Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 29. april 2012

"Brønngraverens datter" (Regissør: Daniel Auteuil)

Fransk drama fra første verdenskrig

Brønngraveren Pascal Amoretti har seks døtre han er alene om å oppdra, etter at hans kone døde. Hans favoritt er uten tvil Patricia, som er like vakker utenpå som inni. Hun er 18 år og strengt tatt gifteklar, men fordi hun er farens øyestein og prinsesse, synes han ikke at hvem som helst skal få henne. Når hans kollega og venn, brønngraveren Félipe, begynner å ymte frempå om datteren hans, synes Pascal rett og slett ikke dette er noen god idé. Samtidig skjønner han at dette må være opp til datteren.

Pga. tilfeldigheter krysses Patricias og Jacques Mazels veier. Jacques er sønn av en av stedets store handelsmenn, og kommer dermed fra en meget rik familie. Da Patricia forelsker seg fullstendig i denne rikmannssønnen, skjønner hun derfor at det aldri kan bli noe mer mellom dem. Hun er kun en fattig jente, og klasseskillene var ikke noe mindre den gang enn i dag.

Mens Félipe gjør forsøksvise fremstøt overfor Patricia, leder han henne - uten å være klar over det - inn i en situasjon som skal få store konsekvenser for Patricia. Med billetter til et flyvestevne, hvor selveste Jacques Mazel er en av pilotene, får de unge nemlig anledning til å treffes igjen. De klarer også å lure Félipe til å tro at Patricia ønsker å besøke en tante i byen, og stjeler seg til noen timer for seg selv. Mens Félipe venter på Patricia, drikker han seg full. Dermed må Jacques kjøre Patricia hjem. At disse møtene på tomanns hånd skal føre til at Patricia blir gravid, er det ingen som har tanker for der og da. Jacques ønsker å følge opp forholdet, men første verdenskrig er i anmarsj. Dagen før deres neste møte blir han utkalt i krigen. Han ber moren innstendig om å overbringe et brev til Patricia, som kommer til å vente på ham på et avtalt sted. Det han ikke vet er at moren ikke gjør slik hun lover. Hun ønsker ikke at noen kvinne skal ta fra henne sønnen hennes, og i hvertfall ikke en fattiglem som Patricia.

Så skjønner Patricia at hun er gravid. Det er med tungt hjerte hun forteller dette til faren. Faren er imidlertid ikke tapt bak en vogn, og med hele barneflokken sin dukker han opp hos familien Mazel og fremfører sitt ærende. På det mest ydmykende vis blir de nærmest kastet ut av det mazelske hjem. Dermed har ikke Pascal noe valg: han ber sin datter om å reise bort - til den søsteren han i sin tid forstøtte.

I mellomtiden kommer meldingen om at Jacques er død ... Patricia føder en sønn og Jacques´foreldre skjønner at det nærmeste de kan komme sin sønn er gjennom deres barnebarn ... Så spørs det om familien Amoretti er villige til å ta dem inn i varmen igjen, og la dem ta del i felles barnebarn. I mellomtiden har også Félipe kommet med et utspill: han gifter seg gjerne med Patricia, som han fremdeles elsker, og påtar seg gladelig farskapet bare han kan få henne. Midt i dramet står Patricia som aldri har kunnet glemme sin store kjærlighet Jacques ...

Jeg vet ikke om jeg er sp
esielt emosjonell av meg for tiden, men jeg gråt mine modige tårer - gang på gang, for å være helt ærlig - mens jeg så denne filmen. Franskmennene kan dette med å lage romantiske dramaer uten at man sitter igjen med inntrykket av å ha sett en søtsuppe-film av rang. Det eneste som skurret for meg var at jeg ikke helt klarte å tro på kjærligheten mellom Patricia og Jacques, fordi han - i motsetning til henne - aldri utstrålte noen varme. Derimot fremsto han som en rikmannssønn som var vant til å få alt han ønsket rett oppi hendene - som om dette var den største selvfølge. Dette innbefattet også at han nærmest tiltvang seg Patricias uskyld. Filmen handler imidlertid om så mye, mye mer enn de to, uten at jeg skal påstå at dramaet og karakterene i filmen er spesielt dyptpløyende. Jeg tror derimot at stikkord som sjarmerende, rørende og tidvis også hjerteskjærende er mer dekkende. Når jeg like fullt ender med å gi filmen terningkast fem (dog ikke den sterkeste), er dette fordi den rører ved noe av det mest basale i oss mennesker, og det gjør den også til gangs! Det handler om stolthet, verdighet, om hva som egentlig betyr noe, om hvordan små feiltrinn truer med å ødelegge mange menneskers liv, og om hvor lite som skal til for å se det hele i et helt annet lys. Filmen er basert på en roman av Marcel Pagnol - den samme forfatteren som har skrevet romanene "Jean de Florette" og "Nøkkelen til Provence". Så vidt jeg vet har filmen ikke vært vist på norske kinoer. Boka er for øvrig filmatisert tidligere (i 1940).

