Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 31. oktober 2012

"Delicacy" (Regissør: David og Stéphane Foenkinos)

Fransk kjærlighets-komedie

"Delicacy" eller "Nathalie" som denne filmen heter på norsk, har nylig hatt release på DVD. Introen om at dette er "en vakker fransk romantisk film om å miste den store kjærligheten ... for så å finne en ny", vekket min interesse umiddelbart. Er det noe franskmennene er gode på, er det kjærlighetsfilmer, synes jeg. 


Lykken smiler lenge til Nathalie. Hun treffer sin drømmemann, de gifter seg, hun får fast jobb og de planlegger å få barn. Men så blir lykken plutselig revet bort fra henne. Ektemannen skal ut på joggetur, og underveis blir han utsatt for en ulykke og dør kort tid etter. Nathalie er fullstendig knust og går en tung sorgperiode i møte, der hun omtrent ikke orker å møte folk, ikke orker å ta til seg føde, ikke orker noe som helst i grunnen. Hun kvitter seg med alt som kan minne henne om hennes avdøde ektemann, og så er hun klar for å ta fatt på resten av sitt liv. Jobben blir det hun går opp i med liv og sjel. 

På jobben har hun en ekkel og slesk sjef som øyner en mulighet for omsider å få sin store drøm oppfylt: nemlig å få Nathalie som elskerinne mens hun fremdeles på mange måter ligger nede for telling. Men Nathalie er ikke tapt bak en vogn og hun går heller ikke inn i noen offerrolle etter å ha avvist sjefen sin ettertrykkelig. Han oppnår ingen makt over henne, og etter dette forholder hun seg til ham kun pr. telefon. 

Årene går og etter hvert får Nathalie lønn for sitt strev på jobben. Hun stiger i gradene og blir sjef selv. Nå har det gått sånn ca. tre år etter at mannen hennes døde, og rundt henne hviskes og tiskes det i krokene om henne og hennes begredelige liv som en enke som aldri kommer over tapet av sin avdøde ektemannen. En dag overhører Nathalie dette sladderet, og på en måte får det henne til å våkne litt opp. En dag gjør hun noe totalt uventet - hun går bort til en mann på jobben og kysser ham. Markus er medlem av teamet hennes, og han er svensk. I tillegg er han ingen spesielt vakker mann, men nokså alminnelig i det stor og hele. Etter kysset ber hun ham gå.

Markus er helt satt ut av det han har opplevd, og opp fra dypet av denne alminnelige mannen stiger det frem en utstråling ingen har sett før hos ham. På vei hjem fra jobben er han et eneste stort smil, ikke den lutende, nedsunkne og dystre mannen han vanligvis pleier å fremstå som, og plutselig får han en masse oppmerksomhet fra kvinner han passerer. De smiler, blunker til ham og oppfører seg i det hele tatt helt annerledes enn hva Markus er vant til. 

I dagene som følger ønsker Markus naturlignok å få vite hvorfor Nathalie kysset ham. Han ønsker seg selvsagt en fortsettelse på det hele! Hans fornyede selvtillit gjør ham pågående - så pass at Nathalie skjønner at det bor mer manndomskraft i ham enn hun kanskje først hadde trodd. En gryende interesse våkner og de to begynner å treffes utenom arbeidstid. Ryktene begynner å gå på jobben, kanskje først og fremst fordi de er et umake par hvis fremtid ingen egentlig har noen tro på . Og så spørs det om det er liv laga for disse to - Nathalie som er en slående skjønnhet og hans sjef, mens Markus "bare" er en alminnelig mann som ikke er spesielt pen en gang ... 

Denne filmen er og blir noe spesiell. På en måte klarte jeg ikke helt å tro på den skikkelsen Audrey Tautou skulle fremstille - antakelig fordi hun ble nokså karikert. Men det var kanskje her det komiske elementet i filmen kom inn? En del av scenene i filmen er stilitisk vakre, på grensen til det koreografiske, men blir nettopp av den grunn også litt kunstige og livløse. Jeg vet ikke helt om jeg likte disse virkemidlene i en film som pretenderte å være en romantisk komedie. Det jeg derimot likte svært godt - eller kanskje riktigere: fant interessant - var fremstillingen av omgivelsenes reaksjoner på det helt "utenkelige", nemlig at den sære, men dog så vakre Nathalie faktisk kunne falle for den for dem intetsigende og ukjekke Markus ... Som om det å ha et nokså alminnelig utseende skulle være ensbetydende med et uinteressant indre, mens et vakkert ytre automatisk skulle gi noen edlere egenskaper ... Alt i alt en helt grei film som jeg ender med å gi terningkast fire. Og det gjør jeg vel vitende om at andre nok vil like denne filmen atskillig bedre enn hva jeg gjorde ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: La Délicatesse
Engelsk tittel: Delicacy
Norsk tittel: Nathalie
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Audrey Tatou (Nathalie Kerr), François Damiens (Markus Lundl), Bruno Todeschini (Charles), Mélanie Bernier  (Chloé, Nathalies sekretær), Joséphine de Meaux (Sophie)
Spilletid: 108 min.




Markus ankommer Nathalies kontor
Bare jobben som betyr noe?
Nathalie overrasker både seg selv og Markus ved å kysse ham spontant
Markus ønsker å vite hva som lå bak kysset
Nathalies sleske sjef ønsker å få vite hva Markus har som ikke han har ... 

"The Line of Beauty" (Regissør: Saul Dibb)

Mesterlig mini-serie om livet blant London-fiffen på 1980-tallet

Denne mini-TV-serien, her samlet på en DVD med en varighet av rundt tre timer, har jeg ventet på. Jeg fikk den nemlig aldri med meg mens den gikk på TV. Filmen, som ble innspilt i 2006, er basert på Alan Hollinghurst Booker-prisbelønte roman med samme navn fra 2004. Den handler i korte trekk om kjærlighet, svik, politisk intrigespill, dop og høy partyfaktor, dype familiehemmeligheter og utroskap blant fiffen i London på 1980-tallet, dvs. mens Tatcher-regimet og toryene satt med makten i Storbritannia. (Jeg advarer: et godt stykke på vei spoiler jeg denne filmen i mitt handlingsresymé og min analyse av filmen. Like fullt: jeg avslører på ingen måte alt, bare for å ha sagt det.)


