Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 28. september 2013

Katja Kettu: "Jordmora"

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman.  Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på. 




I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944. 

* Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
* Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover. 
* Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde. 
* Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat. 

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie. 

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ... 

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland. 

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark. 

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater. 

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under. 

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen

Utgitt i Finland: 2011
Originaltittel: Kätilö
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt fra finsk til norsk: Turid Farbregd
Forlag: Pax
Antall sider: 304
Jeg har fått mitt eksemplar av boka fra forlaget i forbindelse med pressekonferansen Pax holdt tidligere i høst.


Katja Kettu
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 2. september 2013 - "Hun har en nesten uvirkelig kraft i språket - Katja Kettu er en vill, finsk naturbegavelse"
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 3. september 2013 - "Jeg håper boken ikke vekker forargelse hos leserne"

søndag 22. september 2013

"Searching for Sugar Man" (Regissør: Malik Bendjelloul)

Fascinerende om livets tilfeldigheter

Mange har fortalt meg at dette er en film jeg bare måtte se - faktisk uavhengig av at den også vant en Oscar som beste dokumentar for filmåret 2012 (i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2013). Jeg kjøpte den derfor umiddelbart etter at den dukket opp på Platekompaniet forrige vinter/tidlig vår, men det har likevel tatt lang tid før den omsider ble sett. Ikke før jeg sist fredag skar gjennom i heimen og bestemte oss for at "nuh! skulle den ses!" Jeg må for øvrig legge til at jeg for lengst har gjort meg kjent med musikken - den ene LP-plata hovedpersonen i filmen, Rodriguez (f. 1942), noen gang rakk å gi ut. Sånn er det i Spotify´s tidsalder - det meste er bare et tastetrykk unna. Lavterskeltilbud for folk i min aldersgruppe, som for lengst har gitt opp å følge med på alt det nye som kommer og som faktisk er analfabet hva gjelder ny og kul musikk ... Og som kanskje nettopp av den grunn klamrer seg til gamle minner om det som en gang var - den gangen jeg kunne "alt" (i det minste trodde jeg det selv) om det som rørte seg i musikkbransjen ... 


Utgangspunktet for filmen er altså Rodriguez´ LP som utkom på begynnelsen av 1970-tallet. På tross av et fantastisk låtmateriale, ble utgivelsen forbigått i stillhet. Om det var det faktum at Rodrigues var av spansk avstamning eller at man ikke markedsførte den godt nok, er ikke godt å si. I alle fall - for Rodriguze fortsatte livet som før, og han la hele musikerdrømmen på hylla. Han påtok seg jobber i byggebransjen, gjerne harde oppryddingsjobber, og forble relativt fattig. 

Uten av Rodriguez ante det, dukket musikken hans opp i Sør-Afrika. Der ble han umåtelig populær, og myten om at han skulle ha tatt sitt eget liv mens han opptrådte på scenen, oppsto. Nye innspillinger førte til innbetalinger til hans opprinnelige plateselskap, men ingen visste at mannen fremdeles levde i beste velgående i Detroit. Dvs. tilfeldigheter førte til at det ble kjent at han slett ikke var død, og dermed startet jakten på ham. Det er denne jakten denne filmen handler om. Sangtekstene ble tolket og man lette over alt - inntil han til slutt ble funnet. Mannen bak albumet med et lite knippe sanger, som senere er betegnet som et av de mest fullkomne musikk-album som noen gang er utgitt! 

Mens musikken var som mest populær i Sør-Afrika, fikk den faktisk også stor betydning i forbindelse med motstanden og nedkjempelsen av Apartheid-regimet i landet ... 



Mannen som ble funnet på slutten av 1990-tallet var en ydmyk mann, som ikke var vant til å ha mye penger mellom hendene, og som egentlig ikke var så opptatt av dette heller. Han fikk et slags comeback som musiker, og reiste rundt og holdt konserter i mange land i tiden etter at han ble gjenoppdaget. 


I tillegg til at musikken han i sin tid skapte er fantastisk flott, gjorde Rodriguez som person et sterkt inntrykk på meg. Og det er nok nettopp dette som har gjort at dokumentaren har fått så mye oppmerksomhet også, og endte opp med å stikke av med Oscar-statuetten for beste dokumentar 2012. 

Filmen gir ikke svar på hvor det ble av alle pengene som burde ha blitt Rodriguez til del. Antakelig ble de borte på veien i all piratkopieringen ... Han fikk liten glede av sin egen suksess - kanskje bortsett fra at drømmen om å slå gjennom som musiker ble vekket igjen ... 

"Searching for Sugar Man" er virkelig en film det er vel verdt å få med seg! Jeg ble veldig sjarmert både av musikken, historien og mannen! På et dypere plan handler filmen om knuste drømmer og livets tilfeldigheter.

Og så snart jeg er i nærheten av Platekompaniet, skal jeg kjøpe CD´en slik at jeg bidrar til at Rodriguez får sin rettmessige del av musikken sin og dens potensiale hva gjelder inntekter å leve av!

