Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 5. juni 2017

Max Porter: "Sorg er den greia med fjær"

En annerledes bok om sorg

Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. I 2015 debuterte han med boka "Grief is the thing with feathers". Boka kom nylig ut i norsk oversettelse, og da med tittelen "Sorg er den greia med fjær". 

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg fikk anbefalt denne lille boka, særlig fordi vedkommende som solgte den inn til meg ikke greide å formidle hva slags bok dette var. Ikke annet enn at "det er en rar bok, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den". I og med at boka er så tynn (og lettlest, tenkte jeg), kjøpte jeg den og begynte å lese nokså umiddelbart. 

Boka handler om sorg. Mer presist om en far og hans to barn, som nettopp har mistet hhv. en kone og en mor. Familien bor i London. 

"Fire eller fem dager etter at hun døde, satt jeg alene i stua og lurte på hva jeg skulle gjøre. Subbet rundt og ventet på at sjokket skulle gå over, ventet på at en slags strukturert følelse skulle bryte ut av det gjennomførte falskspillet i dagene mine. Jeg følte meg uttværet, tom. Barna sov. Jeg drakk. Jeg røykte rullings ut av vinduet. Jeg følte at den viktigste konsekvens av at hun er borte kanskje ville være at jeg for alltid skulle bli denne organisatoren, denne listeførende kremmer av takknemlighetsklisjeer, maskinmessig arkitekt av rutiner for små barn uten mamma. Sorgen føltes firedimensjonal, abstrakt, noe jeg bare var fjernt fortrolig med. Jeg var kald.

Venner og familie som stadig hadde hengt rundt og vært snille, hadde gått hjem til sine egne liv. Når barna gikk til sengs hadde leiligheten ingen mening, ingenting var i bevegelse." (side 12)

Så ringer det på. I hodet hans dukker det opp bilder av naboer som kommer med enda en lasagne, en klem eller ferdigmat til guttene ... Men det er ingen mennesker som ringer på. Derimot en svart kråke ... En kråke som sier:

"Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg." (side 15)

Utover i boka veksler fortellerstemmene mellom faren, guttene og kråka. Kråker som forbindes med plyndring av reir, som eter kaninunger ... Men som har omtanke og som interesserer seg sterkt for mennesker i sorg ... For guttene og faren handler det om å komme i gang med livene sine, og med Kråke som en naturlig del av deres tilværelse, går dagene og de tar ett skritt av gangen i "riktig" retning. Det gjør det mulig å tenke på noe annet enn en mor og kone som er borte for alltid. Guttene finner sine overlevelsesstrategier, og en av dem er å fortelle faren sannheten om diverse sprell. "Det er vår måte å være greie mot pappa på." (side 52) Samtidig fortsetter de med ting for å savne moren - som å flekke til speilet på badet, pisse på do-setet og la være å lukke skapdører. 

Underveis forteller Kråke eventyr og fabler om sorg, samtidig som han forsvarer sitt nye rede med nebb og klør. Det handler om å få ungene i seng og om å få faren til å ta seg sammen og stable på beina et nytt liv for seg og guttene. Han er der også når guttene kommer hjem fra skolen. Han forlater dem ikke før de bokstavelig talt er flyvedyktige. Underveis har han spilt sine kort klokt; forsiktig der dette trengs, og mer høyrøstet der dette er nødvendig.

Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, er det at teksten fremstår som prosa og poesi i en salig blanding, avbrutt av Kråkes eventyrfortellinger. Sånn sett kan man si at den overskrider de fleste grenser for hva vi tenker at en roman kan inneholde. Sorg er kanskje noe av det vanskeligste å skrive om, uten å ty til klisjeer. Gjennom å beskrive det følelsesmessige kaoset som oppstår etter morens død, får han frem de fleste fasetter ved det å miste noen som har betydd mye for en. Sorgbearbeidelse er ingen lineær prosess, og det finnes ingen formel for hva som er rett eller galt. 

Forfatteren presenterer Kråke på en måte som bryter med alle forestillinger om egenskaper ved denne fuglen, selv om også jeg har fått med meg at kråker er eksepsjonelt kloke fugler. Selv tenkte jeg på kråka som et symbol på det positive selvsnakket man trenger når man er langt nede. Som regel sitter det en apekatt på den ene skulderen og snakker deg ned, og så gjelder det å få apekatten på den andre skulderen til å overdøve det negative med positivt selvsnakk. Forskjellen er bare at også guttene forholder seg til Kråke, og at han får en helt egen personlighet i det dramaet som utspiller seg. 

Da Max Porter skrev denne underlige boka om sorg, utforsket han hvordan det ville være dersom han og ungene mistet hhv. kona og moren sin. Han jaktet på de sterke følelsene. Å skrive denne boka endret hans liv. Max Porter besøkte for øvrig Norge under Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke. Der skulle jeg gjerne ha vært!

Jeg opplevde det svært forvirrende å lese "Sorg er den greia med fjær" første gang. Jeg skjønte ikke helt greia med boka, selv om jeg selvsagt kjente på den dype sorgen til familien. Jeg måtte begynne på nytt og lese boka om igjen før jeg fikk et bedre grep om historien. Da klarte jeg også å se poesien - ikke bare kaoset - i alt det kaotiske som sorgen for denne familien innebar. At metaforen Kråke kunne bidra til at alt langsomt kom tilbake til det vante igjen, var en fiffig vri. Det handlet om å finne tilbake til hverdagens usvikelige rutiner, som bringer med seg normalitet og stabilitet. 

Denne lille boka er så totalt annerledes det meste jeg har lest, og forfatteren skal virkelig ha kred for originalitet! Selv befinner jeg meg på det stadiet i livet at det ikke lenger er terningkast som er viktig, men om jeg vil ta vare på boka eller gi den videre. Denne lille boka skal få plass i min bokhylle! Det sier mye om mitt forhold til den! 

(Underveis i lesningen tenkte jeg på at en bok som dette ville ha gjort seg godt som lydbok!)

Utgitt i England: 2015
Originaltittel: Grief is the thing with feathers
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Arne Ruste
Antall sider: 123
ISBN: 978-82-02-52274-2
Boka har jeg kjøpt selv

Max Porter (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

søndag 4. juni 2017

Orhan Pamuk: "Den naive og den sentimentale romanforfatteren"

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den. 