Nick Guest er ikke akkurat en fattiggutt, men han tilhører like fullt definitivt ikke den engelske overklassen. Da han inviteres hjem til vennen Toby Fedden, hvis far er et sentralt tory-medlem, for å bo hos familien over sommeren, er han meget lykkelig. Å få komme inn i deres herskapelige hus i Kensington Park Gardens, et av de flotteste strøkene i London, er for ham en stor opplevelse i seg selv. Nicks far er antikvitetsforhandler, og Nick har derfor en viss peiling på gamle antikvariske møbler og kunst. Han er derfor full av beundring for alle rikdommene han ser samlet i dette hjemmet, som bare er et av flere som familien Fedden disponerer. For ikke bare har de et gedigent slott på landet, men de har selvsagt også et landsted i Frankrike, et slott det også. 

Etter hvert viser det seg av datteren i huset, Cat, har store psykiske problemer. Hun har en alvorlig sinnslidelse (bipolar), og når hun er deprimert skader hun seg selv. Foreldrene er derfor engstelige for å la henne være alene hjemme, særlig etter at sønnen Toby har flyttet hjemmefra. Det går ikke lang tid før de skjønner at Nick kan fylle rollen etter Toby. Sakte, men sikkert integreres Nick inn i familien Feddens liv - alltid høflig, passe morsom, aldri med upassende adferd - den perfekte sønn, så og si. Han får være med på alle familiens selskapeligheter, tar seg av damene, utsøkt gentleman-aktig som han alltid er. 

Mens Cat sliter med sine opp- og nedturer, har Nick andre problemer. Han er homofil, og han lengter etter å oppleve kjærligheten. Egentlig er han forelsket i vennen Toby, men han er så straight og heterofil at Nick skjønner at han aldri vil få ham. Derfor gjør han alt som står i sin makt for å skjule sine følelser. I stedet frekventerer han homsemiljøer i Londons underverden, og innleder etter hvert et forhold til Leo, en farget mann fra arbeiderklassen. Nick er relativt åpen om sin homofili og dette aksepteres for så vidt blant fiffen i London, bare man utøver diskresjon og ikke snakker om det. Dette er tross alt 1980-tallet, og åpenheten rundt homofili var ikke den samme som i dag. Etter å ha blitt dumpet av Leo, innleder han et forhold til Wani, en vakker libanesisk playboy og arving av et milliardministerium. Det meste i Wanis liv er et falsum, og han har satt mange ting i sving for å skule sin legning. 

Årene går og Nick blir boende hos familien Fedden, på tross av at han for lengst er blitt økonomisk uavhengig og fint kunne klart å stable et eget liv på beina. Men han får seg ikke til å flytte fra familien, som har blitt ham så kjær. Dessuten trenger Cat ham. Mens han frekventerer selskapslivet hos familien Fedden, stadig som en slags innleid selskapsløve, ruset på kokain for å være i i stand til å gi inntrykk av en konstant tilstand av lykke og velvære for omgivelsene, kommer til slutt Ladyen - selveste Tatcher - som gjest til huset. Og da Nick byr henne opp til dans og gjør kvelden til noe helt enestående for henne, skjønner selv Gerald Fedden at Nick må bli værende hos dem. Han er nøkkelen til husets suksess i selskapslivet. At disse endeløse selskapene er en tålmodighetsprøve for de fleste, fordi det går på det samme om og om igjen, og hvor man må tåle helt utålelige mennesker (som faren har bedt fordi han "skylder den og den så mye"), som f.eks. den usympatiske og rasistiske innenriksministeren, gjør at spesielt de unge fyller tiden med andre sysler for å holde det hele ut: å ruse seg eller ha seg med noen i et av husets mange rom ... 

Men (den tilsynelatende) lykken varer aldri evig. I forbindelse med et valg, hvor Tatcher-regjeringen vinner med et knapt flertall, avslører journalister at Fedden har drevet med innsidehandel. Dessuten avslører de hans utroskap med sekretæren. Samtidig raser livet til Cat sammen, idet hun ikke vil vite av sin egen families falske liv. Mor Fedden, Rachel, går rundt som en smilende statue, opplært som hun er til å holde fasaden for enhver pris, slik kvinner av hennes klasse i generasjoner før henne alltid har gjort. Hun står derfor sammen med sin angrende mann, selv om han må trekke sitt kandidatur fra regjeringen Tatcher. Da så avsløringene om Nicks homofili og elskeren Wanis AIDS blir trukket frem i medias søkelys, skjer det som måtte skje: all vrede rettes mot Nick. I stedet for å ta fatt i alle de tunge tingene de selv står oppe i, skiftes fokus til noe de faktisk kan gjøre noe med: å bli kvitt en leieboer som plutselig er blitt vel brysom ... som om han hadde vært et avskum hele tiden, uten at de selv hadde skjønt det ... Med en felles front mot en felles fiende, kan deres egne mye større problemer muligens dyttes under teppet og være ute av syn en stund til ... 

Denne miniserien er helt mesterlig! Foruten skuespillerprestasjoner i stjerneklassen, er plottet så komplekst og inneholder så mange lag at man sitter fjetret under hele filmen - selv om den er lang. Med Tatcher-regimet som bakteppe, og med 1980-tallsmusikk til å sette den rette stemningen, inviteres vi inn i London-fiffens liv på 1980-tallet. At regjeringsmedlemmer var utro etter noter og at en homofil legning på mange måter ikke tålte dagens lys blant overklassen, noe som ikke akkurat ble bedre da AIDS-epidemien kom, er velkjent. Her møter vi regjeringsmedlemmer hvis holdninger til lavere klasser, annerledes tenkende, andre raser osv. var preget med intoleranse og avsky. Og hvor selv en del av dem som pretenderte å være åpne og tolerante, ikke var det likevel når det kom til stykket. Tittelen "den skjønne linje" henspeiler for øvrig til et uttrykk innenfor arkitekturen, men brukes i filmen til å beskrive en stripe med kokain. Jeg gir terningkast seks! Det som har vært avgjørende ved denne vuderingen er som tidligere nevnt skuespillerprestasjonene. I tillegg kommer gjenskapelsen av et troverdig miljø, dybden i personskildringene og plottets kompleksitet. 

