Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 30. juli 2010

Hwang Sok-Yong: "Herr Han"


Utgitt i Korea: 2002
Utgitt i Norge: 2009
Original tittel: Han-sii yondaegi
Oversatt Jarne Byhre

Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 125


Vi møter herr Han i en liten koransk landsby og året er 1971. Ingen vet hvem han er, for han har levd avsondret fra de fleste siden han kom dit for tre år siden. Det derimot ingen har kunnet unngå å få med seg, er at han livnærer seg ved å ta strøjobber og at han drikker. Etter hvert er han knapt i stand til å ta vare på seg selv. Da han plutselig dør, starter beboerne i huset hvor han har bodd, et intrikat spill for å sikre seg rommet hans. Kynismen kan kun forstås ut fra mangelen på det meste, og hvor særlig mangelen på et noen lunde anstendig husvære smerter befolkningen mest. Hvem er denne herr Han og hva har gjort at han tilsynelatende har valgt et liv blant fremmede?

Mens Koreakrigen raste mellom nord og sør i årene 1950 – 53, ble herr Han, som er lege, utkommandert som militærlege i nord. Legeyrket var hans livs kall og han var så lite politisk engasjert som det overhode gikk an å bli. Fordi han verken ønsket å fremstå som kommunist eller gikk med på å favorisere partipampene og deres slektninger og meningsfeller, ble han til slutt nødt til å flykte til Sør-Korea.

Problemene sluttet imidlertid ikke i Sør-Korea. Fordi han nok en gang nektet å gå i andres ærend, tårnet problemene seg opp på nytt. Og sakte men sikkert gikk han til grunne gjennom en prosess som til forveksling kunne ligne en kafka-prosess.

Dette er den første boka jeg har lest av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong. Forfatteren har selv betalt en høy pris for sitt forfatterskap, idet han har sittet i fengsel i flere år grunnet sine ytringer. Dessuten har han i perioder av sitt liv måttet leve i eksil.

Det er sagt om denne boka at den egentlig handler om forfatterens egen slektshistorie. Det er en sterk historie om en rettsstats fallitt og hvor det kun var penger som til syvende og sist telte. Når det er viktigere å bruke penger på å bestikke dommeren enn å få en advokat til å gjøre en rettskaffen jobb, finnes det ikke lenger rettferdighet. Kostnadene for enkeltmenneskene var enorme. Sånn sett blir bøker som dette i tillegg til å fortelle en viktig og avslørende historie om forholdene under Koreakrigen, en påminnelse om viktigheten av å opprettholde visse moralske standarder i et hvert land.

Terningkast fem.

onsdag 28. juli 2010

Jan Erik Vold: "Funny"













Funny

Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittehundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem kunne ant noe slikt i januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med å samle mine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober s.å. være klar
til å presse seg ut til menneske – har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var p.g.a. hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
(sies det) – at denne statistiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn en til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! – dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:
SORRY BRØDRE, DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968

tirsdag 27. juli 2010

A. O. Vinje: "Den dag kjem aldri ..."













Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje.

søndag 25. juli 2010

Stefan Zweig: "Evige øyeblikk - tolv historiske miniatyrer"

Opprinnelig utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt for første gang i Norge: 1952
Original tittel: "Sternstunden der Menschheit"

Oversetter: Ursula Monsen
Forlag: Den norske Bokklubben
Antall sider: 226


Uvitende om at jeg
 faktisk hadde hatt en perle av en bok stående ulest i mine bokhyller i hele syv år (helt siden jeg fant den på et eller annet loppemarked), førte tilfeldighetene til at denne boka heldigvis ble gravd frem fra glemselen.  For det er en makeløs bok, denne lille saken som Stefan Zweig skrev i 1927, og som utkom på norsk for første gang i 1952. Opprinnelig hadde den tittelen ”Historiske øyeblikk”, men den tyske tittelen er langt flottere: ”Sternstunden der Menschheit” – menneskehetens stjerneøyeblikk! 

