Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 29. juli 2011

Xinran: "Stemmer i natten"

Sterke kvinne-skjebner fra Kina


Utgitt: 2002
Originaltittel: The Good Women of China
Utgitt på norsk første gang: 2003
Oversatt:Tone Formo
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 270

Første gang jeg ble oppmerksom på den kinesiske eksilforfatteren Xinran må ha vært da boka "Himmelgraven" kom i 2005 eller 2006. Den gangen var hun en for meg fullstendig ukjent forfatter, og det var temmelig tilfeldig at jeg valgte å kjøpe boka. Jeg visste ikke om hun hadde skrevet noe mer heller, før hun i 2010 kom ut med boka "Tapte døtre" om konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk. Og så kom jeg altså over "Stemmer i natten", og da måtte jeg bare ha den også. "Kinas tause generasjon" ven
ter etter dette ...

"Stemmer i natten" er en samling historier om kvinneskjebner i Kina under og etter kulturrevolusjonen. Mens Xinran bodde i Kina - og altså før hun forlot landet i 1997 til fordel for England - arbeidet hun som journalist med eget radioprogram - i Kina det berømmelige radioprogrammet "Stemmer i natten". Her kunne kvinner ringe inn og enten stille spørsmål, delta i diskusjoner eller ganske enkelt fortelle sine historier anonymt. Det var heller ikke uvanlig at Xinran ble nedlesset av brev fra kinesiske kvinner, som fortalte de mest hjerteskjærende historier fra sine egne liv. Disse historiene handlet for det meste om det tabubelagte området seksualitet.

I begynnelsen ble Xinran helt lamslått over alle historiene hun fikk høre. Og nettopp fordi hun var en anerkjent journalist, fikk hun også høre mer enn de fleste andre. Hele tiden måtte innholdet i radioprogrammet balanseres hårfint for ikke å bli oppfattet som støtende av makteliten i landet. Ett eneste feilskjær og redaksjonen kunne regne med å stå uten jobb neste dag ...

Historiene som fortelles er groteske. Det handler om hvordan alle med utdannelse eller rikdommer ble behandlet som kontrarevolusjonære under kulturrevolusjonen. Om foreldre som ble skilt fra barna sine, om barn som ble hånet av hele landsbyen sin pga. sine foreldres påståtte feilskjær, om "opplæring" i revolusjonens ånd og som i realiteten besto av gruppevoldtekter jentene (alltid jomfruer i utgangspunktet) ikke kunne fortelle om til noen av frykt for å bli ansett som en trussel mot moralen i landet, om barn som ble kidnappet og tvunget inn i ekteskap med eldre, voldelige menn, om tvangsekteskap, om tvangsatskillelse fra den man elsket, om seksuelle overgrep fra fedre, slektninger og naboer og om levde liv med et totalt fravær av noe som kunne ligne glede. Og når man tror at nå kan det ikke bli verre, vel ... så kan det faktisk det. For kvinnene i Ropefjellet, en fattigslig landsby oppe i fjellene, levde sine liv med verre betingelser enn dyr. Xinrans fundering på hvorfor alle kvinnene gikk så rart, med en bredbent, kalvbent gange, fikk etter hvert sin forklaring. Fremfallen livmor som hang utenfor kroppen var nemlig forklaringen ... og denne lidelsen led alle kvinnene av, før eller siden ... der de som regel ble delt mellom mennene som ikke hadde råd til å skaffe egne ektefeller, og fødte barn på løpende bånd ... Og paradoksalt nok var disse kvinnene de eneste Xinran møtte som faktisk påsto at de var lykkelige. De øvrige var bitre, forknytte og innestengte i sine kropper. Xinran voktet seg vel for å fortelle dem om alle grunnene de hadde til ikke å være lykkelige ...

