Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (9) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 15. april 2018

Kopano Matlwa: "Menssmerter"

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika! 

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form. 

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ... 

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene. 

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter". 

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen). 

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg. 

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro? 

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ... 

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. 

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag. 

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen. 

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner (se mer om dette på forlagets nettsider), håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Period Pain/Evening Primrose
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Bente Klinge
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-560-2009-6
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka fra forlaget

Kopano Matlwa (Foto: Pontas Agency - jeg har lånt bildet av forlaget)

lørdag 14. april 2018

Nasjonalparker i USA

Grand Canyon, 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I fjor sommer foretok mannen min og jeg en rundreise i USA, og dette har jeg skrevet om i et tidligere blogginnlegg. Vi startet og avsluttet turen vår i San Francisco, og hadde tre uker til rådighet for å farte rundt. Selve kystlinjen sto høyt på programmet, men det gjorde også noen helt sentrale nasjonalparker. Vi startet derfor reisen vår med å kjøre innover i landet. 


Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd visste vi at vi skulle besøke Yosemite, Death Valley, Grand Canyon og Bryce Canyon, men i tillegg fikk vi med oss Sequoia og Joshua TreeFor oss ble besøk av nasjonalparker turens definitive høydepunkter. Det som gjorde sterkest inntrykk, var all variasjonen i naturenGodt tips dersom du har tenkt å legge ut på en tilsvarende reise: kjøp like godt årskort til nasjonalparkene med det samme. Det lønner seg så snart du har passert fem park-besøk! 


Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kom dessverre litt skjevt ut med Yosemite, fordi det hadde gått et ras mellom selve parken og det hotellet vi hadde bestilt overnatting på. Mitt råd er: bestill hotell i selve dalen allerede under planlegging av turen din. Det er nemlig stor rift om de beste hotellene (jeg snakker da om beliggenhet - ikke nødvendigvis om komfort). Vi gjorde ikke det, og måtte derfor ta til takke med et hotell, som i og for seg var i grei nok avstand til Yosemite´s høydepunkter - dersom det ikke hadde vært for steinraset som gjorde det nødvendig å kjøre en tre timers omvei ... 


En vill bjørn i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det første som skjedde for oss da vi var framme i Yosemite ut på ettermiddagen, var at vi kom over en stor ansamling mennesker langs en landevei. Vi stoppet bilen for å se hva det var som påkalte oppmerksomheten, og fikk da se en vill bjørn kanskje 50 meter fra oss. Der sto den midt i enga og spiste fredsommelig, mens den av og til kikket nysgjerrig mot oss. Det er ikke til å komme forbi at det kriblet godt i magen mens vi sto der. Hele seansen ble også en påminnelse om at skiltene vi av og til støtte på, ikke sto der uten grunn. Det handlet om å kjøre forsiktig, ikke la mat stå åpent (fordi det kunne tiltrekke seg spesielt bjørner), og bevege seg i naturen med en viss forsiktighet. Jeg må innrømme at det å se en vill bjørn så nært folk gjorde noe med min utfartstrang til fots i dette området ...


Disse skiltene sto ikke der for moro skyld (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Yosemite nasjonalpark ligger i California, og Mariposa er nærmeste by. Parken ble etablert så tidlig som i 1890, og den er stor - hele 3 081 kvadratkilometer. Det meste av parken består av villmark, og det er noen fjell her som regnes som store turistattraksjoner. Half Dome er en av dem - El Capitan er den andre. Området tiltrekker seg fjellklatrere, men de fleste turister besøker bare selve dalen som kun utgjør om lag 1 % av parken. Parken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1984. Her kan du lese mer om parken.


Er dette El Capitan? lurte vi på ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Neste punkt på programmet ble Sequoia. Det var ikke helt planlagt, men i ettertid er jeg veldig glad for at vi fikk denne parken med oss. 


General Sherman, et tre tusen år gammelt tre i Sequoia nasjonalpark
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sequoia nasjonalpark ligger også i California, og den ble i likhet med Yosemite etablert som en park i 1890. Parken er 1635 kvadratkilometer stor, og den rommer noen av verdens høyeste trær. Det største og mest kjente er General Sherman, som er verdens største kjente tre i volum. (Kilde: Wikipedia) 


General Sherman, Sequoia nasjonalpark  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det ga en helt egen følelse å gå rundt i denne skogen, for de enorme trærne fikk oss til å føle oss som små ubetydelige maur. Dette er redwood-trær, som har vokst i flere tusen år. Det antas at General Sherman er rundt 3000 år. På en wikipedia-side finner du for øvrig en liste over de største redwood-trærne i verden. 


Svære trær i Sequoia! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Amerikanerne er gode på dette med å ikonisere både fjell, trær og annet, slik at det skapes myteomspunnede steder, som "alle" ønsker å besøke. Området spesielt rundt General Sherman er et slikt sted. Nasjonalparkene Sequoia og Kings Canyon forvaltes under ett, og her finner du deres felles nettside


Sequoia nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi hadde aldri trodd at Death Valley skulle bli den nasjonalparken vi kom til å bli aller mest fascinert av, men det ble vi. Death Valley ligger i delstaten Nevada, og den er kjent for sine ekstremt høye temperaturer. Mens vi var der, viste temperaturmålet vårt i bilen opp mot 52 grader Celsius. Det var så varmt at vi hele tiden måtte drikke vann, for munnen ble knusktørr i løpet av minutter. Death Valley er om lag 225 km lang. 