Innspilt:2006
Originaltittel: The Line of Beauty 
Norsk tittel: Den skjønne linje 
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Dan Stevens (Nick Guest), Tim McInnerny (Gerald Fedden), Hayley Atwell (Cat Fedden). Alice Krige (Rachel Fedden), Alex Wyndham (Wani Ouradi), Oliver Coleman (Toby Fedden), Carmen Du Sautoy (Elena), James Bradshaw (Polly Tompkins), Don Gilet (Leo Charles), Christopher Fairbank (Barry Groom) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.




Ekteparet Fedden og Nick Guest
Fedden-familiens problematiske datter Cat - her sammen med Nick
Nicks første kjæreste Leo
Nicks hemmelige kjæreste, den libanesiske Wani

søndag 28. oktober 2012

Sunniva Lye Axelsen: "Jerusalemsyndromet"

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget. 


Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på ett og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gr
ibbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet. 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 249


Sunniva Lye Axelsen. Foto: Elke Mayrhofer

lørdag 27. oktober 2012

Utmerkelse

Ved jevne mellomrom opererer bokblogger-sfæren med såkalte "awards" eller utmerkelser, hvor man trekker frem et knippe med blogger som man liker ekstra godt.

Onsdag ble jeg tildelt en utmerkelse fra bloggeren Artemisas Verden. Jeg hadde gleden av å treffe Anita Ness, kvinnen bak denne bloggen, på bokbloggertreffet tidligere i år, og akkurat dette gjør at tildelingen oppleves som mer personlig enn den ellers ville ha vært, tror jeg. 



I henhold til reglene for denne tildelingen, skal man velge ut fem blogger/bloggere man ønsker å dele prisen videre til. Og det er i grunnen da panikken melder seg: hvordan skal jeg klare å velge ut kun fem? Det går ganske enkelt ikke! Så jeg har valgt å lage mine egne regler og tildeler denne utmerkelsen til akkurat så mange jeg vil. Og så håper jeg selvsagt at de som ikke er med på denne listen, ikke tror at deres blogger er uten verdi for meg, for sånn er det ikke. Noen valg/prioriteringer måtte jeg jo ta, tross alt. ;-) Og når valgene skal tas, er det ikke til å komme forbi at lik boksmak, noen lunde like preferanser osv. blir utslagsgivende. Dessuten preges mine valg et godt stykke på vei (men ikke alltid!) av at jeg liker bokomtaler som ikke er for korte, men som går noe mer i dybden (uten å spoile bøkene fullstendig). 

Etter dette har jeg kommet til at følgende blogger skal få denne gjeve utmerkelsen:

1. Artemisas Verden

Fordi: Bloggeren bak denne bloggen leser mye og fyller til stadighet sin blogg med nye omtaler av bøker med stor aktualitet. Det gjør det spennende å oppsøke denne bloggen relativt ofte. Jeg kan nok ikke underslå at jeg trigges av blogger med noen lunde samme litteratursmak som meg, men jeg liker også at det er en del andre bøker som jeg ikke uten videre hadde funnet frem til selv - altså at bloggeren kan inspirere meg til å lese bøker jeg ellers ikke ville ha lest. Som hennes siste omtale - Håvard Rems bok om "Hank" (von Helvete). Jeg er opptatt av et godt språk, og denne bloggeren ivaretar dette! Hun leser også med hjertet og blir begeistret - noe som fremkommer veldig tydelig i det hun skriver. Av og til skriver hun også om reiser, og dette setter en ekstra spiss på bloggen hennes, synes jeg. Som tidligere nevnt, traff jeg denne bloggeren på Bokbloggertreffet tidligere i år. 

2. Solgunn Sitt

Fordi: Bloggeren Solgunn hører med blant de mest profesjonelle bokanmelderne i bloggsfæren, idet hun skriver for Altaposten. Av dette følger at hun skriver godt. Jeg møtte henne på Bokbloggertreffet, og var jeg begeistret for bloggen og dama fra før av, så kan man trygt si at dette på ingen måte avtok etter vårt møte! Solgunns blogg er frivol, humoristisk og personlig. Innimellom alle hennes bokomtaler kan vi følge hennes reiser hit og dit, og dessuten dukker det opp både bilder og historier om hundene hennes. Siden jeg er et hundemenneske selv, og dessuten elsker å reise, faller det meste av det hun skriver om i god jord hos meg. Solgunn leser mye, og det er høy aktualitet over bøkene hun skriver om. Hun leser med hjertet og følelsene sine. Det er ikke alltid at vi er helt på linje med hva vi synes om de bøkene vi leser, som tidligere i høst da vi samleste Joseph Hellers "Catch 22", men dette opplever jeg som en berikelse heller enn noe annet. Akkurat i disse dager vet jeg at Solgunn skal til India, og jeg kan nesten ikke vente på alle de spennende bloggpostene jeg vet at hun kommer til å lage etter denne reisen. 

3. Bokelskerinnen

Fordi: Ikke bare skriver hun gode og dyptpløyende omtaler av bøkene hun leser, men hun bruker dessuten sin journalistiske bakgrunn til å informere om kommende bøker. Hennes boksmak spenner veldig vidt, og hun er opptatt av å trekke frem debutanter. Hennes journalistiske måte å trekke frem nye bøker på, er hun relativt alene om å gjøre i bloggsfæren. Som det engasjerte og seriøse mennesket jeg har lært henne å kjenne som gjennom arbeidet i arrangementskomiteen til Bokbloggertreffet, vet jeg også at hun har høy integritet i alt hun foretar seg. Bokelskerinnen er for øvrig nokså alene om å intervjue forfattere, selv om jeg ser at også f.eks. bloggeren bak Flukten fra virkeligheten har begynt med dette. Blant de tre bøkene hun f.eks. trakk frem den 14. oktober i år, har tilfeldighetene ført til at jeg allerede er i gang med å lese den ene ("Jerusalemsyndromet" av Sunniva Lye Axelson), samt at jeg har mottatt "Sommerfugl i lenker" av Zinat Pirzadeh som presang. 

