Ian Buruma: "Vekten av skyld"

Om krigsoppgjør og vekten av skyld

Det er nesten to år siden jeg oppdaget Ian Buruma (f. 1951), den nederlandsk-amerikanske forfatteren som er professor i menneskerettigheter og journalistikk, og som også har studert asiatisk kultur.  Han har en rekke bokutgivelser bak seg over tematikken Kina og 1900-tallets Japan. Buruma har selvsagt vært verdenskjent lenge før jeg ble oppmerksom på ham, men han kom for alvor opp på min radar med utgivelsen "År null - En fortelling om 1945". (Linken peker til min omtale av boka.)

"Vekten av skyld" er ikke en ny bok. Den utkom nemlig i 1994 under tittelen "Wages of guilt". Men selv om den først utkommer nå, over 20 år etter, er det forunderlig nok like aktuell. Nå har dessuten forfatteren ført til et forord til boka, siden den kom ut på nytt i 2015, men ellers er boka uendret, slik jeg har forstått det. 

Boka er delt inn i fire deler, og hver del tar for seg ulike sider både ved Tyskland og Japans deltakelse under andre verdenskrig. Det handler om hvilke ugjerninger som ble begått i Auschwitz, Hiroshima og Nanjing, og det handler om rettsprosessene etterpå. Dessuten om hvordan landene på ulikt vis har taklet byrden ved egne bidrag under krigen, noe som gjerne fremkommer ved hvilke debatter som har vært tillatt i offentligheten, hvordan skolene formidler kunnskap og hvilke minnesmerker man har reist. Buruma har sammenlignet og analysert likheter og forskjeller, og han har forsøkt å komme frem til hva som skyldes kultur, styresett og menneskers iboende egenskaper. Var tyskere og japanere spesielt farlige folk, siden de kunne begå slike grusomheter? Er det f.eks. noen likheter mellom Hitler og den hellige japanske keiseren? Hvordan påvirker det skyldfølelsen hos folket når man i det ene tilfellet med rette og med alles velsignelse kan demonisere lederen, mens det var helt utenkelig å gjøre noe tilsvarende overfor en guddommelig keiser? 

Forfatteren skriver følgende på side 315 i boka:

"I 1945 var det japanske folket politiske barn. Før den tid var de blitt tvunget til å underkaste seg helt og holdent en stat drevet av autoritære byråkrater og militære, og en religiøs kult hvis yppersteprest også formelt var leder for de væpnede styrker og dessuten imperiets suverene monark. 

Situasjonen har endret seg siden den tid, men ikke tilstrekkelig. Fordi japanerne ble ansett som et farlig folk, ble de presset, ikke minst av MacArthur selv, til å trekke seg unna den onde verden og gjemme seg under Amerikas skjørt. Japan ble kort sagt tvunget til å undertegne en sjenerøs versjon av Versaillestraktaten: tap av selvstendighet uten dermed å bli strupt økonomisk. Japanerne ble oppmuntret til å bli rike, mens militære affærer ble tatt ut av deres farlige hender. Staten ble drevet av det samme byråkratiet som drev det japanske imperiet, og valgsystemet ble rigget slik at det samme korrupte konservative partiet holdt seg ved makten i nærmere førti år."

I Tyskland var det annerledes. Nå var det riktignok slik at det var mye man ikke snakket om i et par-tre tiår etter krigen. Det måtte et generasjonsskifte til for å få det til å løsne, men da løsnet det også for alvor. Den mye kritiserte Hollywood-serien "Holocaust" som kom i 1979 medvirket dessuten til at sannhetsvitner trådte frem. Det ble stuerent å snakke om Holocaust.

Buruma redegjør for det tyske sorgarbeidet - Trauerarbeit - som har preget Tyskland i etterkrigstiden, dvs. etter den første tiden som mest av alt var preget av fortrengning. 

"Bare de som har lidd et tap, kan sørge. Men nøyaktig hva var det tyskerne hadde mistet? Jødene, selvfølgelig, men det ble i liten grad opplevd som et tysk tap. Mange tyskere hadde mistet hjemmet sitt, sønnene sine, de absurde idealene sine og lederen sin. Men å sørge over dette var ikke hva ekteparet Mitscherlich mente med Trauerarbeit: Å begråte Hitler i 1945 var umulig. Tredve år senere skulle Margarete Mitscherlich si at den manglende evnen til å sørge ikke lenger gjaldt de yngre generasjonene. Hun hadde rett: Man sørger over jødene i Tyskland, og i visse miljøer sørger man også over Hitler." (side 37-38 - referansene er hentet fra Alexander og Margarete Mitscherlich´ berømte bok "Sorgens umulighet" - "Die Unfähigkeit zu trauern".)