Gjennom 12 historier forteller Zweig om skjebnesvangre hendelser som fikk helt avgjørende betydning for menneskehetens historie. Måten han har bygget opp hver av historiene på, gjorde at jeg leste i åndeløs spenning – selv om jeg kjente utfallet av de fleste av historiene.

Jeg hadde nok aller størst glede av historiene om hhv. erobringen av Bysants og skjebneminuttene ved Waterloo. At SÅ lite skilte mellom det totale nederlag og seirende triumf, var ukjent for meg. Ellers var historien om tilblivelsen av Händels Messias besnærende. Likeså historien om oppdagelsen av Eldorado og hva dette medførte for den for meg totalt ukjente J.A. Suter.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i Zweigs bøker! Noen burde sørge for at disse utgis på nytt! For øvrig er jeg interessert i å komme i kontakt med noen som ønsker å selge bøker av Stefan Zweig.

Jeg gir terningskast fem. Når boka ikke når helt opp til terningkast seks, har dette intet med måten boka er skrevet på. Derimot skyldes det at det er med to-tre nokså uinteressante historier, som Zweig kanskje med fordel kunne ha redigert bort i sin tid.

onsdag 21. juli 2010

J.D. Salinger: "The Catcher in the Rye" / "Redderen i rugen"

Utgitt i USA: 1951 
Utgitt i Norge: 1952
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Antall sider: 240


Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner den i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

tirsdag 20. juli 2010

Ketil Bjørnstad: "Damen i dalen"

Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug/Lydbokforlaget
Oppleser: Haakon Strøm
Spilletid: 10 t, 10 min.

”Damen i dalen” er tredje bind i triologien om Aksel Vinding. Mens ”Til musikken” handlet om ham og Anja Skoog, handlet ”Elven” om Aksel og Anjas mor Marianne. Nå er begge døde, og Aksel forsøker å finne et fotfeste i tilværelsen. Hans musikalske talenter er det liten tvil om, og mange har store forventninger til at han skal bli noe virkelig stort. Problemet er bare at Aksel ikke er klar for dette … ikke enda …

Stikk i strid med alle gode og mindre gode råd, bestemmer Aksel seg for å flykte nordover. Han ønsker å holde konserter i Norges nordligste fylker, og reiser i første omgang til Sør-Varanger. Mens han er i Nord-Norge planlegger han å øve inn Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2.

I Sør-Varanger treffer han Mariannes søster Sigrun, som er distrikslege og gift med en lærer. Sigrun og ektemannens store sorg er at de ikke kan få barn. De er heller ikke spesielt lykkelige. I lokalmiljøet omtales Sigrun som ”damen i dalen”.

I stedet for å komme bort fra minnene om Anja og Marianne, opplever Aksel at minnene blir levendegjort gjennom Sigrun. Vil han noen gang klare å komme løs fra Skoog-familien? Og hva er viktig for at han skal komme videre med livet sitt?

Damen i dalen” har mye av den samme stemningen som preget de to første bøkene. Aksels musikk har imidlertid kommet noe mer i bakgrunnen, ettersom denne boka mest av alt handler om løsrivelse og det å bli ordentlig mann. Innimellom er det en del lattervekkende scener der Aksels Oslo Vest-adferd kolliderer fullstendig med det typiske nord-norske. Selv om denne siste boka er mer på det jevne enn hva jeg opplevde de to første som, må jeg si at jeg er forundret over at det ikke blir mer blest rundt Bjørnstads bøker i Norge. I utlandet blir han derimot lagt merke til, og i 2008 mottok han den prestisjefylte franske leserprisen Prix des Lecteurs. Bøkene hans er oversatt til flere språk.

Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve at oppleseren Haakon Strøm er et navn å merke seg. Han har virkelig en behagelig oppleserstemme! Ekstra morsomt var det at musikken som ble omtalt i boka, ble spilt når kapitler tonet inn og ut. 