4. Moshonista

Fordi: Morsommere blogg finner man bare ikke! Selv bloggerens innlegg om egen trening (løping) er poengterte og morsomme! Jeg har flirt og ledd meg gjennom det ene blogginnlegget etter det andre - som dette innlegget om hennes definisjoner av hva som er chicklit og hva som er feelgood. Jeg har for øvrig sansen for at hun er opptatt av å lese og skrive om bøker som er omtalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Jeg har et tilsvarende prosjekt på min blogg, selv om jeg må innrømme at fokuset har avtatt noe det siste året. Moshonista byr på noe som er temmelig annerledes enn alle andre blogger, idet hun er ukonvensjonell, noen ganger provoserende og utfordrende, litt sånn kledelig løs kanon på dekk og full av selvironi og det meste som er gøy. Og hun er sånn - noe jeg ikke minst fikk gleden av å oppleve under høstens Bokbloggertreff. Ingen - absolutt ingen - skriver om bøker slik hun gjør. Helt til slutt: kos deg med denne Vigdis Hjorth-omtalen! Enjoy! 

5. Jeg leser

Fordi: Janicke, kvinnen bak denne bloggen, skriver både om bøker og reiser, og særlig i forbindelse med sistnevnte presenterer hun sine egne meget gode bilder. Akkurat dette vet jeg å sette pris på, opptatt som jeg selv er både av reising og fotografering. Janicke leser mye spennende, og hun inspirerer meg rett som det er både til å oppdage nye forfattere og bøker, som denne som jeg absolutt har planer om å få med meg. Hun leser en del smalere litteratur, som det ikke er så mange andre som skriver om, og hun skriver gode omtaler. Når Janicke har likt en bok, vet jeg at sannsynligheten for at også jeg kommer til å like den, er meget stor. Derfor får hennes oppfatninger stor gyldighet for meg. Jeg savner riktignok en søkefunksjon på bloggen hennes, fordi dette ville ha gjort det enklere å finne frem til tidligere innlegg. Janicke var også på Bokbloggertreffet, hvor jeg traff henne i levende live for første gang. 

6. Migrating Coconuts

Fordi: Labben, kvinnen bak denne bloggen, er opptatt av gamle klassikere og liker nok en noe smalere og tyngre litteratur enn de fleste jeg kjenner. Nettopp derfor er det interessant å oppsøke bloggen hennes, fordi det tidvis dukker opp tips på bøker jeg garantert ikke ville funnet frem til på egen hånd. Ekstra morsomt har det vært når vi gjensidig inspirerer hverandre, og man kan helt klart si at vi har hatt full klaff på forfattere som Stefan Zweig og Irene Nemirovsky. Litt synd at hun ikke har vært så aktiv i år som tidligere, men jeg regner med at hun kommer sterkere tilbake etter hvert. Morsomt å treffe henne på Bokbloggertreffet tidligere i høst!

7. Har du lest

Fordi: Clementine, også dette en blogger jeg hadde glede av å møte på Bokbloggertreffet, er blant dem som skriver virkelig dyptpløyende og gode omtaler. Fordi hun stort sett leser bøker på engelsk, kommer hun dessuten med sine omtaler lenge før disse utgis på norsk. Som "Sweet tooth" av Ian McEwan, som jeg for tiden går og venter på oversettelsen av. Clementine skriver så glitrende om denne boka at jeg nesten vurderer å kjøpe boka på engelsk, fordi jeg ikke orker å vente på oversettelsen. Det hadde gjort seg med en søkefunksjon på bloggen, men jeg understreker at det likevel er relativt enkelt å finne frem her. Jeg vil ellers understreke at designet på denne bloggen er utsøkt lekker i all sin enkelhet. 

8. Lines bibliotek

Fordi: Line er den eneste bokbloggeren jeg vet om som faktisk har skolering innenfor litteraturvitenskap, og dette bærer også hennes blogg preg av, uten at dette gjør den utilgjengelig for oss andre amatører. Noe av det jeg liker aller best med hennes blogg, er i tillegg til at hun er ivrig til å trekke frem gamle klassikere (særlig fra 1001 bøker du bør lese før du dør - jf. dette innlegget om akkurat det), at hun er flink til å starte diskusjoner om mye og mangt. Dermed blir hennes blogg veldig levende og vital. Nytt i det siste på denne bloggen er en god søkefunksjon (takk til Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten, som satte dette temaet på dagsorden etter Bokbloggertreffet tidligere i høst), slik at det er enkelt å finne frem til hennes tidligere omtaler. Line skriver engasjert og godt om det meste.

Jeg lar det bli med dette. 

Dere som mottar utmerkelsen, oppfordres til å velge ut et knippe med bloggere som dere synes fortjener en ekstra oppmerksomhet. Men for all del: feel free! Det er ingen tvang -  helt frivillig! Men følger dere opp dette, er altså reglene følgende: 
  1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
  2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
  3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.
  4. Det skal sendes til en ny blogg eller en blogg som ikke har så mange følgere ennå. 
En riktig god helg ønskes dere alle!

Foto: RMC

torsdag 25. oktober 2012

"Harens år" (Regissør: Marc Riviere)

Filmatisering av Paasilinnas "Harens år"

For å si det med det samme: jeg er en ihuga fan av Arto Paasilinnas bøker - i alle fall de eldste av bøkene hans. "Harens år" hører med blant mine favoritter - sammen med "De hengte revenes skog" og "Den ulende mølleren"; alle tre bøker jeg i sin tid har gitt terningkast seks. 


Jeg ante ikke at "Harens år" var filmatisert før denne nokså nylig dukket opp i DVD-hyllene hos Platekompaniet. Filmen - en fransk innspilling - ble faktisk spilt inn allerede i 1980. Det foreligger for øvrig en finsk innspilling fra 1977, bare for å ha nevnt det. 

Fotografen Vatanen (spilt av Christopher Lambert) er ute på et foto-oppdrag med en kollega. Mens de er på vei til hotellet, hopper plutselig en hare ut i veien og de klarer ikke å unngå å treffe den.  Haren fyker inn i buskaset, og Vatanen ber kollegaen stoppe bilen. Han går ut i skogen for å lete etter haren, mens kollegaen utålmodig blir stående ved bilen og vente. Men Vatanen vender ikke tilbake, for idet han finner haren som bare er lettere skadet, bestemmer han seg for å hoppe av fra sitt hektiske og utilfredsstillende liv, og frister deretter et liv i ødemarken. 