Inn
spilt: 2011
Originaltittel: La fille du puisatier
Engelsk tittel: The Well Digger´s Daughter
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere:  Daniel Auteuil (Pascal Amoretti), Coline Bosso Isabelle Amoretti), Sabine Azéma (madame Marie Mazel), Kad Merad (Félipe Rambert), Emilie Cazenave (Amanda Amoretti), Astrid Bergès-Frisbey (Patricia Amoretti), Jean-Pierre Darroussin (monsieur André Mazel), Chloé Malarde (Marie Amoretti), Marie-Anne Chazel (Nathalie), Brune Coustellier (Léonore Amaretti), Nicolas Duvauchelle (Jacques Mazel)
Spilletid: 105 min.

Lykkelige Patricia springer av gårde med lunch til sin brønngravende far

Piloten og riksmannssønnen Jacques Mazel - en hver ungpikes drøm

Pascal Amoretti med hele bøtteballetten av en barneflokk

Félipe reiser ut i krigen

Pascal Amoretti og hans kollega og mulige fremtidige svigersønn Félipe

Vakre Patricia - sviktet av alle ...

"Nader og Simin - et brudd" (Regissør: Asghar Farhadi)

Små løgner med store konsekvenser

De
t er ikke ofte det kommer iranske eller persiske filmer til Norge. Når dette skjer og jeg at på til kan lese at aktuelle film har vunnet prisen som beste fremmedspråklige film både av Oscar og Golden Globe, så betyr det ganske enkelt "løp og kjøp" i mine ører. Dette er en slik film man bør få med seg dersom man er over gjennomsnittet interessert i film, for ikke å snakke om over gjennomsnittet interessert i andre kulturer! Filmen er for øvrig omtalt som "årets beste film" av NrK P2. Og som "et universelt drama om moralske valg og samtidig en subtil kommentar til livet i dagens Iran", kan man lese på Filmwebs omtale av filmen.

I åpningsscenen befinner ekteparet Nader og Simin seg hos en dommer for å drøfte spørsmålet om skilsmisse. De har vært gift i mange år og befinner seg høyt oppe på den sosiale rangstigen i Teheran. Sammen har de datteren Termeh, som er 11 år. Simin ønsker å flytte fra Iran, og hun vil gjerne ha med seg både datteren og ektemannen. Akkurat hvor hun ønsker å reise får vi aldri vite, kun at hun har et visum som er i ferd med å gå ut. Det haster med andre ord.

Nader føler at han ikke kan reise fordi han har ansvaret for sin Alzheimer-rammede far, som bor hjemme hos dem. Han har for så vidt ikke noe i mot at Simin reiser, men i så fall må hun gjøre det uten datteren deres. Og fordi Simin ikke makter tanken på å reise uten datteren, er en skilsmisse fra Nader den eneste muligheten. Det er han ikke villig til å gå med på. Å få skilsmisse fra en mann som ellers hederlig på alle mulige måter, og som verken har mishandlet henne eller forsømt sine ekteskapelige plikter på andre måter, er - uten hans samtykke - ikke mulig etter iransk lov. Reise gjør hun imidlertid som hun vil med. Alene!

Simin flytter hjem til sine foreldre, og datteren blir igjen hos faren, som på dette tidspunktet er den det er størst grunn til å synes synd på i hennes øyne. Nader har ikke vært klar over hvor mye hans kone faktisk har gjort for hans far, som nå er nærmest fullstendig pleietrengende. Han hyrer inn en kvinne til å passe på faren, slik at livet hans med full jobb og ansvar som far kan fortsette ufornødent videre. Kvinnen som ankommer hans hjem for å ta seg av faren, blir helt fra seg da hun skjønner at den gamle mannen gjør på seg og at hun faktisk må vaske ham "der". Hun er sterkt i tvil om dette er tillatt etter islamske lover og regler. Uansett - dette må mannen hennes aldri få greie på!

Så oppstår det noen uoverensstemmelser mellom Nader og den innleide kvinnen, noe som fører til at Nader ikke lenger er interessert i at hun skal passe faren hans. Det hele ender med et basketak i ytterdøra fordi kvinnen insisterer på å komme inn, mens Nader vil ha henne ut. Da kvinnen etter dette aborterer og påstår at årsaken til dette er at hun ble dyttet ned trappa i oppgangen til Nader, er det full krig mellom de to familiene. Kvinnens mann dukker opp, og de bringer så hele saken inn for en iransk dommer. Plutselig er Nader tiltalt for mord på et ufødt barn. Spørsmålet er om Nader visste at kvinnen var gravid før han dyttet henne, ja, om han nå egentlig dyttet henne i det hele tatt når det kom til stykket? Er dette lykkejegere som kun er ute etter hans penger, og som har satt opp en felle for å få ham til å betale det de forlanger? Mens dramaet utspinner seg på dommerkontoret, skjer det mye i kulissene. Hvem lyver når det kommer til stykket?

Dette er et sterkt ekteskapsdrama som også gir innblikk i mange forhold ved det iranske samfunnet. Om hvordan lover og regler fungerer, om hvordan en familie i både øvre og
nedre sosiale lag lever i Teheran, hvordan religiøse restriksjoner griper inn i familienes hverdagsliv osv. Skuespillerprestasjonene er sterke, og det er et intenst drama vi blir vitne til. Filmen er full av overraskelser, og man vet aldri hva som møter en rundt neste sving. Sånn sett er den åndeløst spennende fra begynnelse til slutt! Midt i dramaet står en 11 åring som er opptatt av at man ikke skal lyve, og hvis lojalitet foreldrene kjemper en innbitt kamp om ...

