Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 30. mars 2010

Edvard Hoem: "Prøvetid"


Dyptpløyende manns- portrett


Edvard Hoem er etter min mening en av våre største nålevende norske forfattere. Få klarer som ham å krype så til de grader inn under huden på hovedpersonene han skriver om.

Denne boka handler om en mann som har skuespilleryrket som levebrød, og som parallelt nedlegger damer for fote. Hovedpersonen er redd for kvinner og nærhet, og ingen klarer egentlig å komme ordentlig inn på ham. 


Samtidig som hovedpersonen holder kvinnene på følelsesmessig avstand, er han redd for ensomheten, og han holder denne på avstand ved å fylle livet sitt med den ene kvinnehistorien etter den andre. 

Når Edvard Hoem selv leser sine egne bøker, tilfører han dem en ekstra dimensjon. Jeg satt fjetret og hørte meg gjennom lydbokversjonen. 

Terningkast fem!

Utgitt første gang: 1984
Lydboka er innspilt: 2009

Oppleser: Edvard Hoem

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 5 t. 3 min.



Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Ave Eva"


En perle av en bok!

Ytre sett handler denne boka om Edmund Saknevik som vender tilbake til odelsgården i hjembygda for å drive gårdsdrift. 

Edmund vil ikke fortelle hva som har skjedd i livet sitt i årene han har vært borte; heller ikke til Siri som han etter hvert innleder et kjærlighetsforhold til. Deres forhold er nokså komplisert, ikke minst fordi Siri sliter med arr på sjelen fra fortiden. Hun er fremdeles gift med mannen som forsvant sporløst for flere år siden, og kommer ikke løs fra hjembygda før han erklæres død.

Siri har datteren Ingvild med sin forsvunne mann, og da Ingvild skader seg og lenkes til rullestolen mens hun fremdeles er i tenårene, skjer det noe med Siri. Hun vil bare vekk, selv om det koster henne å bryte med Edmund. Edmund på sin side blir igjen og tar seg av datteren hennes, mens Siri tæres opp av fortvilelse og sjalusi i Oslo.

Romanen beveger seg også på mange indre plan. Ekstra spennende er det at forfatteren noen ganger lar Siri fortelle, andre ganger Edmund. På denne måten kommer man som leser veldig tett inn på personene.
Dette er den mest komplekse boka jeg så langt har rukket å lese av Edvard Hoem. Det er alltid et pluss å høre Hoems bøker lest av ham selv.  

Terningkast seks!

Utgitt første gang: 1987
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Edvard Hoem
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t. 46 min.



Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Mors og fars historie"


Hoem på sitt aller, aller beste!

Jeg valgte å "lese" denne boka som lydbok. Og FOR en bok! Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre! Det faktum at nettopp Edvard Hoem leser, løfter boka enda høyere. I tillegg er det et pluss at den er skrevet på nynorsk, fordi dette ganske enkelt gjør den poetisk.
Dette er en modig bok. Hoem skriver om sin egen families dypeste hemmeligheter. Spesielt det han forteller om sin far, som ble presset til å overta odelsgården - noe som gjorde at han måtte gi slipp på den kvinnen han elsket og hadde lovet en fremtid - og måten moren hans spilte ham ut, gjorde inntrykk på meg. Forfatteren selv prøver å forstå sin farmor, og fordømmer henne ikke. Dette er styrken i boka, dvs. den manglende fordømmelsen av mennesker som handlet på en måte som var naturlig i sin tid, men som i dag ville vært ansett som pur egoisme.
Jeg endte opp med å lese det meste av det Hoem har skrevet etter denne boka. Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 2005
Lydboka er innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag /lydbok) / Oktober (papirutgaven)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 6 t 25 min.


