Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 30. august 2016

Birger Emanuelsen: "Anna og kjærligheten"

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først. 


Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen. 


Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn. 


En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ... 


"De hadde fått så mye ros for å holde sammen, men hun så ikke noe imponerende i det. Det var aldri noe tvil for henne. Han trengte henne, og da skyldte hun ham å stille opp. Arbeidet hans, livet hans, hun satte ham like høyt som en bror. Og selv om han nok mente at det var hun som hadde de beste intellektuelle refleksene, at det var hennes rå talent som var sjeldent, var det hans arbeid som skilte seg ut. Malvin gikk opp i arbeidet. Hele veien la han sin flid og stolthet i å forstå del for del før han til slutt satte det sammen." (side 81)


Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart. 


"Fra vinduet hørte hun en måke, og hun løftet opp dynen og krøp under. Bildet satte hun på nattbordet, lot fingeren følge glasset over Malvins ansikt. 


"Malvin, du Malvin. Alt jeg kunne fortalt deg. Ville du hatt det bedre da, tror du? Om jeg hadde vært ærligere med deg?" 


Hun ble liggende og se på ham." (side 80)


Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt. 


Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )


I rettferdighetens navn: Dersom du ønsker å lese hva andre bokbloggere har ment om boka, kan du følge linkene nedenfor:

- Artemisias VerdenRomanen ga meg til tider gåsehud, dette er en leseopplevelse av de sjeldne, og som sagt den beste av Birger Emanuelsen til nå.
- Tine sin blogg: ... jeg brukte etter min mening, litt for mye energi på å forsøke å forstå hvordan ting hang sammen.
- Bøker & BokhyllerBoka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig!
-
Elikkens bokhylle: Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. ... For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.


Utgitt: 2016

Forlag: Tiden (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Birger Emanuelsen
Antall sider: 204
Spilletid: 4 t 32 min.
ISBN: 9788210055393 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163523 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks./lydfil fra forlaget


Birger Emanuelsen (Foto: lånt av forlaget)

Øy-loffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen

Union Street i Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For tre år siden foretok mannen min og jeg en rundreise i Storbritannia, hvor vi startet i London, tok for oss kysten av landet langs sør, beveget oss videre til Cornwall, oppover mot Wales og til slutt til Skottland, før vi returnerte til London via Oxford. Det var en fantastisk tur som endte med at jeg skrev 27 blogginnlegg om stedene vi besøkte. Det som helt uten tvil gjorde sterkest inntrykk på oss, var Skottland. Det var ikke først og fremst Edinburgh som slo oss ut. Snarere var det steder som Oban,  Mull i de indre Hebridene, single malt-hovedstaden Dufftown og damplokomotiv-tur over Glenfinnan-viadukten (fra Fort William til Mallaig) - bare for å nevne noe. (Linkene peker til mine blogginnlegg.) Vi syntes at vi fikk altfor lite tid på hvert sted, og der og da fødtes en idé om en ny rundreise, hvor vi kun skulle besøke Skottland. Etter hvert i planleggingsprosessen sto det klart for oss at det først og fremst var øyene vi ønsket å besøke. I alle fall denne gangen ... 


Det var ikke store flyet vi reiste med fra Oslo til Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi bestilte flybilletter tur-retur Aberdeen midtvinters, og det gjorde at vi fikk dem til en riktig hyggelig pris. Vi har alltid hatt gode erfaringer med å reise på slike rundturer - såkalte road trips - i siste halvdel av juni. Dette er litt utenom den verste turistsesongen, og dermed står vi betydelig friere i planleggingen. I praksis vil det si at vi egentlig ikke trenger å være veldig engstelige for at vi ikke skal finne overnattingssteder. Dermed beholder vi den deilige friheten det innebærer ikke å måtte booke alt på forhånd eller planlegge alt ned til minste detalj. Når man velger i legge ferien til et land som Skottland i juni, kan det selvsagt by på noen værmessige utfordringer, for det er ikke til å komme forbi at været er atskillig mer stabilt først senere på sommeren.


