"Salaam Bombay!" (Regissør: Mira Nair)

Innspilt: 1985
Nasjonalitet: India, Storbritannia, 
Skuespillere: Shafiq Syed, Irshad Hasni, Chanda Sharma
Spilletid: 110 min.

Krishna, som antakelig er rundt 10 år, har blitt kastet ut hjemmefra fordi han har ødelagt motorsykkelen til broren sin. Moren har gitt ham beskjed om at han ikke kan vende hjem før han har tjent 500 rupies, slik at han kan kjøpe ny motorsykkel til broren.

Krishna reiser inn til Bombay for å få seg en jobb. Han har ikke noe sted å bo, og i likhet med et uttall andre gatebarn, må han bo på gata. Omgitt av skitt, søppel, voksenpersoner og andre som kun er ute etter å utnytte ham, går han hardnakket inn for å tjene det som skal til for å kunne vende hjem en dag. Han får jobb som tebærer, begår et og annet tyveri og ran og er under beskyttelse av hasjlangeren Chillum. Skjønt beskyttelse og beskyttelse ... Chillum er avhengig av narkotika, og trenger desperat penger absolutt hele tiden. Og når han ikke klarer å skaffe nok penger selv, stjeler han fra småguttene.

Under sitt opphold i Bombay blir Krishna kjent med lille Manju, som er datteren av en prostituert kvinne. Hver gang moren har besøk av kunder eller halliken, som også er far til Manju, må hun sove på gata. Han treffer også ungjenta Sweet Sixteen, som er solgt til et liv i prostitusjon og hvis eier venter på den rette kunden som kan betale tilstrekkelig for hennes jomfrudom.

Krishna sliter forgjeves for å tjene 500 rupies, for så snart han nesten har nådd målet sitt, blir pengene stjålet fra ham. En natt blir han og Manju arrestert, men mens Krishna blir puttet i et barnefengsel, havner Manju under indisk barnevern siden moren er prostituert. Krishna klarer å flykte, men til hva?

Regissøren Mira Nair har laget denne filmen som en hyllest til alle Bombays gatebarn. Filmen har mottatt et lass med priser, noe jeg absolutt ikke har noen problemer med å forstå. Det er 25 år siden den ble innspilt, og den gangen var nok temaet fattige gatebarn i India atskillig mer kontroversielt enn det er i dag. Men selv om temaet ikke er like nyskapende i dag som den gang, har filmen absolutt tålt tidens tann. Historien som fortelles er nemlig høyst reell fremdeles. Jeg følte meg sterkt følelsesmessig berørt mens jeg så den. Her beskrives nemlig en verden hvor et liv - i særdeleshet et barns liv - ikke er mye verdt, og hvor det er få grenser for menneskenes ondskap. De fattige stjeler fra andre fattige, fordi det handler om å overleve. Samtidig beskrives også et rørende samhold blant de fattigste av de fattige. Miljøet i filmen var så autentisk som det kunne bli, og barna var bare helt utrolige! Over alt tonet Bollywood-musikk og filmbilder ut, som minne om en annen og bedre verden. Og dette holdt faktisk gatebarna oppe - uansett hvor uoppnåelig denne drømmen måtte være ... Og jeg som faktisk er veldig glad i kvalitets-Bollywood-musikk, koste meg med filmmusikken også!

Regissøren Mira Nair står for øvrig bak en annen fantastisk film - "Moonson Wedding". Den har jeg sett et par ganger, men den tåler helt fint å bli sett enda en gang. Den kommer jeg tilbake til innen overskuelig fremtid. 

Terningkast seks!