård fra fordums "pikeromaner" - med en kjekk godsherre, en gal kone på loftet og et yndig pikebarn av en guvernante, "håpløst" forelsket i den tilsynelatende utilnærmelige godsherren ... (Det er ikke bare Charlotte Brontë´s berømte roman om Jane Eyre som har den tematikken ... Men det skal hun ha, den godeste Brontë - hun var tross alt først ute!)

Biblioteket på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hotellet bugnet av antikviteter og det var derfor interessant å gå rundt og bare se på inventaret. Baren holdt åpent så lenge det var noen der, og som alle skotske hoteller med respekt for seg selv, hadde også dette hotellet et imponerende whisky-utvalg.

Nydelig frokost! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Frokosten i spisesalen dagen var nærmest herskapelig og svært forseggjort. Som toasten jeg fikk til eggene mine. Det gjør noe med matopplevelsen å få så vakker mat servert! 

Fra frukthagen på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dagslyset så vi også hvor idyllisk hotellet lå til. Da var all knotten borte, og det gikk an å nyte både hagen og omgivelsene. Frukttrærne sto i full blomst, og var litt av et syn!

Whiskybaren på Lochside Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ferga gikk over til Islay gikk fra Tarbert, innerst inne i en fjord, og ut til Port Askaig. Herfra var det for øvrig bare noen minutters båttur over til Jura, en øy vi også besøkte, men det kommer senere. Vi hadde forhåndsbooket rom på Lochside Hotel i Bowmore (uttales med trykk på "bow"). Som de fleste hoteller i Bowmore, lå det relativt midt i smørøyet. Det bor i underkant av 1000 mennesker i denne landsbyen, så stedet er ikke veldig stort. Til sammenligning bor det litt mer enn 3000 mennesker på hele Islay. Det største tettstedet på øya er Port Ellen.

En lykkelig mann! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var - for å si det mildt - en svært lykkelig mann jeg tilbrakte noen dager sammen med på Islay! Her hadde ingen av oss vært tidligere, og vi var veldig samstemte på at dette heller ikke blir siste gang vi var der. Bowmore har en av Islay´s åtte berømte destillerier, og vi besøkte dem alle (pluss destilleriet på Jura). 

Den ene gata i Bowmore (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Bowmore er det stort sett to gater - en som går parallelt med sjøen, og en som krysser denne i nitti graders vinkel oppover byen, mot kirken som ligger på toppen av en slak bakke. 

Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hotellet vårt hjalp oss med å booke smakinger på de destilleriene som vi ønsket å starte med dagen etter, nemlig Laphroaig, Lagavulin og Ardbeg. Den første dagen tilbrakte vi på Bowmore Distillery.


 "If you can´t find a BOWMORE to fall in love with, you may have to consider very seriously the possibility that you're wasting your money drinking whisky at all." Sitatet er det Iain Banks som står bak. Jeg kunne ikke vært mer enig! "Ulempen" med å elske whiskyene fra Islay, er imidlertid at alt annet blir litt blast på smak ... 

Fra den guidede turen inne på Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Guiden vår viste oss alle deler av whiskyprosessen, og vi fikk se selve gjæringsprosessen, hvordan kornet blir "peatet" (slik at det får den helt umiskjennelige Islay-smaken), hvordan spriten blir destillert, hvordan den blir lagret på amerikanske eikefat som er brukt i Bourbon-produksjonen osv. (Jeg kommer nærmere tilbake til detaljene rundt dette når jeg senere skal skrive om vårt besøk til Laphroaig Distillery.) 

Her foregår destilleringen av spriten. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk selvsagt smake på whiskyen etter den guidede turen inne i produksjonsanlegget! 

Smaksopplevelser vi lever lenge på!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bowmore´s utvalg av whiskyer er blant de ypperste jeg vet om, og mang en flaske har funnet veien hjem til vår whiskysamling. Der oppbevares de edle dråpene respektfullt! 

Her var det fullt mulig å få med seg noen smaksprøver hjem/handle seg
fullstendig blakk. Nå er det heldigvis slik at Bowmores whisky er relativt
godt tilgjengelig utenfor øya, så det var ikke denne whiskyen vi
prioriterte å ta med hjem, selv om den er høyt elsket.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hotellet vi bodde på har en meget brukbar restaurant, og her ute i havgapet er det sjømat som gjelder! Og da mener jeg ikke torsk og laks, men hummer, kamskjell, østers ... Vi har aldri spist så mye av den slags på noen ferietur tidligere! Det var rett og slett ellevilt! Prisene er selvsagt helt annerledes enn her hjemme.