Et variert landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd hadde vi trodd at vi først og fremst skulle møte ørkensand, mens faktum var at dette bare gjaldt en bitte liten del av dalen. Noe av det som overrasket oss aller mest, var variasjonen i landskapet. 


Rene maleskrinet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi endte opp med å kjøre de fleste veiene som det var mulig å kjøre i Death Valley, og det gjorde at vi måtte innom parken to ganger - først en ettermiddag og kveld, og så dagen etter. 


Ørken i Death Valley i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ørkensand i solnedgang er et vakkert syn! Det var ikke veldig mange turister i parken på kvelden, og det fikk oss til å tenke på viktigheten av et par råd: å ha full tank på bilen og rikelig med vann tilgjengelig! Det er faktisk en del turister som har dødd i denne parken fordi de har fått motorstopp og ikke har blitt reddet i tide. 


Fascinerende landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi var i parken var det hetebølge i store deler av USA. Det gjorde det ekstra viktig å følge de ovennevnte rådene. 

Badwater Basin i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Badwater Basin ligger ca. 85 meter under havets overflate, og her kan det faktisk bli flom veldig fort dersom det skulle regne. Årsaken er at fjellene ikke absorberer vann, og at alt regnvannet bare renner nedover og samler seg opp på det laveste punktet i dalen. Det sier seg selv at dette veldig fort kan skape farlige situasjoner. Folk har druknet her på grunn av dette. Her kan du lese mer om parken


Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å reise videre til Bryce Canyon nasjonalpark. Bryce ligger i delstaten Utah. Dette gjorde at det ble en del kjøring på turen, men tro meg: det var verdt det! Parken ble opprettet i 1928, og den er 145 kvadratkilometer stor. 


Amfiet i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig er ikke dette en canyon, men et gigantisk naturlig amfi. (Kilde: Wikipedia) Dette amfiet er skapt av erosjon. Vind, vann og is har sørget for at det har dannet seg såkalte hoodoos, som særpreger amfiet. Det som i tillegg gjør dette amfiet så spektakulært, er rødfargen på fjellet. I solnedgang og soloppgang er det som om fjellet står i brann. 


Det var ikke tilrådet å gå ned i dalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ble sterkt advart mot å gå ned i dalen. Dette skyldtes at det var en hetebølge akkurat da. Noe av problemet er at det er så fysisk krevende både å gå opp og ned at kroppen trenger ekstraordinært mye væske. Derfor må opp- og nedstigning skje svært langsomt. Folk som ikke har tatt de nødvendige forholdsreglene her, har dødd av dehydrering. Vi tok ingen sjanser, og nøyde oss med å bare være der, suge inn inntrykkene og ta mange bilder. 


Hoodooene i Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bryce ligger ganske høyt, og når vi sto på kanten og skuet over amfiet, befant vi oss opp mot 2700 moh. 


Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi brukte ikke mer enn en ettermiddag og kveld i Bryce nasjonalpark, og det angret vi nok litt på i ettertid. Her kan du lese mer om Bryce nasjonalpark.


Et spektakulært skue (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Bryce sto Grand Canyon for tur. Dette var den nasjonalparken vi hadde regnet med ville gjøre størst inntrykk, og derfor hadde vi i forkant (dvs. mens vi var på tur) bestilt to overnattinger. Det er jeg glad for at vi gjorde! Grand Canyon er nemlig ikke gjort på en-to-tre. 


Grand Canyon gjør inntrykk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Grand Canyon ligger i Arizona, og regnes som en av USAs største turistattraksjoner. Her kan man f.eks. dra på helikoptertur over dalen, og det er i det hele tatt svært mye som er godt tilrettelagt for turisme. På hvert sted man kan besøke, er det rikelig utstyrte butikker, slik at man kan få alt man bare kan drømme om av treningstøy med Grand Canyon-logo. 


Solnedgangene i Grand Canyon er helt magisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det lønner seg å sette seg inn i hvilke steder man bør være på ved hhv. solnedgang og soloppgang, fordi det handler om hvilke fjell sola skinner på. Da kan man få de mest spektakulære bilder av en dal/canyon som nærmest er rødglødende. 


Vi var ikke alene i Grand Canyon! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er stor konkurranse om de beste stedene å stå for å få de beste bildene, så det gjelder å være tidlig ute og ha tilstrekkelig med tålmodighet. Å få de beste bildene handler svært ofte om å vente, å vente og å vente ... 


Noen var tøffere enn andre ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Men noen plasser var det liten eller ingen konkurranse om, som stedet hvor dette paret satt. Det var imidlertid ingenting for meg, som får hetta av svære stup uten noen som helst form for sikring ... 


Et fjell i Grand Canyon (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Grand Canyon er skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. (Kilde: Wikipedia) Dalen er om lag 446 km lang, og bredden varierer fra 0,5 til 29 km. Fra topp til bunn er det 1600 m på det meste. Dalen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. 


Elk i soloppgang - midt i Grand Canyon Village (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk med oss et par solnedganger og en soloppgang. For å få med oss soloppgang, sto vi opp i fire-tiden på natten og dro ut til et av de anbefalte punktene. Det må innrømmes at det er solnedgangene som er de mest spektakulære. På den annen side var det nærmest magisk å være ute så tidlig på morgenen, fordi vi overalt traff på elk - en blanding mellom hjort og elg. Å møte en elk midt i Grand Canyon Village - det var spesielt! Her kan du lese mer om Grand Canyon nasjonalpark.