Jeg gir boka terningkast fire fordi jeg mener at denne tredje boka er noe svakere enn de to foregående. 

"The informant!" (Regissør: Steven Soderbergh)



Innspilt: 2009
Skuespiller: Matt Damon
Spilletid: 103 min.

Bioingeniøren Mark Whitacre var på begynnelsen av 90-tallet en lysende stjerne i landbruksselskapet AMD (Archer Daniels Midland) da han ved en tilfeldighet ble FBIs viktigste informant  ang. avdekking av ulovlig prissamarbeid i markedet. Gjennom flere år forsynte han FBIs agenter med den informasjonen de ønsket. Utallige timer med lydbåndopptak tok han opp, og båndene ble overlatt til etterforskerne.

Hele tiden opptrådte Whitacre som den eneste som var hederlig i AMD. Han så til og med for seg at han ville få forfremmelse når det kom for en dag hvilken heltegjerning han hadde gjort for selskapet.

I forbindelse med en razzia mot AMD ble viktig bevismateriale beslaglagt, og FBI trodde at dette ville bli ren plankekjøring. Nokså raskt kom imidlertid saken helt ut av kontroll. På tross av taleforbud for Mark Whitacres vedkommende, snakket han villig vekk med litt for mange. Og så begynte det å dukke opp ikke bare løse påstander, men også bevis for at Whitacre selv hadde mottatt bestikkelser og vært med på å hvitvaske millioner av dollar mens FBI etterforsket saken.

Whitacre selv endret sin forklaring gang på gang, og til slutt var det umulig å vite hva som er sant og ikke sant. FBIs kronvitne, han som skulle løse saken deres, hadde blitt FBIs store hodepine. Plutselig handlet det heller lite om AMD og desto mer om Whitacre. Da diagnosen bipolar lidelse dukket opp, var saken så å si ødelagt. 

Filmen er basert på en sann historie om en varsler. Saken endte med at varsleren fikk betydelig strengere straff enn dem han varslet om … Og dette til tross for at Whitacre bare var for småfisk å regne kontra de virkelig store gutta. En klassisk varslerhistorie?

Matt Damon er en flott skuespiller, som jeg tidligere har sett i en rekke prisbelønte actionfilmer. Derfor var det litt rart å se ham i rollen som Mark Whitacre, en noe unnselig mann med en svært ukledelig bart. Han spiller bra her også, så det er ikke dét. Han passet bare ikke til rollen, synes jeg. Musikken i filmen bidro til å skape en stemning av komedie, og det har sikkert også vært hensikten.  Spesielt effektfullt var dette i scener der FBIs agenter kom gående målbevisst, akkompagnert av farselignende musikk. Ikke akkurat egnet til å gi FBI helteglorie … Dette var en helt grei film, men ingen høydare. Og det var virkelig ikke Matt Damons skyld.

Terningkast fire.


mandag 19. juli 2010

"A single man" (Regissør: Tom Ford)

Vakkert om savn


Innspilt: 2009
Skuespillere: Colin Firth, Julianne Moore
Spilletid: 96 min.

Vi er i Los Angeles og året er 1962. Bakteppet i filmen er Cubakrisen og amerikanernes frykt for en ny verdenskrig. George Falconer, britisk professor, har nylig mistet kjæresten sin i en bilulykke. Han klarer knapt å finne noen mening med tilværelsen etter tapet av sin store kjærlighet.  Å være homofil på 60-tallet i USA var det samme som å bli tvunget til å leve i skjul. Han risikerte å miste jobben dersom noen skulle få nyss i at han var homofil. For George var det spesielt sårt at han ikke en gang fikk anledning til å delta i begravelsen til kjæresten.  Han kunne heller ikke sørge åpent.