Andre som har skrevet om boka:
- Ellikken

Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Heimlandet. Barndom"



Selvbiografisk om en oppvekst i et trangt bygdemiljø

Hoem forteller i denne boka om sin barndom og oppvekst i hjembygda Hoem, eller Karviland som det het i gamle dager. Dette er historien om en ung gutt/mann som etter hvert føler seg kvalt av forventningene hjemme og som må bort for ikke å bli gal.
Han beskriver et bedehusmiljø, hvor det er utenkelig å snakke om noe personlig, om hvor vanskelig det er å stikke seg ut og hvor viktig det er å unngå at "noen får noe på en". Fordi ingen snakket om noe personlig ble de mest ansikter og ikke personer, og den unge Hoem drømte om å bli en virkelig person. Til tross for karrige oppvekstvilkår, fortielser og mangt som kunne fremkalle både skam- og skyldfølelse, skriver han med humor og varme om forholdene som satte sitt preg på ham og den han skulle utvikle seg til å bli.
Som fjortenåring reiser han hjemmefra med en drøm om å bli forfatter.
Med fare for å gjenta meg selv hver gang jeg har lest en "ny" Hoem-bok: dette er nok en perle av en bok fra Edvard Hoem! Han har en egen evne til å skildre menneskers dypeste vesen med få, presise ord. Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 1985
Lydboka er innspilt: 2006
Forlag: Fono Forlag (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 5 t 50 min.


Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Kjærleikens ferjereiser"



Om alminnelige liv i utkant-Norge

Vi befinner oss i bygda Ramvik, et sted på nordvestlandet, en gang på 70-tallet og får innblikk i livet rundt rutebilkafeen ved fergeleiet. Marianne Kretsen har forlatt foredreheimen, og er gravid med eks-kjæresten Hans. Det er ikke noe fremtid i Hans, hvis liv mangler fullstendig retning. Hun er fortvilet og ønsker å få tatt abort. Men dette er før fri abort ble en menneskerett i Norge, og spørsmålet er hvordan det skal gå med Marianne.
Foreldrene til Marianne strir med ekteskapet sitt. Moren Annemaria har nerveproblemer, og faren Oliver har lenge gått på tå hev for ikke å utløse nye episoder av sykdommen. Nerveproblemer er tabubelagt, og noe man ikke snakker om. Problemet er at hans iver etter å skåne kona gjør at hennes frustrasjon over et ulevd liv stiger faretruende.
Kommunen er truet av moderniseringsspøkelset, og det forhold at kommunestyret holder kortene tett inntil brystet, skaper mye utrygghet i bygda. Rutebilkafeen er et samlingspunkt, og her møter vi bl.a. Mette, som jobber der. Livet er på mange måter styrt av fergetidene.
Dette er en roman om hverdagsproblemene til vanlige folk i en gjennomsnittsbygd i distrikts-Norge. Et sted hvor det er trangt, hvor det ikke er enkelt å skille seg ut. Samtidig beskrives omsorgen mellom menneskene på en rørende måte. Mennesker som tror at de klarer å holde problemene sine for seg selv, men hvor alle vet det meste om alle likevel ...
Dette er nok en rørende og flott bok skrevet av Edvard Hoem. Det jeg er mest imponert over er at Hoem skrev denne boka mens han var i begynnelsen av 20-årene. Boka anbefales på det varmeste! Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 1974
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 6 t 25 min.


Edvard Hoem

Paul Auster: "Mann i mørket"


Utgitt: 2009
Original tittel: "Man in the dark"
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 185 

August Brill er 72 år, og bor for tiden hos sin datter der han forsøker å komme seg etter en bilulykke som førte til at han ble lam. Datteren har nettopp blitt skilt, og Augusts kone døde nylig av sin kreftsykdom. Mens han befinner seg hos datteren, vender også datterdatteren Katya hjem til sin mor, helt knust fordi ekskjæresten hennes er blitt drept på et oppdrag i Irak.

Både August og Katya sliter med søvnløshet og tiltaksløshet. Om dagene sitter de og ser gamle filmer sammen, den ene klassikeren etter den andre. Der August ser historien, ser Katya det briljante ved filmteknikken, faget hun studerer ved universitetet.

Mens August ligger søvnløs natt etter natt, skaper han en historie hvor han selv er innblandet, for på den måten å holde dødstankene sine på avstand. En fascinerende historie om en mann som våkner opp til en annen parallell virkelighet, der 11. september aldri har skjedd og hvor USA havnet i borgerkrig etter valgjukset første gang Bush ble "valgt" til president ...

Dette er en Auster-roman av det gode gamle slaget! Her er alle de vanlige ingrediensene med; tap, vendepunkt, tilfeldigheter, ensomhet, nære relasjoner mellom få mennesker. I denne boka står de nære hverdagslige problemene spesielt for August og Katya i stor kontrast til alt det fæle mennesker faktisk er i stand til å gjøre mot hverandre. Denne boka er et must for Auster-fans, og kan også fungere som en inngangsport for nye fans!

