Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 13. juni 2015

Elena Ferrante: "Mi briljante venninne"

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. 23 land har så langt kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.


De tre første bøkene har allerede utkommet på engelsk!
Her fra Strand Bookstore i New York tidligere i år
(Foto: RMC)
"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodige kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år.

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem. 

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne. 

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv. 

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt. 

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ... 

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de  besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum. 

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ... 

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham? 

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen. 

Utgitt i Italia: 2012
Originaltittel: L´amica geniale 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Samlaget (papirutgaven)
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal 
Oppleser: Silje Breivik
Spilletid: 12 t 11 min. (Antall sider: 405)
ISBN: 9788242162243 (lydfil)
ISBN: 9788252185904 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og leseeks. fra Samlaget


Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 6. juni 2015 - Elena Ferrante: Mi briljante venninne er et moderne storverk - Believe the hype: Første del av Elena Ferrantes fire bind lange roman om to venninner fra slummen i Napoli er ute på nynorsk. ... 
Lila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt. Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?
For Ferrante-fanatikere som ikke leser italiensk, blir ventetiden lang frem til høsten for å finne ut hvordan konkurransen mellom de to kvinnene forløper fra 1976 og frem til romanens nå i 2010. I den nåtidige prologen får vi vite at den 66-årige Lila har forsvunnet, og det er denne nyheten som setter minnene (og fortellingen) i gang hos Lenu. Hvem er egentlig den frie og modige av dem? I konkurransen mellom de to begavede jentene, er det aldri klart hvem av dem som er på topp. Er det et kjærlighetsforhold? Forvirringen ligger allerede i tittelen på første bind: Min briljante venninne er ikke Lila, slik fortellingen legger opp til, men Lenu, slik Lila ser henne.

- VG v/Kristine Isaksen - 6. mars 2015 - Rå vold i briljant roman - Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som var så full av livskraft og pulserende liv. Det er som om Elena Ferrante har tillatt seg å legge ekstra mye av seg selv og livet sitt i teksten, siden hennes egen identitet er skjult. ... Romanen har flere fellestrekk med den populære dameromanen: Den handler om kvinneliv, handlekraftige heltinner og vennskap, og er uten ironi.
Samtidig er det presise språket og den uforutsigbare handlingen i en liga over dameromanen.
Boken, og kvartetten som den er første del av, har mange potensielle lesere – måtte de alle finne fram til den!
«Mi briljante venninne» er en hyllest til en by og et spesielt vennskap som tar pusten fra leseren.

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann - 13. mars 2015 - Helt rå romanFerrante imponerer med å la to kvinners motsatte livsveier virvle opp tidens problemstillinger, uten å låse dem til stereotypene. Snarere tvinnes Elena og Lila sammen i et uavklart styrkeforhold. Slik beskrives symbiosen når Lila gifter seg som 16-åring: «Pengane forsterka inntrykket av at det eg mangla, hadde ho, og omvendt, i eit uendelig spel av utveksling og ombyting som, snart muntert, snart smertefullt, gjorde at vi ikkje kunne vere uten kvarandre.» Hvem har makten? Hvem er hvem? I Ferrantes kontrapunktiske roman kan egenskaper slå over i sin motsats, når som helst. Volden truer bak hjørnet. Det gir en eksplosiv dramaturgi. Mer ordinære partier finnes også, med intriger i det øvrige persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 11. mars 2015 - Gatesmarte, sterke jenter fra NapoliEn amerikansk kritiker skrev at å beskrive Elena Ferrantes Napoli-kvartett som feministisk litteratur er presist, men det kan samtidig bidra til å gjøre den mindre enn den fortjener. Underforstått: Denne kvinnelitteraturen unndrar seg båser og kategorier. Den er framfor alt bevegende, sterk og menneskelig uten kompromiss - fra en stor forteller.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 9. mars 2015 - Briljant klassereiseLila er slem. Men også briljant. Fattig og lurvete, men sterk. Ein ekte rakkarunge, redd verken vaksne eller ungar. Elena er djupt fascinert. Ho vil bli venninne med denne nye jenta, som oppfører seg annleis enn alle andre, og verkar omgitt av eit eige kraftfelt.
Noko ho klarer, men ikkje utan kostnad. For dess meir glitrande ho kjenner at Lila er, jo gråare kjenner Elena seg. Ofte følest det som ho berre er ein svak skugge i sitt eige liv, som om ingenting har kraft og farge om ikkje Lila er der for å tilføye det. Sjølv om det utanfrå sett går bra også med Elena, på skulen og etter som tenåra skrid fram i kjærleiken.
Likevel er det verdt det. Lila er spesiell. Modig og ekstremt intelligent, definitivt etla til noko eige. Slik ser det i alle fall ut gjennom Elenas auger då dei to veks opp saman i fattige Napoli på 1950- og 60-talet, også då ho godt oppi sekstiåra bestemmer seg for å fortelje hennar og Lilas historie. Særs Lilas.