Whisky-østers! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sjømaten var av ypperste kvalitet! Til og med østersen ble servert med whisky til!

Kamskjell i mengder! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra Islay! 

onsdag 27. desember 2017

Christopher Isherwood: "Fiolpiken"

Endelig på norsk!

Christopher Isherwood var en britisk-amerikansk forfatter. Han ble født i England i 1904, og bodde i løpet av sitt liv både i Tyskland og USA - sist i Santa Barbara, der han døde i 1986. 

Isherwood debuterte som forfatter med romanen "All the Conspirators" i 1928. Han står bak mer enn 30 bøker. Flere av bøkene hans er filmatisert. Blant annet gjelder dette "Goodbye to Berlin", "A single Man" og "Christopher and his Kind". "Goodbye to Berlin" er - også med inspirasjon fra kortromanen "Mr. Norris Changes Trains" - filmatisert som "Cabaret" med Liza Minelli i hovedrollen. 

Tidligere i år kom Christopher Isherwoods roman "Fiolpiken" ut på norsk. Det samme forlaget utga til orientering "En mann alene" (med originaltittelen "A single man", som altså er filmatisert, og som jeg har anmeldt her på bloggen tidligere) av samme forfatter i 2014. Jeg har ikke klart å finne ut om noen av Isherwoods bøker er oversatt tidligere. I så fall er dette nok en påminnelse om all eminent litteratur som sjelden når oss nordmenn. 

Ifølge den svenske Wikipedia-siden om Christopher Isherwood sprengte han noen grenser innenfor litteraturen og filmen, idet han omdefinerte den mannlige helten og antihelten, og "födelsen av den känsliga mannen". Den sterke og den svake mannen kunne både ses som ulike personer og som splittede deler av mannen selv. 

Tematikken i "Fiolpiken", som utkom i 1945, er produksjon av en film. Forfatteren selv er bokas jeg-person. I bokas åpningsscene sitter han og spiser frokost sammen med moren og lillebroren sin. Så får han en litt merkelig oppringning, hvor den som ringer blant annet spør om han har sett en oppsetning som heter "Fiolpiken". Vedkommende kommer også inn på at Friedrich Bergmann er på vei for å regissere en film. Han ønsker et samarbeid med Isherwood, og så legger han på.

Det er åpenbart at Isherwood ikke har flust med oppdrag for tiden, for moren blir er helt i harnisk over at han ikke utviser mer iver til å være med på dette prosjektet. 

"Morgenavisen lå der jeg hadde lagt den fra meg for en halv time siden, krøllete og slapp, som om den var blitt årelatt for nyhetene sine. At Tyskland trekker seg fra Folkeforbundet var fremdeles yndlingstemaet. En kommentator spådde at det ville komme en forebyggende krig mot Hitler en eller annen gang neste år, da Maginot-linjen ville være uinntakelig. Goebbels sa til det tyske folk at de måtte enten stemme "ja" eller "ja" den 12. november." (side 11)

Dermed har vi konteksten i romanen. Det bygger nemlig opp til krig i Europa, og vi er på slutten av 1930-tallet. 

Så kommer en telefon fra regissøren selv, dr. Bergmann. Den tidligere så avmålte Isherwood er nå mer med på notene og avtaler å møte dr. Bergmann med det samme. 

Mens filmen skrider frem, blir vi introdusert for et nokså rikholdig persongalleri. På avstand sitter Isherwood og betrakter det hele, samtidig som den politiske situasjonen i Europa forverrer seg. Selve filminnspillingen foregår i England, med sentral-Europa på armelengs avstand. Likevel kommer nazi-Tyskland tett på, fordi dr. Bergmann har hele sin nære familie i Østerrike og stadig frykter for deres sikkerhet. Frykten er så altoppslukende at den fyller ham helt. 

Filminnspillingen fremstår ustrukturert og uten mål og mening, fordi regissøren sjelden er ordentlig til stede. Flere på filmsettet ønsker å droppe filmen, fordi de ikke lenger tror på prosjektet. Da griper Chatsworth inn ... Han minner om kontraktforpliktelsene.

Det er spennende at romaner som dette blir oversatt til norsk, mer enn 70 år etter at den utkom! Boka er glitrende skrevet, og innholdet har også historisk interesse for alle som er opptatt av filmens vilkår opp gjennom tidene. Konteksten i denne boka ligger et lite stykke etter at lydfilmen for alvor hadde kommet på banen, og den handler også om kunstens vilkår under krig. Hvordan påvirkes skapende mennesker når de settes under et krysspress fra alle kanter? Hva er viktige drivere i et menneskes liv når alt de har trodd på settes under press? Hva er det som får oss til å holde det gående? 