Slik ser Grand Canyon ut før sola forvandler fjellet til en rødglødende masse
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var tilfeldigheter som førte til at vi også fikk med oss Joshua Tree nasjonalpark på turen. Denne parken lå så lagelig til da vi var på vei fra Las Vegas til San Diego, og det passet så godt å ta turen innom. 


Det eldste treet i Joshua Tree nasjonalpark - 300 år gammelt
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parken er oppkalt etter Joshua Tree, som er en yuccaplante. Parken ble etablert i 1994, og den er 3 196 kvadratkilometer stor. De to viktigste attraksjonene i parken er disse trærne og ørkenlandskapet som parken omfatter (Mojaveørkenen og Coloradoørkenen). (Kilde: Wikipedia) 


Skull Rock i Joshua Tree nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I parken kan man også se noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner. Disse er dannet for over 100 millioner år siden på grunn av sterk nedkjøling av magma like under jordoverflaten, kan vi lese på Wikipedia. Her kan du lese mer om Joshua Tree nasjonalpark


Flere Joshua-trær (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det finnes selvsagt mange flere nasjonalparker i USA enn de seks parkene vi valgte å besøke.  På denne Wikipediasiden finner du en komplett oversikt over alle nasjonalparker i USA. 60 nasjonalparker er her listet opp. 


Her og der krysset vi Route 66 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste parkene ligger vest i USA, men jammen ligger det ikke en i Maine, som kanskje kommer til å bli omfattet av årets USA-tur nord-øst i landet ... 


Oversikt over nasjonalparker i USA - bildet har jeg lånt fra denne 
Wikipedia-siden

Nasjonalparkene i USA er vel verdt å besøke dersom du skulle være i nærheten og har muligheten for å stikke innom! Det håper jeg du er overbevist om etter å ha lest dette innlegget!

fredag 13. april 2018

Azra & Maria Gilani: "En muslimsk mors kamp"

Viktig bok om kampen mot æreskulturen! 

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp". 

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands. 

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med. 

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje? 

Som Azra skriver på side 200 i boka: 

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv. 

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av. 

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring. 

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor. 

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ... 

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere. 

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-419-1471-3
Boka har jeg kjøpt selv


Azra Gilani (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Mario Vargas Llosa: "Der fem veier møtes"

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ... 

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer. 

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren! 

Utgitt: 2011
Originaltittel: Cinco esquinas
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 278
ISBN: 978 - 82 -05-49758-0
Boka har jeg kjøpt selv

Dette skriver forlaget om forfatteren:

Mario Vargas Llosa er en av de mest aktive og innflytelsesrike intellektuelle personlighetene i vår samtid, fordi hans verker er så frodige, rike og dyptpløyende, og fordi han stadig engasjerer seg i diskusjoner om frihet, vold, sensur og rettferdighet. I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag». Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer.

Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han tok sin filologiutdannelse ved Universitetet i San Marcos, og fullførte doktorgraden ved Universitetet i Madrid. I 1955 giftet han seg med sin inngiftede tante, Julia Urquidi, og de reiste sammen til Europa. Etter å ha bodd seks år i Paris og etter å ha skilt seg fra Julia Urquidi, giftet han seg på nytt i Lima i 1965 med kusinen sin, Patricia Llosa. Han bodde så noen år i London og Barcelona. I 1993 fikk han spansk statsborgerskap.

Vargas Llosa er først og fremst realist, av og til også regionalist, og verkene hans gjenspeiler det omstøtte peruanske (av og til latinamerikanske) samfunnet, rystet av rasemessige, seksuelle, moralske og politiske konflikter. Hans kunstneriske framstilling av denne problematikken er likevel ikke mimetisk og naturalistisk, men innlemmer høyst samtidige fortellerteknikker (til eksempel et mangfold av fortellerperspektiver og indre monolog). Vargas Llosa betrakter Gustave Flaubert som sin litterære læremester. I 1975 skrev han et essay om ham: La orgía perpetua: Flaubert og Madame Bovary (Den uavlatelige orgien: Flaubert og Madame Bovary).

Karrieren hans tok først fart da han utga La ciudad y los perros (Byen og bikkjene) i 1962, selv om han fikk satt opp et teaterstykke i Piura og utgitt novellesamlingen Los jefes (Sjefene) i 1959. La ciudad y los perros ble tildelt Biblioteca Breve-prisen og Kritikerprisen da den kom ut, og er senere oversatt til mer enn tredve språk.



Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan -
jeg har lånt bildet av forlaget)

lørdag 7. april 2018

Peru påsken 2018

Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Peru - inkaenes rike

Å få oppleve Machu Picchu - et av verdens syv moderne underverker - har stått høyt oppe på min ønskeliste i flere år. Da det for en del måneder siden dukket opp en tur med et reisebyrå som tilbød en 11 dagers arrangert/guidet tur til Lima, Cuzco, Inkaenes hellige dal, Machu Picchu og Titicacasjøen, slo mannen min og jeg til. Å velge nettopp Norsk Tur sitt opplegg for en slik reise, berodde på flere ting. For det første hadde vi reist med dette reiseselskapet tidligere, og for det andre kjente vi guiden fra en tidligere tur. Å reise med en engasjert guide med et godt og smittende humør - i tillegg til mye kunnskaper om stedene man skal besøke - er helt avgjørende for en vellykket reise, hvor man kommer veldig tett på hverandre. En annen ting er antall reisende i gruppen. I vår gruppe var det 20 stk., og det var helt passe, synes vi. 