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Gjennom eksempler fra verdenslitteraturen belyser Pamuk hva som skjer mellom leser og karakterene i boka. Han trekker blant annet frem Leo Tolstois Anna Karenina, der forfatteren skildrer Annas følelser gjennom landskapene hun betrakter. Dette blir et virkemiddel for å hensette leseren i den rette stemningen. 

Hva mener Pamuk når han snakker om naiv og sentimental skrivekunst? Den naive skrivekunsten handler om romanforfattere som ikke er bevisst de teknikkene de benytter seg av. De skriver spontant. Den sentimentale skrivekunsten handler om å reflektere under skrivingen. "Å være romanforfatter er kunsten å være både naiv og reflekterende samtidig", skriver Pamuk på side 19

"Det virkelige målet på romanens verdi må være evnen til å vekke følelsen av at livet faktisk er akkurat slik. Romaner må ta for seg hovedidéene våre om livet, og de må leses med forventningene om at de vil gjøre det." (side 32

For meg handler dette først og fremst om at en roman må gi meg følelsen av å stemme med virkeligheten, at den har et innhold det er mulig å tro på. Noen av våre store forfattere, som Dostojevskij som Pamuk stadig trekker frem, og som jeg også nylig leste Karl Ove Knausgårds tanker om i hans siste bok "Så mye lengsel på så liten flate", er imidlertid melodramatisk så det holder - og slipper unna med det fordi hans romaner har så mye annet ved seg som har fascinert lesere i utallige år. 

Orhan Pamuk har opplevd at lesere lurer på om det han skriver om, er selvopplevd. "Lesere og forfattere erkjenner og er enige om at romaner verken er fullstendig fri fantasi eller fullstendig faktiske." (side 39)

"Å undre seg over hvilke deler som er basert på levd liv, og hvilke som er oppdiktede, er bare én av gledene vi finner i å lese en roman En annen beslektet glede får vi ved å lese det romanforfatterne sier i forord, på smussomslagene, i intervjuer og memoarer, hvor de prøver å overbevis oss om at livserfaringene deres er produkter av deres fantasi." (side 39)

Parallellene til det siste årets debatter rundt fiksjon og virkelighet i romanene, og dernest etikken i litteraturen, gjør dette essayet - "Herr Pamuk, har alt dette virkelig hendt Dem?" - ekstra pikant å lese. Han avslutter essayet med å påpeke at det spesielt er to typer lesere man skal holde seg langt unna, fordi de er immune mot gledene ved å lese romaner. Den første er den fullstendig naive leseren, som alltid leser en tekst som en selvbiografi eller som en form for fordekt nedtegnelse av livserfaring, samme hvor mange ganger forfatteren gjør dem oppmerksom på at det er en roman de leser. Den andre er er den fullstendig sentimentalt-reflekterende leseren, som mener at alle tekster uansett er konstruerte og fiksjon. (side 55)

I essayet "Litterær karakter, plott, tid" skriver Pamuk følgende på side 70:

"En annen grunn til at jeg elsker kunsten å skrive romaner, er at den tvinger meg til å overskride min egen synsvinkel og bli en annen. Som romanforfatter har jeg identifisert meg med andre og trådt utenfor grensene for selvet mitt, og tilegnet meg en karakter jeg ikke hadde tidligere. I løpet av de siste trettifem årene har jeg ved å skrive romaner og sette meg i andres sted, skapt en mer forfinet og mer kompleks utgave av meg selv."

Pamuk utvikler romanfigurene sine i overensstemmelse med de emnene hans ønsker å undersøke, utforske og fortelle om, og med de livserfaringene han ønsker å konsentrere fantasien og kreativiteten sin om. Her er ulike forfattere åpenbart forskjellige, for jeg har hørt forfattere fortelle at de ikke aner i hvilken retning skrivingen vil trekke dem, mens andre har skissene klar på forhånd og nærmest "bare" fyller ut. 

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor (selv om man ikke er bevisst på gjenkjennelsen)? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det. 

"Innsatsen vi gjør for å lese og visualisere en roman er forbundet med ønsket vårt om å være spesiell og om å skille oss ut fra andre mennesker. Og denne følelsen knytter seg til ønsket vårt om å identifisere oss med romanens karakter, som har liv som er annerledes enn vårt eget. Når vi leser Ulysses, føler vi oss vel, først og fremst fordi vi forsøker å identifisere oss med karakterene, som har liv, drømmer, omgivelser, redsler, planer og tradisjoner som er så forskjellige fra våre egne. Men så forsterkes denne følelsen fordi vi er klar over at vi er i ferd med å lese en "vanskelig" roman - og et eller annet sted i bakhodet føler vi at vi holder på med en aktivitet som gjør at vi utmerker oss. Når vi leser et verk av en utfordrende forfatter som Joyce, er en del av hjernen vår travelt opptatt med å berømme oss selv fordi vi leser en forfatter som Joyce." (side 129)

Ja, tenker jeg. Samtidig er det noe med at det ikke bare handler om å lese "vanskelige" forfattere som Joyce og Proust. Men hva er poenget dersom man som leser ikke forstår disse bøkene? Da har man kanskje i høyden bokstavert seg gjennom dem, men lite forstått ... Bortkastet tid og energi, tenker jeg. Kanskje må man lese seg opp først, og så ta skrittene gradvis i retning av mer avansert litteratur. I alle fall dersom man ønsker å få utbytte av lesningen! Ellers blir det som å skulle lære seg opera, og starte med Wagner først. Noen hver kan jo miste motet før man har begynt ... 

Pamuk reflekterer over forskjellene ved å skrive bøker i et land der det lesende publikum er begrenset, og Vestens forfattere som skriver med den største selvfølge, uten særlig fokus på hvem leserne er. Spenningen ved å komme med samfunnskritikk for eksempel ... 