Terningkast fem.

Alexander L. Kielland: "Gift"


I denne boka tar Kielland et saftig oppgjør med skolesystemet slik det fungerte på slutten av 1800-tallet. Denne boka handler om maktmisbruk fra lærere, den gangen en del av øvrigheten i samfunnet.
Lille Marius pugger latin så det står etter. Latinske gloser og bøyninger er noe han virkelig har taket på. De andre fagene lider, men latinen er uansett nøkkelen til fremtiden hans får man høre ... Lærerne latterliggjør de av elevene som ikke kan leksene sine, og både elevene og deres foreldre skjelver av frykt for at lærernes gunst skal forsvinne. Alle unntatt fru Wenche ... Hun aksepterer ikke uten videre de verdier skolen forvalter. Men prisen hun betaler for å opponere er høy. Som kvinne på 1800-tallet har hun heller ikke så mye hun skulle ha sagt.
Skolesystemet undergraver den selvstendige tanke hos de unge. Marius tar bokstavlig talt sin død av det. En dag stopper alt opp og han får ikke noe til lenger. Og så dør han ... mens latinske gloser fortsetter å komme over hans lepper helt til det siste ...
Heldigvis er puggeskolens dager et tilbakelagt stadium, men det tok sin tid ... Jeg tilhører ikke dem som mener at boka fremdeles er høyaktuell, selv om den absolutt er tankevekkende.

Edvard Hoem: "Faderen"


Om Bjørnstjerne Bjørnsons far

Det er alltid med stor spenning jeg tar fatt på en ny Edvard Hoem-bok, og jeg blir sjelden skuffet. Heller ikke denne gang ...
I denne boka har Hoem gjort et forsøk på å rekonstruere Peder Bjørnsons liv og levnet på 1800-tallet. Kildene han har brukt er korrespondanse og offentlige dokumenter, og ut fra dette forsøker han å fylle ut hullene i historikken. Nettopp dette er han svært god på!
Peder Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons far, var en meget stri og kranglevoren prest. Eller var han det? Mye kan nemlig tyde på at han var svært opptatt av rettferdighet og var en meget rettskaffen mann. På den annen side tordnet han så vidt mye fra prekestolen om den umoral og drukkenskap som hersket i hans prestegjeld, og dermed tråkket han mange på tærne og fikk svært mange uvenner og fiender som etter hvert gjorde hva de kunne for å bli kvitt denne brysomme presten. Historier og bakvaskelser ble konstruert for å nå dette målet. På det verste ble også prestens utkomme rammet, slik at han fikk store problemer med å forsørge sin etter hvert meget barnerike familie.

Som alltid er det en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! 


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 7 t 47 min.


Edvard Hoem

Edvard Hoem: "Jordmor på jorda"



Om en sterk kvinneskikkelse i Hoem-slekten

Forfatteren skriver i denne boka om sin tippoldemor Martha Kristine, som levde i Romsdalen på 1800-tallet. Hennes drøm var å bli jordmor, men det skulle vise seg å bli en lang vei å gå før målet var nådd.
På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta i mot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora. 

Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes og at det var hun som jordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det var stort sett på papiret.
Først da Martha Kristine dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av Romsdalens kvinner.
Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Jeg synes det er helt nydelig å høre ham lese sine egne bøker! Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008.

Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 
Forlag: Karviland forlag (lydbok) /Dinamo forlag (papirutgave)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 3 t 56 min.


Edvard Hoem

Knut Hamsun: "Markens grøde"



Et mesterverk!


Opprinnelig utgitt: 1917
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Karl Erik Harr
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 12 t 52 min.

Ute i ødemarken i Nordlands ville natur bygger Isak Sellanraa seg en gård helt fra grunnen av og med sine egne hender. Han er en enkel sjel og ikke den mannen bygdens kvinner står i kø for å få. Derfor faller det naturlig at det er nettopp han som gifter seg med Inger, en kvinne med hareskår. Inger er en flink og driftig kvinne, som er i stand til å få maksimalt ut av lite. Hun og Isak har ingen hjelp utenfra, men klarer seg utelukkende av det som jorden måtte gi.