En del av Aberdeen sett fra flyet vårt rett før landing  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi planla vår rundreise, ønsket vi å få med oss både Shetland, Orknøyene, de ytre og indre Hebridene og Islay. Dermed trengte vi en leiebil, og den leide vi fra Aberdeen. Vi var også tidlig ute med å bestille fergebilletter fra Aberdeen til Shetland, fra Shetland til Orknøyene og fra Ullapool til Lewis/Harris. Vi hadde is i magen på resten av fergeturene vi visste at vi kom til å trenge, fordi vi så at det var noen flere valgmuligheter f.eks. fra Orknøyene, som ligger nokså nær det skotske fastlandet, og fra Lewis/Harris. Vi visste nemlig ikke hvor lenge vi kom til å ønske å være på Orknøyene eller på Lewis/Harris. Dette gikk også veldig fint. Vær imidlertid oppmerksom på at det er ganske avgjørende å ha lugar fra Aberdeen til Shetland. For det første er dette en nokså lang fergetur (vi valgte nattseiling) og for det andre må du være forberedt på at det kan bli litt tøff sjø. Da er det ganske kjipt ikke å ha et sted å legge seg ned. Nettopp av den grunn er det lurt å bestille akkurat denne fergeturen noen måneder i forveien. (Vi bestilte rundt påsketider, og det var for sent for å få utvendig lugar - bare for å ha nevnt dét. Vi måtte dermed nøye oss med innvendig lugar.)

Her er noen linker hvor du kan bestille fergebilletter:

aferry.com (Shetland og Orknøyene)
calmac.co.uk (de indre og ytre Hebridene) 


Det blåser friskt fra Nordsjøen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg vil hevde at det må være rimelig uaktuelt å reise ut til de skotske øyene uten egen bil/leiebil, fordi det da blir veldig vanskelig å komme seg rundt - med mindre man altså er med på en arrangert gruppereise. Kollektivtilbudet er naturlig nok temmelig dårlig, for ingen av øyene har en befolkning særlig mye over 20 000. "Alle" har bil. Det går som kjent ingen ferger mellom Norge og Storbritannia, og derfor gir det seg selv at man må ha leiebil. Dessuten er det kanskje greit at jeg minner om at det er venstrekjøring ute på øyene ... En bil med rattet "på feil side" er dermed å foretrekke. 


Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ankom Aberdeen tidlig på formiddagen og fikk noen timer i byen før avreise til Shetland ut på ettermiddagen. Det regnet heftig, og paraplyene vi hadde med oss kunne vi bare kaste etter et par timer. Da var de ødelagt av all vinden, som blåste fra alle kanter. I tillegg til at det regnet sidelengs ... Dette gjorde at vi stakk innom en av Aberdeens mange sportsbutikker og kjøpte oss hver vår goretex-jakke og goretex-sko. Disse bodde vi i under resten av turen. Aberdeen har for øvrig et riktig godt utvalg av sportsklær - alt fra det mest elegante til det dønn praktiske når man skal på tur. Dessuten er prisnivået en del lavere enn hjemme. Det kan nettopp av den grunn være et poeng å vente med å kjøpe turtøy til man kommer hit. 

(Det skal for øvrig sies at vi var veldig heldig med været de neste to ukene. Det ble mye vind, men lite regn, og selv om temperaturene sjelden beveget seg særlig mye over 12-13 grader, hadde vi forbausende mye klarvær og sol.)



Aberdeen  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Aberdeen er en kystby som ligger ut mot Nordsjøen, og den kalles ofte Europas oljehovedstad. Dette merket vi godt allerede på flyet fra Oslo. De færreste ombord reiste til Aberdeen for å feriere. De skulle på jobb. Det er daglige flyavganger mellom Aberdeen og Kristiansund, Stavanger, Bergen og Oslo, fremgår det av Wikipedias artikkel om byen. 