På en tur som dette er det viktig å være klar over at man skal opp i noen høyder, som potensielt kan være helseskadelige dersom man ikke er godt forberedt. Jeg snakker om høydesyke. De to viktigste rådene jeg vil gi er å drikke mye vann (minst tre liter pr. dag - i slike høyder kan du nemlig veldig fort bli dehydrert fordi lufta er så tørr), og faktisk også unngå alkohol helt (særlig hvis du merker at du blir tungpustet). Dessuten bør du studere reiseselskapets program nøye og forsikre deg om at oppstigningen i Perus Andesfjell ikke blir for voldsom, og at transportetappene fremstår som behagelige (tro meg! Det er ikke morsomt å humpe rundt med buss på dårlige peruanske veier f.eks. mellom Cuzco og Puno!). 

Det var håndverkernes dag i Lima, og gatene var fulle av dansende peruanere i
nasjonaldrakter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ideelt sett bør ikke reiseprogrammet legge opp til stigninger på særlig mer enn 5-800 meter pr. døgn etter å ha passert 2500 moh., og reisefølget bør dessuten være på hvert sted i minst to dager. Det sier seg selv at uansett hvilket reisebyrå du velger, er det ikke mulig å få til en 100 % ideell oppstigning på så kort tid. Vårt reiseselskap hadde i utgangspunktet lagt opp til tre innenlands flyturer, og to overnattinger på hvert sted. Dessuten fikk vi nærmest "ordre" om å slappe av enkelte ettermiddager, og det betydde i praksis å ligge på senga i noen timer. Fysiske anstrengelser i slike høyder kan nemlig fremprovosere høydesyke, og man skal derfor være forsiktig. Hver gang vi satte oss på en buss, ble det utdelt vannflasker og "ordre" om å drikke! Selv om vi ikke var tørste!

Vi spiste mye god mat på reisen vår - blant annet lomo saltado, marsvin,
spennende salater og mengder med nydelige supper.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er lurt å ha med seg Ibux, fordi dette er det som fungerer best dersom (for ikke å si når) du får hodepine (de fleste får det i større eller mindre grad, og det er ikke farlig i mild form). Jeg understreker at jeg ikke er lege, og at du må konferere med legen din før en slik tur. Machu Picchu er ikke noe problem, fordi dette stedet ligger på "bare" 2400 moh. Cuzco ligger imidlertid på 3400 moh. og Titicacasjøen 3800 moh. Her må man derfor ta noen ekstra forholdsregler. De fleste steder er dessuten utstyrt med oksygenflasker, slik at du kan få ekstra oksygen ved behov. 

Det er mer vanlig enn uvanlig at Limas kyst er tåkelagt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Les deg opp på høydesyke! Her er et par artikler som er riktig gode:

Påskeprosesjon i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Regn for øvrig med at det følger med plager som diaré på en slik tur (et symptom på høydesyke, det også), og sørg for at du har kulltabletter, Immodium (som siste utvei før flyreiser og slikt) og noe som får det hele til å løsne etterpå, med på reisen. Du gjør lurt i å snakke med legen din om dette også. Som sagt: jeg er ikke lege. Og en ting til: ta med deg solfaktor 50, og bruk den! Sola er vanvittig sterk oppe i disse høydene. Selv kom jeg hjem med brannsår i nakken fordi jeg ikke hadde vært forsiktig nok. Du kommer også til å trenge en bredbremmet hatt - ellers risikerer du å bli svært solbrent i hodebunnen. 

På klippekanten i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fløy fra Oslo til Lima via Amsterdam. Det er en lang reise! Først to timer i fly til Amsterdam, og deretter ca. 12 1/2 time fra Amsterdam til Lima. (Heldigvis er disse langdistanseflyene utstyrt med mye god film, også ny film - flere måneder før du får mulighet til å se disse filmene i Norge. Linken peker til mine omtaler av filmene jeg så tur-retur.) Hotellet vårt lå i bydelen Miraflores, som regnes som relativt trygg i denne delen av verden. Vær likevel forsiktig når du er ute og går i byen, og gå helst sammen med noen. Unngå folketomme gater, og ta taxi etter mørkets frembrudd. 

Skulptur i Kjærlighetsparken i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Limas bydeler for de bedrestilte er vakker, med mye flott arkitektur. Særlig gjelder dette bydelene Miraflores og Barranco. Nesten en tredjedel av Perus befolkning bor i Lima, dvs. 11-12 mill. av landets totalt 32-33 mill. mennesker. Vi fikk høre at under den såkalte terrortiden i Peru på 1980-tallet, flyktet mange peruanere fra landsbygda og inn til storbyene for å komme i sikkerhet. Terrorister utryddet den ene landsbyen etter den andre på denne tiden. De fleste ble værende i Lima, og bor i dag i slumområdene.

Slummen i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Slumområdene ligger i utkanten av Lima, og krabber oppover åssidene av Andesfjellene. Etter hvert har myndighetene lagt inn vann til slum-befolkningen. Fremdeles er det mye dyp fattigdom i dette landet. Heldigvis blir forholdene stadig bedre. I Peru får man gratis skolegang, og det hjelper. 

Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi vendte tilbake til Lima på slutten av turen, men under dette første oppholdet opplevde vi litt av hvert. Vi var selvsagt inne i gamlebyen som ligger rundt Plaza de Armas, og vi besøkte dessuten en av Limas eldste skjenkesteder (Restaurante Bar Cordano). I og med at det var påske, fikk vi dessverre ikke besøkt katedralen. Vi fikk derimot oppleve en påskeprosesjon i gatene. Dessuten var det håndverkernes dag og hele byen var derfor full av dansende peruanere i gatene, ikledd sine lokale drakter. Det opplevde vi som svært eksotisk.