Hva er senteret eller emnet i en roman? Her nevner Pamuk Melvilles klassiker "Moby-Dick":

"I begynnelsen tror kanskje leseren at emnet er hvalfangerens anstrengende liv." De første kapitlene i Moby-Dick er virkelig som en samfunnskritisk roman eller til og med en avisreportasje, spekket med detaljer om hvalfangst og hvalfangerens liv. "Men så," skriver Borges, begynner vi å tenke at "emnet er kaptein Ahabs galskap, oppsatt som han er på å forfølge og tilintetgjøre den hvite hvalen." Og i de midtre kapitlene er Moby-Dick som en psykologisk roman, som analyserer den enestående karakteren til en mektig mann som er fylt av besatt raseri. Til sist påminner Borges oss om at det virkelige emnet og senteret er noe helt annet: "Historien vokser side for side inntil den får kosmiske dimensjoner." (side 144)

Hva som er tillatt i en roman har også endret seg over tid. Her kan man ta med lister og fortegnelser, merkelige dikt og utdrag fra andre romaner, essay om historie og vitenskap, digresjoner og anekdoter og ellers hva som måtte ramle forfatteren inn. Han nevner blant annet romaner som "Livet bruksanvisning" av Georges Perec, "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Milan Kundera, "Tante Julia og han som skriver" av Mario Vargas Llosa ... (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.)

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv. 

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: The naive and the sentimental novelist
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Cora Skylstad 
Antall sider: 182
ISBN: 978-82-05-41651
Boka har jeg kjøpt selv


Orhan Pamuk (Bildet har jeg tatt selv)

Dagmar Goovaerts Bern: "Den lille pakkeboken - Pakk smartere og reis lettere"

Smarte pakketips for reisen 

Har du noen gang stått i innsjekkingen på en flyplass og lurt på hva som er hemmeligheten bak å reise kun med håndbagasje - selv på turer som strekker seg over litt tid? Jeg ville lyve dersom jeg selv sa nei. Det som forundrer meg enda mer er når jeg treffer folk med minimalt med bagasje under selve utenlandsoppholdet - alltid velkledd fra topp til tå, med matchende vesker, sko og sjal til en hver anledning

Selv har jeg blitt vesentlig bedre til å pakke lettere, noe ikke minst ukentlig pendling mellom to storbyer i Norge har fremtvunget for mitt vedkommende. Det ser ikke lenger ut som jeg er på flyttefot, for å si det sånn. 

Man sparer uendelig mye tid ved å reise uten annet enn håndbagasje. En halvtime her og en halvtime der ... Det blir mye livskvalitet av slikt. For ikke å glemme mindre stress!

Nå står jeg imidlertid foran en ferietur av ca. tre ukers varighet, hvor jeg kun unntaksvis skal være på samme sted mer enn høyst to overnattinger i slengen. Hva da? Jeg tilstår med det samme at jeg ikke har noen som helst planer om å reise kun med håndbagasje. Mine ambisjoner går mer på å få koffertvekten ned i 10-12 kg - inklusive vekten av kofferten selv. 

Da jeg her om dagen fikk en forespørsel fra forfatteren av "Den lille pakkeboken" om jeg var interessert i å få tilsendt hennes bok, tok jeg det nærmest som et tegn fra oven. Boka kunne ikke kommet mer beleilig! Og siden boka lanseres den 7. juni - altså om to dager - fikk jeg oversendt pdf-filen av den. 

"Den lille pakkeboken" inneholder de fleste tips - også dem du garantert aldri har hørt om tidligere. Noe handler om stoffkvaliteten på klærne du planlegger å ha med deg - "unngå stoff som krøller eller ta konsekvensen av det!". Andre tips handler om hvordan du pakker. Skal du brette, rulle eller bunte klærne i kofferten? Her finnes det ingen fasit, og enhver må finne frem til den metoden som passer best. De viktigste tipsene går imidlertid først og fremst på hva du velger å ta med deg - altså mengden klær og ting du stapper ned i kofferten. "Må" du ha med fire skopar og ditto vesker? Eller fire selskapskjoler - sånn for sikkerhets skyld? Du vil vel gjerne ha plass til litt shopping under reisen? 

Å pakke den perfekte koffert krever noen dagers planlegging. Forfatteren foreslår en metode hun selv åpenbart har hatt stort hell med. Hun legger topper og underdeler utover, sammen med sko, sjal, belter og annet. Ved å velge en fargepalett kan behovet for sko og annet tilbehør slankes ned til to - et par til hverdags og et par til pent. Deretter matcher hun antrekk og finner frem til  plagg med flerbruksverdi. Én penjakke kan pynte opp et ellers nokså ordinært antrekk. 

Når det kommer til toalettsaker er det selvsagt smart å helle shampoo og andre nødvendigheter på små flasker, og ha disse i en egen pose. Da risikerer man ikke at alt har rent ut under reisen og flekket til klærne samtidig. 

Et par av de smarteste tipsene jeg leste i boka var å ha typiske reiseting oppbevart på ett sted i heimen. Hvor mange ganger har man ikke lett febrilsk dagen før avreise etter ting som MÅ være med, som ladere, adaptere, ekstra batterier til kameraet etc.? En annen ting som er lurt er å sette seg inn i flyselskapets regler for vekt i koffert og håndbagasje ... Da går man forhåpentligvis ikke på en smell - heller ikke på hjemreisen! Overvekt er nemlig dyrt! 

For å lykkes med å pakke lett, må man begynne å pakke flere dager før avreise. Anse hele pakkeseansen som en prosess, der du sover på planene du har lagt. Dagen etter kommer du kanskje til at det ikke er så nødvendig å ta med akkurat den jakken eller de buksene ... 

Dersom man skal på en lengre ferietur, går det for øvrig an å kjøpe T-skjorter underveis. Og det man benytter som pentøy om kvelden, kan fint brukes om igjen dagen etter. Dessuten sparer man koffertplass ved å vaske undertøy og sokker underveis på reisen. 

Evaluering etter reisen er en del av prosessen med å bli en god pakker. Hva hadde du bruk for, hvor mye av klærne ble ikke brukt, hvor bommet du? 

En stor utfordring jeg har og fremdeles jobber hardt med, er å redusere koffertvekt av bøker. Jeg har ikke vært så glad i digitale bøker hittil i mitt liv. Samtidig har jeg vært veldig glad i å komme hjem med et lass med bøker ... Dette er min akilleshæl, og her jeg har mest å hente på å bli bedre ... Lesningen av pdf-filen av "Den lille pakkeboken" var faktisk en fin introduksjon til e-bøker! Så kanskje er likevel løsningen å finne her?

Boka er full av tips som handler om hele reisen, ikke bare om hva som får plass i kofferten, og vil dermed kunne være til hjelp for alle som sliter litt med logistikken når man skal på ferie. Hun skriver også en del om oppbevaring av reisedokumenter og risikoen for å bli frastjålet utstyr. Det er gjerne når man stresser at oppmerksomheten synker ... Rådet hennes er: "Ta godt vare på tingene dine?