En annen stor forskjell mellom Tyskland og Japan var at mens tysk krigshistorie var forbundet med Auschwitz, som var en uhyrlighet utført av tyskere for å utrydde det jødiske folket, hadde Japan Hiroshima og Nagasaki, som var en uhyrlighet utført av amerikanerne mot japanerne. Atombomben overskygget japanernes egne uhyrligheter, som f.eks. massakren i Nanjing.

De første årene etter krigen var både i Tyskland og Japan preget av dyp nød og fattigdom. Det var en tid preget absolutt forfall og fordervelse, skriver Buruma. Fattigdommens foredlende kraft er først og fremst en intellektuell forestilling. Paradokset er at det meste som ble skrevet innenfor litteraturen fra denne tiden, romantiserer krigen. 

Buruma beskriver også tyskernes angst for at sorgprosessene og minnesmerkene skulle bli kitsch. Det var også frykten for kitsch som gjorde at tyskere generelt ikke lot seg begeistre av den amerikanske TV-serien Holocaust. 

"Kitschen ligger klar til å smekke fellen om deg i Auschwitz. Kitschen blåser opp det banale ved å pøse religiøsitetens varmluft inn i den. Kitschfølelser er alltid falske. Å besøke dette åstedet for så mye lidelse, en lidelse ingen beskrivelse kan gi et fyllestgjørende uttrykk for, er opprørende, skjønt ikke fordi man får en bedre forståelse av hvordan det faktisk var å være et offer her, men fordi et slikt besøk roter opp følelser man ikke kan stole på. Det er fristende å søke den moralske varmen som følger identifikasjonen - så enkelt og så overmodig - med ofrene: Det kunne like gjerne ha vært meg, og så videre. Steder merket av lidelse og redsel øver en fascinasjon som altfor lett kan gli over i masochistisk nytelse. Fantasien dreier mot et morbid ønske om å bli skrekkslagen og rystet. Det er kanskje denne formen for kitsch det er vanskeligst å motstå, især når man er oppdratt, som fredsaktivisten Makoto Oda sier det, med offerets ståsted som utgangspunkt." (side 90)

Buruma trekker frem det mest berømte diktet om dødsleirene, nemlig "Todesfuge" ("Dødsfuge" på norsk, og "Death Fugue" på engelsk)) som jøden Paul Celan skrev i 1945. Diktet er blitt en klassiker, som alle tyskere kjenner fra skoletiden. 

Mens det etter krigen ble gjennomført krigsforbryterrettssaker mot nazister (Nürnbergprosessene), fant det ikke sted tilsvarende rettssaker i Japan. Ikke fordi de japanske soldatene var mindre grusomme enn de tyske soldatene, men rett og lett fordi de japanske grusomhetene var del av et militært felttog og ikke planlagt drap på et helt folk. Samtidig har også japanerne en del å svare for, og som det ikke er blitt tatt tilstrekkelig tak i etter krigen. Også her ble det utført medisinske eksperimenter på krigsfanger, sivile ble voldtatt og drept over en lav sko i Kina (Nanjing) og tusenvis av kvinner ble tvangsprostituert - bare for å nevne noe. Tokyoprosessene var annerledes enn Nürnbergprosessene. Mens de tiltalte i Tyskland prøvde å unnslippe straff ved å hevde at de kun fulgte ordre, var skikken helt annerledes i Japan. 

"Men spørsmålet om ansvar er alltid en kinkig affære i Japan, hvor formelt ansvar er enklere å identifisere enn faktisk skyld. Ikke bare tok mange ... på seg skylden for det deres overordnede hadde gjort (en vanlig praksis i Japan, både i kriminelle gjenger, politikken og bedrifter), men mennene på toppen hadde ofte ikke kontroll med sine skruppelløse underordnede. Følgelig kan det neppe sies å være en overraskelse at skyndsomt opprettede domstoler over hele Asia, bestående av menn som hadde minimal kjennskap til japanernes mentalitet og levemåte, ikke var i stand til å plukke ut hvem i den japanske kommandokjeden som hadde vært ansvarlig for hva. Som en følge av dette ble mange anklaget for feil forbrytelser på feilaktig grunnlag." (side 186-187)