Alt i alt 
synes jeg filmen fortjener terningkast fem

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: Jodaeiye Nader az Simin
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Genre: Drama
Skuespillere: Leila Hatami (Simin), Peyman Moadi (Nader), Shahab Hosseini (Houjat), Sareh Bayat (Razieh), Sarina Farhadi (Termeh), Merila Zarei (Miss Ghahraei), Ali-Asghar Shahbazi (Naders far), Kirmia Hosseini (Somayeh)
Spilletid: 122 min.


Ekteparet Simin og Nader er hos en dommer for å drøfte skilsmisse

Nader steller sin Alzheimer-rammede far

Ekteparet som påstår at Nader har tatt livet av deres ufødte barn

Sinnene står i kok underveis i prosessen

lørdag 28. april 2012

En vårdag i slutten av april

Eksamen nærmer seg med stormskritt og aldri er vel kreativiteten større på å la seg distrahere av alt mulig annet ... Selv om det for mitt vedkommende "bare" er tale om en liten deleksamen innenfor faget selvledelse på BI, er det ikke til å komme forbi at det hele er forbundet med ikke rent lite stress. Og som en skjebnens ironi er det nettopp dette som er temaet for min prosjektoppgave også - selvledelsesteknikker som en forutsetning for god stressmestring. Uansett - noen innlagte pauser i forberedelsene og skrivingen må man kunne tillate seg, og her er et lite knippe av bildene jeg tok tidligere i dag. 


Fremkaller en følelse av å være fryktelig liten ...

To søte jenter som hadde vært på piknikk i skogen

Fristende å la humla suse .... ;-)

Nå kommer det ikke mer snø!

Til og med skyggen er full av skjønnhet!

Langevann - en naturperle!

torsdag 26. april 2012

Barn av regnbuen - stemningsrapport fra Youngstorget i dag


Folk strømmet til for å delta i arrangementet på Youngstorget i dag kl. 12.00

Arbeidernes Hus i bakgrunnen

Arbeidsmanden på Youngstorget

Stemningsfullt på Youngstorget

Først talte lederen av Støttegruppa for ofrene etter 22. juli, og deretter var det AUF-lederen sin tur

Arrangementet ble behørlig fotografert

Roser - selve symbolet på solidaritet!


Så entret Lillebjørn Nilsen og hans band scenen. Og så runget sangen
"Barn av regnbuen" over hele torget!

Stemningsfullt!

Området i nærheten av Regjeringskvartalet er fremdeles preget av skadene etter
22. juli 2011

onsdag 25. april 2012

Lykke



Lykke

Lykke hører det indre livet til, 
ikke det ytre
- og dermed er den ikke 
avhengig av hva vi har,
men hva vi er

Ukjent

tirsdag 24. april 2012

Stefan Zweig: "Verden av i går"

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta s
itt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all
dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."


Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 
skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyl
dighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte struktur og ikke minst infrastruktur i landet. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse uro
lige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å fo
rmidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ... 

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" e
r et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ... 

(I mellomtiden har boka utkommet i pocket på Aschehoug forlag våren 2013 ...)

Utgitt førs
te gang: 1944
Originaltittel: Die Welt von Gestern
Utgitt første gang på norsk: 1949
Oversatt: Inger og Anders Hagerup
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 336


Stefan Zweig

mandag 23. april 2012

Salzburg og Stefan Zweig-inspirasjoner

Jeg er i sluttinnspurten på boka "Verden av i går", som er skrevet av en av mine topp ti-forfattere Stefan Zweig (f. i Wien i 1881, d. i Rio De Janeiro i 1942). Denne forfatteren som i mellomkrigstiden slo seg ned i den lille, pittoreske byen Salzburg, med beliggenhet i de østerrikske alper ... Dette har inspirert meg til å finne frem noen gamle bilder fra arkivet.

side 269 i "Verden av i går" skriver Zweig følgende:

"Det gjorde godt å reise i disse siste rolige år
ene. Men det var også deilig å komme hjem igjen. I all stillhet var noe underlig hendt. Det hadde foregått en overraskende forvandling med den lille by Salzburg på 40 000 innbyggere, som jeg hadde sett meg ut nettopp på grunn av dens romantiske ensomhet; i løpet av sommeren var den blitt ikke bare Europas, men hele verdens kunstneriske hovedstad. For å hjelpe de nødstedte skuespillerne og musikerne som gikk brødløse om sommeren, hadde Max Reinhardt og Hugo von Hofmannsthal arrangert et par oppførelser, fremfor alt den berømte friluftsoppførelsen av "Det gamle spill om enhver" på Domplassen i Salzburg, som til å begynne med lokket til seg besøkende fra det nærmeste nabolag; siden hadde en også med operaer, som ble mer og mer vellykket. Litt etter litt ble verden oppmerksom. De beste dirigenter, sangere og skuespillere strømte til, fulle av ærgjerrighet og glede over denne anledning til å vise sine kunster ikke bare for det lille hjemlige publikum, men for et internasjonalt. Festspillene i Salzburg ble plutselig en verdensattraksjon, en slags moderne kunstnerisk olympiade. Ingen ville gå glipp  av disse utsøkte forestillingene. Konger og fyrster, amerikanske millionærer, filmprinsesser. musikkvenner, kunstnere, diktere og snobber satte hverandre stevne i Salzburg i disse siste årene. Aldri hadde man opplevd så mye skuespillkunst og musikk på ett brett som i denne småbyen i det vesle og lenge foraktede Østerrike. Salzburg blomstret opp. I gatene der møtte en om sommeren alle europeere og amerikanere som søkte fremragende kunst, kledd i Salzburgs nasjonaldrakt - mennene i korte, hvite linbukser og trøyer, kvinnene i de brokete dirndlkjolene - , det bitte lille Salzburg bestemte plutselig verdensmoten. Man sloss om hotellværelsene; når bilene kjørte opp foran Festspillhuset, var prakten ikke mindre enn ved det keiserlige hoffball før i tiden, og jernbanestasjonen var stadig full av folk. Andre byer prøvde å dra gullstrømmen til seg, men ingen greide det. I disse årtiene var og ble Saltzburg Europas kunstneriske pilegrimssted."