Hver morgen når han står opp, handler det om å stramme seg opp for i det hele tatt å klare å komme seg gjennom dagen. Han fabulerer om å ta sitt eget liv, men motet svikter hver gang. Hadde det ikke vært for venninnen Charlie, ville det vært fullstendig ute med ham. Charlie ble for atskillige år siden dumpet av sin eksmann, men har knapt kommet videre i livet sitt siden. De to representerer halmstrået i tilværelsen for hverandre. Men i motsetning til George, drømmer Charlie om at det en gang skal bli de to. Filmens eksistensielle spørsmål er om George, og for den saks skyld Charlie, noen gang tør å ta sjansen på å begynne å leve igjen.  Virkelig leve … Slippe fortiden …

Colin Firth spiller George med en rørende innlevelse. Han er så til de grader trist og fullstendig uten gnist. Det krever store skuespillertalenter å spille dette så godt som Firth gjør. Studentene hans er bekymret for ham, for tristheten ligger i tykke lag rundt ham. Etter et gnistrende foredrag om fryktens vesen og usynlige minoritetsgrupper, blir han oppsøkt av en av sine studenter. Hva vil han egentlig?

Firth er en av mine yndlingsskuespillere, og jeg elsker filmene han er med i! Det er stor bredde i rollene han har hatt opp gjennom tidene, men like fullt er og blir han erke-britisk. Så også i denne filmen. Julianne Moore er også glitrende i rollen som den lettere alkoholiserte, ensomme og forlatte kvinnen Charlie. 

Jeg vil for øvrig fremheve filmmusikken, som er intet mindre enn fremragende! Georges designerbolig som i det alt vesentlige utgjorde filmens kulisser, ga også en spesiell stemning. Alt i alt en meget bra film, selv om jeg må innrømme at jeg ble nokså skuffet over slutten. 

Terningkast fem fra meg.


"Jules & Jim" (Regissør: Francois Truffaut)




Innspilt: 1962
Skuespillere: Jeanne Moreau, Oskar Werner, Henri Serre
Spilletid: 102 min.

Jules og Jim er bestevenner i ordets egentlige forstand. De deler nemlig ALT med hverandre! Dikt de har skrevet, sine innerste tanker, den siste sigaretten …. Men at de også skulle komme til å dele sin store kjærlighet, hadde de vel neppe trodd.

Begge faller nemlig for den livsbejaende, vakre Catherine. Hun er som et friskt pust i livet deres, og dersom ikke omstendighetene hadde splittet dem i noen år, ville dette trekantkløveret antakelig ha fortsatt å henge sammen i det uendelige. Men så kommer første verdenskrig, og Jim og Jules havner på hver sin side av krigen; Jim på den franske siden og Jules på den tyske. Nokså tilfeldig blir det Jim som gifter seg med Catherine.

Catherine er imidlertid ingen enkel kvinne å leve sammen med. Hvis hun ikke til enhver tid føler seg dyrket og intenst elsket, stikker hun av for å finne dette andre steder. Selv ikke det forhold at hun og Jules har fått en nydelig datter, forhindrer at hun stikker av med andre elskere i perioder. Jules har for lengst avfunnet seg med dette, samtidig som han intenst håper at Catherine ikke skal forlate ham. Han lager derfor ikke noe nummer av at kona stikker av med andre og er utro etter noter. 

Da Jim noen år senere dukker opp i livet deres, forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene atter en gang. Spørsmålet denne gangen er om Catherine lar det bli med en flørt med Jim, eller om hun ønsker noe mer …