Aberdeen sett fra dekket på M.V. Hrossey (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det bor omlag 200 000 mennesker i Aberdeen, og den er dermed den tredje største byen i Skottland (etter Edinburgh og Glasgow). Aberdeen har mye spennende å by på; festivaler, museer og gallerier - ting som gjør at byen er spennende nok som et reisemål i seg selv. 

"Mercy Cross" i Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inntrykket man får av Aberdeen - særlig når man spaserer langs hovedgata Union Street - er at alt virker så grått. Dette inntrykket forsterkes selvsagt når det i tillegg er grå himmel og regn. Gamlebyen er bygget av lokal grå granitt, og dersom man klarer å se forbi alt det grå, får man øye på mange virkelig staselige bygninger. 

En sidegate til Union Street i Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Butikktilbudet er mangfoldig, og det samme er restaurantlivet. Da vi skulle spise før avreise til Shetland, brukte jeg en app på smartphonen min for å finne et høvelig spisested, og inntrykket vi da fikk var at byen kan tilby det aller meste av matkultur fra hele verden. I og med at byen er den rikeste i Skottland (pga. oljen), står tilbudet faktisk ikke helt i forhold til byens størrelse. Det er atskillig mer mangfoldig og bredt enn hva man kan regne med i en by av tilsvarende størrelse. 

Rådhusets klokketårn i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe jeg satte pris på var å finne en HMV-butikk, for her er filmutvalget et helt annet enn på Platekompaniet hjemme. Måten filmene er kategorisert på i butikkene, gjør det enkelt f.eks. å finne frem til Midtøsten-filmer - bare for å nevne ett eksempel. Dessuten får man tak i filmer som ikke har kommet til Norge enda (med mindre de er spesialimportert), og så er det prisnivået da ... Mye hyggeligere enn hjemme! 

The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands - et must under reisen!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg er nødt til å nevne en reiseguide-serie som jeg har fått mer og mer sansen for, og det er Rough Guides! Vi hadde kjøpt The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands på forhånd, og denne boka var helt essensiell under hele turen vår. Dersom vi hadde visst om Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" (linken peker til min bokomtale), ville vi nok ha hatt med den også (selv om dette er en reiseskildring og ikke en reiseguide - men den gir noen idéer om hva man bør få med seg). 

Aberdeen havn (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi forlot Aberdeen i sekstiden på ettermiddagen. Fergen vår ankom Lerwick, hovedstaden på Shetland i åttetiden neste morgen. Utseilingen fra Aberdeen var flott, skjønt tanken om hvor flott dette måtte ha vært på en solskinnsdag slo meg etter hvert som vi la den noe tunge og grå bygningsmassen bak oss ... 

Mange glade mennesker ombord på M.V. Hrossey (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var ikke de eneste ombord som gledet oss stort til det vi hadde foran oss ... 

Vi la fastlands-Skottland bak oss (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kommer tilbake med blogginnlegg om Shetland, Orknøyene, Lewis/Harris, Islay m.m.

Hisham Matar: "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom"

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker her på bloggen, og linkene peker til disse omtalene. 


Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return").  Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager. 


Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet. 


I årene forut for den arabiske våren, jobbet Hisham Matar aktivt med å finne ut av gåten rundt farens forsvinning. Han opererte i media, og fikk kontakt med representanter fra Gadaffis regime, uten at dette brakte ham noe nærmere en entydig sannhet og visshet. I mars 2012, en tid etter at Gadaffi var styrtet, satte han, kona Diana (som er en kjent fotograf) og moren seg på flyet til Benghazi i Libya. Verken han eller moren hadde vært i Libya siden flukten. Ville de kjenne seg igjen? Ville de finne sannheten rundt farens forsvinning? Underveis treffer de mange mennesker som forteller sine historier om Libya, og felles for alle er at det dreier seg om subjektive minner, ting som ikke kan dokumenteres i ettertid. Er det noe Gadaffi-diktaruret - for øvrig i likhet med de fleste diktaturer - sørget for, så var det å utradere bevis og gjøre det nærmest umulig å dokumentere noe som helst i ettertid. 