Den dagen Inger føder en datter med hareskår og tar livet av spedbarnet fordi hun ikke orker å gi datteren samme skjebne som henne selv, blir et vendepunkt i hennes og Isaks liv. Inger blir nemlig oppdaget og må sone sin straff.

I årene som følger forsøker Isak så godt han kan å livberge familien. Oline, etter hvert en forhatt kvinne, bor sammen med ham på gården i disse årene.

Men så kommer Inger hjem igjen - sammen med en datter hun fødte mens hun satt inne - og hun er annerledes. Ikke bare har hun fått operert hareskåret, men hun er blitt en bydame som kan lese og sy. Og dessuten er hun blitt en beleven kvinne, og folk fra bygda strømmer til.

Isak føler seg truet. På den ene siden er han fascinert av Inger, men mest av alt ønsker han seg sin gamle kone tilbake. En kone som ikke sa stort, som gledet seg over de små ting.

I mellomtiden følger vi barnas utvikling. Eliseus som håper han skal gjøre karriere i byen, den hjemmeboende sønnen som ønsker å følge i farens fotspor ... Grøften som oppstår mellom Eliseus og hans enkle foreldre, beskrives mesterlig. Prisen for å gi et barn en høyere utdannelse i datidens målestokk, var høy idet avstanden mellom dem til slutt ble uoverstigelig.

"Markens grøde" er intet mindre enn et mesterverk av en roman. Det er så mange lag i denne historien at det ikke er enkelt å skulle beskrive dette med få ord. Den fikk da også Nobels litteraturpris i 1920.

Per Olov Enquist: "Boken om Blanche og Marie"



Om kretsen rundt Marie Curie

Dette er en roman om besettende kjærlighet som risikerer alt. Hovedpersonen i boka er Blanche, som tidligere har vært pasient ved sykehuset La Salpétriere-sykehuset, hvor den verdensberømte legen Charcot drev med hypnosebehandling av hysteripasienter. Han var ikke bare legen hennes, men også hennes elsker. Etter en skandale som ender med at Blanche reiser fra sykehuset, blir hun Marie Curies assistent. De blir nære venner og fortrolige.
Livet sammen med Marie og forskningen hennes betales etter hvert med en høy pris. Strålingen fra de radioaktive stoffene Marie driver forskning på, fører til stor skader på Blanche, som amputerer den ene kroppsdelen etter den andre - og til slutt ender som en torso i en trekasse. Hun beholder imidlertid den ene armen, noe som gjør henne i stand til å skrive. Etter Pierre Curies død, vikler Marie seg inn i en håpløs kjærlighetsaffære med en gift mann, og affæren havner i medienes søkelys. Det hele ender med forferdelse.
Det tok litt tid før jeg ble revet med av historien, men da var jeg også solgt. Per Olov Enquist skriver historien på en besnærende måte, slik at det ikke var mulig å rive seg løs fra boka.

Utgitt i Sverige: 32004
Originaltittel: Boken om Blanche och Marie
Utgitt i Norge: 2005
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 212

Andre
bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

"Engelen på det sjuende trinn" (Regissør: Alan Parker)



Innspilt: 1999

Skuespillere: Emily Watson, Robert Carlyle
Spilletid: 140 min.

I åpningsscenen befinner familien McCourt seg i USA i 1934, mens depresjonen er på sitt verste. De har kommet dit for å komme bort fra fattigdommen i Irland, men opplever at det ikke er bedre i det forgjettede landet Amerika. Angela og Malachy (spilt av Emily Watson og Robert Carlyle) har en stor og voksende barneflokk, og nøden er påtrengende.

Fordi Malachy drikker opp alle pengene og aldri klarer å holde på en jobb - i den grad han i det hele tatt er i stand til å skaffe seg en jobb i et land med en vanvittig høy arbeidsledighet - synker familien mer og mer ned i søla. Til slutt er det ingen annen råd enn å vende tilbake til Irland. Ikke at ting er bedre der, men der har de i alle fall slektninger som kan hjelpe dem når nøden er størst.

I Limerick i Irland er det virkelig ikke jobber å oppdrive. Og trygden betales kun ut til familieoverhodet, dvs. mannen. Men med en gang Malachy har mottatt trygden, forsvinner han inn i en bar og drikker opp alle pengene. Først døde den lille datteren Margareth, deretter tvillingene - og det er fattigdommen, mangelen på mat, medisiner og varme og ikke minst fuktigheten pga. det evigvarende regnet, samt at faren drikker opp det lille de har, som er årsaken til at barneflokken halveres før de får områdd seg.