I dag bor det ikke mer enn rundt 150 000 mennesker i Salzburg, og det betyr at byen ikke har ekspandert i særlig grad siden mellomkrigstiden, som beskrives så levende av Stefan Zweig i hans bok "Verden av i går".

Fremdeles arrangeres å
rlig Festspillene i Salzburg, og selv var jeg så heldig å ramle borti dette arrangementet under en bilferie i Europa i august 2004. Utover kvelden sydet hele byen av liv, og alle åpne plasser og torg bar preg av å være en eneste stor utescene. Festkledde mennesker gikk med bestemte skritt til de arrangementene de antakelig i lang tid i forveien hadde sikret seg billetter til. Mannen min og jeg, som nærmest tilfeldig bestemte oss for at vi skulle legge Salzburg inn i reiseruten vår, kunne bare glemme å få tak i billetter til disse arrangementene. Dette forhindret oss imidlertid ikke fra å nyte inntrykkene i denne sjarmerende østerrikske byen, som preges av barokk arkitektur, og som ikke overraskende står på UNESCOs verdensarvliste.

Når man er i Salzburg er det rett og slett et "must" å ta kabelbanen opp til borgen - Hohensalzburg Castle - som ruver over byen, hvorfra man virkelig kan nyte utsikten utover byen.


Hohensalzburg Castle anses som en av de største 
middelalderborgene i Europa, og deler av borgen stammer fra 1000-tallet. Borgen er en av de mest besøkte severdighetene Salzburg har å by på.

Mozart ble for øvrig født i denne byen og midt på torget er det selvfølgelig en statue av ham, stolt som byen er over å ha oppfostret et slikt musikalsk geni.

Av andre ting man bør få med seg d
ersom man besøker Salzburg, er byens mange barokke kirker. Her er det mange å velge mellom, men den flotteste er katedralen.

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra et minneverdig besøk, som fremdeles sitter som spikret i hukommelsen ...

Uansett - det
 morsomste med det hele er at den stemningen Stefan Zweig beskriver i sin bok om Festspillene i Salzburg i mellomkrigstiden, var høyst gjenkjennbar den gangen jeg var der (i 2004). 


Alteret inne i katedralen
Kuppelen i katedralen
Hest- og kjerreturer i gamle middelaldergater

Jeg har plassert min blogg i Lillestrømnorske bloggkart!

søndag 22. april 2012

Øyvind L. Martinsen (red.): "Perspektiver på ledelse"

Forskningsbaserte ledelsesteorier for viderekomne

I boka "Perspektiver på ledelse" finner man artikler om lederskap, myter og fakta om det å være leder, forskjellen på administrasjon og ledelse, fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse, situasjonstilpasning som lederstrategi, temaet kvinner og ledelse i Norge, om organisasjonsendringer, makt, innflytelse og påvirkning og sist men ikke minst om spesielle former for ledelse. Inn under kapittelet om spesielle former for ledelse er det to former for ledelse som omtales; selvledelse og teamledelse. Det er spesielt selvledelse jeg har vært opptatt av i første omgang. Dette kapittelet er skrevet av Øyvind L. Martinsen og utgjør ca. 30 sider av denne 377 sider boka, som jeg absolutt har som målsetning å få lest fra perm til 
perm.

I dagens informasjonssamfunn og på arbeidsplasser preget av kunnskapsmedarbeidere, er det ikke lenger slik at lederen fremstår som den allvitende og "sterke mann" som kan og vet alt. Gamle ledelsesformer passer derfor ikke inn i et slikt arbeidsmiljø, og det er her selvledelse som ledelsesstrategi har sin misjon.

"Medarbeidere kunne tidligere ses på som brikker i organisasjonens streben etter å opp
nå resultater, mens medarbeidere innen et selvledelsesperspektiv blir aktive og medansvarlige for organisasjonens arbeid knyttet til planlegging, beslutningstakning og evaluering. Konsekvensene av dette er betydelig større handlingsrom, men også mer ansvar og frihet for medarbeidere enn det man har vært vant til." (side 326)

Selvledelse og teoriene rundt dette er solid forankret både i teori og forskning, og er ikke en ny "fancy" metode eller teknikk som har poppet opp som en boble i moderne ledelseslitteratur. Sims og Manz har skrevet en rekke bøker om temaet, og Neck og Houghton er svært sentrale i den internasjonale forskningen rundt temaet selvl
edelse. 