Unge peruanere gjør seg klar til feiring av håndverkernes dag
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter tok vi fly til Cuzco. Så gikk ferden videre med buss til Den hellige dal (eller Urubamba som dalen heter), ca 20 km fra Cuzco. Turen over Andesfjellene var betagende vakker. 

Lekre vevde duker i babyalpakka vises frem.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis stoppet vi i Chinchero, en liten landsby i Urubamba. Der fikk vi en kjapp innføring i strikke- og vevekunsten, med særlig fokus på innfarging av garnet som ble brukt. Blant annet lærte vi at rødfargen som brukes, hentes fra luseegg. Dette fargestoffet brukes også i kosmetikkindustrien, og kvinnen som viste oss de knuste luseeggene smurte som demonstrasjon rødfargen på leppene sine, og hevdet at fargen var kysseekte i 24 timer - mens hun smilte skjelmsk. Vi lærte også om forskjellen på saueull, lamaull, alpakka og - det ypperste av det aller ypperste - babyalpakka. Denne kunnskapen skulle komme godt med på resten av turen, for dersom det var noe koffertene i reisefølget ble fulle av etterhvert, så var det nettopp babyalpakka. 

Folkeliv i gatene i Urubamba (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi var nesten fremme ved det lekreste hotellet på turen - Aranwa Sacred Valley Hotel & Wellness - havnet vi nok en gang midt i en påskeprosesjon, og kom ikke av flekken. Det gjorde ikke så mye, for det var spennende å betrakte folkene som var ute og feiret. 

Uteområdene på Aranwa Sacred Valet Hotel & Wellnes i den hellige dal
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg prioriterte ikke å benytte oss av spa-fasilitetene på hotellet i de to dagene vi bodde der (og vi gikk nok glipp av noe her), for dagen etter gikk turen (en frivillig sådan, som vi hadde meldt oss på) til inkaenes hellige dal ved Pisac. Nå var vi nærmere 3000 moh., og vi merket allerede at vi ikke orket så mye. Pusten gikk litt tyngre enn den pleier, og det var bare å bøtte innpå med vann. 

Inkaterrassene ved Pisac (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inkaterrassene ved landsbyen Pisac ble bygget på 1400-tallet, og stedet hadde funksjon som kongelig lysthus, religiøst senter og fort, kan jeg lese i min danske reisehåndbok i serien "Turen går til". Terrassene ble brukt til jordbruk. Ruinene er svært godt bevarte. Pisac ligger for øvrig midt i skjæringen mellom tre daler: den hellige dal, dalen som fører inn i jungelen og dalen som slipper inn lyset fra øst. 

Markedet i Pisac (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Markedet i Pisac imponerte ikke veldig, for å være helt ærlig. Her var det definitivt mer maybe-alpakka enn baby-alpakka, for å sitere guiden vår. 

Haciendaens vakre hage (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Før vi dro tilbake til hotellet, spiste vi lunch på Huayoccare Hacienda. For et sted! Lavmælt klassisk musikk ble spilt, lokalene bugnet av kunstskatter, hagen var vakker og fredfull som få, og maten vi fikk servert var utsøkt. 

Det går mye i avokado og andre solmodnede grønnsaker i Peru.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter gikk turen til Machu Picchu - uten tvil turens definitive høydepunkt! Vi kjørte med buss tilbake til Pisac, og deretter tok vi tog til Machu Picchu. Togturen tok ca. 1 1/2 time. 

Perutrail til Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veien opp til Machu Picchu - i alle fall der vi ble fortalt at utsikten var best - var bratt! I følge Fitbit´en min gjorde vi unna en stigning svarende til 170 etasjer på vei opp. Det er viktig å ha på godt skotøy til en slik tur, ikke minst med tanke på nedstigningen. Det er nemlig hardt for knærne, og derfor en stor fordel med dempende såler. 

Innfartsstedet til Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var ikke de eneste som hadde tenkt oss til Machu Picchu den dagen, for å si det sånn ... Maksimalt 4000 turister får besøke stedet hver dag, og ventelistene er allerede lange. Mange har spekulert på om Machu Picchu kommer til å bli stengt med tiden, fordi hele stedet kan bli nedslitt av all turismen. UNESCO har i alle fall krevd at det gjøres begrensninger. Etter å ha vært vitne til hvor mange som er sysselsatt i Peru utelukkende på grunn av Machu Picchu, tviler jeg sterkt på at dette noen gang kommer til å skje. Men det er mulig at myten om snarlig stengning får turistnæringen til å blomstre ekstraordnært mye, fordi mange vil sikre seg en opplevelse av dette fantastiske underverket "før det er for sent" ... Mannen min og jeg var i den kategorien, bare for å ha nevnt det.

Alle måtte forbi denne porten for å komme til Machu Picchu.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å stå oppe i fjellet og se ned på Machu Picchu - det kan nesten ikke beskrives på en dekkende nok måte. Det kjentes helt uvirkelig, rett og slett. Jeg måtte klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte. Synet av de mektige fjellene og den myteomspunnede byen er overveldende. Denne byen bygget inkaene rundt 1450 e.Kr. Inkaene hadde sin storhetstid i kun 300 år - fra 1200- til 1500-tallet. Da kom spanjolene, og de ødela det meste de kom over. Særlig når det var tale om religiøse steder. Machu Picchu fikk de aldri kloa i, fordi byen grodde ned, beliggende som stedet jo er i jungelen, før de hadde noen sjanse til å oppdage stedet. Lokalbefolkningen visste om Machu Picchu, men likevel anser man amerikaneren Hiram Bingham som den som "oppdaget" stedet i 1911. 