"Sensuren var ikke det eneste problemet, forklarte Ahmed, for regimets gjentatte angrep på bokhandlere - der beholdningen ble konfiskert og noen butikker stengt - betydde at det i praksis var svært vanskelig å finne bøker i Libya, også bøker som var tillatt av sensuren. Dette visste jeg, ettersom den eldste og høyest ansette forleggeren og bokhandleren i Libya, Al-Fergiani, til slutt ble nødt til å flytte kontorene sine til London. 


Ahmed kjederøkte, og det bekymret meg, for når han lo, og det gjorde han ofte, ble han blodrød i ansiktet og mistet pusten. Jeg likte ham. Han hadde et åpent ansikt og et lyst gemytt, og selv om han slo fast at: "Libya har perfeksjonert den mørke kunst å devaluere bøker" - var han en optimist og arbeidet utrettelig for å fremme litteratur og åndsliv. Å være libyisk kunstner i Libya var heroisk. Landet, med sine politiske og sosiale dogmer, la en klam hånd over ethvert kunstnerisk instinkt. Utholdenheten hos menn som Ahmed er forbløffende. I 1978, da han var i begynnelsen av tyveårene, var han med i den store gruppen forfattere som ble fengslet. Regimet hadde lagt en felle. Unge litterære talenter ble invitert til å delta i en bokfestival og så arrestert. Som de fleste i gruppen tilbrakte Ahmed ti år i fengsel." (side 96-97)


 Hisham Matar møter også Maher Bushrayda, som tidlig i 2012 erklærer at islamistene ikke kommer til å lykkes i Libya. "Disse menneskene vil ha et land uten kunst, uten møter, uten kinoer. Et tomt hull", sa han. En feilslått politikk, mener han. 


Noe av det som gjorde dypest inntrykk på Matar under hans Libya-opphold, var oppdagelsen av noen noveller som faren hans skrev i en alder av 18 år, lenge før han ble far. Han ante ikke at faren hans skrev, og innholdet i novellene skapte en opplevelse av å bevege seg bakover i tid, til den gangen kolonialismen og den italienske invasjonen preget Libya. 


Så er spørsmålet om faren ble henrettet den 29. juni 1996, som en av 1270 fanger som gikk døden i møte den dagen? Dette kan ingen svare på. Lå det en forutanelse i at forfatteren var på National Gallery og studerte Manets Maximilian nettopp den dagen, i følge dagboknotatene hans?



Manet´s bilde "Henrettelse av Maximilian"
Et av vitnene som ikke så, men hørte, forteller:

"Men jeg hørte alt. Skytingen varte i to timer." 


... "Men det verste var skrikene. De hørtes tydelig etter at maskingeværilden stoppet. Deretter kom det et og annet pistolskudd, nådestøtet, gikk vi ut fra. De døde ble liggende der i fire dager. Helt til mange av oss spydde av stanken." (side 2016


Det er sterke historier som fortelles, og som handler om gruoppvekkende ting som har skjedd. Demokratiet ble gjenopprettet i Libya i 2012. Forhåpentligvis ligger forholdene nå til rette for at sannhetsvitner kan tre frem og fortelle sine historier, slik at landets beboere kan få vite hva som skjedde med deres kjære under Gadaffi-regimet. Hisham Matar og hans familie må derimot slå seg til ro med at de aldri får vite sannheten om hva som skjedde med Jaballa Matar ... 


Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ... 


Nå som vi endelig har fått den fulle og hele historien om Hisham Matar´s families liv, er det lett å gjenkjenne mange av elementene fra hans to foregående romaner. "Ingen i verden" handler om flukt fra Libya etter at mange forsvinner - alt sett med et barns øyne. Kanskje slik forfatteren selv husker hemmelighetsskremmeriet fra de voksne, rett før de måtte flykte til Egypt? I den neste boka - "Forsvinningens anatomi" - forsvinner en far, og vi blir kjent med en ung gutt som sendes på kostskole. Brikkene faller på plass i "Hjemkomsten". Kanskje den neste boka hans vil handle om dem som ble igjen i Libya og som ble fengslet pga. sine politiske synspunkter?