Helt sentralt i et selvledelsesp
erspektiv er ferdigheter som klassifiseres som henholdsvis atferdsstrategier og kognitive strategier. Atferdsstrategiene er rettet mot effektivisering av arbeidet, mens de kognitive strategiene er rettet mot å minske de mentale hindrene vi måtte ha for å effektivisere arbeidet. "Hovedmålene med metodene er å gjøre oss mer selverkjennende, rasjonelle og målrettede." (side 333)

Både atferdsstrategiene og de kognitive strategiene skal altså medvirke til å øke vår selvopplevde mestringsevne, slik at vi i større grad visualiserer våre mål - i motsetning til at dysfunksjonelle tanker blir en slags selvoppfyllende profeti. Selvledelse handler om evnen til å verdiforankre, planlegge og gjennomføre målrettet atferd. I den forbindelse er det verdt å merke seg Banduras teorier rundt begrepet selvopplevd mestringsevne (self-efficacy), som går på personlige  forutsetninger for effektiv atferd. En felle kan imidlertid være at man får for stor tro på egen mestringsopplevelse, slik at man gyver løs på for komplekse oppgaver uten å ha de rette forutsetninger for å løse disse på en tilfredsstillende m
åte.

"Selvledelse dreier seg om å bli bevisst egne behov, om å bli bevisst andres behov og de rammer som omgir oss, og om å skape den rette balansen mellom disse. Verdiavklaringen er utgangspunktet for dette og dreier seg om selvsransakelse på grunnleggende områder av livet. Hva vil jeg, hva bør jeg, og hva gjør jeg, er de mest sentrale spørsmålene." (side 334)

For å bli god på selvledelse er det viktig å formulere konkrete mål, som er enkle å måle og evaluere. "Å gjøre så godt jeg kan" er ikke et kla
rt nok definert mål. Målsetningene må være mer presise enn som så. "I dag skal jeg skrive xx antall vedtak", eller "jeg skal lese xx sider" er det som må til for at det skal være realistisk å nå et mål. Dersom man stadig opplever at man avsporer, bør man antakelig inkludere litt tid til avsporing i sine planer, som en slags belønning underveis. På den måten blir det mer realistisk å klare å nå de mål man har satt seg. 

Dersom man ikke klarer å bli så effektiv som man har satt seg som mål, er det betimelig å stille spørsmål ved hvordan man egentlig jobber. Det hele kan dessuten handle om at man ikke helt klarer å strukturere omgivelsene sine, og bør ta noen andre grep fo
r å forhindre uhensiktsmessige distraksjoner i sin hverdag. Kanskje bør man også tenke nærmere på hva som motiverer en når det kommer til stykket.

Forfatteren bruker også tid på å reflektere rundt temaet kognitive teknikker. Begrepet "kognitiv" beskriver alle sider ved menneskets tenkning. Det er viktig å jobbe med måten man tenker på, holdningene til det man gjør, særlig de tanker og holdninger som gir mental motstand. I faglitteraturen snakker man om dysfunksjonelle tanker (jf. Burns 1999), samt det man kaller automatiserte tanker, det vil si tanker man ikke er seg selv bevisst at man tenker. Kognitiv terapi handler om å bli bevisst slike tanker, for derigjennom å kunne gjøre noe med dette. Typisk er f.eks. når en situasjon fremkaller voldsomme følelsesmessige reaksjoner som ikke står i forhold til det som angivelig utløste dem. Da handler det mest sannsynlig om noe helt annet enn situasjonen der og da, men om en "bagatell" som har utløst en latent sårhet hos den andre. For å få bukt med automatiserte tanker og handlingsmønstre, er det viktig å observere seg selv og sine tanker, slik at man en annen gang kjenner dem igjen og stopper dem før man lar dem få konsekvenser eller komme til utløp på en lite hensiktsmessig måte.

Alle mennesker har indre dialoger gående med seg selv, og dersom man f.eks. er pessimist, optimist eller realist, bør man se sine tanker i forhold til dette. Negative tanker kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Man visualiserer et negativt mål, og det er akkurat dette man får. Desto mer spennende med positive tanker!

Helt til slutt tar Martinsen fo
r seg viktige forutsetninger for å innføre selvledelse. Dette krever nemlig at lederen overlater større deler av styringen til sine medarbeidere. Det første lederen må spørre seg er hvorvidt forutsetningene for selvledelse rent faktisk er til stede på hans/hennes arbeidsplass. Hvilke medarbeidere har man? Og hvilken forpliktelse føler medarbeiderne til sin arbeidsplass? Her skilles det mellom tre ulike former for forpliktelser: normativ, vedvarende og følelsesmessig forpliktelse. En viktig faktor er dessuten personlig selvstendighet, eller det man innenfor psykologien kaller autonomi

Det som for øvrig fremgår av ulike studier er at når ledelsesstrategiene som brukes inneholder lav grad av styring, så vil personer med høye ferdigheter i selvledelse skåre høyere på målinger av jobbtilfredshet - noe som igjen vil påvirke effektivitet og prestasjoner i en gunstig retning. Men: enkelte forutsetninger må nødvendigvis være til stede for at dette skal kunne skje. Tidligere har jeg lest om personlighetstrekkene som inngår i "the big five", hvor samvittighet er en svært sentral egenskap. Mest sannsynlig er dette nesten en forutsetning for å slippe medarbeiderne så fri som selvledelse forutsetter ....