Boka er lettfattelig, oversiktlig og praktisk! Det kan være en god investering å lese den før sommerens store ferieutflukter! Anbefales som en del av planleggingen!

Lanseres 7. juni 2017
Forlag: Aurela forlag
Antall sider: 108 (med forord av Gunnar Garfors)
ISBN: 978-82-690748-0-2
Jeg har fått tilsendt pdf-fil av boka.

tirsdag 30. mai 2017

Julian Barnes: "Tidens larm"

Besnærende roman om komponisten Sjostakovitsj´liv!

Julian Barnes (f. 1946) har etter hvert blitt en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Nivået på bøkene jeg så langt har rukket å lese av ham, har vært helt i toppsjiktet - hver gang! Det være seg "Fornemmelse for slutten" (2011 - han mottok Booker-prisen for denne), "Flauberts papegøye" (kom ut i 1984, ble kortlistet på Booker-prisen det året - helt eminent!) eller "Livets nivåer"  (2013) ... Jeg har omtalt samtlige bøker her på bloggen, og linkene peker til mine omtaler. 

"Tidens larm" kom ut i fjor. Dette er Julian Barnes´ tolvte roman. Han har utgitt en rekke sakprosabøker og annet i tillegg. 

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Som forlaget har skrevet i sin presentasjon av boka:

I januar 1936 stod en anmeldelse på trykk i Pravda om hvilket ble det sagt at den var så full av grammatiske feil at den måtte komme fra en hvis penn ingen torde rette. Den var forfattet av Stalin, og den skjelte ut Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Det var en ikke musikk, men møl i følge Stalin. Laget av en fiende av folket. Denne anmeldelsen definerte Sjostakovitsj liv, og selv om han ble rehabilitert, og av utenverdenen sett som både medløper og informant, har Julian Barnes valgt å skrive om komponistens liv med medfølelse og forståelse. Julian Barnes skriver i sitt karakteristiske, vakre og presise språk, med en musikalitet som yter Sjostakovitsj rettferdighet og forsøker å si noe om kunstens kår under et totalitært regime.

Hvordan var det for en kunstner og komponist, som ønsket å uttrykke seg moderne og kanskje også eksperimentelt, å bli styrt av Makten i Moskva? Lenin hadde forakt for musikk som ble ansett for høytsvevende for Folket/Massen - eller som han uttrykte det: musikk som de som mente å forstå seg på dette, "lot som de likte". Slakten av Sjostakovitsj´ opera definerte resten av komponistens liv, og gjorde at ingen våget å spille musikken hans av frykt for konsekvensene. 


Sjostakovitsj fryktet med god grunn for sitt eget liv. Han var vitne til at mange forsvant. For å skåne familien for sjokket ved å bli hentet av det hemmelige politiet midt på natten, sov han like godt fullt påkledd og med ferdigpakket koffert ved døren. Han prøvde å skrive musikken sin slik Makten forventet av ham - lett tilgjengelig for folk flest i en nyklassisk stil. 

... (d)erfor måtte arbeidere læres opp til å bli komponister, og all musikk måtte være umiddelbart tilgjengelig for massene. Tsjaikovskij var dekadent, og den minste eksperimentering ble avvist som "formalisme". (side 35)

Etter den ulykksalige lederen i Pravda, fant kritikere som tidligere hadde hyllet operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, ingen verdi i stykket. De innrømte fordums feilvurderinger og mente at de var blitt forført av musikken og dens komponist. "Endelig skjønte de hvilken fare formalisme og kosmopolitisme og venstreside representerte for ekte russisk musikk!"(side 51

Ikke at Makten gikk ledig. Mange av dem rundt ham begynte å forsvinne, noen til leire, andre til henrettelse. Svigermoren, svogeren, hans gamle bolsjevik-onkel, bekjente, en tidligere elskerinne. Og hva med Zakrevskij, som ikke kom på jobb den skjebnesvangre mandagen? Ingen hørte fra ham igjen. Kanskje Zakrevskij aldri hadde eksistert? (side 71)

Så bestemmer Makten seg for at Sjostakovitsj skal reise til New York. Er det noe Sjostakovitsj ikke ønsker, så er det å bli med på denne reisen. Men det nytter ikke. Han har ganske enkelt ikke noe valg. Som en marionett-dukke vises han frem, får ferdigskrevne taler stukket i hendene og tvinges til å lese disse høyt mens han er i Amerika. Her fordømmer han over en lav sko Vestens musikere og særlig tidligere avhoppede russiske komponisters musikk. Musikere han selv elsker ... Sjostakovitsj skammer seg dypt. Han kunne like godt ha vært død. Da han blir møtt av demonstranter med plakater som sier "Vi forstår deg!", skjønner han ikke hva de forstår. At de faktisk har forstått skuespillet og ikke tror at det er han selv som står inne for dette ... Til det er deres verdener så totalt forskjellige ... 


Han hadde håpet på en viss anonymitet blant hundrevis av deltakere, men oppdaget til sin skuffelse at han var det store trekkplasteret i den sovjetiske delegasjonen. Han holdt en kort tale fredag kveld og en uendelig en lørdag kveld. Han svarte på spørsmål og stilte opp til fotografering. Han ble godt behandlet, det var en suksess blant publikum - men også den største ydmykelsen i hans liv. Han kjente ikke annet enn vemmelse og selvforakt. Det hadde vært en perfekt felle, og desto mer siden de to delene av den ikke hang sammen. Kommunister i den ene enden, kapitalister i den andre, ham selv i midten. (side 81-82)

Det hele toppet seg da Lenin var død på midten av 1950-tallet, og Makten ønsket at Sjostakovitsj skulle melde seg inn i Partiet. Endelig en endring som skulle bli til det bedre, og så dette! Han presses fra skanse til skanse, inntil det ikke er noen vei utenom. Å være medlem av Partiet innebærer å få ferdigskrevne avisinnlegg stukket i hånda til underskrift - når det måtte passe Partiet. Sjostakovitsj skriver under uten å orke å lese gjennom hva han underskriver på ... Reaksjonene lar ikke vente på seg. 

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regiments ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.  ...

Det de ikke forsto, disse selvutnevnte vennene, var at hvor like de selv var Makten: Uansett hvor mye du ga, ville de ha mer. 

Alle hadde alltid villet ha mer av ham enn han klarte å gi. Mens det eneste han noen gang hadde ønsket å gi, var musikk. 