I begynnelsen lever Vatanen ute i skogen av det naturen gir ham, og det oppstår et tett og nært forhold mellom ham og den lille haren. Etter hvert vender han tilbake til sivilisasjonen, men livet hans er for alltid endret. Han interesserer seg ikke for sine materielle eiendeler, og er kun opptatt av harens ve og vel. De to vennene støter fra tid til annen på farer - både i naturen og blant menneskene - og redder gang på gang hverandres liv. Underveis støter Vatanen på kjærligheten, en sint bjørn, en skogbrann og en gjeng med anleggarbeidere av det virkelig kranglete og farlige slaget. 

Christopher Lambert spiller Vatanen på en helt utmerket måte. Like fullt er det for meg feil at han er fransktalende. Dette er nemlig en finsk røverhistorie, og alt dette franske fratok historien noe av den typiske Paasilinnske sjarmen. Dersom jeg likevel forsøker å se bort fra dette, er historien både varm og rørende. Den lille haren spilles utvilsomt av en tam kanin. Noe annet ville  det ha vært umulig å få til i en slik film. På tross av min skuffelse, som nok henger sammen med vel høye forventninger, er dette en ålreit film som jeg mener kvalifiserer til terningkast fire. For Paasilinna-fans absolutt en film man uten tvil vil ha glede av å få med seg, nå som den faktisk er tilgjengelig på DVD. I mellomtiden går jeg og håper på at den finske innspillingen fra 1977 blir gjort tilgjengelig for Paasilinna-elskere og filmentusiaster.

Innspilt: 1980
Originaltittel: Le liévre de Vatanen
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Lambert (Vatanen), Julie Gayet (Olga), Rémy Girard (Richard Growe) m.fl.
Spilletid: 1 t 36 min.




Vatanen og haren
Vatanen og Olga
Plutselig dukker det opp en bjørn i skogen

onsdag 24. oktober 2012

Sven Kærup Bjørneboe: "Allahs krigere - Terror og ekstase"

Et forsøk på å fatte det ufattelige ... 

Sven Kærup Bjørneboe (f. 1943), nevø av Jens Bjørneboe, har skrevet en hel mengde med bøker fra 1967 og frem til i dag. Hele 20 bøker - det meste innenfor genren sakprosa - har det blitt dersom jeg kan stole på at Wikipedias omtale av ham inneholder en fullstendig oversikt. Selv har jeg kun lest "Onkel Jens" av ham tidligere. Jeg har imidlertid hele tiden hatt et inntrykk av at Sven Kærup Bjørneboe er en forfatter som heller går motstrøms enn medstrøms når store spørsmål skal diskuteres og debatteres. Og det var vel dette jeg hadde i bakhodet da jeg her om dagen kom over hans essaysamling "Allahs krigere - Terror og ekstase" til den nette sum av kr 60 i en bokhandel. Nemlig at det kunne være interessant å lese et innlegg i debatten om terrortrusselen fra millitante islamister, med et noe annet perspektiv enn jeg er vant til å gå inn i - kanskje for å bli litt klokere (noe som for all del er et relativt begrep, bare for å ha sagt det!) enn jeg var fra før av ...  Og det på tross av forfatterens advarsel om at temaet ikk
e innbyr til klokhet.

Bokas tynne utseende gjorde det rimelig enkelt å gjøre alle tidligere leseplaner til skamme og skuffe dem til side. Men selv om bokas innhold i og for seg synes beskjeden, kan jeg love at innholdet er alt annet enn beskjedent. Det krevde sin leser å komme gjennom bokas 126 sider - selv om de var aldri så luftige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at boka utkom i 2006, altså mens jakten på en levende Osama bin Laden pågikk for fullt.

"Leve døden. Allah er Allah om alle mann var døde. Allah er Allah om alle land lå øde. Når Hans krigere sprenger seg selv og to-tre hundre vantroe i luften, åpner Han sin stjernefylte favn.

Dødsenglene anno 2006. Allahs krigere, har en gang for alle løst det subjektive spørsmål om livets mening. De plages ikke av tvil. For dem åpenbares livets mening i en dødshandling. Den alene gjør deg til en sann troende. Den absolutte handling i Allahs navn.

Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Utfra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det. Jo bedre forstått motivene bak denne nye terrorismen blir, desto mer tviler jeg på det."
(side 7)

Bjørneboe forsøker på retorisk vis å undre seg frem til å avlive en rekke myter rundt det vi i Vesten tror er årsaken til terroren. Blant annet har det ingen forankring i virkeligheten at det er fattigdom eller ubalanse i forholdet mellom fattige og rike som er årsaken til denne type terror. Heller ikke er det uvitende mennesker som ofrer sine liv i Allahs navn. Tvert i mot er det høyt utdannede mennesker som står bak de terrorhandlingene verden har opplevd fra 11. september 2001 og i tiden etterpå. Det finnes dessuten ingen paralleller i historien, verken i kristen eller muslimsk historie/kultur, som denne terroren kan sies å ligne på. Og Bjørneboe latterliggjør på mange måter alle ekspertene som dukker frem for å mene mye og mangt om årsaksforholdene til handlinger som ikke lar seg forstå med våre vestlige verdier de gangene verden opplever terror fra millitante islamister. Vi kan ganske enkelt ikke forstå dette hatet som er av religiøs karakter.

"Al-Qaida taler et religiøst språk. Ingen tvil om det. Aksjonene utføres i Allahs navn, Den allmektige. Det er i Hans navn selvmordsbombere gir sitt liv og tar liv.

Vi kan mene hva vi vil om dette språket. For dem er det ekte. Vi rygger tilbake i avsky. Nådeløs vold mot uskyldige hverken kan eller bør ha noe som helst med gudsfølelse å gjøre. Selv tungetale lyder mer begripelig for oss, mer genuint, enn Al-Qaidas blodtørstige gudelighet, en gudelighet intet fromt menneske kan dele. Retorikk og propaganda bare, av verste sort, hvis eneste hensikt er å villede ustabile sjeler og oppnå politisk makt.