Denne franske svart-hvitt-filmen ble innspilt i 1962. Temaet i filmen er egentlig lite originalt, men var det kanskje den gangen filmen ble innspilt? Så hva er det som likevel gjør at filmen opplevdes veldig spesiell? Kanskje var det aller mest den intenst sterke utstrålingen til skuespillerinnen Jeanne Moreau som bar hele filmen? Hun er så til de grader seg selv nok, og plukker fritt av høydepunktene som livet byr henne – selv om det koster ektemannen hennes den lykke han hadde drømt om å få oppleve nettopp med henne … I stedet må han nøye seg med smuler etter som årene går. For Catherine fascinerer og fascineres av den ene mannen etter den andre, uimotståelig som hun oppleves for alle som kommer i hennes vei. Men blir forholdene for ”satt”, ja da kunne de være sikre på at det bare var spørsmål om tid før hun igjen bare stakk … evig og alltid på jakt etter det hun trodde var kjærligheten. Noe av det jeg opplevde som mest sjarmerende med filmen, var fortellerstemmen i bakgrunnen. 

Jeg synes filmen fortjener terningkast fire. Tiden har gått litt fra dette dramaet, men filmen er absolutt severdig!

Filmen er omtalt i ”1001 filmer du må se før du dør”. 

"The Queen" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2006
Skuespillere: Helen Mirren, Michael Sheen, James Cromwell
Spilletid: 99 min.

Da Prinsesse Diana døde 31. august 1997, var Tony Blair nyvalgt statsminister. Håndteringen av media i den forbindelse ble en av de første store oppgavene han sto overfor.

I filmen kommer vi svært tett inn på ikke bare det nye statsministerparet i Downing Street, men også Dronning Elisabeth II og hennes reaksjoner i forbindelse med Prinsesse Dianas død. Prinsesse Diana var ikke lenger en kongelig person etter separasjonen fra Prins Charles. Dronningen mente derfor at Dianas død ikke hadde noe med kongehuset som sådan å gjøre. Hun kunne ikke tatt mer feil.

En landesorg verden knapt har sett maken til ble utløst av Dianas død. Et berg av blomster ble lagt foran Buckingham Palace, og det britiske folket var helt rystet over at det verken ble flagget på slottet eller kom noen reaksjon over hode fra kongehuset. Tony Blair forsøkte gjennom å utøve et mildt press på Dronningen, å få henne til å gjøre noe for å mildne folket. Meningsmålinger som viste at den manglende håndteringen av det hele skadet kongehuset, og at mange mente at kongehuset rett og slett hadde utspilt sin rolle, begynte å skake hele institusjonen i sammenføyningene. Hetsing av dronningen på avisenes forsider, begynte dessuten å bli meget ubehagelig.

Til slutt gikk en motvillig dronning med på å stå frem. Det kostet henne enormt mye, fordi dette sto i motsetning til alt hun hadde blitt oppdratt til. Følelser kom nemlig bak plikten, og var noe man definitivt holdt for seg selv. Ja, så god var dronningen til å skjule sine følelser at man med god grunn kunne lure på om hun i det hele tatt hadde noen. Denne kvinnen som aldri hadde opptrådt ukorrekt i hele sitt liv, og som aldri hadde forårsaket så mye som en ørliten skandale selv …

Dette er en prisbelønt film, og det er særlig skuespilleren Helen Mirren som har blitt tildelt priser for sin rolle som Dronning Elisabeth II. Hun spiller nemlig knakende godt! Det var for øvrig litt interessant å få et tilbakeblikk i vår nære historie på en hendelse de fleste av oss rett og slett har et forhold til. Ikke overraskende fremstilles et kongehus som opplevde Diana som svært brysom. Bl.a. gikk hun offentlig ut med sine følelser, noe man bare ikke gjorde som et medlem av det britiske kongehuset. Det kunne verken dronningen eller hennes gemal noen sinne tilgi henne. Noe som imidlertid overrasket meg, var fremstillingen av Prins Charles. Han virker i likhet med dronningen meget stiv, men dersom vi skal tro historien som fortelles i filmen, forsøkte han gang på gang å modernisere sin egen mor. Dessverre uten hell … I den rammen filmen er laget i, var det bare en mann som klarte dette, og det var Tony Blair.