Hadde det bare vært så enkelt. (side 127-128)

Sjostakovitsj får uventet besøk av Makten, som påpeker at noe mangler i hans arbeidsværelse: Et portrett av kamerat Stalin! Forventingene om alt han ikke klarer å gi, er altoppslukende. Selv føler han seg som en feiging, og det er ingen enkel rolle. For man kan aldri slappe av. Når som helst må han være forberedt på å krype, unnskylde seg ...

Underveis reflekterer Sjostakovitsj over Shakespears forhold til svikere, mordere og alskens uhederlige mennesker. De har nemlig alltid angeren, marerittene og skamfølelsen i seg. Men hvor er Maktens anger og skamfølelse? Han sammenligner integritet med jomfrudom. Når den først er tapt, er den ugjenkallelig. 

Så hadde han altså levd lenge nok til å bli forferdet av seg selv. Slik var det ofte med kunstnere: Enten ga de etter for forfengeligheten og betraktet seg selv som større enn de var, eller de ga etter for skuffelsen. De unges usikkerhet er ingenting sammenlignet med de gamles. Og dette var kanskje deres endelige seier over ham. I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham. Dette var hans siste, ugjendrivelige ironi: at de ved å la ham leve hadde drept ham. (side 203-204)

Å bli fullstendig kneblet som kunstner og ikke få lov til å utvikle seg fritt i tråd med egne ambisjoner og med klangbunnen i seg selv ... Kan vi i Vesten virkelig forestille oss hvordan det må ha vært? Julian Barnes skriver med en slik innlevelse i Sjostakovitsj´ liv at jeg som leser satt med et inntrykk av at "ja, akkurat slik det ha vært!" Angsten for selv å bli den neste som forsvinner, en total mangel på mulighet til å kunne stå for noe selv, men hele tiden få meninger og utsagn, ja hele taler, dyttet i hendene og tvinges til å lese dette høyt for et publikum, som om det var ens eget ... Det er sterk lesning! 

Hvorfor flyktet han ikke? Ganske enkelt fordi det var russer han var. Møtet med Amerika ga i alle fall ikke mersmak. I sitt eget land ble han overvåket av Makten. I Amerika opplevde han å bli overvåket av pressen. Hva var verst? I Sovjetunionen var Makten i alle fall diskret. I Amerika var den vulgær og altoppslukende til stede hele tiden. 

"Tidens larm" er en intellektuelt stimulerende bok som gir en dyptpløyende beskrivelse av hvordan det må være å leve i et diktatur der det ikke er lov å uttrykke seg fritt - verken i ord, handling eller musikk. Boka er en fiksjon, og Julian Barnes har basert sin roman på noen få ytre omstendigheter som er velkjent i Sjostakovitsj´liv. I romanen får vi også et innblikk i Sjostakovitsj´kompliserte kjærlighetsliv og mange ekteskap, og dermed får romanen flere lag å spille på enn kun forholdene som berører hans liv som komponist under et totalitært regime. 

Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som. 

Noen vil kanskje tenke at tematikken er smal og sær, men Julian Barnes har klart å fremstille det hele på en slik måte at Sjostakovitsj` situasjon nesten får noe universelt over seg. Boka føyer seg dessuten inn i rekken av bøker som jeg tenker kommer til å bli stående som en moderne klassiker, nettopp på grunn av dens eksistensielle karakter. Jeg anbefaler denne boka meget sterkt! (Og undrer meg over at jeg ikke har funnet en eneste norsk anmeldelse av denne boka ...)

Utgitt i England: 2016
Originaltittel: The Noise of Time
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50835-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Julian Barnes (Bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 28. mai 2017

Kulinarisk byvandring i Oslo

I bakgården til Kaffebrenneriet i Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Visste du at KinaReiser hver lørdag (med unntak av pinsehelgen) arrangerer kulinarisk byvandring i Oslo? Det visste ikke jeg heller inntil helt nylig. Tilfeldigheter førte mannen min og meg i berøring av dette arrangementet, og før jeg visste ordet av det ble dette hovedgaven til min bursdag nylig. Og FOR en gave! Jeg mener: her har jeg bodd i Oslo i nesten 27 år, og så er det mye jeg verken har sett eller kjente til! For ikke å snakke om alt jeg bare har gått forbi i årevis uten å "se" det ... 


På vandring langs Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I alle fall - byvandringen startet på Kaffebrenneriet i tidligere Gamle Grønland Brannstasjon. Guiden vår var en autorisert Oslo-guide. Hun skulle ikke bare lede oss fra spisested til spisested, men hadde også et vell av kunnskaper om Oslo by, arkitektur, berømte beboere fra fordums tider osv. Dette gjorde transportetappene til en vel så viktig del av opplegget som selve maten. 


Tøyengata (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis fikk vi f.eks. høre at Olav Thon i sin tid ønsket å rive alle bygningene i Tøyengata. Bygningene var nok i en atskillig mer elendig forfatning den gangen enn de er i dag. Like fullt: i dag skal vi være glade for at "noen" protesterte og at bygningene ble ansett bevaringsverdige. Slik de fremstår i dag, utgjør de en meget pittoresk del av Grønland-Tøyenområdet. Og de er som en følge av bevaringen i en helt annen stand enn de var tidligere. Fargene på husene i gata får meg også til å tenke på viktigheten av å stå imot trender. Skal alle hus virkelig males hvite? Er det slik vi vil ha det? Er det ikke litt mer fargerikt at det fortsatt finnes røde, gule, grønne og blå hus? Det er et tankekors også i mer moderne boligområder der det for tiden er opplest og vedtatt at det er hvitt - og nå også grått - som virkelig gjelder. Jeg må faktisk ta meg i det selv fra tid til annen. 


Rubina Rana gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatenavn sier mye om historien opp igjennom ... Som denne gata på Grønland. Rubina Rana  (f. 1956 d. 2003) er den første innvandreren som har fått en gate oppkalt etter seg i Oslo. I sin tid var det svært omstridt at hun, en kvinne født i Pakistan, skulle lede 17. mai-komiteen i Oslo. Hun mottok til og med drapstrusler fra ekstremister. Dette skjedde i 1999. Gata fikk hennes navn i 2006. At hun fikk en gate oppkalt etter seg, gjør meg stolt!