Mot alle odds vokser Frank og broren Malachy opp. Gjennom barndommen er de vitne til og offer for trakassering, mobbing og plaging av de dårligstilte i samfunnet. Frank forbanner seg på at han vil bort fra elendet. Han vil til USA! Så snart han er stor nok til å ta seg en jobb, begynner han å spare penger.

Filmen er basert på boka med samme navn, skrevet av forfatteren Frank McCourt. Dette er første del av hans selvbiografi om sin fattige, irske oppvekst. Skuespillerne er glitrende, og kulissene i det evig fuktige Irland likeså. Historien er hjerteskjærende uten noen gang å bli banal. Den er bare rå! Og sann!

Donna Tartt: "Den hemmelige historien"



Intenst spennende!

Bokas jeg-person, Richard Papen, har lagt en heller trist og intetsigende barndom bak seg da han ankommer prestisjeskolen Hampden College i Vermont. Nokså snart fascineres han av en liten studentklikk bestående av fem personer; rike studenter som studerer gammel-gresk og er under vingene til den eksentriske professoren Julian Morrow. Han ønsker intenst å høre til denne klikken, men opplever at det ikke er hvem som helst som blir tatt inn i varmen hos professoren.
Nokså uventet får Richard likevel en forespørsel fra Julian, men vilkåret er at han kutter ut samtlige fag unntatt fransk. Det skal bli en avgjørelse han angrer på mer enn en gang. For hvem er egentlig Henry, som synes å kontrollere alle de andre? Med en tilsynelatende utømmelig bankkonto får han alle til å danse etter sin egen pipe, nær sagt uansett omstendigheter. Tvillingene Camilla og Charles fremstår som søte og uskyldige, men er de det? For ikke å snakke om Frances og den noe mer uberegnelige Bunny …
Mystiske ting skjer, og før Richard vet ordet av det er han involvert i et mord de andre i klikken har begått. Hvorfor blir han ikke vettskremt og stikker sin kos? Og hva er det som gjør at han faktisk blir med på å planlegge et mord til, hvor han selv får en nøkkelrolle?
”Den hemmelige historien” strekker seg over nesten 600 sider, men som leser opplevde jeg å bli sugd inn i historien fra første stund. Den var skrekkinngytende spennende, selv om handlingen først og fremst foregår på et indre, psykologisk plan. Dessuten synes jeg språkføringen i boka er elegant og tidvis svært morsom, på tross av beskrivelsene av en fullstendig demoralisert gjeng som gradvis er i ferd med å gå til grunne etter hvert som det går opp for dem hva de egentlig har gjort. Selv om Richards historie er et tilbakeblikk til hans studietid, benyttes en fortellerteknikk som gjør at man er til stede mens handlingen utspinner seg. Det gjorde leseopplevelsen ekstraordinært intens.
Jeg gir toppkarakter til denne boka, som er en av de beste krimbøkene jeg noen gang har lest!

Utgitt: 1992
Originaltittel: The Secret History
Utgitt i Norge: 1994
Oversatt: Ida Lou Larsen
Forlag: Tiden 
Antall sider: 584

And
re bokbloggere som har omtalt boka: 
- Bokstavelig talt - 18. august 2014 

Alice Munro: "Alice Munros beste noveller i utvalg"



Besnærende noveller om kvinneliv

I denne boka er Munros tyve beste noveller samlet. Bakteppet i samtlige noveller er Canada i det 20. århundre – fra første verdenskrig og frem til i dag.
I korte og lange noveller skildres alt fra ungpikers romantiske drømmer og forsiktige møte med kjærligheten til gifte kvinners noe mer desillusjonerte forhold til det å være gift. En kvinne som nærmest har ramlet nokså bevisstløst inn i ekteskapet sitt, ramler like bevisstløs ut i utroskapen – uten tanke for konsekvensene. En annen treffer mannen i sitt liv mens hun egentlig venter på en annen som aldri dukker opp. En tredje kvinne ble sviktet av sin vordende brudgom ved kirkealteret, og resten av hennes levetid er hun ”den som ble sviktet”. Små og store episoder av mer eller mindre avgjørende karakter skildres på en besnærende måte, og ikke få ganger ønsket jeg å få vite mer om personene. Fordi Munro i en del av novellene skildrer hele livsløp, minner noen av historiene mer om romaner enn om noveller. Hele tiden er det det typisk canadiske som beskrives.
Munro beskriver vart og vakkert hva som skjer med de ulike kvinnene. Mennene fremstår mer som noen diffuse figurer i bakgrunnen, mer som objekter for kvinnenes drømmer, skuffelser og bristende illusjoner. Ofte utgjorde slutten av novellene høydepunktet i historiene, gjerne svært overraskende og uventet.
Rosinen i pølsa var intervjuet med Munro på slutten i boka. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde startet med dette intervjuet i stedet for å lese det helt til slutt. Da falt nemlig en del av brikkene på plass, og min forståelse for hvorfor Munro skriver som hun gjør økte betydelig.

Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Merete Alfsen m.fl.
Antall sider: 694

Jorge Bucay: "99 gullmynter"



Vakre fabler

Bokas hovedperson Demian er en ung gutt som er i ferd med å tre inn i voksenlivet for alvor. Han sliter med problemer i forhold til kjæresten, foreldrene som han fremdeles bor sammen, vennene sine med samt arbeidsgiveren. Problemene er imidlertid ikke større enn dem de aller fleste unge mennesker uten særlig livserfaring sliter med. I alle fall oppsøker Demian en psykolog litt utenom det vanlige; Jorge, eller Tjukken som han kalles, graver nemlig ikke i fortiden hans. Derimot er han opptatt av her-og-nå-situasjoner, og behandlingen han benytter som metode har mye til felles med gestalt-terapi.
Etter hvert som Demian presenterer små og store utfordringer i livet sitt, forteller Jorge en fabel. Fablene er både vakre og fulle av visdom. Noen er hentet fra Østen, andre f.eks fra Talmud og atter andre igjen er diktet opp av forfatteren. Ofte skal det ikke mer til enn en ørliten vri på perspektivet en situasjon ses fra, for at Demian skal finne løsningen til problemene sine på egen hånd.
Jeg har brukt litt tid på denne boka, som egner seg godt til å bli lest stykkevis og delt. Jeg opplevde fablene som er knyttet opp til handlingen i boka, som nydelige og tankevekkende. Dette er en liten skatt av en bok, som jeg er sikker på at jeg kommer til å ta frem ved passende anledninger og lese høyt fra.

Utgitt i Norge: 2005 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Halvor Kristiansen 
Antall sider: 216

Pierre Bayard: "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?"



Fornøyelig og tankefullt om å lese og ikke-lese bøker

Alle lesere - selv de som leser formidabelt mange bøker - innser nok at det er en umulig oppgave å komme gjennom alle bøker man synes man "bør" ha lest. Det er i og for seg en helt grei erkjennelse. Alle bøker gir dessuten ikke alle mennesker det samme, så det er heller ingen vits i å forsøke en gang. Men SOM enkelte av oss prøver! Og hvilken dårlig samvittighet det skaper at man ikke har lest alle bøker som et virkelig dannet menneske ”bør” ha et forhold til!
Litteraturprofessoren Pierre Bayard viser oss i boka ”Hvordan snakke om bøker du ikke har lest” at det er fullt mulig å være dannet uten å ha lest ”alt”. Ikke bare dét, men det er fullt mulig også å diskutere bøker man ikke har lest med andre som heller ikke har lest disse bøkene. Ja, faktisk er det morsommere å snakke med andre som ikke har lest en bok, enn med dem som HAR lest den …
Bayard berører imidlertid et meget tabubelagt emne når han side opp og side ned gjennomgår ulike former for ikke-lesing, som består i alt fra at man rent faktisk ikke har lest aktuelle bok til at man en gang har gjort det, men fullstendig har glemt innholdet i boka. Kan man for eksempel si at man har lest en bok når man ikke husker noe av innholdet? Hvilken verdi har det i det hele tatt å si at man HAR lest boka, når man ikke er i stand til å fortelle hva den handler om? Og hvilken verdi har det at en annen som ikke har lest den, like fullt er i stand til å fortelle hva den handler om? Hvem av dem har lest eller ikke-lest boka? En absurd problemstilling for noen kanskje, mens den for andre fremstår som fornøyelig.
Det er ikke stuerent i alle miljøer å innrømme at man ikke selv har lest den litteratur som er definert som et ”must” å få med seg. Kanskje særlig ikke dersom man som forfatteren er litteraturprofessor, eller for den saks skyld er litteraturkritiker. Likevel er det en kjennsgjerning at selv en som lever av og med bøker, er ute av stand til å rekke over alt.
Jeg opplevde å få mye ut av denne lille boka , hvor forfatteren i løpet av 217 sider tar for seg ulike sider ved ikke å ha lest en bok og hvordan man like fullt kan ha meningsfylte diskusjoner om denne. Og dersom noen tror at man ved å lese denne boka skal bli flinkere til å dekke over alle bøkene man ikke har lest, så er det ikke helt riktig. Skjønt det i enkelte miljøer, hvor de færreste av oss har noen tilhørighet, kanskje ikke er like smart å innrømme at man ikke har lest en spesiell bok … F.eks. dersom man er en britisk litteraturviter og ikke har lest Hamlet ... da kan det få katastrofale følger å innrømme at man ikke har lest dette skriftstykket. Mest av alt oppfatter jeg imidlertid at Bayards dypere budskap er at dannede mennesker må slippe taket i skyldfølelsen over at man ikke rekker å lese ”alt” i løpet av et kort liv.