Her blir det et sterkt terningkast fem!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Searching for Sugar Man
Genre: Dokumentar
Land: Sverige, Storbritannia
Medvirkende: Bl.a. Sixto Rodriguez
Spilletid: 86 min.

lørdag 21. september 2013

Forberedelser til bokbloggerprisen 2013

Målgruppen for dette innlegget er norske bokbloggere, som skal være med på å stemme frem årets norske roman (omfatter både romaner og krim) og en bok i åpen klasse. Formålet er å løfte frem norsk litteratur, og tanken er at prisen skal deles ut på neste års bokbloggtreff i midten av september (2014). Du kan lese mer om bakgrunn og vedtekter i dette innlegget på Bokelskerinnens blogg. Les også hva Line har skrevet om tankene bak prisen.

For min del har jeg tenkt at jeg allerede nå bør begynne å orientere meg - og jeg har derfor gått gjennom alle leste bøker så langt i år og har tagget alle norske bøker utgitt i 2013 med "Norsk litteratur utgitt i 2013". I dette innlegget presenterer jeg dette utvalget for dere, og jeg kommer fortløpende til å oppdatere dette innlegget med nye, norske titler etter hvert som jeg leser og skriver om bøkene. Hele poenget er jo å inspirere andre lesere til å oppdage nye bøker - av og til utenfor det vante - slik at utvalget vi skal stemme over i januar 2014 blir bredets mulig. (Og skulle det slumpe til at også andre utenfor målgruppen blir inspirert til å lese mer norsk litteratur - ja, så er jo ingenting bedre!)

Jeg vil samtidig oppfordre andre bloggere til å gjøre det samme! Legg igjen en kommentar på dette innlegget med linken til ditt innlegg, og jeg linker det til mitt innlegg!



Min omtale av Ketil Bjørnstads roman "Ensomheten" finner du her. Stikkord er: utroskap, ensomhet, ekteskap som havarerer, om å være den andre kvinnen osv. Genre: romaner


Min omtale av Hanne Mari Førlands bok "Langs linjene - møter ved Oslos T-banespor" finner du her. Stikkord er: bilder/fotografier, tekst og bilder, T-banelinje 2 mellom Ellingsrud og Østerås. Genre: åpen klasse



Min omtale av Irina Lees bok "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp" finner du her. Stikkord er: shopping, overforbruk, moral og etikk, forsøpling. Genre: åpen klasse



Min omtale av Gunn Marit Nisjas roman "Porselenspiken" finner du her. Stikkord er: hva driver oss?, verdier - hva betyr noe?, veivalg etc. Genre: romaner


Min omtale av Trude Lorentzens bok "Mysteriet mamma" finner du her. Stikkord: mor-datter-forhold, psykisk syk forelder, selvmord, oppvekst. Genre: det kan sikkert diskuteres om dette er en roman eller om den passer best under kategorien åpen klasse ... 


Min omtale av Roar Sørensens bok "Smertens aveny" kan du lese her. Stikkord: krim, Filipinene, prostitusjon etc. Genre: roman


Min omtale av Emilia og Monika Polbrateks bok "Den beste sommeren" kan du lese her. Stikkord: søskenkjærlighet, kreft etc. Genre: åpen klasse



Min omtale av Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza" kan du lese her. Stikkord: Midt-Østen-konflikten, Gaza, jøder versus muslimer, storpolitisk spill etc. Genre: åpen klasse



Her kan du lese min omtale av Victoria Bøs roman "Teresa Birnas bortgang". Stikkord: familiehemmeligheter, Praha. Genre: romaner



Her kan du lese min omtale av Linn Strømsborgs roman "Furuset". Stikkord: Furuset, om å bli voksen, om å finne sin identitet etc. Genre: romaner


Her kan du lese min omtale av Roy Jacobsens roman "De usynlige". Stikkord: Helgelandskysten, fiske, kystproletariatet etc. Genre: romaner 


Her kan du lese min omtale av Herbjørg Wassmos roman "Disse øyeblikk". Stikkord: selvbiografisk roman, Nord-Norge, oppvekst, kvinneliv. Genre: romaner


Her kan du lese min omtale av Gaute Heivolls roman "Over det kinesiske hav". Stikkord: psykisk helsevern etter krigen. Genre: åpen klasse


Her kan du lese min omtale av Øystein Wiiks krimroman "Casanovasyndromet". Stikkord: krim, Venezia, forførelse. Genre: romaner 


Her kan du lese min omtale av John Færseths bok "KonspiraNorge". Stikkord: konspirasjonsteorier, konspiranoia, alternativ virkelighetsforståelse. Genre: Åpen klasse


Her kan du lese min omtale av Tore Renbergs bok "Vi ses i morgen". Stikkord: Stavanger, kriminelt miljø, spilleavhengighet. Genre: romaner