Jeg tenker at boka ville ha vært enda bedre dersom forfatteren hadde forsøkt seg på en slags kronologi. I stedet ble det en del hopp frem og tilbake i tid. Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av. 


Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda. 


Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!


Utgitt på engelsk: 2016

Originaltittel: The return
Utgitt på norsk: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Toril Hanssen
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-02-51871-4
Boka har jeg kjøpt selv

Hisham Matar (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 28. august 2016

Anne Enright: "Veien ved Boolavaun"

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt. 

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.  

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

I den første delen av boka, som har tittelen "Reise ut", møter vi hver av barna i tur og orden. Oppveksten har satt sitt preg på dem alle, og livene deres har ikke blitt slik de drømte om at det skulle bli. Dan ble aldri katolsk prest. I stedet havnet han i New Yorks kunstnermiljø, der han etter en del prøving og feiling til slutt erkjenner at han er homofil. Siden handlingen er lagt til 1980- 0g 1990-tallet, er det ikke til å unngå at AIDS-epidemien er en del av dette bildet. Hanna er en alkoholisert skuespiller og småbarnsmor, som holder til i Dublin, mens broren Emmet ønsker å redde verden og har reist med Leger uten grenser til Mali. Han er ute av stand til å binde seg til noen. Constance, hun som ble værende igjen hjemme, prøver å håndtere moren som best hun kan.  Det er et enveis forhold der hun er den som yter, mens moren er den som krever. Idet vi befinner oss i bokas nåtid - 2005 - er hun under utredning for mulig brystkreft. 

"Det var riktig at Hanna drakk seg full så snart hun gikk fra ungen, men det var også riktig at hun aldri gikk fra ungen, eller nesten aldri. Hun blandet vodka i en juiceflaske for å ta den med på en jentekveld, og det var ment som en vits - det sto "Innocent" på etiketten - men hun drakk den opp på veien inn til byen og nevnte det ikke da anledningen kom. Hanna orket ikke jentene og alt deres pjatt om slanking og auditions, bitching om tingenes tilstand ved det irske teatret og sine menns mange mangler. Ingen av dem hadde barn, eller ikke ennå. De var misunnelige. De trodde at det ville være en løsning på noe grunnleggende i livet deres hvis de fikk barn." (side 173-174)

Del to har tittelen "Komme hjem". Rosalind ønsker å selge huset, og skriver julekort til barna sine. Hun trykker - bevisst eller ubevisst - på noen knapper hos hver av dem i julekortene. Så pass at alle bestemmer seg for å komme hjem. Kanskje ser de frem til en siste hyggelig jul sammen i barndomshjemmet? I stedet møter hver av dem seg selv og de andre i døra. Det de trodde var limet mellom dem, at de kjente hverandre godt, viser seg ikke å stemme. At det er huset i seg selv og ikke familiemedlemmene som i sin tid befolket huset, som vekker de sterkeste minnene, overrasker dem. 

"Sannheten var at huset de satt i, var verdt latterlig mye penger, og menneskene som satt i det var verdt veldig lite. Fire barn i ferd med å bli middelaldrende: Madigan-avkom som ikke hadde noen substans i verden, ikke noe driv. De hadde ingen penger. Dan, især, hadde ingen penger, og han kunne ikke tenke seg hvorfor det var slik eller hvem som kunne være skyld i det. Men i tausheten erkjente han hvilken makt Rosalind hadde over barna sine, som voksne kunne ingen av dem måle seg med moren." (side 219)

Man tror at man kjenner den nærmeste familien så inderlig vel at man for lengst har sluttet å være nysgjerrig, og ingenting føles vel verre og trangere enn å bli møtt med gamle, forutinntatte holdninger når man selv opplever å ha beveget seg kvantesprang bort fra sitt utgangspunkt her i livet. At moren til slutt svarer med samme mynt, denne moren som kan kunsten å slenge ut en ekstra sårende og "treffende" kommentar, og som manipulerer barna ved å smøre ekstra tykt på når hun finner det for godt å lide litt, så de ikke komme ... Det hele blir så sårt fordi de fleste barn som har vokst opp i en dysfunksjonell familie aldri slutter å lengte etter den anerkjennelsen de aldri fikk fra sin mor. 