Utgitt: 2007
Originaltittel: Comment parler des livres que l´on n´a pas lus?
Utgitt i Norge: 2008
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Christine Amadou
Antall sider: 217

"Jeg leser aldri en bok jeg skal anmelde; det er så lett å påvirket." Oscar Wilde

Niels Chr. Geelmuyden: "Mer enn hjerne"



Utgitt: 2007
Forlag: Transit
Antall sider: 352


Få er utstyrt med en skarpere penn enn Niels Chr. Geelmuyden, og boka ”Mer enn hjerne” er slett ikke den første av hans bøker som har funnet veien til min boksamling. Med vidd, fandenivoldskhet og av og til ikke rent lite godmodig ondskap (om noe slikt finnes) går han løs på landets elite – ja, de som har turt å stille opp for å la seg portrettintervjue av selveste Geelmuyden. Etter hvert som hans ry som landets desidert beste portrettintervjuer har økt, er det vel knapt noen som tør å si nei lenger.

Det er ingen tvil om at det ligger hardt arbeid i forkant av hvert intervju. Uten meget inngående kunnskaper om dem han intervjuer, ville han heller ikke maktet å ta intervjuobjektene så til de grader på kornet som han gjør. Dessuten er han uredd når han går i gang med å beskrive de ulike personlighetene. Har intervjuobjektet en kroppslig skavank, unngår dette ikke Geelmuydens skarpe penn. Likevel blir det ikke plattheter ut av den grunn. Dette kombinert med hans sans for ordspill og bitende ironi, gjør at jeg knegger av latter gjennom bøkene hans.

Når Geelmuyden går løs på virkelig store personligheter og mindre, men mer kjente personligheter, er det fest! Geelmuyden detroniserer de fleste uansett. Boka rommer 30 portrettintervjuer med jussprofessor Carl August Fleischer, tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor Normann, AKP-ML´eren Sigurd Allern, pianisten Leiv Ove Andsnes, korrupsjonsjeger Eva Joly, filosofen Arne Næss og idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, bare for å nevne noen. Hvert av intervjuene har allerede stått på trykk i tidsskrifter (tidligere i Kapital, men nå er jeg ikke sikker på hvor man finner dem lenger).

Dersom du tidligere ikke har vært borti Geelmuydens bøker, håper jeg du ble litt fristet neste gang du skulle komme over en av hans bøker. Hans bøker fortjener absolutt en større leserskare enn hva han har i dag.