Machu Picchu - i all sin prakt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vår norske guide hadde følge med en peruansk guide, og vi fikk utførlig innføring i historien og ble vist til de helligste stedene i inka-byen. Når man ser på det utsøkte steinarbeidet som er gjort, og som har holdt gjennom utallige jordskjelv, skjønner vi at inkaene var mesterlige byggherrer. Inkaene kunne dessuten sin astronomi. Men som vår peruanske guide påpekte: "There are more mysteries than facts!" Ingen vet eksakt hvilken funksjon Machu Picchu hadde i inkaenes rike. Det man derimot uten videre kan gå ut fra er at dette ikke var en helt vanlig by. Den betydde noe spesielt. Man tror heller ikke at inkaene bodde her hele året, fordi det er svært værhardt her om vinteren. 

Utsnitt av Machu Picchu (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter den fantastiske Machu Picchu-turen havnet vi i en "uendelig" busskø på veien hjem, og holdt nesten på å gå glipp av lunchen som var bestilt på Inkaterra Machu Picchu Pueblo Hotel. Men vi klarte det - med et nødskrik! 

Inkaterra Machu Picchu Pueblo Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Togturen tilbake til den hellige dal gikk som en drøm, både fordi reisefølget var oppspilt på grunn av Machu Picchu og fordi det var masse underholdning på toget. Dessuten opererte togkonduktørene som mannequiner og viste frem de lekreste plagg i babyalpakka. Det gikk noen soles på turen ... 

Cuzco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så sto to dager i Cuzco for tur. Byen har rundt 0,5 mill. innbyggere. I sin tid ble byen regnet som verdens navle av inkaene. (Cuzco betyr navle.) Hele dalen var en gang en innsjø, men den forsvant. Som Lima har også Cuzco sin Plaza de Armas. 

Cuzco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den største turistattraksjonen i Cuzco er utvilsomt festningsanlegget og tempelet Saqsaywaman. Hele anlegget er overveldende, og når du tenker på at bare omlag 20 % av de opprinnelige murene står igjen, er det all grunn til å bli grundig imponert. Det var inkaene som bygget anlegget, som består av en sikksak-mur. Det mest imponerende er at de digre steinene er fraktet fra en annen åskam, ned i dalen og opp til den åsen hvor murkomplekset ligger. 

Saqsaywaman (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Murene har tålt tidens tann - inklusive flere kraftige jordskjelv. I motsetning til spanjolenes byggverk, sørget vår peruanske guide for å minne oss om - flere ganger! Heldigvis ødela ikke spanjolene disse murene. De gravde bare igjen den delen som utgjorde et soltempel, og dermed er også denne delen relativt godt bevart. 

Saqsaywaman (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte også et dominikansk kloster i Cuzco. Det spesielle med dette klosteret er at det er bygget oppå gamle inkamurer. Mens jordskjelv har tatt knekken på spanjolenes byggverk, står inkamurene stødig fremdeles. 

Cuzcos dominikanske kloster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg oppsøkte Inka-museet i Cuzco. Som min guidebok "Turen går til" forteller: "Museet giver et indblik i inkaenes korte, men turbulente, historie i Palacio del Almirante, et af de smukkeste, bevarede palæer fra kolonitiden i Cuzco."

Inkamuseet i Cuzco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En stor turist-greie både i Cuzco og andre steder er å stille ut barn i nasjonaldrakter sammen med søte baby-alpakkaer, som turistene kan ta bilde av for penger. Det verste er at dette går ut over skolegangen til spesielt jenter enkelte steder. Vi var i Peru i påsken, og jeg aner ikke om dette også gjaldt denne jenta, og om jeg ved å ta bildet bidro til å opprettholde en usunn tradisjon ... 

Stor turistnæring å la seg avfotografere i nasjonaldrakt sammen med søte
babyalpakkaer (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var for øvrig i Cuzco vi fikk smake marsvin. Ja, du leste riktig! Marsvin er en stor delikatesse i Peru, og har ingenting med kjæledyr å gjøre. Til sammenligning spiser vi jo kanin i Norge, selv om enkelte holder kaniner som kjæledyr ... I alle fall - det smakte faktisk godt! 

Bebyggelse i Cuzco sentrum. Legg merke til de særegne balkongene.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rundt Plaza de Armas i Cuzco er det mange restauranter i bygninger som på bildet ovenfor. 

Første klasse med Perurail - en gang kjørte dette toget atskillig raskere enn sine 50 km/t
som de gjør i dag. Togmateriellet er slitt, og er ikke blitt fornyet. Uansett - og kanskje nettopp
derfor - ble turen veldig spesiell! Det var jo mulig å få med seg noe av det som
passerte utenfor, på turen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi skulle egentlig reise med fly fra Cuzco til Juliaca, nabobyen til Puno ved Titicacasjøen, men slik ble det ikke. Flyet var overbooket, og vi måtte derfor "ta til takke med" en togreise på første klasse. Og for en togreise! Det var slett ikke noe dårlig alternativ! 

Fint og flot - med hvite duker og det hele! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ikke bare satt vi i behagelige lenestoler under hele togreisen, som tok anslagsvis 10-11 timer, men vi hadde hvit duk på bordene og fikk etter hvert servert en flott tre retters middag. 

Toget vi reiste med. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parallellen til Orient-ekstressen fikk en i reisefølget vårt (jeg tror det var vår humoristiske guide) til å utbryte "who´s the murderer?