- Artemisias Verden - 19. mars 2015 - Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
- Tine sin blogg - 23. april 2015Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.
- Med bok og palett - 16. januar 2015 Ei på mange måter realistisk forteling frå livet i Italia på femtitalet, men også ei forteljing der ein sit att med mange spørsmål og uvisse. Gatene i Napoli og det brutale miljøet i bydelen vi møter, er godt skildra. Dette er ei ærleg og lettlese bok, med god, flytande oversetting til nynorsk. Eg kjem nok til å lese meir av Elena Ferrante, og andre italienske forfattarar i tida framover.
- Reading Randi - 29. desember 2015 - En spennende og spesiell roman som så absolutt gir en noe å tenke på i etterkant.

14 kommentarer:

  1. Det var en grundig omtale - ser du har hatt mer glede av denne enn meg - jeg er straks ferdig med den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ser at det er litt ulike oppfatninger rundt denne boka. Dvs. kritikerne er enstemmige i sine dommer om at dette er en fantastisk bok, mens bloggerne er noe lunkne. Jeg har lest mengder med triologier og kvartetter m.m. i mitt liv, og vet at den første boka ofte er en introduksjon til det som kommer. Selv kjente jeg at denne boka "levde" for min del! Gleder meg til resten!

      Slett
  2. Du har skrevet en fantastisk oppsummering av boka. Det er ei stund siden jeg las den, så dette gjorde godt, før den neste boka kommer i oktober. Ser fram til det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! :-) Da er vi to - minst! - som gleder oss til neste bok!

      Slett
  3. Det var kjekt og lærerikt å lese omtalen din, og nå gleder jeg meg enda mer til neste bok i serien. Ramler jeg over den engelske utgaven i sommer kan det være jeg velger den, bare for å se om det føles annerledes å lese på engelsk enn på nynorsk. Ønsker deg en super søndag Rose-Marie :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vurderer faktisk å få tak i den engelske andreboka, jeg også ... :-)

      Ønsker deg også en super søndag, Tine!

      Slett
  4. Takk for grundig og interessant omtale. Jeg har lurt litt på denne og nå er jeg overbevist - den skal leses!

    SvarSlett
    Svar
    1. Med din interesse for kvinneliv, Gerd, ville jeg ikke ha nølt!

      Slett
  5. Så bra du likte den! Jeg har fremdeles ikke lest den ferdig. Begynte så vidt på den, men fikk en bunke bøker som fristet sånn at jeg la den bort. Jeg har hørt så ymse om denne boken, men skal absolutt lese den ferdig i sommer. Enig med de over at det er en grundig omtale. Det er forøvrig de fleste omtalene dine. Du henter inn mye fakta og kilder, viser til andre omtaler osv. Det må jo være utrolig tidkrevende! Imponerende!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du MÅ gi den en sjanse, Lena!

      Jeg elsker å grave frem fakta om bøkene! Det er ikke så tidkrevende som det kan virke som! :-)

      Slett
  6. very informative post for me as I am always looking for new content that can help me and my knowledge grow better.

    SvarSlett
  7. Einig med deg.
    Eg kjente meg godt igjen i kjensla av å ikkje høyre til i samfunnet ein veks opp i. Ønske om noko meir.
    Men provosert blei eg av bokmeldinga du siterte frå: damelitteratur/kvinnelitteratur.... Er norske meldarar ikkje komne lenger?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, var ikke dette en fin bok?

      Damelitteratur, ja ... Det er en stor misforståelse at "damelitteratur" er bøker som handler om kvinner. For meg er "damelitteratur" bøker med kvinnehelter som er "altfor pene" - uansett hva som vederfares dem - og hvor historiene er sydd over altfor få lester. Historiene er lett gjenkjennbare, forutsigbare - og i tillegg er språket dårlig.

      Av og til kommer jeg over bøker om forferdelige kvinneskjebner rundt om i verden. Noen ganger er historiene ikke spesielt "litterært" fortalt, men historiene som sådan holder (skjønt det er en nedre grense). Når disse er skrevet som de reneste tåreperser, har jeg en hang til å kalle dette "damelitteratur". Holdes en nøktern stil - til tross for alt det triste - er jeg tilbøyelig til å mene at det er viktig å lese disse bøkene. Historiene overskrider kravet mitt til litterære kvaliteter, kan man vel si.

      Jeg ville for øvrig ikke satt likhetstegn mellom "kvinnelitteratur" og "damelitteratur". Det første begrepet beskriver innholdet i bøkene - at de handler om kvinner - det andre beskriver leserne - at de er skrevet for kvinner. Jeg ville mao. ikke tolket Leif Ekle slik du åpenbart gjør.

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.