"Rosalind var en plage. Barna hennes syntes hun var plagsom fordi det var sant. Hun var det. Plagsom. 

De kom til å angre seg når hun ble borte. De kom til å angre seg veldig. Disse menneskene, som brukte all sin tid på å forlate henne. De ringte ikke, skrev ikke. De fortalte henne ingenting, de brukte livet sitt på å komme seg vekk derfra. Kom deg vekk og fortsett videre! var stemmeropet. Ikke snu deg! For hvis du snur deg, vil du se at moren din er forvandlet til en saltstøtte. 

Nå, det var flere som kunne den leken. 

Rosaleen hadde to føtter, hun hadde en bil. Rosaleen kunne også gå ut døra og ikke komme tilbake. Og hvordan føltes det? Hvordan føltes det når moren deres gikk fra dere?" (side 249)

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen. 

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt.  Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig. 

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Beathes bokhjerte, Lese og reiselyst, Ågots bokblogg og Bentebing´s Weblog.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Green Road
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt:  Tone Formo
Antall sider: 285
ISBN:  978-82-530-3840-7
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Anne Enright (Foto: Dominick Walsh)

lørdag 20. august 2016

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet. Jeg ble for øvrig svært begeistret for hans "Sekstitallet".  (Linkene peker til mine bokomtaler.)


Ved innledningen til 1970-tallet var Ketil Bjørnstad 18 år. Han er sterkt overvektig og han er forelsket. I Aimée ... 


"Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. 


Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren som regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært." (side 7-8)


Lengselen etter vakre kvinner hadde våknet i ham, og selv ble jeg sittende og tenke på Aksel Vinding-triologien, hvor så mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Mens han drømmer om Aimée, tilbringer han atskillige timer alene på kino, der han ser franske filmer med Catherine Deneuve i hovedrollene ... Filmer som er så langt fra mainstream at han stort sett sitter nokså alene i kinosalen også. På et tidspunkt våkner en lyst i ham til å ha sjangs på dem han forelsker seg i, og det er da han bestemmer seg for at han skal slanke seg. Etter noen opp- og nedturer klarer han til slutt å kvitte seg med 54 kilo - i løpet av et knapt år. Dette klarer han ved hjelp av astronaut-dietten, en ekstremvariant av lavkarbo. Siden skulle livet hans handle om en dyptfølt angst for igjen å bli tykk. Overfor Aimée oppnår han imidlertid ingenting. 


"Og det skjer heller ingenting. Han kommer ingen vei. Ikke engang med roser. Hun vil snakke om den boken han hadde gitt henne forleden kveld, Catch 22, hvordan Joseph Hellers roman hadde gjort inntrykk på henne. Galskapen i denne paragrafen, selve Catch 22, som presenteres på en flystasjon på den italienske øya Pianosa under andre verdenskrig. Hvis man var sinnssyk, kunne man bli fritatt fra å fly. Alt man hadde å gjøre, var å be om det. Men så snart man gjorde det, var man ikke lenger sinnssyk. Da måtte man fortsette å fly. Man måtte altså være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis man ikke gjorde det. Men hvis man var frisk, måtte man fly. Og hvis man fløy, var man sinnssyk, og behøvde ikke å gjøre det. Men hvis man ikke ville det, var man frisk og måtte." (side 156)