"Etter denne gjennomgangen av teori, metoder og forskning knyttet til selvledelse kan leseren se at selvledelse, med noen modifikasjoner, kan representere en alternativ styringsform i enkelte organisasjoner. Å utvikle selvledelse kan derfor være verdifullt når forholdene ligger til rette for det. Å jobbe med selvledelse i praksis innebærer for den enkelte likevel at man må vie seg til oppgaven og øve på selvledelsesmetodene. All læring krever innsats, og å jobbe med selvledelse er ikke noe unntak. Enkelte er allerede dyktige i selvledelse, men kan kanskje bli enda bedre. Gitt dette, og i henhold til forskningsresultatene så langt, kan det være grunn til å forvente at både selvledelse og selvledelsestrening kan føre til høyere effektivitet og høyere trivsel blant medarbeiderne.

Økt dyktighet i selvledelse
kan føre til større effektivitet individuelt og i teamsammenheng (gitt visse forutsetninger), og selvledelse kan føre til større tilfredshet i jobben. Og det kan i noen grad være mulig å lære selvledelse. Dette er oppløftende resultater, men videre forskning er nødvendig, ikke minst når det gjelder positive effekter av selvledelse i ulike bransjer." (side 351)

Sjelden har jeg vært borte i en lærebok
 med et så konsist og "to the point"-budskap som i denne. Dette har gitt meg lyst til å lese resten av boka etter hvert, fordi det er mye nyttig og interessant lærdom å hente om moderne ledelse her. Viktige bidragsytere i boka er Bernard M. Bass, Henry Mintzberg, Geir Thompson, Astrid M. Richardsen, Laura E.M. Traavik, Gary Yukl, Robert P. Vecchio og Kjell B. Hjertø - bare for å nevne noen. Dessuten står Øyvind L. Martinsen bak flere av kapitlene som berører effektivitet  og kompetansestyring. Ut fra det inntrykket jeg har fått, synes jeg denne læreboka i ledelse fortjener toppscore!

Utgi
tt: 2009
Forlag: Gyldendal Akademisk
Antall sider: 377


Øyvind Lund Martinsen er professor på BI i Oslo

Guy Manoukian~Yasmina

lørdag 21. april 2012

Best Of Chill Out Music from turkey

Umberto Eco: "Gravlunden i Praha"


Intelligent konspirasjons-thriller fra 1800-tallets sentral-Europa!

Bokas jeg-person Simone Simonini, opprinnelig en italiener som siden har gjort franskmann av seg, har nådd sjels år og alder - hele 67 år - da han bestemmer seg for å skrive om sitt liv.   Med ordene "hvem er jeg?" begynner han å skrive.

"Jeg føler en viss forlegenhet ved å gi meg til å skrive, som om jeg skulle kle sjelen min naken, på ordre fra - nei, for Guds skyld! la oss heller si på forslag fra - en tysk jøde? (eller øsetrriksk, men det går for det samme). Hvem er jeg? Kanskje det vil være mer nyttig å avhøre meg om mine lidenskaper enn om mitt livs gjøren og laden. Hvem elsker jeg? Jeg kommer ikke på noen kjære ansikter. Jeg vet at jeg elsker det gode kjøkken; bare jeg uttaler navnet La Tour d´Argent kjenner jeg det gå ilninger gjennom kroppen. Er det kjærlighet?

Hvem hater jeg? Det første som faller meg inn å si, er jødene, men det faktum at jeg så lett gir etter for det den østerrikske (eller tyske) legen egger meg til, må bety at jeg ikke har noe imot de forbaskede jødene.

Om jødene vet jeg bare det bestefar lærte meg: - De er
det ateistiske folkeslaget par excellence, forklarte han. De lever ut fra tanken om at det gode realiseres her på jord, og ikke ut på den andre siden av graven. Følgelig arbeider de kun med tanke på å erobre denne verden." (side 11)

Og dermed er fortelleren Simonini i gang med å fortelle sin fantastiske livshistorie, som innledes med hatske utfall mot alt og alle, men mot jødene i særdeleshet. Selv om verken jesuittene eller frimurerne slipper billig unna, de heller ... Dessuten hater han kvinnene, selv om han innrømmer at han i grunnen ikke vet noe særlig om dem. En oppvekst med en jødehatende bestefar har satt sine spor, og hatet mot jødene går igjen gjennom hele boka, som består av dagboknotater fra 1897 til 1898. Hovedsaklig med jeg-personen som forteller om sitt liv fra rundt 1830 og frem til slutten av 1800-tallet, men også avbrutt av andre som skriver i dagboka samt av en allvitende forteller som holder kortene tett inntil brystet. 


Etter at bestefaren er død, går Simonini i lære for å bli advokat. Notarius publicus Rebaudengo lærer ham opp til å bli dokumentforfalsker. Det tar ikke lang tid før Simonini går ham en høy gang på dette feltet, og dette blir også Rebaudengos skjebne til slutt. Ved hjelp av forfalsknerier av rang klarer nemlig Simonini å sette opp en konspiratorisk felle, slik at han overtar Rebaudengos forretninger og får ham fengslet.

