Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (3) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (11) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (15) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2) Aarø Selma Lønning (3)

fredag 9. desember 2016

Luke 9: André Bjerkes dikt "Øyeblikket"


ØYELIKKET

Det var ditt beste og eneste dikt,
det som du aldri skrev,
men som plutselig var i deg selv
en dag da du gikk og drev -

Hva var det som kom?
Hva var det som vokste og ble til en flom?
En svale i luften? Et minne om fryd?
En regndråpes lyd?

Det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forstod,
var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange den inn
og holde den fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lynsnare kast
av en drøm, av en duft,
da var det det brast.
Da grep dine hender den tomme luft -.

André Bjerke

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

torsdag 8. desember 2016

Luke 8: Tor Jonssons dikt "Når du er borte"

Foto: Rose-Marie Christiansen
NÅR DU ER BORTE


Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik – 
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte 
Av susing frå vind og foss.
Nå ligg ein bortgøymd tone
Og dirrar imellom oss.

Tor Jonsson

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

onsdag 7. desember 2016

Luke 7: Rolf Jacobsens dikt "Problem I"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Problem I
Bilder
går rett inn.
Ord 
må en omvei.
Sang og klang
går rett inn.
Bokstavene
må en omvei
innom i hausen
derfor
anstrengende. Til nød
plaktatskrift,
men helst ikke.
  
Rolf Jacobsen

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

tirsdag 6. desember 2016

Luke 6: André Bjerkes dikt "På jorden et sted"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

PÅ JORDEN ET STED
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke 
Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

mandag 5. desember 2016

Luke 5: Ukjent - "Din tanke er fri"


DIN TANKE ER FRI

Din tanke er fri 
Hvem tror du den finner.
Den flykter forbi 
Slik skygger forsvinner. 
Den kan ikke brennes 
Av fiender kjennes 
:/: Og slik vil det alltid bli 
Din tanke er fri:/:

Jeg tenker hva jeg vil 
Mitt ønske bestemmer. 
I stillhet blir det til, 
i ukjente drømmer. 
Min tanke og lengsel 
vil bryte hver stengsel. 
:/:Og slik vil det alltid bli 
Min tanke er fri:/:

Og tvinges vi inn 
Bak jernslåtte dører. 
Da flykter den vind 
som tankene fører 
Fordi våre tanker 
Kan rive ned skranker. 
:/:Og slik vil det alltid bli 
Vår tanke er fri:/:


Norsk tekst: Alf Cranner
Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

søndag 4. desember 2016

Åse Dragland: "Kroppen snakker - Ny viten om kroppsspråket vårt"

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til! 

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).


I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene


Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur. 


Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i? 


"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss! 


Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)


Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende. 


"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)


Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30


I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha. 


Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.


"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)


"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)


Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?


"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)


Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå. 


Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs. 


"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)


Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)


Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.


Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere. 


Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon! 


Utgitt: 2016 

Forlag: Flux Forlag 
Antall sider: 267
ISBN: 978-82-92773-79-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 


Åse Dragland 

Luke 4: A.O. Vinjes dikt "Den dag kjem aldri ..."

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den dag kjem aldri...


Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 
for om eg søver, eg um deg drøymer. 
Om nott og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når myrkt det er. 

Du leikar kringom meg der eg vankar. 
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi, 
som skuggen gjeng etter soli si. 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer: 
Eg sprett frå stolen og vil meg té, 
men snart meg sig atter ende ned. 

Når vinden lint uti lauvet ruslar, 
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! 
Når sumt der burte eg ser seg snu, 
eg kvekk og trur det må vera du. 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer: 
I song og fløyte- og felelåt, 
men endå best i min eigen gråt. 

A.O. Vinje.

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

lørdag 3. desember 2016

Luke 3: Hans Børlis dikt "Jeg hadde så lite"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

JEG HADDE SÅ LITE …


Jeg hadde så lite å gi deg, bror!
Ord bare.- Ord
som hvisket i snøfall’og vind fra nord.

Du hørte dem ikke,
- ditt liv var for hardt og nært.
Men sammen eier vi noe
ordløst kjært.

Sammen eier vi alt som
jeg fåfengt søkte å si.
Ingen blomme blømte forgjeves
i laugg og li.

HANS BØRLI

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

fredag 2. desember 2016

Luke 2: Hans Børlis dikt "Ordene"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)


Ordene


Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.

Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
"Fattigpilt er du,
som dikter på lån.

Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt".



Hans Børli




Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.


torsdag 1. desember 2016

Luke 1: Stein Mehrens dikt "Jeg holder ditt hode"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)



JEG HOLDER DITT HODE


Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd




STEIN MEHREN

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

onsdag 30. november 2016

Karl Ove Knausgård: "Om sommeren"


Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia). 


Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka. 


Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg! 


"Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående  får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt." (side 39-40)


Knausgård kommer også inn på hvordan intelligens underkommuniseres, fordi den mer intelligente som regel vil falle utenfor og ikke bli inkludert i fellesskapet. De risikerer å bli upopulære og endog mobbet - noe de vakre sjelden eller aldri blir, i alle fall ikke i skolesystemet. Skolesystemet fungerer som en silingsinstans for å sikre at mennesker som utmerker seg gjennom sin intelligens havner på rett plass. 


Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ... 


Ingunn Økland skriver følgende i sin anmeldelse av boka:
"Forfatteren har min sympati om han vil avstå fra å bruke et eventuelt samlivsbrudd i sin litteratur. Men slik disse fragmentene står nå, som en udetonert bombe, skaper han et inntrykk av en enorm kontrast mellom liv og diktning. Noe viktig står på spill i virkeligheten, skjønner vi, men det er utelatt fra teksten. Det får resten av boken til å virke unnvikende og blek, ja, nesten som en flukt fra dette som står på spill.

Knausgård bryter den kontrakten han for lengst har inngått med sine lesere.

For all del: Om sommeren er ingen direkte mislykket bok. Tross alt er den skrevet av landets ledende forfatter. Men i stedet for pliktskyldigst å trekke frem Knausgårds kvaliteter, som saktens er godt kjent fra før, vil jeg bruke anledningen til å se på svakhetene i hans skrivekunst."


Jeg har ingen problemer med å forstå hva Økland peker på, samtidig som jeg skjønner forfatterens dilemma. Vi lesere kan ikke forvente å få levert ferskvare om et samlivsbrudd, mens det pågår. Men kanskje var det likevel feil å gi ut denne boka nå? Eller kanskje ville det vært riktigere å gjøre den mer encyklopedisk og litt mindre privat? Da kunne forfatteren ha skrevet seg rundt dette, uten at alt kom på spissen på denne måten. Ved å utsette utgivelsen kunne vel også de mest ordrike partiene ha vært strammet inn. Men hvem vet? Kanskje kommer han med en etterfølgende bok som oppsummerer det hele? 


"Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om." (Fra "Sommernattside 32-33)

Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis. 


Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien. 


Utgitt: 2016

Forlag: Forlaget Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfil)
Oppleser: Ola G. Furuseth
Spilletid: 10 t 4 min.
Antal sider: 405 
ISBN: 9788242163158 (lydfil)
ISBN: 9878249516506 (papirutgave)
Jeg har mottatt en lydfil fra Lydbokforlaget - papirutgaven har jeg kjøpt selv.


Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 29. november 2016

Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 



Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Arrangementet fant sted på Rudolf PubVestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.


Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 


En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 


Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 


Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

mandag 28. november 2016

Erling Kagge: "Stillhet i støyens tid"

En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ... 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss. 

"Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute. 

Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten." (side 7)

Det hele begynte med at forfatteren var invitert til å holde et foredrag ved St. Andres-universitetet i Skottland. Han fikk bestemme temaet selv, og han valgte da å snakke om stillheten rundt oss og om stillheten inni oss. "Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?" var de tre spørsmålene han fikk, og i boka har han forsøkt seg med 33 svar. Dvs. det 33. svaret eller kapittelet i boka er faktisk tomt og står der vel som en slags invitasjon til å fylle på egne tanker ... Eller handler det om at stillhet også kan være ingenting, et tomt lerret? Ingen av svarene er feil, vil jeg bramfritt hevde. 

Få nordmenn i vår tid har vel frivillig valgt å være så til de grader avsondret fra verdens kjas og mas som polfareren Erling Kagge. På turen til Antarktis, det stilleste stedet han har vært, opplevde han at naturen snakket til ham ved å fremstå som stille. "Jo stillere den ble, jo mer hørte jeg," skriver han (side 17). Han opplevde en øredøvende stillhet. "Jeg var alene med egne forestillinger og tanker. Fremtiden spilte ikke lenger noen rolle, fortiden brydde jeg meg ikke om, jeg var med ett til stede i mitt eget liv. Verden forsvinner når du går opp i den, hevdet filosofen Martin Heidegger. Det var nettopp det som skjedde." (side 18)

Hvor ofte opplever vi som mennesker det som Erling Kagge beskriver? Og er det ikke nettopp en form for mindfullness han beskriver, uten noen gang å komme i berøring med dette begrepet? Kanskje er opplevelsen sterkest når man ikke gjør noen ting, men er fullt ut konsentrert om tankene sine i nå´et? Samtidig beskriver forfatteren at opplevelse av stillhet kan komme også mens man er det vi normalt forbinder med å være i flyt. Det handler om ikke å bli distrahert av støy utenfor seg selv, men bli ett med det man holder på med (f.eks. mens man går på ski eller gjør noe annet i naturen), slik at jeg´ets betydning blir borte og fortid og fremtid er ikke-eksisterende størrelser. Hvorfor nevner han aldri mindfullness eller flyt?, tenkte jeg mens jeg leste boka hans. For den stillheten han beskriver i boka er ikke en eneste form for stillhet. Noe er stillhet i ordets snevreste betydning, noe opplever jeg som en form for mindfullness og noe er rett og slett "flyt".  