De neste årene tilbringer Ketil i barndomshjemmet på Frogner, hvor han og flygelet har okkupert en hel etasje i huset. Mormoren flytter også inn hos dem. Gjennom et fortellergrep som veksler mellom tredjeperson entall og jeg-person, kommer vi tett på forfatteren i noen svært sårbare år av hans musikerkarriere og etter hvert også forfatterkarriere. Løsrivelsen fra andres forventninger skjer gradvis etter at Ole Paus kommer inn i livet hans, men fremdeles sliter han med å følge sitt eget hjerte fullt og helt. Som at han skuffer faren med ikke å fullføre gymnaset - heller ikke som brevkurs som faren betaler. Som at han bryter med forventningene om at han skal bli klassisk pianist og i stedet slår seg på jazzen. Han gjør det han selv ønsker, men det gjør vondt å skuffe andre. 


I dette andre bindet i det som skal bli en seksbindsserie, gir Ketil Bjørnstad atskillig mer av seg selv, og han avslører forhold i sin fortid som det må ha gjort vondt å skrive om. Å bli slank førte ikke til at selvtilliten som mann kom over natten, men etter hvert ble han mer selvsikker. Han innledet et samboerskap og flyttet til Sandøya på Sørlandet. Kvinnen omtales konsekvent som "den andre" fordi hun ikke har ønsket å opptre med fullt navn i hans bok. Dette er kjærlig ivaretatt av forfatteren som på sin side berømmer henne for alt hva forholdet deres tilførte hans liv ... Og påvirkningen fra Ole Paus, som fikk ham til å gå utradisjonelle veier ... For meg som har lest om islomani (i forhold til øyene i Skottland) i sommer, var det ekstra spennende å lese om forfatterens forhold til det å bo nettopp på en liten øy, der alle kjente alle.


Alle vi som har fulgt Bjørnstads forfatterskap og musikerkarriere i en del år, kjenner godt til hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Dette munnet blant annet ut i den legendariske trippel-LP´en "Leve Pategonia" og bøker om henholdsvis Oda Krogh, Hans Jæger og Edvard Munch. Selv elsket jeg både musikken og boka om Oda, mens jeg har et heller lunkent forhold til de to andre bøkene (men som sikkert burde ha fått en ny sjanse). Påvirkningen kom fra ingen ringere enn Ole Paus. 


Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten". 


Redaktør Vindalen i Aschehoug forlag skulle etter hvert få stor betydning for Bjørnstads forfatterskap. 


"Husk det, Ketil, at litteraturen kan gi deg denne følelsen av et annet menneskesinn, med styrker og svakheter. Ofte liker man forfatteren bedre enn selve boken. En bok uten en synlig forfatter i teksten, kan lett bli en kjedelig bok."


Og akkurat dette lyttet han ekstra til. (side 565)


Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ... 


Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.


Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!


Randi har også skrevet om boka på sin blogg. Boka er tilgjengelig som lydbok. Dessuten har Tine skrevet om boka. 


Utgitt: 2016

Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN: 978-82-03-36081-7
Jeg har mottatt et leseks. fra forlaget/forfatteren


Ketil Bjørnstad (Foto: Trine Hisdal)

Kirsti MacDonald Jareg: "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland"

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland. 


Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland. 


"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.


"Kan øyer bli en besettelse. Klart de kan. Det finnes heldigvis en diagnose for tilstanden, islomani, slik at man lettere kan identifisere syndromet og dermed unngå å bli kurert. Symptomene viser seg som en uimotståelig trang til å oppsøke øyer eller til og med skrive om dem." (side 7)


Så fikk vi den! Mannen min og jeg som underveis i vår ferie ute på de skotske øyene lurte på om vi var på øyhopping i Skottland eller på whisky-trail - eller ganske enkelt en roadtrip, som det er blitt så populært å kalle bilferier. (
Skjønt uttalelsen vel først og fremst er myntet på forfatteren selv.)


Det viktigste for å unngå at øyene blir avfolket, er å få til levedyktige øyer. Det går en nedre grense på rundt 70 individer. Blir det færre enn dette, er det ikke mulig å opprettholde bebodde øyer over tid. Shetland, Orknøyene og Lewis og Harris er så vidt store at de ikke er i fare for å bli fraflyttet (med rundt 20 000 innbyggere på hver av dem), men dette stiller seg ganske annerledes for mange av småøyene spesielt i Hebridene. Disse småøyene får mye plass i boka. 