BarCode (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste av oss er vant til å betrakte BarCode fra sjøsiden. Guiden vår visste nok hva hun gjorde da hun tok oss nettopp hit - på baksiden. For en vinkel å betrakte det hele fra - med gangbrua "Akrobaten" i forgrunnen. Brua går over togsporene ved Oslo S, og er betegnet som Norges dyreste gangbru. Den har et hovedspenn på 67 meter. Barcode ligger i Bjørvika, og det pågår en byggevirksomhet i dette området som nesten savner sidestykke i nyere Oslo-historie. Det er en helt ny bydel vi ser konturene av, der det hele suppleres med Sørenga. Guiden vår nevnte noen tall, som jeg ikke er sikker på om jeg husker korrekt. Men jeg tror det handlet om 5000 beboere, 20 000 arbeidsplasser og 100 000 besøkende hver dag - når alt står ferdig. Da vil vi også ha et flunkende nytt Munch-museum, et nytt Hovedbibliotek og minst ett hotell til på plass. Hele dette byggeprosjektet gjør Oslo til en verdensby turistene reiser langveisfra for å besøke. Tenk om visjonene om en kabelbane (i luften!) opp til Ekeberg og Skulpturparken også blir realisert? 

Området bak Schous Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I området bak gamle Schous Bryggeri må jeg med skam å melde innrømme at jeg aldri har vært. Ikke visste jeg at det her er flere herlige restauranter - sånne vi går mann av huse for å få med oss når vi er på byferie andre steder i verden. Som TXOTX - Pinthos Bar - en ekte baskisk restaurant! Og Pasta Fresca Popolare - en ekte italiensk restaurant. Sistnevnte var et av matstoppene på vår kulinariske vandring i går. 

Pasta Fresca i Trondheimsveien 2 (Foto:
Rose-Marie Christiansen)
Da vi fortalte en av vertene på Pasta Fresco Popolare at vi nylig hadde spist tapas på Delicatessen like i nærheten, fnøs hun på nesen og sa "men det er norsk tapas - ikke spansk!" OK ... (men godt var det nå uansett!)


På vandring oppover Thorvald Meyers gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg hevder at de fleste virkelig spennende spisestedene i Oslo ligger på Østkanten - nærmere bestemt i området rundt Grønland, Grünerløkka og Torggata.  Dette har selvsagt sammenheng med at det er her utlendingene har bosatt seg da de kom til Norge, og det er derfor her de har ønsket å åpne sine eksotiske restauranter. Dette bærer disse bydelene sterkt preg av. På Vestkanten er bomassen mer homogen, og det er derfor ikke helt det samme mangfoldet der. Dessuten er husleiene på Vestkanten høyere, og da stuper lønnsomheten før man får snudd seg. 


Punjab Tandoori på Grønland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et annet sted vi var innom, var Punjab Tandoori på Grønland. Denne restauranten åpnet i 1990, og den gang het stedet Punjab Sweet House. Selv om restauranten i dag er større, er menyen nøyaktig den samme som den gang den åpnet. Harinder Singh åpnet den, og det er hans kone Kiran Jot som alltid har vært kokken på stedet. Vi fikk smake 4-5 retter på vår kulinariske vandring i går. Maten var helt utsøkt! Jeg har vært innom de fleste indiske restauranter i Oslo i årenes løp, men aldri denne. En av de største overraskelsene i går var den vegetariske retten vi fikk smake. Og jeg som alltid har hoppet over vegetar-delen i menyen når jeg har vært på indiske restauranter ... Det skal jeg slutte med! 


Hausmanns bru (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En del av vandringen foregikk langs Akerselva, og guiden vår benyttet samtidig anledningen til å fortelle om lysvandringene langs Akerselva. Denne vandringen anses som høstens vakreste eventyr. Vandringen foregår torsdag nærmest høstjevndøgn, og går fra Frysja til Vaterland. Den elektriske belysningen langs elva erstattes med 4000 fakler, og underveis er det rundt 100 forskjellige kulturinnslag som lyskunst, installasjoner, flammer, musikk og dans - både med profesjonelle og amatører. Arrangementet er gratis. I år foregår lysvandringen den 21. september fra kl. 20.00 til 23.00.

Vi passerte flere av bruene langs Akerselva, blant annet Hausmanns bru, som er en buebru i jern som ble bygget i 1892. I 1982 ble brua ombygget, og gjort dobbelt så bred. Den opprinnelige stilen ble selvsagt bevart. 


Utendørs sjakkspill i Vaterlandsparken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis var vi innom noen parker, blant annet Vaterlandsparken. Der kan man betrakte utendørs sjakkspillere, en kunstinstallasjon med dykkere, et kunstverk som illuderer et tettsted osv. Alt dette bidrar til å gjøre hele stedet til en fin severdighet. 

Parkteatret ved Olav Ryes Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parkteatret ligger ved Olav Ryes Plass på Grünerløkka. Stedet ble etablert i 1907 og hadde da navnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinomatograf. I dag huser stedet, som har fått anerkjennelse som et urbant kulturminne, en restaurant som ligger side om side med flere andre restauranter. Nå om sommeren er det et yrende liv i dette området. Da vi passerte i går, var det ikke et eneste ledig bord å oppdrive.


Kvitebjørn Kong Valemon av Dyre Vaa ved Ankerbrua (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ankerbrua, som ligger i forlengelsen av Torggata, var helt til å begynne med en trebru som ble anlagt i 1874. Det er et nokså leirete fundament under brua, og dette gjorde at den gled ut. Brua ble derfor erstattet med en granittbru i 1926. I hver ende av brua er det to bronsjeskulpturer, som Dyre Vaa har laget. De fire figurene, som kom på plass i 1937, har eventyrmotiv, og viser Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela. Brua kalles av den grunn Eventyrbrua. Den er porten inn til Grünerløkka når man kommer fra Oslo sentrum.


Båter i Akerselva - ved Vaterlandsparken
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kunne selvsagt ha supplert med at vi var inne på Grønland Bazar (som jeg i alle år bare har gått forbi), at vi spiste en lekker liten sak på Monsun Noodlebar, at vi fikk med oss håndmat fra vietnamesiske Miss Ginn i Thorvald Meyers gate 83A - et "hull i veggen kafé" - og at vi fikk med oss en iransk kake fra Kakehuset i Torggata 18C, men jeg tror det får bli med det. 