I mine øyne synes troskraften hos en slik morderengel altfor reell til å kunne avfeies som et beklagelig resultat av hjerne- og hjertevask. - Om vi i Vest skal oppnå øyekontakt med hva vi her står overfor, må dette språket tas på alvor. Svelge avskyen, godta, hvor sterkt det enn opprører vårt eget fromhetsideal, at vi i Allahs krigere har å gjøre, ikke med svake sjeler, men med en gudstro mer eller mindre ufattbar for oss - og virkelig. Og nærme oss fenomenet også med et språk tettere opp til det de taler. Forsøke iallefall, om enn motvillig, å lytte til deres for oss forrykte tale. Dét tvinges vi til, uansett."
(side 10)

Og slik kunne jeg ha
 fortsatt å sitere fra en bok med meget høy sitatfaktor. Selv om Bjørneboe på ingen måte mener at millitante islamister og f.eks. Hitler-Tyskland og nazismen kan likestilles, trekker han opp noen interessante tanker rundt noen likheter - for ikke å snakke om hvordan årsak og virkning gjennomanalyseres av et helt spekter av fagfolk, historikere og andre forståsegpåere - etterpå. "Hvordan kunne dette skje?" - og så tar man på seg vestlige briller og begynner å analysere forholdene ut fra den tesen at våre verdier er det eneste saliggjørende her i verden, mens vi velter oss i vår nærmest grenseløse higen etter å få en større del av velstanden selv, aldri tilfreds med det vi har - og er blind for fattigdommens og nøysomhetens edelhet, tross alt. Vår lengsel etter logiske forklaringer på det som skjer, har én hensikt: å begrense angsten for det ukjente.

"Også islamistene kan kunsten å fiske i opprørt vann, hvorfor skulle de ikke det? Så de hausset opp karikatur-saken, alltid på jakt etter et påskudd. Men først og fremst følte det store flertall av moderate muslimer seg krenket, fra Filippinene i øst til Nigeria i vest.

Islams reaksjon var global, og overnasjonal. Knyttet til en felles religiøs tro. Profetens religion.

En overnasjonal religiøs reaksjon, og Vesten velger nå å tolke denne som en anti-vestlig front.

Men når ble en krenkelse av den felles religion automatisk til en overnasjonal religiøs-politisk front?

Etniske, kulturelle, konfesjonelle forskjeller og nasjonale interesser de islamske landene imellom er neppe mindre enn i Europa, hvor en felles tro aldri har hindret europeere i å slakte hverandre.

Har en markokkaner og en pakistaner mer til felles enn la oss si tyskere og franskmenn? Så hvorfor skulle en krenkelse av deres tro føre til felles front? Osama bin Landens forestilling om Det nye kalifatet?

Hos Osama har den utopiens slagkraft; hos oss er d
en et utslag av fordom, i beste fall generalisering - kanskje også et behov for en Satan vi kan slynge blekkhuset i hodet på og bekrefte oss selv og våre dyder i kampen mot?" (side 123)

Selv om Bjørneboe ikke hadde som mål å gjøre leseren klokere, er det nettopp det som har skjedd, våger jeg å påstå. Denne lille boka har i alle fall det i seg at den starter noen tankeprosesser, får en til å tenke nytt og se ting fra andre og uvante perspektiver. I tillegg har forfatteren ordet i sin makt, og han skriver så skarpt, presist og poengtert at jeg ikke hadde problemer med å følge ham, selv om jeg ikke kan si meg enig i alt. Slike bøker som skaper refleksjon om temaer så brede som dette, er av stor verdi. Og selv om en del av retorikken i boka knyttes til en bin Laden som fremdeles var i live da den ble skrevet, har den etter mitt syn ikke mistet all sin aktualitet nå, seks år senere. Dette er en bok jeg nok kommer til å dra frem igjen i fremtiden, fordi den inneholder mange kloke tanker om et ufattelig vanskelig tema. Her blir det terningkast fem


Utgitt: 2006
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 126


Sven Kærup Bjørneboe - Foto: Hanne Hvattum

tirsdag 23. oktober 2012

Chris Tvedt: "Av jord er du kommet"

Siste krimbok fra Chris Tvedt

Det går relativt lang tid mellom hver gang jeg åpner en krimbok, og det skal heller ikke mye til før jeg legger den fra meg dersom jeg ikke liker fortellerstemmen. Jeg blir dessuten fort lei når jeg merker at forfatteren går i samme spor i bok etter bok. 

Forfatteren Chris Tvedt (f. 1954) har jeg imidlertid vært litt nysgjerrig på en stund. Blant annet fordi han hører med blant min manns yndlingskrimforfattere, at vi har alle bøkene hans i hus og at han fikk den prestisjefylte Riverton-prisen i 2010. Og så skal jeg ikke underslå det faktum at jeg liker at han skriver fra Bergen, og at jeg studerte juss i denne byen samtidig med forfatteren, og derfor alltid har visst hvem han er. Utslagsgivende var like fullt at jeg kom over lydbokutgaven av hans siste bok sist jeg var innom biblioteket. For øvrig den eneste av hans bøker som har utkommet som lydbok, ut fra hva jeg har klart å finne ut. Det bør det faktisk gjøres noe med! Maken til spennende krim er det lenge siden jeg har lest/hørt, og den egnet seg særdeles godt som lydbok!  

Chris Tvedt debuterte for øvrig i 2005 med "Rimelig tvil", og har siden kommet ut med ytterligere fem bøker, hvorav "Av jord er du kommet" er den siste. Dette er min første Tvedt-bok, og jeg har derfor ikke noe forhold til krim-helten Mikael Brenne, en lurvete forsvarsadvokat som er hovedperson i alle de foregående bøkene. Av den grunn har jeg heller ingen foranledning til å bli skuffet over at han i denne siste boka kun har en birolle, mens Kripos-etterforskeren Edvard Matre er den som er i fokus. Dessuten fant jeg det befriende med en krimhelt av det pedantiske slaget, fordi jeg synes det for lengst har gått inflasjon i forsofne, fordrukne privatdetektiver/etterforskere.

I bokas åpningsscene blir en eldre mann henrettet i en bygd på østlandet. Liket blir funnet etter et par dager, og Kriposetterforsker Edvard Matre settes på saken. Etter tre måneder står Matres team fremdeles på stedet hvil, uten noen retning i etterforskningen. Parallelt får vi høre om åpningen av en massegrav med pasienter fra Gaustad sykehus. Mens identifiseringen av de ukjente likene pågår, skjer det et drap i Bergen. En ung kvinne er drept og en annen ligger i koma på sykehus. Etter kort tid dør den andre kvinnen. Matre blir tatt av den håpløse saken han frem til nå har jobbet med, og sendes til Bergen for å bistå politiet der med etterforskningen. 