Mangt å se på veien over Andesfjellene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I tillegg til at det var rikelig med underholdning på toget, var det mye fint å se underveis. Vi kjørte over store strekninger med vill natur, og vi kjørte gjennom fattigslige landsbyer og byer. 

Lekende barn 3800 moh. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tankene mine gikk naturlig nok til dem som lever her i Andesfjellene - særlig om de er laget av et annet materiale enn oss nordmenn, siden de lever så ubesværet oppe i høyder på nærmere 4000 moh. Fra et hold hørte jeg at den tynne luften tærer på indre organer, og fra et annet hold hørte jeg at folk lever mye lenger her enn andre steder. Hva er faktum? 

Så var vi på toglinjens høyeste punkt - 4319 moh.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
På togstrekningens høyeste punkt - 4319 moh. - gjorde toget et stopp, og vi fikk anledning til å svi av ytterligere noen soles på babyalpakka-produkter. Også her var det en skjønn ung jente som lot seg avfotografere sammen med en babyalpakka - mot betaling, så klart. Jeg håper hun går på skolen til vanlig! 

Her kunne vi gjøre oss en del varp. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Her så det i grunnen ganske idyllisk ut, men det gjorde det ikke da vi kom ned til Juliaca. 

Juliaca - ikke en særlig pen by ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Store mengder med søppel, avdankede biler og til og med et brennende bål kunne vi betrakte mens toget gled sakte forbi.

Jeg tror dette et bilde fra Puna, men er ikke helt sikker.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
I tidligere tider kunne passasjerene på Perurail oppleve at det ble kastet inn sove-gass gjennom vinduene, og så ble de ranet når de ikke var i stand til å ta vare på verken seg selv eller sine eiendeler. De tider er heldigvis forbi, noe som ikke minst skyldes at Peru faktisk prøver å gjøre noe med fattigdommen. Som en av våre peruanske guider sa: "Vi har ikke først og fremst økonomiske problemer her i Peru. Derimot har vi et politisk problem." Nok en gang hadde en peruansk valgt president måttet gå av pga. avsløringer av korrupsjon et par dager før vi ankom Peru. En ny president var midlertidig innsatt. Så gjenstår det å se om han er noe bedre enn den foregående. (Alle de foregående presidentene sitter visstnok i fengsel ... pga. korrupsjon!)

Bønder som høster sin grøde. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Disse jordarbeiderne sanker mest sannsynlig quinua, en ingrediens den vestlige verden skatter svært høyt for tiden - som et ledd i supermat-trenden. Frøene er svært næringsrike, men nå får peruanerne så godt betalt for disse frøene at de ikke lenger har råd til å spise dem selv ... Alt går til eksport. 

Quinua - supermat som det kan være verdt å ta med hjem.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kom frem til Puno litt ut på kvelden, og de fleste i reisefølget vårt var godt slitne da vi omsider kom frem til hotellet vårt. 

Urosindianere på sivøyene i Titicacasjøen - i bakgrunnen ser vi Puno
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så var turen kommet til Titicaca og et par nye høydepunkter - i første rekke et besøk hos urosindianerne på sivøyene i Titicaca-sjøen. Vi ble hentet med båt og ble ikke kjørt veldig langt ut før de første sivøyene (av i alt 100) dukket opp i sjøen. Det bor litt over 4000 mennesker på disse flytende øyene i dag. 

Urosindianer på balsaflåte (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og bare for å ha nevnt det med det samme: Det var her Thor Heyerdahl i sin tid hentet inspirasjon til sin balsaflåte Kon-Tiki, som han reiste med fra Peru til Polynesia i 1947. Balsaflåten ble bygget av et par urosindianere (og sikkert noen flere, for alt jeg vet). 

Ugift urosindianerkvinne. De gifte har nemlig ikke
så fargesprakende dusker i sine fletter.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk høre at urosindianerne har bodd på disse sivøyene helt siden de en gang på 1200-tallet flyktet fra inkaenes herredømme. I første rekke bodde de riktignok på båter, men etter hvert laget de seg flytende øyer av siv. Sivøyene må hele tiden vedlikeholdes med nytt tørt siv, så det er et hardt arbeid å holde disse øyene flytende. 

Vi fikk oss selvsagt en liten tur på Titicaka-sjøen med en balsaflåte.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Urosindianerne er en minoritetsbefolkning i Peru, og de blir dessverre diskriminert. Barna må gå på skole, og det hender både at noen av dem viser seg å være helt spesielt talentfulle og/eller vil bort fra sivøyene for å leve et vanlig liv. Storsamfunnet i Peru tar lite gjerne imot dem, og ofte ender de som arbeidsledige - desillusjonerte og med rusproblemer. Veien tilbake til sivøyene er ikke så lett når man først har fått smaken på et annet liv. 

Også her var det mulig å få handlet med seg noe unikt fra
urosindianerne (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den største faren mot sivøyene er brannfaren. Derfor må f.eks. sivet vætes når de skal koke opp mat. Om vinteren kan det bli opp mot 20 kuldegrader her ved Titicacasjøen, og uten oppvarming av noe slag i de primitive hyttene, må det bli kaldt! Dette "løser" menneskene her ved å ligge tett sammen i samme seng. 

Skilsmisser er helt uakseptabelt i dette samfunnet. Har man først giftet seg, så må man stå i det livet ut. På den annen side har de unge anledning til å inngå såkalte prøveekteskap i tre år, for å finne ut om det er liv laga eller ikke. Skulle de da finne ut at dette ikke gikk så bra, kan de gå fra hverandre. Da mister de samtidig alt de har skaffet seg av eiendeler. Dersom det har blitt barn i denne perioden, er det barnet som får alt. Storfamilien tar seg av barnet. 