For de fleste av oss handler stillhet om å klare å holde oss i ro, ikke flykte ned i smartphonen vår eller nettbrettet vårt når vi opplever et øyeblikk der intet skjer. I stedet for å nyte stillheten, finner vi stadig på nye gjøremål, som trekker oppmerksomheten bort fra oss selv. Er vi så redde for å bli kjent med oss selv at vi ikke våger å utforske egne tanker uten at noe skjer rundt oss hele tiden? Vår tids svøpe er at mulighetene for å bli forstyrret har økt dramatisk sammenlignet med tidligere tider. "Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press." (side 39)

"Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang." (side 53)

Når Erling Kagge skriver at stillhet er den nye luksusen, kjenner jeg at jeg nikker gjenkjennende her jeg sitter. Begrepet "luksus" innebærer at det ikke er allemannseie, men noe sjeldent som er forbeholdt et fåtall mennesker. Stillheten er mer selvfølgelig i et pent eneboligstrøk enn i en drabantby, der til og med veggene mellom naboene ofte er dårlig isolert. Det er forskjell på støy, og noe støy er helseskadelig. Såpass at folk som bor i støyutsatte områder av byen gjennomsnittlig lever vesentlig kortere enn folk som bor i områder med lite eller ingen støy. (Og jeg får flash back til begynnelsen av min egen jobbkarriere der jeg jobbet med plan- og byggesaker, og leste den ene støyrapporten etter den andre med stigende interesse. Disse rapportene handlet i bunn og grunn om hvilken livsstandard de enkelte bydelene skulle kunne tilby sine beboere. Støy og helse er og blir et klassespørsmål.)

Samfunnet vårt er laget slik at det hele tiden handler om å plusse på noe, mens stillhet handler om å trekke fra, skriver Kagge på side 67 i boka. Han kunne like gjerne ha sagt at lykken ikke består i å få enda en dyr veske (eller hva det skulle være), men noe som gir oss ro og fred i sjelen. Uten denne roen i sjelen er man ikke i stand til å nyte noe som helst her i livet. Alt blir bare et jag og resultatet er et utilfredsstilt jeg. 


Støy kan være så mangt og handler ikke alltid om lyd. Mange har sikkert opplevd å feriere i eksotiske land og oppdager "plutselig" hvor mange stjerner det faktisk er på himmelen. Ser vi ikke den samme himmelen her hjemme? Joda, det er like mange stjerner på himmelen over Oslo som det er et hvilket som helst sted i verden. Men vi ser dem ikke - på grunn av lysforurensning eller lysstøy... Dermed blir det ekstra sterkt å se stjernene slik de egentlig er ... Nyt øyeblikket når du opplever dette!

Et annet forhold de fleste av oss garantert har opplevd er at det er de menneskene vi kan være stille med uten at det oppstår pinlige øyeblikk, som blir våre beste venner. For ikke å snakke om kjærester. "Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?" (side 120)

"Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet." - sier forfatteren et sted i boka. 


Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke. 

Boka er omtalt både i Aftenposten ("Erling Kagge skriver klokt om stillhet"), Dagbladet ("Vi frykter stillheten fordi vi da må bli enda bedre kjent med oss selv"), VG ("Erling Kagge hypnotiserer seg selv hver dag"), Dagsavisen ("Erling Kagge og kunsten å være stille"), Morgenbladet ("Erling Kagge øser ut selvfølgeligheter i utstudert ydmyk stil") og Bok365 ("Millionbud for Kagge"). Dessuten har bokbloggerne Tine og Artemisias Verden skrevet om den. 

Boka har vakt enorm interesse utenlands og er foreløpig solgt til 22 land. Det sier sitt om hva det moderne mennesket i dag er opptatt av, tenker jeg. Forfatteren har truffet en nerve, og han har truffet noe universelt som berører de aller fleste. Derfor var det med en emmen smak i munnen jeg leste anmeldelsen i Morgenbladet, hvor det harselleres over en lav sko over forfatterens prosjekt. Neida, dette er ikke et dyptpløyende filosofisk verk med et 50 siders noteverk bakerst i boka. Derimot er det et forsøk på å finne ut hva stillhet egentlig er - i all sin enkelhet. Mer er det ikke, og mer gir ikke forfatteren dette ut for å være heller. Boka er godt skrevet, og i tillegg til ydmykhet er det mye humor mellom linjene.

Jeg tipper at denne lille boka kommer til å bli en populær julegave i år. Jeg understreker at dette ikke er en selvhjelpsbok, men en bok som setter i gang tankene. Mennesker som har prestert store ting i livet, må kunne få snakke om det uten å bli beskyldt for "ukontrollerte utbrudd av snikskryting", slik anmelderen i Morgenbladet gjør. 

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok! 

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-489-1872-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Erling Kagge (Foto lånt av forlaget)