Simonini er ingen sympatisk person, der han gjennom sitt liv har konspirert, forfalsket, hatet og til og drept for å nå sine mål. Innledningsvis i boka befinner han seg plutselig i abbed Dalla Piccolas leilighet, og et av de første spørsmålene som dukker opp i hans hode er hvem han egentlig er? Simone Simonini eller Dalla Piccola, eller kanskje begge deler? Han husker ikke opptakten til at han plutselig befinner seg i Dalla Piccolas leilighet, og dette spørsmålet - hvem er han egentlig? - fortsetter å plage ham lenge ... Særlig forvirrende er det når Dalla Piccola begynner å blande seg inn i dagboknotatene hans ...

Ett av de mange forholdene Simonini har på sin samvit
tighet er de såkalte Sions vise protokoller. Disse - som rent faktisk eksisterer og som har hatt store politiske konsekvenser i historiens løp - består av flere referater som angivelig skal være utarbeidet av tolv jødiske stamfedre som møttes på gravlunden i Praha. Det fremgår av disse referatene at jødene planla å overta verden gjennom å konspirere mot de kristne. Protokollene er bl.a. brukt for å begrunne viktigheten av å utrydde jødene i forbindelse med Hitlers "endelige løsning" av jødeproblemet, og den benyttes av arabiske motstandere av Israel den dag i dag. I Umberto Ecos roman er det altså Simonini som får den tvilsomme æren av å stå bak dette forfalskede dokumentet, som her kommer i stand for å konspirere mot jødene for å oppnå en allianse bl.a. med russerne. På side 123 skriver forfatteren følgende:

Den som skal forfalske dokumenter, må alltid dokumentere sitt stoff, og dermed oppsøkte jeg bibliotekene. Biblioteker er fascinerende: Noen ganger, når man konsulterer bøker om eksotiske land, er det som å stå i et leskur på en jernbanestasjon og skulle reise til fjerne steder. Slik hendte det at jeg bladde gjennom en bok og fant noen flotte illustrasjoner om den jødiske gravlunden i Praha. Gravlunden var ikke lenger i bruk, men den kunne skilte med nesten tolv tusen gravstøtter på et svært avgrenset område, men gravene måtte ha vært langt flere, fordi det i århundrenes løp var blitt lagt flere lag med jord oppå hverandre. Etter at gravlunden var blitt liggende brakk, hadde noen gravd opp enkelte begravde graver med tilhørende gravstøtter, og slik skapt noe som minnet om en umake haug av minnesteiner for de døde som pekte i alle retninger (eller kanskje var det jødene selv som hadde lagt dem slik uten omtanke for noe eller noen, fremmede som de var overfor enhver sans for skjønnhet og orden.)

Selv om hatet mot j
ødene, som beskrives i detalj og i de mest groteske utlegninger, førte til vemmelse hos meg som leser, tenkte jeg underveis at det kanskje var nettopp slik det var den gangen - noe som forklarer det som kom senere, nemlig nazi-Tysklands kamp for å utrydde jødene som folk, og hvorfor ingen grep inn selv om man måtte skjønne hva som foregikk? Sånn sett gjør ikke forfatteren annet enn å beskrive hendelser og holdninger som eksisterte i beste velgående den gang, skjønt han drar det hele nokså langt til tider. Det er for øvrig nesten ikke en eneste hendelse i sentral-Europa som unngår forfatterens oppmerksomhet i hendelsesforløpet - det være seg Julirevolusjonen (1830), Februarrevolusjonen (1848), Damaskus-affæren (1840), Italias samling (1861), Orsini-attentatet på Napoleon 3 (1858), Pariserkommunen (1870), Panama-skandalen (1892) og Dreyfussaken (1894) (oversikten er hentet fra en anmeldelse av Ecos roman skrevet av Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1. juli 2011).

Umberto Ecos "Gra
vlunden i Praha" er, selv om boka ikke kan sies å være tunglest, en krevende øvelse å komme gjennom. Eco opererer med et persongalleri av den heller tyngre klassen - de fleste er historiske personer som faktisk har levd - og med en handlingsmettet fortelling med så mange lag at jeg hadde problemer med å henge med i svingene underveis. Selv om det var behagelig å høre lydbokutgaven av denne boka, skjønte jeg etter hvert at jeg også trengte papirutgaven for å kunne bla og lese underveis, gå tilbake i detaljene og lese hele avsnitt og kapitler om igjen. Dette er nok en bok som vil gi en mer dersom man kjenner til en del av de sentrale historiske hendelsene fra sentral-Europa på slutten av 1800-tallet. Ellers vil mange av detaljene surre forbi uten å gi særlig mening, tror jeg. 