Nok en gang har jeg lest en utrolig sterk bok av Xinran om deler av det kinesiske samfunnet som er så totalt annerledes alt annet jeg har hørt om fra før av. Det var selvsagt utenkelig at denne boka kunne ha blitt utgitt i Kina. Lenge grublet Xinran på om Vesten egentlig ville forstå hvis hun forsøkte å skrive en bok om disse kvinnene. Det har kostet henne mye å hente disse historiene frem, men det er i alle fall jeg svært takknemlig for at hun har gjort. For dette er viktige historier om konsekvensene av Maos regim
e i Kina. Aller verst var det på landsbygda, og det er stort sett derfra historiene i denne boka kommer fra.

Jeg håper selvsagt at kinesiske kvinner på landsbygda har fått det bedre i løpet av de årene som har gått siden denne boka ble skrevet, men sikkert er det ikke. Xinran skriver svært godt og levende, og selv om jeg mange ganger hadde store problemer med å klare å forstå at noen ville velge å leve slik mange av kvinnene i boka gjorde (skjønt valg og valg ...), så gjorde historiene et enormt inntrykk på meg. Her blir det terningkast fem!



Xinran

Sigurd Hoel: "Møte ved milepælen"

Om skyld og uskyld under andre verdens-krig


Utgitt opprinnelig: 1947
Hørespillet er innspilt: 1979
Dramatisert ved: Helge Hagerup
Forlag: NRK
Spilletid: 3 t 18. min.

"Møte ved milepælen" er ansett som Sigurd Hoels hovedverk, og det er verdt å merke seg at boka ble skrevet nokså umiddelbart etter andre verdenskrig - kanskje som en reaksjon på landssvikoppgjøret i Norge? Hvorfor ble noen landssvikere, mens andre ble motstandsmenn (og motstandskvinner)? Etter å ha hørt hørespillet som er basert på Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen", er jeg temmelig sikker på én eneste ting: marginene var små og tilfeldighetene mange. Så pass at ingen egentlig burde slå seg på brystet og proklamere sin uskyld uten å ha hatt skoene på til dem de
t gjald ...

Hovedpersonen i boka er en revisor og hjemmefrontmann i førtiårene. Han forteller sin historie ved å skue tilbake i tid. Historien hans omfatter blant annet sviket av kvinnen han elsket - et svik som fikk uante konsekvenser for dem dette gjaldt, også i forhold til hvilken side de valgte under svært pressede omstendigheter. Med dyp psykologisk innsikt skildrer Hoel enkeltpersoners skjebnesvangre valg i en omkalfatret periode i norsk historie. I og med at jeg i denne omgang kun har hørt dette hørespillet, antar jeg at jeg har mye å hente på også å lese boka som dette er basert på.

Langt på vei gir boka faktisk svar på hvorfor det var så mange som ble landssvikere under andre verdenskrig. Dette var som oftest helt vanlige mennesker og ikke mennesker som var degenererte eller amoralske fra fødselen av, slik man mente da det verste hysteriet etter andre verdenskrig i forbindelse med landssvikoppgjøret fant sted. Det som gjør boka ekstra spennende er at denne revisoren i begynnelsen er meget selvrettferdig og selvtilfreds med det han anser som stor karakterstyrke og prektighet. Etter hvert som han tvinges til å foreta dypere selvransakelser, oppdager han til sin store forferdelse at heller ikke han er så uskyldsren som han gjerne ønsker å tro.

Jeg er nok nødt til å finne frem selve romanen om ikke lenge!

Alt i alt et flott og interessant hørespill med noen av våre beste skuespillere den gangen dette ble spilt inn (i 1979)! Her blir det terningkast fem!



Sigurd Hoel

Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgen
de:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter v
ar fritt."


Oberst Birger Eriksen
Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-T
yskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem


Alf R. Jacobsen

torsdag 28. juli 2011

Snart tilbake til normaltilstand ...

Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)
I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.

Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er  i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...

Her er bildene jeg tok i dag.