Terningkast fem

torsdag 15. juli 2010

Musa Mutaev: "Kuntas skygge - Fortellinger fra Tsjetsjenia"

Utgitt: 2007
Oversatt fra russisk: Alf B. Glad
Forlag: Communicatio Forlag
Antall sider: 157

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre.  For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”.  Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.
”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.
Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”
I novellen ”Hundegrøt” beskrivesinngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende. 

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:
”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”
Jeg tar med en link til en bokanmeldelse som ble publisert i Aftenposten 2. desember 2007.

Terningkast fem

tirsdag 13. juli 2010

Stefan Zweig: "I følelsenes vold"

Få øynene opp for Stefan Zweig!



Utgitt i Tyskland: 1927
Utgitt første gang på norsk: 1983
Original tittel: Verwirrung der gefühle
Oversetter: Einar Ness
Forlag: Solum Forlag, Oslo
Antall sider: 103


I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:

“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”

Og videre:

"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."

Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.

Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.

Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.

Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?

Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:

“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”


Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert i forordet i boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.

Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig
 fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

søndag 11. juli 2010

"Harry Brown" (Regissør: Daniel Barber)



Innspilt: 2010 
Skuespillere: Michael Caine, Emily Mortimer, Iain Glen, Liam Cunningham, Jack O'Connell, David Bradley
Spilletid: 1 t 43 min.

Pensjonisten Harry Brown har en fortid som elitesoldat. Nå har han nettopp blitt enkemann, og bor i en heller stusslig leilighet i en temmelig forslummet del av byen. Den eneste han faktisk kjenner, er Leonard. De to møtes daglig på puben for å spille sjakk.

Både Harry og Leonard er vitne til at  miljøet rundt der de bor har hardnet til. Kriminelle gjenger gjør livet både surt og utrygt for de andre som bor der. Harry tør ikke å passere gjennom en undergang, men går heller rundt. Man kan nemlig aldri vite hvem som holder til i den mørke undergangen.

Så blir Leonard myrdet. Han har lenge følt seg truet av ungdommene som henger rundt i nabolaget, og de har lenge plaget ham med ymse påfunn. Til slutt føler han seg ikke en gang trygg når han er hjemme bak låste dører, og det med god grunn. Harry er ikke i tvil om at det er noen av disse ungdommene som står bak drapet.

Politiet er rådvill. Egentlig aner de sammenhengen, men hva kan de gjøre? De møter overhode ingen respekt selv når ungdommene blir brakt inn til avhør. De banner, slenger ukvemsord mot politiet og er i det hele tatt så usympatiske og provoserende som det går an å bli. Men bruk av vold er ikke tillatt. Ikke en gang når politiet forsøker å stoppe gateslagsmål og får brannbomber slengt mot seg, kan de bruke skytevåpen. 

Det er da Harry bestemmer seg for å ta saken i egne hender … Kan denne eldre pensjonisten hamle opp med dophuer, hardkokte kriminelle, umenneskelige og uempatiske drittsekker … ja, de reneste drapsmaskiner? Harry, som til og med er dårlig til bens …

I rollen som Harry møter vi Michael Caine, en av Storbritannias mest legendariske skuespillere opp gjennom tidene. Men det er ikke bare han som fortjener æren for at dette har blitt en toppfilm. I tillegg til helt mesterlig filming og en vanvittig sterk historie, er det et lass med yngre skuespillere som har bidratt til at filmen fremstår nesten autentisk. Man slutter faktisk å tenke at dette bare er film og skuespilleri. Regissøren av filmen, Daniel Barber, skal ha uttalt at ingen av scenene i filmen er overdrevne. Han benyttet rådgivere fra politiet i forbindelse med filmingen, og de skal ha sagt at de hadde atskillig verre historier å fortelle enn det som vises her.