Hele turen tok nesten fire timer, og da hadde vi gått 7-8 km. Gode sko var derfor et "must". En ekstra bonus var at de øvrige påmeldte var svært hyggelige mennesker, og at gruppen (som var fulltegnet) kun besto av 12 påmeldte. Dermed var det aldri noe problem å få med seg hva guiden sa. Det tok heller ikke uforholdsmessig lang tid å bevege seg fra sted til sted. 


Vår meget kunnskapsrike guide, som jeg
dessverre ikke husker navnet på.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det blir ny byvandring den 10. juni og 16. juni. (Hvis du abonnerer på Aftenposten får du 100 kroner i avslag.) Jeg anbefaler dette sterkt! Og understreker at jeg skriver dette etter eget initiativ og uten bindinger til noen. Vi betalte full pris for vår vandretur i går, og jeg mottar ingen reklameinntekter for dette innlegget. (Jeg mottar aldri reklameinntekter for noe som helst av det jeg skriver om på bloggen min.)


En liten munnfull fra Monsun NoodleBar (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

lørdag 27. mai 2017

Kaja Nordengen: "Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ"

Med hjernen i sentrum

Det kommer stadig ut bøker om temaer man ikke ante at man noen gang skulle komme til å interessere seg for. Fengende titler har disse bøkene også - som "Sjarmen med tarmen", "Gleden med skjeden", "Trærnes hemmelige liv", "Dyrenes indre liv" osv. Når det da dukker opp en bok med tittelen "Hjernen er stjernen", er det klart at jeg blir interessert! Og bare for å ha nevnt det - jeg vurderer å lese den om trærne også" ! Etter hvert! (Ikke visste jeg at trærne har hemmelige liv ... Så dette er jeg jo bare nødt til å finne ut av.)

Kaja Nordengen (f. 1987) debuterte som forfatter i fjor med "Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ". På Wikipedia kan jeg lese at hun er utdannet lege og tok doktorgraden i nevrologi i 2014. Dette samt det faktum at hun har skrevet denne boka i en alder av 29 år, er nok til at jeg er seriøst imponert! Nobelprisvinner i 2014, May-Britt Moser, som er psykolog, hjerneforsker og professor i nevrovitenskap, har skrevet forordet i boka. 

Hjernen er det mest vidunderlige, komplekse og gåtefulle organen vi kjenner til. Som psykologistudent på åttitallet fikk jeg lære at årsaken til autisme hos barn var en følelseskald mor. I dag vet vi bedre. Vi vet at autisme skyldes en utviklingsrelatert endring i hjernen hvor et mangfold av faktorer er inne i bildet. For meg fungerer dette minnet fra studiedagene som en målestokk på hvor fort kunnskapsutviklingen innen hjerneforskningsfeltet har gått. (fra May-Britt Moser´s forord, side 9)

"Hjernen er stjernen" er ment som en underholdende introduksjon til noe av det nyere forskning har avdekket om hjernens organisering, mekanismer og funksjoner. Forskningsfunnene vever forfatteren sammen med anekdoter fra eget liv, og dette gjør hun med en leken entusiasme. 

Det har tatt flere tusen år å komme frem til at jeg-et befinner seg i hjernen. Du ville altså ikke vært deg selv uten din hjerne. Når hjernen er død, er det ganske enkelt ingen vei tilbake til livet. I boka stiller forfatteren spørsmål ved "hvem er vi?", "hva er personlighet?", "hvor starter tanken?" og "hva er den frie vilje?" (side 14)

Vi har vel alle hørt om thalamus, amydala, hippocampus, lillehjernen, hjernestammen og reptilhjernen? I boka forklarer Nordengen forskjellen på de ulike delene av hjernen, og også hvorfor det ikke er størrelsen det kommer an på. Det handler mer om at jo større kropp, jo større hjerne - og forholdet mellom disse er viktigere enn hvor mange kilo hjernen i seg selv måtte veie. IQ måles som kjent ikke i kilo. 

Ingen annen art har flere nerveceller i hjernebarken enn mennesket. Hjernebarken er sete for tanker, språk, personlighet og problemløsning. Hjernebarken gjør mennesker til mennesker. (side 25)

Hjernebarken deles opp i lapper etter hvor de ulike delene ligger i kraniet; pannelapp (viktig for å kunne kontrollere bevegelsene, og gjør oss i stand til å planlegge frem i tid), isselapp (gjør at vi f.eks. kan kjenne at noen stryker oss på kinnet), prefrontal hjernebark, tinninglapp (viktig for hukommelse, lukt og hørsel, her ligger også senteret for følelser) og bakhodelapp (avgjørende for at vi skal kunne se). Dersom en av disse lappene skades, går det ut over funksjonene de regulerer. 

Synapser, membranpotensialer og signalstoffer utgjør til sammen din personlighet. Synapser er forbindelsen mellom nervecellene. Tanker, følelser og vilje oppstår fra de kjemiske og fysiske prosessene i hjernen. Vi er biologi, men vi er ikke slaver av den. Hjernen er påvirkelig. Holdninger kan endres, vonde vaner kan vendes og temperament kan kontrollereres. Dersom en del av hjernen din sender signal til språksenteret om at den kjelen var så varm at du skal komme med ukvemsord, så kan pannelappen din komme deg til unnsetning slik at du ikke banner foran nabokona. Eller dersom du akkurat idet du skal trykke "send" på en e-post du har hamret ned i sinne, heller velger å slette den og begynne på nytt, kan du stryke deg lettet over pannen og takke barken som befinner seg bak den. (side 37)

Kan personligheten bli syk? Ja, dersom man er slem nok, egosentrisk nok, impulsiv nok, dramatisk nok eller tvangspreget nok, regnes dette som en personlighetsforstyrrelse, sider Kaja Nordengen på side 41 i boka. Fordi selvinnsikten mangler ved slike diagnoser, er det lite sannsynlig at korrigeringer utenfra vil endre personen som har forstyrrelsen. Potensialet for læring er med andre ord nokså fraværende. 

Læring og hukommelse er selve grunnlaget for en kultur. Uten lærdom ville utviklingen stått stille. Uten hukommelse og minner ville vi ikke gjenkjent familie og venner. (side 47)

Hukommelsen er imidlertid ikke til for å kunne gjenskape fortiden, men for å hjelpe oss til å ta riktige fremtidige valg. Mens læring handler om å tilegne seg kunnskap, handler hukommelse om å lagre den. Derfor er hukommelse essensiell for all læring. For å bedre læringsevnen, er det blant annet viktig å unngå store søvnunderskudd. Stress reduserer også innlagringskapasiteten. Nordengen kommer også inn på demens (som er hjernesvikt) og falske minner.