Mens tyske skoleelever fikk i oppgave å analysere manipulerende tekster av Hitler for å lære hvordan man som individ bør opptre i en stat bygget på falske normer, skjedde ikke det samme i Japan. Der fortsatte krigshistorie - den sanne - å være tabu, noe man ikke snakket om. De som sto i bresjen for endringer i en utviklende retning, fikk imidlertid kjenne på kostnadene ved dette i begge land. I Tyskland ble etterkrigstidens sorgprosess for øvrig påvirket av murens fall og sammenslåingen av det frem til da delte landet til en helhet. I Øst-Tyskland hadde man nemlig ikke hatt en tilsvarende prosess som i Vest-Tyskland.

Men hvordan sørger egentlig fremtidens generasjoner over fedrenes synder? Museumskurator Christoph Stölzl sier det slik:

" ... man kan ikke sørge psykologisk over noe man ikke har gjort". Han refererte selvfølgelig til det gamle problemet med å være tysker etter Auschwitz. "Det eneste man kan gjøre," sa han, "er noe symbolsk, seremonielt. Det ville ha vært fint å ha en Auschwitz-dag hvert år og donere penger til Amnesty International. Det ville ha vært mer produktivt enn all denne sjelegranskingen. Men det er typisk for tysk idealisme å lengte etter det umulige og unnlate å gjøre det mulige." (side 254-255)

Det har ikke vært bare enkelt å minnes grusomhetene under krigen, og Buruma nevner en tale som Philipp Jenninger, Bundestag-presidenten, holdt i Bonn den 10. november 1988, femti år etter Krystallnatten. Det hele begynte så bra og endte så katastrofalt for Jenninger. Fallhøyden var stor dersom man ikke gjorde det riktig, veide hvert ord på gullvekt og nøye overveide konsekvensene av sine uttalelser. Kanskje var det ikke nok Trauer i talen hans? Og det er forskjell på en minnestund og en nøktern historisk tale ... Jenninger ble degradert etter dette. Noe tilsvarende skjedde med borgermesteren Motoshima som i en tale den 12. desember samme år begynte å snakke om keiserens (ene-)ansvar for krigen. 

Hovedkonklusjonen i boka er at Tyskland i svært stor grad har klart å forsone seg med sin fortid, mens det samme ikke kan sies om Japan. Her har man en vei å gå ...

Nok en gang har jeg lest en uhyre interessant bok av Ian Buruma! Han imponerer med sine solide kunnskaper. Det som nettopp gjør denne boka så spesiell og annerledes det meste annet jeg har lest innenfor tematikken, er det personlige preget. Ikke bare levendegjør det stoffet, men det hele blir ikke strengt klinisk og historisk "korrekt" ... grensende til det kjedelige. Hele tiden fletter han historier sammen, trekker sammenligninger, kommer med egne betraktninger, analyserer, refererer til historiske kilder, berømte bøker og filmer. Noe av dette hadde jeg hørt om fra før av, men f.eks. endte jeg med å bestille Masuji Ibuses bok "Sort regn" fra et antikvariat. Boka handler om Hiroshima etter atombomben i 1945. Dessuten oppdaget jeg at filmen "Das Schrechliche Mädchen" ligger på nettet i fullversjon. Den skal jeg se! Tenk om ungdommer fra videregående skole oppdager Ian Burumas bøker, og leser disse parallelt med lærebøkene sine? Hvilken økt forståelse de vil få av verden og det som skjedde den gangen! Skildringene i boka er kraftfulle, intense, krevende og tankevekkende, og boka fungerte som den reneste pageturner for meg! 

Jeg gir mine beste anbefalinger til Ian Burumas bok! Jeg håper at Forlaget Press utgir flere av hans bøker! 

Aftenposten anmeldte boka tidligere i høst (Krigens sanne ansikt - Buruma beveger seg mellom populærkultur, politikk og historie, sosialpsykologi og reiseskildring, utvunget og elegant, men aldri lettvint. Dette er uten tvil en moderne klassiker om krigsoppgjør og skyld, fortrengning og tilgivelse.).

Utgitt: 1994
Originaltittel: Wages of guilt
Utgitt i Norge: 2016 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Christian Rugstad 
Antall sider: 348
ISBN: 978-82-328-0092-6
Boka har jeg kjøpt selv

Ian Buruma (Foto: ukjent)