Siden urosindianerne ikke har kjøleskap, har de gjennom århundrer frysetørret
maten sin. Dermed kan poteter holde i årevis uten å bli ødelagt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk en leksjon i hvordan sivøyene lages, og i hvordan en "helt vanlig dag på jobben" (les: markedet) kan fortone seg. Her var det mye humor! Det er når man kjenner på all humoren at man skjønner at folk er folk, uansett hvor de kommer fra! 
 
Urosindianerne er glad i farger! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Helt til slutt bør jeg vel nevne at skjønnhetsidealet blant urosindianerkvinnene er å være tykk. Og er de ikke tykke, kler de på seg en haug med skjørt for å virke tykke. Tenk det! 

På Taquile er det mennene som strikker. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ute i Titicacasjøen finner vi øya Taquile, og her bor det ca. 4000 mennesker fikk vi høre. Øya er ikke veldig stor - 5,5 km lang og 1,6 km på det bredeste. 

Strikkende ung mann på Taquile
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Øya er kjent for sine utmerkede strikkede og vevde tekstiler. Så flotte er disse at Taquile av UNESCO i 2005 ble beæret med utmerkelsen "Masterpiece of the Oral and Intangible Heritage of Humanity". Kvinnene spinner ull og bruker planter og mineraler til å farge ullen. Mens kvinnene vever, strikker mennene. Guttene lærer allerede i syvårsalderen å strikke. De legger sin ære i å gjøre godt arbeid, for noe annet ville sette slekten i vanry. 

Spinnende ung kvinne på Taquile (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man kan se på luene til mennene hvorvidt de er gift eller ledig på markedet. Menn med helmønstrede luer er gifte, mens de singles lue er dels hvit og dels mønstret. Da vet de single kvinnene hvem det er lov å jakte på, og hvem de bør holde seg unna. 

Grønne planter moses og blir til shampoo ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Til og med shampooen hentes fra naturen. Kanskje det er derfor ingen her har grått hår? For det har de faktisk ikke. 

Flott natur på øya Taquile (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk oss en liten runde på øya, og oppe i 3800 moh. var det nesten mer enn undertegnede maktet. Du blir sliten av å være aktiv i disse høydene - i alle fall når du ikke har rukket å bli skikkelig akklimatisert. 

Noen av terrassene på øya (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter bar det tilbake til Lima; først med buss til Juliaca og så med fly resten av distansen. Her ble vi en natt, før turen gikk hjemover ut på ettermiddagen. 

Vi besøkte Larco-museet i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første stopp var Larco-museeet i Lima! Museet ble av guiden vår beskrevet som et av de flotteste kunstmuseene i Lima. Museet eies av en av Perus rikeste familier. Her kan man nemlig eie gravfunn og annet privat, mens slike funn i Norge umiddelbart ville ha blitt konfiskert av myndighetene. Vår peruanske guide opplyste at hun selv har en liten samling, og at man er pålagt å registrere alle gjenstander i et register. Det er ikke lov å ta gjenstandene med seg ut av landet. 

Noen av kunstskattene på Larco-museet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var en helt utrolig samling som befant seg innenfor museets vegger! Selv fikk jeg med meg bare en brøkdel av historiene om gjenstandenes opprinnelse, så jeg kjøpte meg en bok som museet har utgitt - "Museo Larco - treasures from ancient Peru". Det er når jeg traver rundt på slike museer at tankene på hvilken enorm skade den vestlige verden har gjort i sine kolonier, kommer snikende ... 

Den ene overlevde hjernekirurgi, mens den andre døde ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Funn av skaller viser at man drev med hjernekirurgi for flere tusen år siden. På den høyre skallen kan man se at hullet har grodd og at pasienten derfor overlevde. Riktig så bra gikk det ikke med den venstre ... 

Mye flott streetart eller grafitti-kunst i Lima (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den siste dagen i Lima fikk vi med oss en liten vandring i Barranco, en av LImas probre bydeler. 

Lima på klippekanten (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste lunch på piren ut i Stillehavet, hvor vi hadde en spennende utsikt inn mot Limas klipper. 

Lima sett fra piren (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gjorde også et lite stopp der hvor Thor Heyerdahl sjøsatte balsaflåten Kon-Tiki i 1947. 

Vår eminente guide Karl Gunnar Fjellestad! Dersom du får sjansen til å
reise med ham, er du heldig! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vår fantastiske guide, Karl Gunnar Fjellestad, peker på veggen der det en gang var en platte med informasjon om Thor Heyerdahls bragder. Denne platten er blitt borte, og det er nok på høy tid at norske myndigheter sørger for å få opp en ny. 

Og med dette var en reise helt utenom det vanlige over for denne gang. For en reise, for et opplegg, for en guide og for et reisefølge! Når man reiser på en slik arrangert tur, kommer man som nevnt veldig tett på folk. Da er det ganske avgjørende at det er hyggelige folk du reiser med. Det var det til gangs denne gangen! Vi ble en fin sammensveiset gjeng, som kjente på at det var trist å skilles på slutten. Og jeg - jeg har bare lyst til å finne meg en ny tur med det samme! 

Takk for oppmerksomheten!

(Det er jeg som privatperson som står bak dette innlegget. Jeg har betalt full pris for reisen og har ikke mottatt noen form for reklameinntekter for å skrive dette.)