Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 19. oktober 2014

Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (F. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur. 

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ... 

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på. 

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg. 

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ... 

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet. 

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann. 

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på. 

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 221 
ISBN: 978-82-495-1409-0
Jeg har kjøpt boka selv. 


Hanne Ørstavik (Foto: Linda B. Engelberth)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 22. september 2014 - Ørstavik uten filter - "Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet. Det er ekstremt intimt, jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig." - Terningkast seks
- NRK v/Marta Norheim - 17. september 2014 - Å selje sex for å berge sjela - "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 13. september 2014 - Få klarer å skrive så klokt som henne, om det å ikke bli elsket - Hanne Ørstaviks nye roman er tøff i all sin sårbarhet (ligger bak en betalingsmur)
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 21. september 2014 - Når litteratur blir healing"Hanne Ørstavik med sterk roman om seksuell avvisning. Dessverre glir den over i et mystisk terapiprosjekt."
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 19. september 2014 - En egen kjærlighet - "Hanne Ørstavik føyer et nytt og meningssterkt kapittel til sin undersøkelse av den avhengigheten elskende mennesker utsetter hverandre for." (ligger bak en betalingsmur)
- Dagsavisen v/Thea Urdal - Sensuell sjamanisme - "Ørstavik fortsetter på tematikken fra sin forrige bok, med stort hell."
- Artemisias Verden - 19. oktober 2014 

11 kommentarer:

  1. Kjempebra anmeldelse Rose-Marie. Sier det samme som deg, jeg koste meg med lesingen av innlegget. Så har vi da begge boka ferskt i minne.. Synes det er interesant det du skriver på slutten her, om at noe virker selvteraputisk.. Det er jeg ikke uenig i, men jeg hadde det ikke så klart fremme i bevisstheten, mer som en følelse av at dette handler om forfatteren selv.. Og kan man egentlig skrive slik uten å skrive om seg selv? Er det ikke det de fleste forfattere gjør når det kommer til stykket?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Anita! Jeg hadde stor glede av å lese ditt innlegg også.

      Jeg tenker at det ikke går an å skrive slik uten å ha opplevd en kjærlighetssorg med en nesten dødelig styrke selv. Samtidig tenker jeg at de fleste har en eller flere lignende opplevelser med seg på livets vei, selv om det blir mer outrert i litteraturen og fiksjonens (?) verden. Som forfatter kan man jo utforske grensene mye mer, gå så mye lenger.

      Jeg tror som deg at de fleste forfattere nødvendigvis må hente inspirasjon i seg selv og sine omgivelser. Intet rikt indre liv = overfladisk litteratur. Et problematisk sinn = dypsindig litteratur. Sistnevnte krever like fullt en god porsjon selvinnsikt og evne til å granske sjelen både innenfra og utenfra. Så "enkelt" tror jeg det er.

      Slett
    2. Ja, enig i det.. Ang utforsking og å gå lenger- som å fantasere seg inn i det med å bli eskortepike for eksempel..
      Jeg kommer til å lese mer Ørstavik, har lyst til kaste meg over den forrige og andre utgivelser- men er ganske "selvdisiplinert" i min målsetting om å lese norske fra 2014 akkurat nå.. så får vi se når jeg lager et innsmett for noe annet. Det er ganske mye dysfunskjonellt eller sorg og tap og sånn i norske fra 2014.. Så er det vel også mye av det litteraturen dreier seg om.
      Pst.. er godt inne i en annen bok nå: Hitler, morfar og jeg- en helt annen type bok, biografisk sakprosa med personlig preg-- en bok jeg tipper du kan like.:)

      Slett
    3. Det var fine sitat du har referert. Jeg får lyst til å skrive selv når jeg leser hva Ørstavik skriver. Det treffer noe. Kanskje noe universelt, for det er mange som har påpekt akkurat det.
      Men når jeg nå leste kommentarene kjente jeg at jeg var dypt uenig i det du Rose-Marie sa: " Intet rikt indre liv = overfladisk litteratur. Et problematisk sinn = dypsindig litteratur. Sistnevnte krever like fullt en god porsjon selvinnsikt og evne til å granske sjelen både innenfra og utenfra. Så "enkelt" tror jeg det er."

      For jeg tror ikke at de som skriver dypere føler dypere. Jeg ser at du skriver at man nødvendigvis må ha evnen til å granske sjela både utenfra og innenfra, og ha god selvinnsikt, og selvfølgelig må man det. Men grunn litteratur betyr ikke at forfatteren er grunn - det betyr slik jeg ser det bare at en forfatter har bestemt seg for å skrive en type bok akkurat nå, som blir tolket på akkurat denne måten akkurat nå - men som om noen år vil bli tolket på en helt annet måte, og med helt andre briller, og dermed vil forfatteren kanskje få en helt annen posisjon om tyve år enn i dag. Og det finnes forfattere som skriver overfladisk litteratur - hvis man nå har lov til å si det på den måten, men de gjør det fordi de kan - det betyr ikke at de er overfladisk. Så selv om Hanne Ørstavik skriver godt og reflektert om kjærlighet og sorg betyr det ikke at hun har et rikere indre liv enn de som skriver formellitteratur basert på det samme. Det betyr bare at Ørstavik har funnet en annen vei til stoffet.

      Slett
    4. Jeg skriver ikke at de som skriver dypere FØLER dypere. Tanker og følelser er ikke det samme, og ofte er det kanskje mest følelser der det er minst tanker - fordi mange reagerer automatisk på ting uten å være klar over eksakt hva som utløser en sterkt følelse. Uansett - det er en lang diskusjon innenfor kognitiv adferdsterapi, og det lar jeg ligge her.

      Du har for øvrig helt rett, og jeg er nok altfor bastant i min kommentar: Selvsagt krever ulike tekster forskjellig tilnærming. Det jeg vel egentlig mente, og som ikke kommer tydelig frem (eller som forsvinner bak mitt altfor bastante utgangspunkt), er at det ikke er mulig å skrive så dypt uten å ha et rikt indre liv. Så er det selvsagt mulig å skrive overfladisk, selv med et indre rikt liv - fordi man velger å gjøre det slik.

      Takk for interessant innspill, Solgunn! Dette diskuterer jeg gjerne mer med deg! :-)

      Slett
    5. Vi kan ta det over et glass vin en gang :-)

      Slett
  2. Etter å ha lest denne flotte omtalen av boka, og Anitas (Artemisia), syns jeg at jeg på en måte kjenner boka. Dere er begge så grundige og detaljerte. Er enig med dere i at det ofte må ligge mye egenerfaring bak i det som forfattere skriver om, noe jeg ser på som en viktig inspirasjon for historien som blir fortalt. Takk for flott innlegg! Boka står nå på leselista mi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så moro at både jeg og Anita bak bloggen Artemisias Verden har klart å inspirere deg til å lese denne boka! :-)

      Slett
  3. Jeg blir nesten litt nysgjerrig etter å ha lest omtalen din (og Anitas) Da jeg leste to av bøkene hennes i 2009 lovet jeg meg selv "aldri mer", men jeg kan jo ha utviklet meg som leser, så kanskje det hadde vært interessant å prøve igjen? Takk for inspirasjon!

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) Hvilke to bøker leste du, og hva var det som fikk deg til å love deg selv "aldri mer"? Det skulle jeg gjerne likt å vite!

      Jeg kjenner ikke Østaviks øvrige forfatterskap, men skulle gjerne ha snakket med noen som nettopp gjør det - for å høre hva jeg burde ta fatt på aller først.

      Kanskje noen som leser dette kan komme med tips?

      Slett

Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.

Populære innlegg