Etter hvert blir det klart at begge kvinnene er prostituerte, og spørsmålet er om det er en forbindelse mellom drapene. Ja, om det rett og slett er en seriemorder på ferde ... Kan flere kvinner være i fare? Ekstra gruoppvekkende er det at drapene fremstår som svært bestialske. 

Underveis kommer vi tett på Matre, en mann som har problemer med å knytte seg til kvinner, og som hele sitt liv har følt at han ikke har hørt til i den familien han har vokst opp i. Da en tilfeldighet fører til at han får DNA-match med et av likene i massegraven ved Gaustad sykehus, og at dette faktisk er hans mor, faller noen brikker i livet hans på plass. Samtidig blir det av største viktighet for ham å finne mer ut om sine røtter. Hvem var moren? Hvordan havnet hun i massegraven? Og hvorfor ble han adoptert bort?

"Av jord er du kommet" er åndeløst spennende fra første stund, og jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg underveis. Siste halvdel av boka ble derfor lest/hørt i store jafs av gangen. Chris Tvedts skildring av etterforskningsmiljøet, sjargongen kollegaene imellom, beskrivelsen av det typisk bergenske og ikke minst om sleipe knep fra forsvarsadvokater - alt så autentisk og ekte at jeg slukte det meste helt rått, selv om det underveis oppsto vel mange tilfeldigheter og "åpenbare" løsninger. Språket flyter lett og ledig, og nettopp dette gjorde at boka egnet seg svært godt som lydbok, med Trond Brænne som en meget passende oppleser. Ekstra morsomt blir det selvsagt når etterforskeren beveger seg i en by som er godt kjent for meg fra før av. Da er det nesten slik at jeg følte at jeg hang over skuldrene hans mens han beveget seg rundt i Bergen, og det gjorde leseopplevelsen ekstra fin for mitt vedkommende. Jeg humret og lo meg gjennom en episode i boka hvor Matre befinner seg på en Brann-kamp og opplever et entusiatisk hjemme-publikum som ikke kan få nok av sin egen fortreffelighet etter som laget ser ut til å vinne fotballkampen. Her er det humor i bøtter og spann! Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese flere av Chris Tvedt sine bøker, men håper at de kommer ut i lydbokformat først. Her blir det i alle fall terningkast fem

Utgitt: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 11 t 20 min.


Chris Tvedt

søndag 21. oktober 2012

Gulen kommune i Sogn

Fredag denne uka var jeg på tur i Gulen kommune i Sogn, her er noen av bildene jeg tok.

Når selv tåke blir vakkert

Tusenårstaden - med Gulatinget

Eivindvik

Morten Borgersen: "Jeg har arvet en mørk skog"

Om familie- hemmeligheter, svik og savn

Morten Borgersen (f. 1950), skuespiller og instruktør samt en periode teatersjef ved Teatret Vårt og Teater Ibsen, debuterte med romanen "Jeg har arvet en mørk skog" tidligere i år. Boka har fått strålende kritikker og er blitt betegnet som en moden debut.

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av forfatteren, som lurte på om jeg kunne tenke meg å lese romanen hans. På grunn av tematikken i boka, nølte jeg ikke et øyeblikk med å takke ja. Det har jeg ikke angret på, for denne boka inneholder i tillegg til et litterært og godt språk, en fascinerende historie med mange lag, og nyanserer også det bildet de fleste av oss kanskje har av hva det ville si å være landssviker under andre verdenskrig. Selv om forfatteren er nøye med å understreke at dette først og fremst er en roman, har han aldri lagt skjul på at han har tatt utgangspunkt i sin egen families historie. Likhetene er nemlig mange. Så mange at det ikke er mye fiksjon igjen, annet enn at forfatteren mest sannsynlig har diktet seg inn i farens liv slik det kan ha fortonet seg under krigen.

I likhet med hovedpersonen i boka oppdaget også forfatteren først etter farens død hans nazistiske fortid. Ikke bare var faren medlem av NS under krigen, men han sonet også en fengselsstraff pga. dette. Ikke med et ord røpet faren noe som helst av sin fortid, og forfatteren vokste derfor opp uten å kjenne til noe som det skulle vise seg at "alle andre" rundt ham visste.

Vi følger far og sønn parallelt gjennom boka, vekselsvis fra hhv. krigen og nåtiden. Vi får et bilde av en mann som kanskje ble litt offer for omstendighetene, som tok noen valg som der og da i beste fall fremsto som naive, i verste fall som noe unnvikende i en tid med stor arbeidsledighet. NS-medlemskapet sikret ham nemlig et utkomme, og ga ham bl.a. muligheten til å virke som prest. Samtidig var han ingen nazist i ordets egentlige forstand. Under hele oppveksten følte sønnen seg på mange vis sveket av sin far, som slet med mange ting han aldri snakket om. Dette medvirket naturlig nok til å skape en avstand mellom dem. Samtidig får vi innblikk i et menneske som på ingen måte løp fra sitt ansvar, og som at på til ofret sitt eget kjærlighetsliv for å ta seg av sin avdøde brors enke og deres datter. En mann som levde ut sin egentlige kjærlighet i skjul, utenfor ekteskapets ramme, gjennom å pleie kontakt med sin store kjærlighet Emilie ... Han var ingen ond mann. Det skulle så lite til for å havne på feil side, og et øyeblikks ubetenksomt valg kunne få uante konsekvenser fordi bordet fanget.

"Jeg åpner øynene, mappen ligger like forbannet rett foran meg. Var han nazist? Han kan ikke ha vært det. Jeg har aldri hørt om dette. Hvordan har han kunnet gjøre noe sånt og greid å skjule det? Nå legger han plutselig dette i fanget på meg. Hemmeligheten sin. Jeg vil ikke ha den, jeg vil ikke inn i dette her. 


Jeg ser meg selv i gjenskinnet i rutene. Det tynne, kantede ansiktet, hårluggen, de brede leppene og den store nesen. Eller er det ham, faren min, jeg ser? Ingen tvil om likheten. Vi er da ikke like. Overhodet ikke. Vi er så forskjellige som det er mulig å være. Øyeblikkelig kommer tvilen, kanskje tar jeg feil. Fordi det var han, fordi det var meg, skrev den franske filosofen Montaigne i boken jeg en gang ga far, for at han skulle forstå noe av de tingene jeg ikke snakket om. Fordi det var en far, fordi det var en sønn?