En rose for hvert av dødsofrene 
Nei, vi skal aldri glemme!
Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min
Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent 
i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)
Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som 
holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men 
heldigvis ble det ingen personskader!
Alle himmelens sluser åpnet seg
Og nå regnet det virkelig for alvor!
Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag
Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til
Stortorget
Blomster ved Domkirken
Roser i mengder utenfor Domkirken
Utenfor Domkirken
Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet
Storgata med Domkirken i bakgrunnen
Fontenen i Spikersuppa
Roser i mengder
På Løvebakken
Fredfylte Karl Johan med Slottet i bakgrunnen

tirsdag 26. juli 2011

Oslo - for tiden rosenes by ...

Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.
Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.

I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...

Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...

Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...


Youngstorget
Mengder med hilsner
Regjeringskvartalet i bakgrunnen
Torggata
Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag
Utenfor Domkirken
Nå er det faktisk ikke plass til mer ...
Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt
Inne i Domkirken
Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende
Tente lys
Utenfor Stortinget
Stortinget
Utenfor Stortinget
Nedenfor Stortinget
Stortinget
Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser


søndag 24. juli 2011

In memory of the terror attacks in Oslo 22th july 2011 "Til ungdommen"

Amin Maalouf: "Leo Afrikaneren"

Mesterlig historisk roman om maurerne og deres skjebne i årene etter 1492


Utgitt på fransk: 1986
Originaltittel: Léon L´Africain
Utgitt første gang på norsk:  1993
Oversatt fra fransk til norsk: Christina Amadou
Forlag: Pax forlag
Antall sider: 380

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka 
handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset
Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hv
erandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka
et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!



Amin Maalouf

lørdag 23. juli 2011

Ord blir så fattige ...

Ord blir så fattige når man skal forsøke å uttrykke følelser rundt den tragedien som har rammet Norge.

I Oslo i dag, dagen etter tragedien, er det en dempet stemning i gatene. De fleste butikker er stengt, og selv om det absolutt er en del folk ute i gatene, er det ikke i nærheten av det antall mennesker som pleier å være i sentrum på vanlige lørdager. Folk er dessuten stillere enn vanlig - som om alle trenger tid før det for alvor går opp for dem hva som egentlig har skjedd. Hvordan vil det som har skjedd prege vårt land i tiden som kommer? Er det virkelig over? Hva vet vi i forhold til om det kan være flere enn den pågrepne 32-åringene som står bak ugjerningene? Kan det skje igjen? Så mange spørsmål, og så få svar ...

I dag har jeg gått rundt i Oslo for å kjenne på stemningen og ikke minst mine egne følelser rundt det som har skjedd. Selve åstedet og en god del av omegnen er avstengt på grunn av den pågående etterforskningen, så jeg var i likhet med alle andre henvist til å holde meg utenfor sperrelinjene. Samtidig som jeg gikk rundt i sentrum, tok jeg noen bilder, og her er et lite utvalg. 



Bybildet i Oslo preges fremdeles av mye knust glass
Mange bygninger har fått store skader
Den indre kjernen av Oslo befinner seg bak sperrelinjene til politiet
Militært personell over alt
Knuste vinduer i regjeringskvartalet
En god del mennesker hadde møtt frem for å se hvordan det egentlig sto til med Oslo sentrum
Man blir nokså alvorstynget av så mye synlig militært personell i byen
Helt nytt i Oslo at kirkene er åpne
Mange søkte trøst i kirkene i dag
Akersgata
Var det dette hun drømte om da hun valgte en 
militær karriere?
Hektisk virksomhet med å sikre knuste vinduer på gateplan
Blomster fra sørgende er lagt ut ved Stortorvets Gjestgiveri
Knuste glass i hele gata
Skadene på bygningene i regjeringskvartalet er betydelige - 
nesten ikke ett vindu er helt ...
Heller glissent på Karl Johan
Ekstra styrker passer på offentlige bygg som f.eks. Stortinget
Bevæpnede vakter foran Stortinget
Også Slottet bevoktes
Glassmestrene har nok å gjøre både i dag og i tiden fremover
Også Domkirken holdt åpent i dag. Mange fant veien inn for å tenne lys for 
ofrene etter terrorhandlingene ... Jeg var heller intet unntak.