Andre bloggere som har omtalt boka:

Henrik Syse: "Måtehold i grådighetens tid"


Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 140

Denne beskjedne lille boka havnet i min boksamling ved en ren tilfeldighet. Tittelen på boka har en god stund pirret min nysgjerrighet, og nå har jeg omsider fått lest den.
Inntil nokså nylig så det ut som om verdensøkonomien bare pekte oppover og oppover. Desto større var sjokket da finanskrisen kom. Plutselig var det tomt for penger i bunnsolide finansinstitusjoner. Hvordan kunne det være mulig?
Henrik Syse mener at grådighet har skylden for at det gikk som det gikk. Kun ved gjeninnføring av den gamle og trauste dyden måtehold, kan det skapes en bærekraftig økonomi. Dyden måtehold gjør seg for øvrig godt på de fleste av livets arenaer. I boka formulerer han det slik:
"Resonnementene er bygget på antakelsen om at et samfunn som tar til seg - og øver seg opp i måtehold og moderasjon ...... , vil kunne møte fremtiden med langt større trygghet enn et samfunn som gir seg hen til overdreven nytelse."
Mange av problemstillingene som Syse tar opp i boka, er svært tankevekkende. Jeg synes han klarer å balansere hårfint på grensen mot moralisering. I bunn og grunn handler det om etiske grunnholdninger i livet. Dessuten evner Syse å gjøre vanskelige filosofiske problemstillinger lettfattelige og tilgjengelig for folk flest. Jeg er ganske sikker på at denne boka kommer til å prege en god del av de valgene jeg kommer til å stå overfor i tiden fremover.

Richard Yates: "Påskeparaden" (2010)



Utgitt på norsk: 2010
Opprinnelig utgitt i USA: 1976
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 218


Med ordene "ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv ...." innledes denne boka. Søstrene Sarah og Emily vokser opp som skilsmissebarn på 30-40-tallet i USA. Moren flytter konstant rundt, og jentene rekker aldri å slå rot noe sted. Faren har en noe fjern rolle i livene deres, og fremstår mer som en snill onkel som av og til finner på gøyale ting med dem. Søstrene beundrer ham fordi han skriver overskriftene i en avis, men egentlig er han "bare" korrekturleser, noe han skammer seg over.
Etter hvert beveger søstrenes liv seg i vidt forskjellige retninger. Mens Sarah gifter seg og får tre sønner, går Emily på skole - først på college som hun grunnet dyktighet har vunnet et stipend til, og deretter på universitetet.
Selv om Sarah skjøt "gullfuglen" og fikk flotte Tony, er hun ikke lykkelig. Ikke bare drikker hun for mye, men mannen slår henne og latterliggjør henne for den minste lille ting. Sarah er en stolt kvinne og så dyktig er hun til å skjule mishandlingen at jeg som leser ble sittende og tenke "ble hun mishandlet, eller var dette noe hun bare fant på?"
Emily har en endeløs rekke av affærer med menn. Den ene etter den andre vandrer inn og ut av livet hennes. Som regel er det hun selv som dumper mennene, men de få gangene hun føler at hun nærmer seg noe som kan ligne lykke, er det hun selv som blir dumpet. Selv om hun er svært dyktig i de jobbene hun får, blir hun alltid forbigått av menn - slik skjebnen var for mange av datidens kvinner.
Jeg skal ikke røpe hva som blir endeliktet til søstrene, annet enn at det må ha vært uendelig frustrerende å være kvinne i datidens USA.
Denne boka har fått strålende kritikker. Selv er jeg mer måteholden i min begeistring. Tidvis var boka vel melodramatisk, og jeg klarte liksom ikke helt å leve meg inn i søstrenes skjebner. Noen ganger fikk fortellerstilen i boka dessuten noe fabellignende ved seg, og i tillegg til å skape avstand mellom hovedpersonene i boka og meg som leser, fjernet dette på en måte historien fra det virkelige liv. Nei, historien grep meg ikke. Tidligere har jeg kun lest "Revolutionary Road" av denne forfatteren, og den boka elsket jeg. Men "Påskeparaden" nådde altså ikke opp til disse høyder. Kan det ha noe å gjøre med at det er en mann som har forsøkt å tegne et par kvinneportretter, uten egentlig å kjenne kvinners måte å tenke og føle på? Og så har han rett og slett bommet på en del punkter? Jeg tror det. For finnes det menneske - mann eller kvinne - som ikke har noen idé om hva man ønsker seg av livet? Og som bare dilter formålsløst hit og dit og bare lar ting skje med en? Uten å stå for noe? Og uten å gripe inn i sin egen skjebne? Det var som om kvinnene i boka manglet et indre sjelsliv. I alle fall slapp jeg som leser ikke inn i det, og dermed ble beskrivelsene nokså endimmensjonale og uinteressante. Når jeg likevel mener at boka er grei nok, er det fordi den er svært godt skrevet. Terningkast fire.