Her kan du lese min omtale av Cecilie Engers bok "Mors gaver". Stikkord: gaver, mor-datter-forhold, Alzheimer. Genre: Åpen klasse 


Her kan du lese min omtale av Odd Klippenvågs roman "Et personlig anliggende". Stikkord: far-sønn-forhold, homofili, kjærlighet, Hellas. Genre: romaner 


Her er min omtale av Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". Stikkord: Journalistikk, etikk. Genre: Åpen klasse


Her er min omtale av Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet". Stikkord: bygde-Norge, sorg, forsoning, Afghanistan, om å miste et barn. Genre: romaner


Her er min omtale av Åge Grønnings roman "Det tredje øyet". Stikkord: alternativ krim, utenomjordiske vesener, synskhet, konspirasjonsteorier. Genre: Romaner 

Her er min omtale av Henrik H. Langelands roman "Fyrsten". Stikkord: PR-bransjen, media, Stortingsvalget 2013. Genre: romaner 


Her er min omtale av Nikolaj Frobenius´roman "Mørke grener". Stikkord: forfatterskap, virkelighet versus fiksjon, romanprosjekt. utroskap. Genre: romaner 

Her er min omtale av Frode Gryttens roman "Brenn huset ned". Stikkord: The Clash, musikerportrett, pønkens historie. Genre: romaner 

Her er min omtale av Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet". Stikkord: Skyld, skam, forsoning, utroskap, ensomhet, kjærlighet. Genre: romaner


Her er min omtale av Nicolai Houms roman "De håpefulle". Stikkord: familietragedie, satire, oppvekst, om å lykkes. Genre: romaner


Her er min omtale av Tomas Espedals bok "Bergeners"! Stikkord: Bergen, kjærlighet, ensomhet, om å skrive. Genre: romaner


Her er min omtale av Steffen Kvernelands "Munch". Stikkord: Edvard Munch, kunstnerportrett, tegneserie. Genre: åpen klasse


Her er min omtale av Elisabeth Ellefsens "Uten mann". Stikkord: Kjærlighetssorg, mor-datter-forhold. Genre: romaner 


Her er min omtale av Åsne Seierstads "En av oss". Stikkord: 22. juli 2011, Utøya-massakren, terrorisme. Genre: Åpen klasse


Her er min omtale av Hilde Østbys "Leksikon om lengsel". Stikkord: kjærlighet, lengsel, litteraturhistorie. Genre: romaner


Her er min omtale av Lisa Aisatos bok "Fugl". Stikkord: barnebok, illustrasjoner, drømmer. Genre: Åpen klasse


Her er min omtale av Siri Pettersens bok "Odinsbarn". Stikkord: fantasy, norrøn. Genre: åpen klasse. 


Herer min omtale av August Geelmuydens bok "Det gyldne snitt - Historien om et magisk tall". Stikkord: det gyldne snitt, matematikk, geometri, kunst, arkitektur, design, skjønnhet. Genre: Åpen klasse.


Her er min omtale av Terje Landros "Godt samspill". Stikkord: relasjoner, samspill, kommunikasjon, selvhjelp. Genre: Åpen klasse.


Her er min omtale Av Karl Ove Knausgårds "Sjelens Amerika". Stikkord: Essay, kunst, litteratur, det onde, 22. juli 2011 etc. Genre: Åpen klasse

Andre bloggeres lister eller innlegg:

John Irving: "I en og samme person"

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp. 

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ... 

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert. 

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers. 

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ... 

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Utgitt: 2012
Originaltittel: In one person
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Halvor Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal har utgitt papirutgaven av boka)
Oppleser: Ole Christian Gullvåg
Spilletid: 16 t 15 min. (522 sider)


John Irving
Andre omtaler av boka:
- Bloggeren Solgunn sitt - 12.07.2012
- Dagbladet ved Cathrine Krøger - 14.05.2012 - Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter
- Aftenposten ved Kaja Korsvold - 07.06.2012 - John Iriving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn
- NRK ved Anne Cathrine Straume - 18.06.2012 - Ordrik Irving

torsdag 19. september 2013

Halldor Skard: "Ansikt til ansikt"

(Foto: RMC)

Ansikt til ansikt

Ansikt til ansikt,
så skremmende nær.
Ansikt til ansikt
kan du risikere
å vinne en venn.
Ansikt til ansikt
blir verden større og farligere.

Del noe, skap muligheter
ansikt til ansikt.
Fortell eller spør om noe
ansikt til ansikt.
Lytt og opplev din venn
ansikt til ansikt.
La kroppen si det samme som ordene.


- Halldor Skard - 

Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans. 

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman. 

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år.  Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ... 

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ... 

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ... 

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alveberg-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad. 

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette? 

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ... 

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug har utgitt papirutgaven)
Opplesere: Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig
Spilletid: 7 t 48 min. (283 sider)
Jeg har mottatt lydboka fra Lydbokforlaget


Ketil Bjørnstad (Foto: Roger Neumann)