"Det er ett spørsmål vi sjelden stiller hverandre direkte; det blir for voldsomt. Men det er det eneste spørsmålet som er verdt å stille sine medreisende. Hva er det som gjør at du klarer å fortsette å leve? Hvorfor begår du ikke selvmord? Hvorfor orker du alt sammen? Hva er det som gjør at du orker det? 

Kunne jeg besvare det spørsmålet selv? Nei. Jo. Kanskje ... Jeg antar at det fantes en slags balanse, en rekke spenningsforhold. Man gjorde bare det neste på listen. Et måltid skulle spises. Kapittel elleve skulle skrives. Telefonen ringer. Man kjører avgårde i en drosje. Det fins arbeid. Det fins fornøyelser. Det fins andre mennesker. Det fins bøker. Det fins ting å kjøpe i butikker. Det fins alltid noe. Det må det finnes. Ellers blir balansen forrykket, og spenningsforholdet oppløses." (side 126-127)

Jeg har lyst til å lese flere bøker av Christopher Isherwood, og tenker at "En mann alene" skal bli den neste! 

Jeg anbefaler "Fiolpiken" varmt! 

Utgitt første gang: 1945
Originaltittel: Prater Violet
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 132
ISBN: 978-82-7488-634-6
Jeg har mottatt et leseeks. av boka.

Christopher Isherwood (jeg har lånt bildet far forlaget)

"Farewell to Europe" (Regissør: Maria Schrader)

En film om Stefan Zweigs siste år i eksil

Det har ergret meg stort at "Farewell to Europe", en film som handler om Stefan Zweigs år i eksil, ikke er satt opp på norske kinoer. Men selvsagt handler det om penger og mulighet for inntjening ... Ingen norske distributører har plukket opp filmen, men jeg håper i det minste at den kommer ut på DVD for norske filmelskere snart. 

Foreløpig er filmen kun tilgjengelig som sone 1-film til "den nette sum" av 298 kroner ... Platekompaniet har den (men filmen kommer ikke opp i et søk på nettsidene deres likevel ...) Man skal være spesielt interessert for i det hele tatt å finne dette ut. Det er jeg. Når jeg velger å skrive om denne filmen, er det for at flere skal bli oppmerksom på at den eksisterer, og forhåpentligvis bli nysgjerrig på den at man begynner å etterspørre den. 

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om tegneseriebok "The Last Days of Stefan Zweig" av Sorel & Seksik. Mens den boka handler om de siste månedene av Stefan Zweigs liv, handler filmen "Farewell to Europe" (med originaltittelen "Vor der Morgenröte") om eksilårene fra 1936 til 1942. 

Det er den østerrikske skuespilleren, forfatteren og filmregissøren Josef Hader som spiller rollen som Stefan Zweig. En titt på hans filmografi på Wikipedia er samtidig en seriøs påminnelse om hvor mye god film som kommer fra Tyskland for tiden. 

Regissøren Maria Schrader (f. 1965) har først og fremst gjort seg bemerket som skuespiller, før hun debuterte som regissør med filmen "Liebesleben" i 2007. (Denne har jeg ikke sett, men den virker meget interessant! Filmens engelske tittel er "Love Life".) Hennes andre film er "Vor der Morgenröte" (2016). 

Vi følger Stefan Zweig og hans kone Lotte gjennom deres siste seks år, før de tok sine egne liv 23. februar 1942. En av episodene i Zweigs liv det særlig vies en del oppmerksomhet til, er PEN-kongressen som fant sted i Buenos Aires i 1936. Europa var på randen av krig, og journalistene ønsket å få Zweig til å komme med en politisk uttalelse om situasjonen. Helst noe som viste at han tok avstand fra Hitler-Tyskland. Zweig var imidlertid ikke et politisk menneske. Han var forfatter. 


Aller helst ønsket Stefan Zweig seg tilbake til sin gamle liv.
Stefan Zweig ønsker ro rundt sin eksiltilværelse. Han trenger dette for å være i stand til å gjøre det han elsker aller mest, nemlig å skrive. Men uansett hvor han befinner seg, inviteres han til en uendelighet av mottakelser. Det er middager her og der, forventninger om at han skal komme med bevingede ord, komme med politiske uttalelser osv. På en tur til New York møter han sin første kone, som ønsker at han skal hjelpe andre jøder med å flykte fra Europa til New York. Krysspresset er sterkt, og alt han ønsker er ro ... 