Boka er interes
sant og elegant skrevet, og tidvis var det med åndeløs spenning jeg leste videre. Like fullt fremsto hovedpersonen som så kynisk og uten egenskaper som gjorde ham til et menneske det var mulig å føle noe for, og dermed ble historien litt oppkonstruert og lite levende, synes jeg. Samtidig skal det i rettferdighetens navn sies at maken til konspirasjons-plott skal man lete lenge etter! Jeg er ingen bevandret Eco-leser fra før av - skjønt jeg ønsker å bli det etter hvert - og jeg mangler derfor grunnlag for å sammenligne "Gravlunden i Praha" med hans tidligere utgivelser. Eco må imidlertid ha hatt det fryktelig morsomt da han konstruerte denne røverhistorien, som er så høytravende, så intelligent skrudd sammen, med så mange lag at man kan lese denne boka flere ganger uten å gå lei fordi man stadig oppdager nye detaljer - og hvor jeg knapt har sett en brøkdel av de forholdene han har berørt - fordi litt for mange detaljer fremsto som "name dropping" for meg. Men det sier nok mer om meg enn om boka og forfatteren! Jeg har ut fra en helhetsvurdering av boka kommet til at jeg vil gi den et sterkt terningkast fem. Når det ikke blir terningkast seks er dette pga. det jeg opplevde som litt blodløst ved den - til tross for at boka er spekket med blod, gørr og hat så det holder ... 

Helt til slutt (på side 520) opplyser forfatteren for øvrig at den eneste oppdiktede karakteren i boka er hovedpersonen Simone Simonini. Som tidligere nevnt er de historiske hendelsene i boka høyst autentiske. Bakgrunnen for dem er imidlertid forklart på en helt annen måte, med Simonini i hovedrollen. Forfatteren har også hatt den fordel at han kjenner "fasiten"  av senere historiske hendelser, og dermed har kunnet benytte dette når han har bygget opp historien, slik den mest sannsynlig kan ha fortonet seg på slutten av 1800-tallet. Dermed fremstår det som senere skjedde særlig i forhold til jødene, som en "naturlig" forlengelse av det som var forløpet til Hitler-Tyskland og alt vi kjenner til i den forbindelse.

Utgitt på italien
sk: 2010
Originaltittel: Il Cimentero di Praga
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Astrid Nordang
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 519 / spilletid: 16 t 42 min.
Opplesere: Kai Remlov og Ola Otnes
Helt ti
l slutt: En av de mest imponerende og grundige bokomtalene jeg har lest av "Gravlunden i Praha" er det bokbloggeren Clementine som står bak.

Her er
dessuten en link til et intervju med forfatteren - i regi av NRK.


Umberto Eco

onsdag 18. april 2012

Den jødiske gravlunden i Praha

Bildene er fra en av mine turer til Praha - i 2006 (dvs. før
speilreflekskameraet kom inn i mitt liv)
Jeg leser for tiden Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha", en bok som virkelig krever sin leser pga. et rikholdig persongalleri, et avansert plott og mange detaljer. Jeg skal selvsagt skrive en omtale av boka når jeg er ferdig med den, men kan allerede nå røpe at noe av det som fascinerer meg aller mest med boka - som er "en heidundrende reise i historie, hat og antisemittisme, men også humor og dårskap", for å sitere en omtale av Leif Ekle datert 26.06.2011 på NrKs nettsider - er at den langt på vei forklarer noe av bakgrunnen for det jødehatet som senere kuliminerte i Holocaust under andre verdenskrig. Sånn sett er store deler av boka temmelig sjokkerende, men Eco gjør for så vidt ikke noe mer enn å beskrive forholdene slik de faktisk var i forhold til jødene på den tiden (dvs. på slutten av 1800-tallet i hjertet av Europa).

Tsjekkias hovedstad Praha er en by
 som står mitt hjerte nær, og i særdeleshet faktisk den jødiske bydelen Josefov, hvor den jødiske kirkegården eller gravlunden ligger. De gangene jeg har vært i Praha, har jeg som regel tatt en tur innom denne kirkegården. 


Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Det helt spesielle med denne kirkegården, som fungerte som jødenes kirkegård fra 1400-tallet og frem til 1878, er alle gravsteinene - 12 000 i alt - som nærmest er stablet oppå hverandre. Det sies at om lag 100 000 mennesker skal være begravet her - bokstavelig talt lag på lag (angivelig 12 lag i alt mange steder). Årsaken er at dette var den plassen jødene i sin tid fikk tildelt for å gravlegge sine døde - verken mer eller mindre. De fikk ganske enkelt ikke utvidet sin kirkegård. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Sett utenfra ser det ut som om gravsteinene er kaotisk plassert, men det skal visst være et system på alt. 


Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Denne kirkegården er for øvrig Europas eldste bevarte jødiske kirkegård. 


Pinkas-synagogen (Foto: RMC)

Når man er ved den jødiske kirkegården, anbefaler jeg spesielt en tur inn i Pinkas-synagogen (se bildet over), som er et minnesmerke over de 80 000 jødene fra Bohemia og Moravia som mistet livet i forbindelse med Holocaust under andre verdenskrig. Samtlige navn med fødsels- og dødsdato står innprentet på veggene. I denne synagogen kan man dessuten se en utstilling av tegninger som ble laget av jødiske barn i konsentrasjonsleirene.  Jeg har lånt et bilde fra Pinka synagogens nettside, som viser dekorasjonene på veggene. Det er utrolig sterkt å stå inne i denne synagogen og se mengdene med navn på mennesker som ble drept utelukkende pga. sin rasemessige tilknytning ...



Mitt spesielle forhold til gravlunden i Praha samt min interesse for jødenes historie gjør det til en nokså selsom opplevelse å lese om alt jødehatet i Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha" ... 

Jeg har plassert min blogg i Lillestrømnorske bloggkart!