Filmen reiser for øvrig en rekke moralske spørsmål. Er det galt å drepe en potensiell morder av langt flere mennesker? Og hvor mye er livet til et i utgangspunktet ødelagt menneske verdt når det kommer til stykket? Er livet virkelig så hellig som vi vil ha det til i absolutt alle sammenhenger?  Og hvem er den som har rett til å veie et liv opp mot et annet?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk. Jeg ble nesten deprimert av å se den – fordi jeg vet at det både i England og andre steder ikke langt unna Norge er en tendens til økt voldsbruk blant unge mennesker som har falt utenfor samfunnet. Vi og våre forfedre har kjempet for fred opp gjennom historien, og så er den største trusselen kanskje den som kommer innenfra … i vårt eget land? Som eks-elitesoldaten Harry uttalte da en politikvinne påpekte at ”dette er ikke Nord-Irland, Harry Brown!” Han uttalte da at irene hadde i det minste en sak å kjempe for, noe de trodde på. ”Disse ungdommene gjør det kun for underholdningens skyld …” Fordi de kjeder seg … Hva slags samfunn er vi egentlig i ferd med å få?

Det må bli terningkast seks



Arnaldur Indridason: "Fjellet"




Utgitt: 2009
Original tittel: Hardskafi
Oversatt: Silje Beite Løken
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 9 t 5 min.


Da en  kvinne blir funnet hengt på en hytte i fjellet, begynner politiinspektør Erlendur å snuse i historien. Det hele ser ut som et selvmord, men Erlendur holder alle muligheter åpne. Hvorfor ønsket kvinnen å ta sitt eget liv?

Samtidig mens Erlendur jobber med et par andre forsvinningssaker, finner han ut at den avdøde kvinnen – Maria – nettopp hadde mistet sin mor etter langvarig sykdom. Hun var besatt på tanken om å få kontakt med moren fra det hinsidige, og oppsøkte et par medier for å få hjelp til dette. Det ene mediet, en mann, får Erlendur lett tak i. Men hvem er det andre mediet som kaller seg Magdalena?

Og hvor uskyldig er Marias mann, som plutselig blir arvtaker til rundt 300 millioner islandske kroner? Og som at på til hadde masse gjeld etter mislykkede investeringer – for ikke å snakke om en elskerinne som presset på for at han skulle bli fri fra sine forplktelser fra Maria …

Det er ikke alltid at fortidens hemmeligheter kommer for en dag. Erlendur har tidligere lykkes godt med dette likevel, men klarer han det enda en gang i den sjette boka om ham?

Jeg er nok ikke i krim-modus for tiden, for nå kjenner jeg at jeg er lei av denne krimserien. Denne boka var helt grei, men veldig på det jevne. Jeg tror jeg lar det bli med denne boka av Arnaldur Indridason. Terningkast fire


Her kan du lese mer om andre bøker av Arnaldur Indridason, som jeg har omtalt i bloggen min. 

fredag 9. juli 2010

Alan Bennett: "En uvanlig leser"



Utgitt i England: 2007
Utgitt i Norge: 2008
Original tittel: The uncommon reader
Oversatt: Ragnfrid Stokke
Forlag: Pax forlag A/S
Antall sider: 117

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen.  Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler.  Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv.  Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? 


Riktig fin var denne boka! Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!  Jeg gir terningkast fem

torsdag 8. juli 2010

Siegfried Lenz: "Ett minutts stillhet"

Utkom i Tyskland: 2008
Utkom i Norge: 2009
Original tittel: Schweigeminute
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 110

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av.  Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen.  At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.  

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem

tirsdag 6. juli 2010

Xinran: Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet

Utgitt: 2010
Original tittel: "Message from an Unknown Chinese Mother - Stories of Loss and Love" 
Oversetter: Maya Liu Bøckman
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 230

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem.  Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.  

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre … 

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn. 

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka "Tapte døtre" av Xinran fortjener terningkast fem

søndag 4. juli 2010

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 4"

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 473

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.

Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.

Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!

Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.

Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest i serien, må man vel kunne si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5! 


Terningkast 5.