Selskapeligheter på selskapeligheter ... 
Berømtheten er kvelende. Det forventes hele tiden at Zweig skal spille en mer aktiv rolle enn han gjør. Selv er han fortvilt over situasjonen i Europa, over krigen og over Hitlers stadige fremmarsj - særlig etter at han har fått Japan med på sin side. For så brer krigen seg til Asia, og Zweig føler at det bare er tale om kort tid før Hitler oppnår verdensherredømme og det ikke er trygt noe sted lenger. Det er ikke noe han kan gjøre for å hjelpe venner og kjente i Europa. Det er for sent å komme seg ut av Europa nå som Hitler har okkupert det meste. 


Stefan Zweig er mer og mer oppgitt over verdenssituasjonen.
Stefan Zweig blir stadig mer deprimert. Noe av det som ble spesielt tydelig fremhevet i Sorel & Seksik´s tegneseriebok, er ikke fullt så tydelig i filmen om Zweigs siste år. Men det ligger der. Hans unge kone ønsker å leve, men er så glad i mannen sin at hun følger ham inn i døden. Resten av historien kjenner vi ... I alle fall de av oss som er spesielt interessert i Stefan Zweigs liv og forfatterskap. 


Et kjærlig øyeblikk mellom ektefellene.
Filmen er nydelig på alle mulige vis! Først og fremst må jeg berømme Josef Haders rolletolkning som den berømte forfatteren. Han får frem det alvorstunge i Zweig, og samtidig hvilken intellektuell kapasitet han var. Han var en dannet mann fra borgerskapet i Wien, og i slike kretser var redelighet, selvbeherskelse og emosjonell selvkontroll noe av det som ble svært høyt verdsatt hos mennesker. Hvem var han uten sitt hjem i Wien, uten bøkene sine og biblioteket sitt, uten vennene sine rundt seg, uten alt det han hadde brukt et helt liv på å skape? Han var en mann hvis liv hadde vært preget av orden og rutiner - ikke kaos. Det siste taklet han svært dårlig. Livet ble for ham mer og mer meningsløst, og til slutt så han ingen utvei. Han ønsket ikke å leve lenger ... 


Stefan og Lotte
Filmen har høstet store ovasjoner over alt hvor den har blitt vist. F.eks. skriver The New York Times dette om filmen:

“Stefan Zweig: Farewell to Europe,” a handsome, scrupulously serious film directed by Maria Schrader from a script she wrote with Jan Schomburg, hardly deals at all with Zweig’s writing. But the movie does grapple with his thought, particularly his position on a writer’s proper place in tumultuous times. The movie begins at a PEN conference in Buenos Aires, where a fellow writer confronts Zweig about his refusal to condemn Hitler and Germany. “Every gesture of resistance which is void of either risk or impact is nothing but a cry for recognition,” Zweig insists. ...

Zweig is played beautifully by the Austrian actor Josef Hader; looking at him here one would never guess he began his career as a comedian. Barbara Sukowa is unsurprisingly great as Friderike, Zweig’s ex-wife and conscience, trying to raise an increasingly self-pitying Zweig to recognize and act on his own compassion. One need not admire Zweig’s writing to recognize the worth of this thoughtful treatment of one of the countless real-life tragedies of 20th-century history.


Les også hva Los Angeles Times skriver om filmen! 


I vår tid gjør denne filmen et sterkt inntrykk også på et annet plan. Den handler nemlig dypest sett om hva det gjør med et menneske å leve i eksil. Nå hadde riktignok Stefan Zweig den fordel at alle visste hvem han var og hva han sto for, så selv om han hadde mistet formuen sin og også sin sosiale status, ble han likevel regnet med i det gode selskap. Denne "fordelen" har de aller fleste flyktninger ikke, med mindre de skulle ha vært forfatter eller noe lignende i det landet de hadde flyktet fra. Da snakker vi om at hele identiteten er rykket vekk, og hvor man må begynne helt på nytt ... 

Jeg ser frem til at denne filmen for alvor blir tilgjengelig for folk flest! Og så håper jeg at flere av hans bøker blir revitalisert gjennom nyutgivelser! Det er på høy tid at flere lesere oppdager denne eminente forfatteren! Det burde være fullt mulig å få opp interessen for hans forfatterskap såpass at en film som dette settes opp på norske kinoer med den største selvfølge! Til sammenligning har filmen gått på svenske kinoer, og jeg har inntrykk av at ingen har tapt på det - heller ikke filmdistributørene. 

Innspilt: 2016 
Språk: Tysk og engelsk
Nasjonalitet: Østerrike
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Josef Hader (Stefan Zweig), Denne Schwarz (Lotte Zweig), Barbara Sukowa (Friedrike Zweig), Nicolau Brenner (Leopold Stern) m.fl.
Spilletid: 100 minutter