Det samtlige øyer har til felles er en blodig forhistorie. Noen ganger må vi tilbake til vikingetiden - andre ganger bare to-tre århundrer tilbake. Da kunne enkelte klaner virvle seg inn i en voldsspiral som endte med forferdelse - i form av de reneste henrettelser eller hva vi i dag ville kalle etnisk renskning. Dessuten får vi innblikk i føydalsamfunn, der eieren av en øy hersket over folkene som bodde der og kunne bestemme at alle måtte forlate hjemmene sine etter eget forgodtbefinnende fordi menneskene hadde blitt ulønnsomme for ham. Så ble de i stedet erstattet av sauer. Dem er det mange av den dag i dag. I dag er det mest vanlig at konflikter oppstår mellom lokalbefolkningen og naturvernere.


"De ytre Hebridene består av mer enn to hundre små og store øyer. De fleste er forlatt for lenge siden. Nå gir ruinene ly for sauene, og sjøfuglene får ha eggene sine i fred." (side 159)



Jeg kan selvsagt ikke underslå at jeg likte veldig godt å treffe på gjenkjennelser i teksten til Jareg. Som når hun skriver om sitt møte med veveren Donald John som jobber for Harrys Tweed. Nå var riktignok ikke vi innom den samme veveren, men vi traff på en som til forveksling lignet. Der fikk vi innføring i hva som gjør dette tweedmerket så eksklusivt. Svaret er at stoffet er håndlaget og dermed av mye bedre kvalitet enn industrielt fremstilt tweed. 

Jareg er også innom kristendommen slik den blir praktisert på de ytre Hebridene, der så og si alt er stengt hver søndag, og hvor det å få søndags-ferger til og fra øya har vært en hard kamp for dem som ønsket dette. 



The Little Italian Chappel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så er vi på Orknøyene, og her er det noen obligatoriske steder man må innom; Skara Brae, Scapa Flow, The Little Italian Chapel ... Dersom du f.eks. ikke kjenner til historien(e) om den britiske marinens havn i Scapa Flow fra før av, får du en fin innføring i denne boka. Vi får også høre om hva i all verdens det var som førte til at italienske krigsfanger befant seg her under andre verdenskrig, og lot oppføre et lite katolsk kapell, "malplassert, som om en tornado har løftet det opp fra sydlige strøk og dumpet det her ..." (side 259) Og det er ikke bare kapellet, men alle causewayene italienerne etterlot seg - disse mololignende veiene som binder en del av øyene sammen. Og som samtidig betydde en hel del for den britiske flåtens sikkerhet ... 


Lundefugler ved Sumbourg Head på Shetland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fuglelivet på øyene er rikt. Hit kommer lundefugl (puffin), lomvi, havsuler (gannet), skarv og mengder med måker. Og er man ikke fugleinteressert før man kommer hit, så blir man det! De store fuglekoloniene er nemlig så fascinerende at det er umulig ikke å bli forgapt. 

Noe av det som står sentralt for oss nordmenn på Shetland, er historien om Shetland Bus, kanskje bedre kjent som historiene rundt Shetland-Larsen. Dersom man ønsker å grave litt i denne delen av historien, bør man bo i den lille byen Scalloway. Her finner man rikelig med spor etter nordmenn. 



Minnesmerke om Shetland Bus ved Scalloway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Scalloway er det et museum, og dette skriver Jareg om. Slik hun skriver om det meste som det er verdt å få med seg av historie dersom man er på disse øyene ... 

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene! 


Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer. 


Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende. 


Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp! 


Utgitt: 2011 

Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 447
ISBN: 978-82-47005-0
Jeg har kjøpt boka selv


Kirsti MacDonald Jareg (Foto: Marte Eyde Kjuus)