Dette er hans liv, for helvete. Hvorfor har han ikke kas
tet denne mappen? Hva faen skal jeg med den? Faen ta alt sammen! Jeg hiver den i veggen så papirene flakser rundt i rommet. Der står bokhyllen hans med alle bøkene om kjærlighet og krig, svik og instriger. Bøkene jeg kom for å se igjennom. Jeg trenger dem ikke nå, og jeg kaster dem utover, tar tak i hyllen og velter den. Det spisse hjørnet treffer meg i leggen og gjør vondt, buksebenet rives opp og blir blodig. Forbannede papirer og bøker, jævla støvete, nedslitte rom og stygge møbler. Varmen her inne gjør det ubehagelig å puste, og jeg må åpne vinduet. Så stille. Bortsett fra mors lyder nede fra kjøkkenet, og de later som ingenting noen gang har skjedd. Som om? Vil noe lenger være som om?" (side 13)

Etter hvert som sønnen graver i sin fars fortid, får han øynene opp for at faren hadde en hel del kvaliteter som han sørgelig nok aldri hadde noe kjennskap til mens faren levde. Like fullt - omsider minskes avstanden han har følt mellom ham og faren, og med det avtar også redselen for å ligne 
ham. Og kanskje er de mer lik enn han tidligere har tenkt? Hver med sine hemmeligheter, hver med sine vansker med å være nær for dem de hadde rundt seg. Faren med sin NS-bakgrunn, sønnen med sin homofile legning ...

"I vannet er det noen som ser på meg. Et speilbilde, mitt ansikt, og så etter hvert også fars. De skifter på. Føttene mine gjør at vannet beveger seg og lager ulike uttrykk i ansiktene våre. Det er først nå jeg ser hvor mange vi har. Mitt eget ansikt forsvinner. Bare fars er igjen. Han holder blikket mitt noen sekunder. Så løser det seg gradvis opp og blir borte i mørket. Ikke for fort og ikke for sakte. Den tiden det tar.

Jeg kjenner meg fri fra ham. Uten å miste ham."
(side 222)


Man merker fort at det er en kunstner som behersker språkets nyanser som uttrykker seg i romanen "Jeg har arvet en mørk skog" - en roman som har lånt tittelen fra nobelprisvinneren Tomas Tranströmers dikt "Madrigal". Under lesingen satt jeg med et inntrykk av at hver eneste setning var formulert med stor omtanke. Det er en várhet i beskrivelsene av det mellommenneskelige som tok tak i meg, og som gjorde at jeg noen ganger nesten fikk åndenød. Som da jeg leste de ovenfor nevnte setningene på side 
222 ...

Aller sårest beskrives følgene av foreldrenes kjærlighetsløse ekteskap. Mangelen på varme dem i mellom gjorde dem også til lite varme omsorgspersoner, noe som utvilsomt må ha preget oppveksten til forfatteren og hans alterego.

"Var det kjærlighet eller bare noe prakt
isk og rent nødvendig? Jeg kan ikke huske noen form for fysisk kontakt dem imellom. Kanskje bare de siste årene, hvor hun fikk et slags overtak. Heller ikke var det noen fysisk kontakt overfor meg. Nesten aldri. Ikke en hånd som holdt meg eller la seg inntil. Det var ikke det motsatte heller, ingen straff eller direkte avvisning. Bare et nøytralt område hvor ingen røpet seg. Noen ganger var det vel en form for berøring, men den kom så fort og uventet og forsvant på samme måte. Den lignet ikke på noe jeg kjente, og gjorde meg bare usikker. Mor visste nok av og til følelser. De kom oftest når jeg minst ante det, og det var ikke godt å vite hva de kom ut fra." (side 149)

Jeg har ingen problemer med å forstå at den
ne boka har fått kritikerne til å strø om seg med ovasjoner om dens litterære kvaliteter. I flere intervjuer er forfatteren nøye med å understreke at dette ikke er en "terapibok" som han har skrevet for å bearbeide sjokket over å oppdage farens mørke hemmeligheter fra krigen. Til det er den følelsesmessige distansen til stoffet for stor, og jeg vil dessuten påstå at boka er kjemisk fri for klisjéer og blødmer. Det er en modig bok, en interessant bok, en litterært godt skrevet bok. Ut fra en helhetsvurdering av den har jeg kommet til at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Og jeg ser frem til å lese Morten Borgersens neste bok!

Utgitt: 2012
Forlag: Piratforlaget
Antall sider: 223



Omtaler av boka:
- VG 10.03.2012: Regissør Morten Borgersen oppdaget farens mørke fortid
- Varden 16.03.2012: Visste ikke at faren var nazist
- Dagbladet 20.05.2012: Sidene blar seg nærmest videre av seg selv (anmeldelse av Erle Marie Sørheim)
- Dagsavisen 19.03.2012: Min far, nazisten
- Med Bok og palett 03.07.2012 
- Kulturspeilet 19.04.2012 - omtale av Kjell Moe
- Oa.no 04.02.2012: Om fars skjulte fortid 

For øvrig ble boka lansert på Litteraturhuset 12.03.2012 - med forfatteren i samtale med Finn Skårderud

Bergen 2012

Jeg har vært på min årlige tur til Bergen - byen jeg en gang har bodd i i syv år - og her er et lite knippe av bildene jeg tok denne gangen,

Nygårdsparken
I Kloster-området
Bergen 
Grafitti i bybildet

tirsdag 16. oktober 2012

Virginia Satir: "The Greatest Gift"

Foto: RMC
The Greatest Gift

                                       I believe the greatest gift
I can conceive of having from anyone 
is to be seen by them, 
heard by them, 
to be understood 
and touched by them.

Feelings of worth
can flourish only in an atmosphere
where individual differences are appreciated, 
mistakes are tolerated, 
communication is open, 
and rules are flexible – 
the kind of atmosphere that is found 
in a nurturing family.

Virginia Satir

Virginia Satir (f. 1916 d. 1988), amerikansk
forfatter og psykoterapeut