Vi blir gladere av å smile. Botoxbehandling gir mindre aktivering av amygdala, og har derfor innvirkning på humøret. En del av det Kaja Nordengen skriver om rundt dette, minner om en annen bok jeg leste i fjor - "Kroppen snakker" av Åse Dragland. Nå hadde riktignok Dragland den tilnærming at botox gjør oss dummere (fordi det går ut over evnen til speiling og altså vår empati), mens Nordengen skriver om at fjerning av sinnarynken i pannen kan gjøres oss mindre deprimerte. Budskapet er imidlertid i bunn og grunn det samme: botox påvirker humøret

Det er hjernen du kan skylde på når du prokrastinerer, og hjernen din du kan takke når du er effektiv og unngår prokrastinering. Det er måten signalene går mellom nervecellene i hjernen som avgjør om du klarer å holde deg til nyttårsforsettet ditt eller er en som trykker på slumreknappen om morgenen. Det betyr ikke at du er født som en slumrer. Nervecellenenettverk kan svekkes og nye dannes. Det kalles læring, og det er sånn vi endrer atferd. Det går faktisk an å tenke seg til en fysisk endring i hjernen. Det er sånn hjernen fungerer. (side 105)

Dopamin er essensielt når det kommer til motivasjon, hukommelse, oppmerksomhet, søvn, humør, læring og belønning. Og det er ikke nok at dopaminnivået øker - det må øke på riktig sted i hjernen! 

Angst er naturlig frykt som har løpt løpsk. Frykt holder oss i live. Den gjør at vi holder oss unna åpne flammer eller mørke bakgater i belastede områder av byen. Det er hovedsakelig den mandelformede kjernen i tinninglappene, amygdala, som gjør at turister blir klamme i håndflatene nr de går for langt ut på kanten av Preikestolen i Lysefjorden. Hadde ikke mennesker hatt amygdala, måtte Preikestolen hatt gjerde og advarselskilt langs hele kanten. Amygdala beskytter oss. (side 111)

Det er når hjernen reagerer for kraftig og overvurderer hverdagslige situasjoner at vi snakker om en angstlidelse. Dersom det ikke hjelper å forstå hva som skjer, å tenke seg frisk,  går det faktisk an å trene seg frisk. "Fysisk trening bidrar til nydannelse av nerveceller, og også økt frigjøring av en rekke signalstoffer i hjernen som kan bidra til å redusere stress. Spesielt synes dette å gjelde utholdenhetstrening. Regelmessig trening kan hjelpe deg med å holde angst og depresjon på avstand, men også med å bli kvitt angst eller depresjon hvis du først har blitt rammet." (side 112)

Nordengen skriver også om intelligens og IQ, om det er arv eller miljø som påvirker vår intelligens, om multitasking, om den sosiale koden og den kreative hjernen, om matvanenes innvirkning på hjernen, om mat og sex, om virkningen av sminket mat, om hvorfor kunstig søtning ikke lurer hjernen og om avhengighet. 

Det er hjernen som gjør at vi kan elske, men også at vi kan bli redde eller sjalu. Tankene våre er fysiske prosesser i hjernen og et resultat av at nervecellene sender signal i egne netverk. Følelsene våre likeså. Også intelligens er et resultat av hvordan hjernen vår er bygd opp og hvordan nervecellene kommuniserer med hverandre, og dette gjelder uansett om man bruker IQ som mål for intelligens, eller benytter Howard Gardners definisjon, der intelligens deles inn i ulike typer, som språklig, musikalsk, kroppslig eller sosial. Læring er også fysisk. Vi kan lære oss å søke trøst i rus eller usunn mat, men vi kan også lære oss nye språk eller finne frem på nye steder. De norske forskerne May-Britt Moser jobber videre med sin forskning på sistnevnte felt. De vet at det fortsatt er uendelig mye vi her ikke kjenner til. (side 185)

Mange spørsmål står fremdeles ubesvart. Vi vet fremdeles ikke hvor tankene våre starter eller om vi har en fri vilje. Vi kjenner heller ikke til gåten bak Alzheimers sykdom eller hva vi kan gjøre for å forhindre utviklingen av den. Sykdommer og skader i nervesystemet rammer en av tre i løpet av livet. I tillegg kommer sykdommer i hjernen. Dermed koster dette samfunnet like mye som hjerte- og karsykdommer, kreft og sukkersyke til sammen. Det er med andre ord fremdeles behov for mer forskning. 

"Hjernen er stjernen" er en lettlest og lett tilgjengelig bok, som alle uavhengig av forkunnskaper vil kunne ha glede av å lese. Tilnærmingen er morsom og samtidig meget seriøs, og alle eksemplene underveis bidrar til å levendegjøre stoffet slik at det ikke blir for teoretisk. Det fine er at boka er lest inn på lydbok med Cathrin Gram som oppleser. Hun leser behagelig, og det er fint å høre på henne. Jeg hadde allerede kjøpt papirutgaven da jeg oppdaget at den også var tilgjengelig som lydbok. Jeg hadde glede av begge utgavene under min lesning av boka. Dette gjorde det mulig å stoppe opp underveis og lese avsnitt i papirutgaven. I motsatt fall ville jeg nok ha valgt å spole tilbake i lydboka. (Noe jeg for øvrig ofte gjør når jeg lytter til lydbøker. På den måten sikrer jeg meg at jeg får med alt.) Kaja Nordengen er kunnskapsrik og har en fin formidlingsevne. Boka er veldig interessant, selv om man (som meg) har lest en del bøker om hjernen, synapser, hukommelse, IQ m.m. 

Denne boka anbefaler jeg for alle som ønsker å lære mer om hvordan hjernen fungerer! 

Utgitt: 2016 (lydboka kom i 2017)
Forlag: Kagge forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Cathrin Gram 
Spilletid: 5 t 17 min.
Antall sider: 208
ISBN: 9788248918776 (papirutgave)
ISBN: 9788242164797 (lydfil)
Jeg har mottatt lytteeks. av boka fra Lydbokforlaget. Papirutgaven har jeg kjøt selv.


Kaja Nordengen (Bildet har jeg lånt av forlaget)